Den hellige Maximos Grekeren (~1475-1556)

Den hellige Maximos Grekeren (lat: Maximus; gr: Μάξιμος: ru: Maksim Grek; Максим Грек) ble født som Mikael Triboles (gr: Μιχαήλ Τρίβολης; ru: Mikhail Trivolis; Михаил Триволис) rundt 1475 (i 1470?) i byen Arta i regionen Epirus (gk: Epeiros) i det nordvestre Hellas. Han var sønn av en rik gresk rangsperson og fikk en omfattende utdannelse. Som ung mann reiste han til Vest-Europa for å studere antikke språk og kirkelige og filosofiske fag. Fra 1492 oppholdt han seg i Italia og gjennomførte humanistiske studier i Firenze i Toscana under Angiolo Poliziano (1454-94), Marsilio Ficino (1433-99) og Giovanni Pico della Mirandola (1463-94), samt i Bologna, Padova, Milano og Venezia. Han ble kjent med prominente renessanseskikkelser som den venetianske trykkeren Aldus Manutius (ca 1450-1515) og Konstantin Laskaris (1434-1501), som ble hans lærer.

I Firenze fulgte han med entusiasme dominikanerpateren og reformatoren Savonarola (1452-98) i hans bevegelse for religiøs og åndelig gjenfødelse som endte så tragisk da han ble brent på bålet. Savonarolas forkynnelse gjorde så stort inntrykk på Mikael at han i 1502 trådte inn i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i klosteret San Marco i Firenze. Men i 1504 forlot han ordenen og Italia og vendte tilbake til hjemlandet Hellas. Dette betydde et fullstendig brudd med den italienske humanismen og den sekulære vitenskapen.

I Hellas dro han til Athosfjellet, hvor han i 1506 ble gresk-ortodoks munk i klosteret Vatopedi. Det var der han mottok klosternavnet Maximos. Med entusiasme studerte han de gamle manuskriptene som var gitt til Athos av de bysantinske keiserne Andronikos III Paleologos (1328-41) og Johannes VI Kantakuzenos (1341-54), som begge ble munker. I årene 1514-15 samlet han almisser i Valakia i Romania.

I 1515 ønsket storfyrst Basilios III Ivanovitsj (ru: Vasilij) av Moskva (1505-33) å lage en inventarliste over de greske manuskriptene og bøkene som tilhørte hans mor, Sofia Paleologina (ca 1455-1503), og han spurte protos av Det hellige fjell, hegumen Simeon, om å sende ham en munk ved navn Sabas (Savva) som kunne oversette fra gresk til kirkeslavisk. Men Sabas var så gammel at abbeden valgte den unge og energiske Maximos til å reise til Moskva i stedet, selv om han ikke kunne kirkeslavisk, for han hadde blitt oppdratt med sekulære og kirkelige bøker fra sin ungdom. Maximos forlot Athos i 1516 og kom til Moskva den 4. mars 1518. Han bosatte seg i klosteret Tsjudov i Kreml.

Maximos' første oppdrag i Moskva var å oversette det kommenterte Psalteret mellom mars 1518 og august 1519. Oversettelsen foregikk ved at han først oversatte fra gresk til latin, og deretter dikterte de lærde tolkene Dmitrij Gerasimov (ca 1465-ca 1535) og Vlasij den russiske teksten til skrivere, som var høytidelig godkjent av det russiske presteskapet og storfyrsten selv. Maximos prøvde å utføre denne oppgaven så godt han kunne, men siden slavisk ikke var hans morsmål, oppsto det visse unøyaktigheter i oversettelsene.

Etter at storfyrsten avslo Maximos' anmodning om å få reise hjem, fulgte videre oversettelser september 1519 til 1525 av patristiske bøker til slavisk samt revisjoner av russiske liturgiske tekster. Metropolitt Barlaam (Varlaam) av Moskva (1511-21) satte stor pris på Maximos' arbeid, men situasjonen endret seg da metropolitt Daniel (1522-39) overtok. Den nye metropolitten ga Maximos ordre om å oversette Theodoret av Kyrrhos' kirkehistorie til slavisk, men dette nektet Maximos på det bestemte og påpekte at det i denne kirkehistorien var inkludert brev av heretikeren Arius, og at dette kunne bety en fare for de halvveis utdannete. Dette avslaget forårsaket et brudd mellom Maximos og metropolitten.

Til tross for motsetningene fortsatte Maximos å arbeide for den åndelige opplysningen av Russland. Han skrev brev mot «muslimer, romerske katolikker og hedninger». Han oversatte den hellige Johannes Krysostomos' kommentarer til Matteus' og Lukas' evangelier, og han skrev også flere egne verker. Han laget også en inventarliste for det fyrstelige bibliotek.

Men Maximos havnet snart i alvorligere konflikter. Han ble raskt klart over store mangler og skjevheter ved livet i Moskva, som var i direkte motstrid med hans kristne idealer. Maximos begynte å avdekke dem og kritisere myndighetene, noe som tiltrakk seg ulike mennesker med lignende synspunkter, som Ivan Bersen-Beklemisjev (d. 1525), Vassian Patrikejev (ca 1470-1531/45) og andre.

På denne tiden var den russiske kirken preget av striden mellom to fløyer når det gjaldt klostrenes rett til å ha landeiendommer, de såkalte «besitterne» mot «ikke-besitterne» (nestjazjateli). Besitterne var ledet av den hellige Josef av Volotsk (ca 1439-1515) og ble kalt «josefianerne» (iosifljane) etter ham. Josefs oppfatning av klostervesenets rolle i kirken gjorde det nødvendig at klostre eide en god del felles eiendom, for eksempel for sosialt arbeid. På et kirkelig konsil (sobor) som ble holdt i Moskva i 1503, ble det gjort et forsøk på å avskaffe klostrenes landeiendomsrett, foreslått av «ikke-besitterne» ved de såkalte «Transvolga-eldste», ledet av den hellige Nilus av Sora (ca 1433-1508) og Vassian Patrikejev. Munker burde ikke eie landområder, sa Nilus, men skulle arbeide for det de trengte; selv deres kirker skulle være enkle og nakne, slik at de tilbedende ikke skulle distraheres fra Guds skjønnhet. Nilus hadde også en langt mer uavhengig holdning til den sivile makten enn Josef. Men Josef og hans støttespillere fikk et flertall på konsilet til å støtte deres syn, og klostrene beholdt sine landeiendommer. Kontroversen gikk dypere enn slike spørsmål som kirkelig eiendom, og konsilets endelige resolusjon til fordel for «josefianerne», var svært viktig for fremtiden til den russiske kirken.

«Ikke-besitterne» ligner på andre bevegelser i kristenheten, for eksempel de fransiskanske spiritualene, i det at de mente at Kirkens eiendom av land og dens store velstand generelt hadde korrumpert den. Ikke-besitterne mente også at Kirken ikke skulle omvende med tvang eller forfølge heretikere eller hedninger, men skulle tålmodig arbeide for å omvende dem til den sanne tro. Josef av Volotsk mente på sin side at staten hadde rett til å straffe kjettere, men også jøder. Josefs motstandere var separatister som gikk mot Moskvas sentralmakt og prøvde å bruke Nilus' synspunkter for egne politiske formål. Men både Josefs og Nilus' retninger innen det russiske klostervesenet eksisterte legitimt side om side og kompletterte hverandre. Det er også et faktum at de to «hovedmotstanderne» Josef og Nilus begge ble helligkåret av den russiske kirken.

I denne striden tok Maximos ikke-besitternes side, og han og hans tilhengere diskuterte åpent manglene i Russlands innenriks- og utenrikspolitikk, kritiserte livsstilen til det russiske presteskapet, utnyttelsen av bøndene og systemet med å understøtte de lokale myndighetene ved å «melke» bøndene, det såkalte kormlenje (кормление). Maximos' forbindelser med Vassian Patrikejev, Ivan Bersen-Beklemisjev og den tyrkiske ambassadøren Skinder, samt metropolitt Daniels fiendskap mot ham, skulle besegle Maximos' skjebne.

Men den direkte utløsende årsaken til at han falt i unåde, var hans reaksjon på at storfyrsten ønsket å skille seg fra sin hustru Solomonia Saburova (ca 1490-1542) på grunn av hennes ufruktbarhet. Den uforferdete bekjenneren sendte da til fyrsten sin «Instruktive kapitler om begynnelsen på rett tro», hvor han overbevisende viste at fyrsten var forpliktet til ikke å gi etter for dyriske lyster. Fyrsten tilga aldri Maximos for denne frekkheten og satte ham i fengsel. Fra det øyeblikket begynte en ny periode i munkens liv, fylt med mye lidelse. Solomonia Saburova har blitt helligkåret av den russisk-ortodokse kirke som den hellige Sofia av Suzdal.

På et konsil (sobor) mellom februar og mai 1525 ble Maximos anklaget for ikke-konformisme og kjetteri. Nå ble feil i hans oversettelser betraktet som overlagte og som en tilsiktet korrumpering av teksten fra Maximos' side. Konsilet tok ikke hensyn til hans mangelfulle kjennskap til russisk og åpenbare feil fra de russiske skrivernes side. For eksempel ble hans feilaktige bruk av imperfektum (fortidsform) brukt til å hevde at han mente at Den Hellige Ånd ikke lenger var den tredje person i Treenigheten, men at det bare hadde vært midlertidig.

Konsilet kjente Maximos skyldig i anklagene og dømte ham til forvisning til klosteret Josef Volotsk (Iosifo-Volokolamskij), hvor han ble plassert i et fangehull uten rett til korrespondanse. Det var vanskelig for ham i fengselet, men i sine lidelser mottok han også en stor nåde fra Gud. En engel viste seg for ham og sa: «Hold ut, abba! Gjennom denne midlertidige smerten vil du bli befridd fra evig pine». I fengselet skrev Maximos en bønn til Den Hellige Ånd med kull på en vegg, og den leses fortsatt i kirkene: «Som Israel ble næret med manna i ødemarken i gammel tid, slik, mester, fyll min sjel med den allhellige Ånd, slik at jeg gjennom ham alltid må tjene deg».

Men Maximos' «irriterende» oppførsel i klosteret, nylig oppdagete feil i hans oversettelser og gamle mistanker om hans samvittighetsløse forbindelser med den nå avdøde tyrkiske ambassadøren ble alt brukt mot Maximos på et nytt sobor i 1531. Maximos var utslitt etter de harde forholdene i sitt fengsel, så han innrømmet noen mindre feil i sine oversettelser samt overdreven vindrikking. Det endte med at konsilet forbød ham å motta kommunion og forviste ham til klosteret Otrotsj i Tver, hvor han skulle tilbringe de neste tyve årene.

I Tver levde han under oppsyn av den godmodige biskop Akakios, som behandlet den uskyldige lidende med vennlighet. I denne perioden av sitt liv (1540) skrev Maximos et manuskript som inneholder den første referansen i gammel russisk litteratur til eksistensen av Den nye verden. Patriarkene av Antiokia, Konstantinopel og Jerusalem prøvde alle å forhandle frem Maximos' løslatelse med de russiske myndighetene, men til ingen nytte. Maximos selv bønnfalt tsar Ivan IV den grusomme (1547-84) og den hellige metropolitt Makarios av Moskva (1542-63) om å få vende tilbake til Athos, men Moskva var redde for Maximos' evne til å avdekke ugjerninger og kritisere myndighetene, og derfor var de ikke villige til å la ham reise.

Først etter tyve år i Tver ble det i 1551 (andre kilder skriver 1553) bestemt at Maximos kunne leve i frihet, og den kirkelige ekskommunikasjonen ble opphevet. Maximos var da rundt sytti år gammel, og etter bønn fra noen bojarer og hegumen (abbed) Artemij i Treenighetsklosteret (Troitsa Lavra, senere kalt Troitse-Sergijeva Lavra) på høyden Makovets i den nåværende byen Sergijev Posad, fikk Maximos tilbringe sine siste år der. Klosteret var grunnlagt rundt 1340 av den hellige Sergius av Radonezj (ca 1314-92).

Samme år som Maximos kom til klosteret, besøkte tsaren ham under sin valfart til klosteret Kirillo-Belozerskij. Maximos rådet ham til å ta vare på familiene til de soldatene som døde under anneksjonen av Kazan i stedet for utelukkende å be for de døde. Undertrykkelsen og arbeidet hadde tæret på Maximos' helse, men hans ånd forble energisk, og han fortsatte med sitt arbeid. Sammen med sin celletjener og disippel Nilus oversatte han Psalteret fra gresk til slavisk. I 1554 ble han bedt om å delta på et sobor som skulle behandle det heretiske synet til Matteus Basjkin, som nektet å anerkjenne de hellige sakramenter og benektet troen på Den hellige Treenighet. Men Maximos nektet å delta ettersom han ikke ville bli innblandet i denne saken.

Maximos døde ved årsskiftet 1555/56, enten den 21. januar 1556 eller den 12. desember 1555. Han ble gravlagt ved den nordvestre veggen i Helligåndskirken i Treenighetsklosteret. Mange nådebevis ble gitt ved hans grav, og et troparion og et kontakion ble skrevet til hans ære. Maximos kalles vanligvis Maximos Grekeren, men også Maximos Hagioritten (gr: Μάξιμος ὁ Ἁγιορήτης). Han var motstander av infiltrasjonen fra vestlig humanisme og overførte de åndelige skattene fra Bysants til Russland, og av den grunn kalles han også «Russlands Opplyser».

I anledning tusenårsjubileet for Russlands dåp, det vil si den hellige Vladimir av Kievs (ca 956-1015) dåp i 988, avholdt den russisk-ortodokse kirke et konsil fra 6. til 9. juni 1988 i den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-92) Treenighetskloster (Troitse-Sergijeva Lavra) i Sergijev Posad. Dette konsilet helligkåret ni personer: storfyrst Demetrius Donskoj (1350-89), ikonmaleren Andreas Rubljov (ca 1360-1430), Maximos grekeren (ca 1475-1556), metropolitt Makarios av Moskva (1482-1563), Paisius Velitsjkovskij (1722-94), Xenia av Petersburg (ca 1731-ca 1803), biskop Ignatios Brjantsjaninov av Stavropol (1807-67), Ambrosius av Optina (1812-91) og biskop Theofanes Rekluseren (1815-94). Maximos' minnedag feires på dødsdagen 21. januar. Han avbildes på ikonet for «Synaxis for de hellige fra Radonezj» (Synaxis = fellesfest). Denne fellesfesten feires den 6. juli. Maximos Grekeren æres spesielt høyt av de russiske «gammeltroende», en betegnelse på flere religionssamfunn som siden 1600-tallet har brutt med den russisk-ortodokse kirke, og hans bilde finnes vanligvis i alle gammeltroende kirker.