Den hellige Demetrius Donskoj (1350-1389)

Den hellige Demetrius Ivanovitsj (ru: Dmitrij; Дмитрий Иванович) ble født den 12. oktober 1350 i Moskva i Russland. Han var sønn av Ivan II Ivanovitsj Krasnyj («den vakre») (1326-59), fyrste av Moskva og storfyrste av Vladimir (1353-59), og hans andre hustru, Aleksandra Vasiljevna Veljaminova. Lille Demetrius skulle snart få oppleve dramatikken i datidens Russland. Da hans far døde den 13. november 1359, ble den niårige Demetrius fyrste av Moskva. Så lenge han var mindreårig, var det den hellige metropolitt Alexius av Moskva (ru: Aleksij) (1354-78) som var den faktiske regenten.

I 1361 reiste han til Den gylne horde for å få jarlyk, det vil si godkjennelse som fyrste av Moskva. Der fikk han anledning til å delta på et oppgjør mellom tartarenes adelsmenn og khanen. Faktisk ble khan Navruz drept og makten i horden gikk over til Murat, mens Abdul og Mamai ble ledere for tartarene bortenfor Volga. Murat ga jarlyk til unge Demetrius, mens han nektet å gi den til fyrsten av Suzdal, Demetrius Konstantinovitsj. Den høyeste rang blant de russiske fyrstene hadde storfyrsten av Vladimir, og ved Ivan IIs død i 1359 hadde khan Navruz av Den gylne horde utnevnt Demetrius Konstantinovitsj av Suzdal og Nizjnij-Novgorod til storfyrste av Vladimir (1359-63).

Da Demetrius vendte tilbake til Moskva, angrep bojarene og erobret Perejaslavl (1362). Når Abdul i 1363 også sendte ham jarlyk som storfyrste av Moskva og han aksepterte den, tok sjah Murat det ille opp, og som gjengjeldelse ga han i sin tur jarlyk til fyrsten av Suzdal, som i mellomtiden hadde bosatt seg i Vladimir, og han ble en sann fiende av Demetrius. Dermed begynte krigen mellom de to Demetriuser. Den moskovittiske hæren drev fyrsten av Suzdal til Vladimir og plyndret landområdene. Men i 1363 utviste Demetrius ham fra Vladimir og ble selv kronet som storfyrste i Vladimir.

Etter dette hersket det en periode med forvirring, hvor rivaliserende ledere for Den gylne horde støttet fyrstene av henholdsvis Suzdal og Moskva. Da fyrst Demetrius av Suzdal også ble angrepet av sin bror Boris, måtte han ydmyke seg og be om hjelp fra moskovittene, som beseiret Boris og fikk Demetrius Konstantinovitsj i Nizegorod (1364). Demetrius av Nizegorod klarte ikke å gjenvinne makten, og ble han tvunget til å akseptere Moskvas autoritet i 1366.

Den støtten Demetrius fikk fra den russiske kirken under metropolitt Alexius’ ledelse, gjorde ham i stand til å konsolidere sin stilling. Han utviste fyrsten av Starodub og slo dette fyrstedømmet sammen med sitt rike. Han erobret og annekterte også Galitsj, Uglitsj, Beloozero og Kostroma, og han ble fyrste av Zvenigorod i 1364. Når han nå hadde underlagt seg fyrstene av Rostov, Galicia og Starodub, var den unge Demetrius Ivanovitsj opptatt av å konsolidere murene rundt Moskva. Noe av det viktigste han gjorde i de tidlige årene av sin regjeringstid, var byggingen av den første kreml av stein i Moskva, som ble fullført i 1367. Den nye festningen gjorde det mulig for byen å motstå to beleiringer av storfyrst Algirdas av Litauen (1345-77), i 1368 og 1370.

Fredsavtalen mellom de to Demetriuser ble beseglet ved at Demetrius av Moskva den 18. januar 1367 giftet seg med datteren av sin gamle fiende, fyrst Demetrius Konstantinovitsj av Novgorod og Suzdal, Eudokia (Jevdokija Dmitrjevna). Med dette ekteskapet ble det sveiset sammen en allianse mellom Moskva og Demetrius Konstantinovitsj. I 1376 herjet deres forenede armeer Volga-Bulgaria.

Det eneste fyrstedømmet som Demetrius ikke beseiret, var Tver. Gjennom bojarenes ekspansjonistiske politikk ble storfyrst Demetrius tvunget inn i kampen om suksesjonen i fyrstedømmet Tver. Ingen hadde bedt om hans inngripen, men en konflikt ble utløst i 1366 da Mikael Konstantinovitsj kom på tronen som storfyrste av Tver med hjelp fra sin svoger, storfyrst Algirdas av Litauen (1345-77). Fiendtlighetene varte i åtte år og inkluderte et mislykket forsøk fra Mikael på å erobre Moskva i 1368 og Demetrius’ suksessfulle erobring av Mikulin i 1370. I 1370 trengte Demetrius med sin hær inn i regionen Tver, til tross for at fyrsten ble støttet av Algirdas og hadde fått jarlyk fra khan Muhammed Sultan. Fordi den samme Algirdas var opptatt mot tyskerne, foretrakk etter noen militære forsøk heller allianser, noe som førte til at han ga sin datter til Demetrius’ yngre bror Vladimir.

Men da Demetrius tydelig manifesterte sin intensjon om å ta Tver i besittelse, ble Algirdas tvunget til å gå til krig, men ble beseiret (1372), og Tvers hær ble tvunget til å overgi seg til moskovittene. Dette var begynnelsen til Rjazan, hvor fyrst Oleg anerkjente Demetrius’ herredømme. Storfyrsten av Moskva ville deretter konsentrere seg om Den gylne horde, så han løslot og tok som gissel sønnen av fyrsten av Tver for dermed å nøytralisere hans fars diplomatiske initiativ. Konflikten ble bilagt i 1375 i Demetrius’ favør etter at han beleiret Tver og tvang Mikael til å overgi seg. Andre fyrster i det nordlige Russland anerkjente også hans autoritet og bidro med sine styrker til hans nært forestående strid mot Den gylne horde. For å unngå eventuelle misforståelser om hvem som virkelig hadde makten i Russland, dømte Demetrius bojaren Veljaminov til døden for å ha kritisert hans politikk overfor fyrsten av Tver.

Demetrius’ tretti år lange regjeringstid som storfyrste av Moskva betydde mange endringer i storfyrstedømmet, inkludert begynnelsen på slutten for mongolenes langvarige dominans over deler av det området som utgjør dagens Russland. Den gylne horde var i de senere årene blitt sterkt svekket av borgerkrig og dynastisk rivalisering, og Demetrius utnyttet denne situasjonen. Han var den første fyrste av Moskva som åpent utfordret tatarenes autoritet i Russland, og han sluttet å betale skatt til dem. Moskvas voksende makt ble mer og mer tydelig, først da Algirdas døde i 1377 og deretter med interne splittelser blant litauerne. Det faktum bekymret tatarene, som under ledelse av Arab-sjah, khan for den blå horde mellom Det kaspiske hav og Ural, trengte inn i regionen Suzdal og beseiret i 1377 Demetrius’ hær som kom til unnsetning.

Mamai, en mongolsk general som også hevdet rett til tronen, prøvde å straffe Demetrius for hans forsøk på å øke sin makt. I 1378 sendte Mamai en mongolsk hær, men den ble beseiret av Demetrius’ styrker med ham selv i spissen ved elven Vozja (ru: Вожа) i Rjazan Oblast. Tatarene så nå klart, selv om bevis var nødvendig, at Demetrius’ vei til makten hadde ført til en endring i situasjonen. Det ble viktig å gi Moskva en streng leksjon dersom de ikke ønsket å miste innflytelse i alle de russiske fyrstedømmene. Mamai samlet en stor hær og ledet den personlig mot Moskva.

Ifølge tradisjonen konsulterte Demetrius den hellige Sergius av Radonezj (ca 1314-92) om han skulle fortsette sitt væpnede opprør mot de tatarske herskerne under khan Mamai. Først etter at Sergius var sikker på at Demetrius hadde prøvd alle fredelige midler for å få løst konflikten, erklærte han at hvis de russiske troppene ville slåss for det land Gud hadde gitt dem, ville Han være med dem og de ville seire. Demetrius trodde på ham, og det utløste sterke følelser hos russerne da hele deres hær etter nesten halvannet århundre krysset elven Don. I tillegg til mange russiske fyrster kjempet også de to sønnene til Algirdas også sammen med Demetrius. På Mamais side kjempet skarer av litauere sendt av storfyrst Jagiello (Jogaila). Samtidig avsto fyrst Oleg av Rjazan, som hadde anerkjent Mamais herredømme.

Slaget sto ved Kulikovo Polje, en slette sør for Moskva ved elven Don, den 8. september 1380, på festen for Guds Mors fødsel. Demetrius bekjempet de muslimske tatarene og drev dem på flukt i en strålende seier. Dermed startet frigjøringen av det russiske land fra det mongolske åk og Russland forble et kristent land. Under slaget sto Sergius og brødrene i bønn og bønnfalt Gud om å gi de russiske styrkene seier. Det var denne seieren som ga Demetrius hans tilnavn Donskoj (ru: Донской = av Don). Som takk for seieren bygde Demetrius en rekke kirker og klostre, og han valgte Sergius av Radonezjs nevø, den hellige Theodor av Rostov (ca 1330-94), til sin skriftefar.

Den beseirede Mamai ble under retretten raskt kastet av tronen og drept av en rivaliserende tronpretendent, Toktamisj Tokhtamysj, en general hos Timur Lenk, som ble ny khan av Den gylne horde (ca 1380-95). Han ga ikke Demetrius mye tid til å nyte seierens ære og frukter. For i 1382 sendte khan Tokhtamysj en mongolsk styrke som beleiret og brente Moskva, og storfyrst Demetrius ble tvunget til å flykte til Kostroma. Khan Tokhtamysj gjenopprettet mongolenes styre over deler av Russland, og det endte med at Demetrius sverget sin lojalitet til Tokhtamysj og til Den gylne horde og ble gjeninnsatt som mongolenes fremste skatteinnkrever og som storfyrste av Vladimir. Demetrius klarte imidlertid å opprettholde sin dominerende stilling blant de russiske fyrstedømmene. Han tvang sin bror Vladimir til å gi opp alle rettigheter til storfyrstedømmet til fordel for Basilios (Vasilij), Vladimirs eldste sønn. Demetrius ble den siste storfyrsten av Vladimir, fra og med ham var storfyrsten av Moskva den fremste i Russland.

I sine senere år kom Demetrius på kant med den russisk-ortodokse kirke. I 1373 sendte patriark Filotheos Kokkinos av Konstantinopel (1353-55; 1364-76) den hellige Kyprian av Moskva (ca 1336-1406) til Litauen og Moskva med oppdrag å forsone fyrstene av Litauen og Tver med metropolitt Alexius av «Moskva og hele Russland» (1354-78). Men i 1375, etter at fiendtlighetene mellom Moskva og Litauen hadde blusset opp på nytt, ba de litauiske fyrstene patriarken om å utnevne Kyprian til deres metropolitt. Patriarken bispeviet Kyprian i 1376 og utnevnte ham til metropolitt av «Kiev og hele Russland og Litauen» med sete i Moskva. Planen var å forene begge de to russiske kirkeprovinsene under hans jurisdiksjon når metropolitt Alexius døde. Men Demetrius nektet å anerkjenne Kyprians bispevielse og nektet å motta ham. Kyprian ble deretter tvunget til å residere i Kiev mens han ventet på Alexius’ død

I 1378 døde metropolitt Alexius av Moskva, og storfyrst Demetrius innsatte sin favorittprest Mikael (Mitjaj) som locum tenens (fungerende leder) (1378-79). Men da Alexis døde (1378), ønsket Demetrius en prest til å etterfølge ham hans,. I atten måneder gjorde han alt han kunne for å vinne sympati hos den hellige Sergius og munkene med den største moralsk autoriteten, men det lyktes ikke. Da Demetrius innkalte et konsil for å vigsle Mikael til biskop, nektet Dionysius av Suzdal til å delta. Deretter ble Mitjaj anklaget for underslag, og han ble tvunget til å flykte til Hellas.

Mikael bestemte seg til slutt for å reise til Konstantinopel for å få stadfestelse av patriarken. Men han og hans følge hadde allerede Konstantinopel i syne da Mikael plutselig døde. De andre besluttet deretter å erstatte hans navn med det til Pimen, som deretter faktisk ble vigslet av patriarken. Da de kom til i Moskva, fikk Demetrius Pimen fengslet og kalte Kyprian til Moskva. Resultatet av alle kranglene og intrigene var at den hellige Kyprian i 1381 ble ny metropolitt av Moskva (1381-82; 1390-1406).

Men så kom det dramatiske øyeblikket da khan Tokhtamysj angrep og brente Moskva, og Kyprian benyttet anledningen til å dra til Tver og leve der. Dette mislikte Demetrius sterkt, så han bestemte seg for å utvise Kyprian og tilkalle Pimen, selv om han var alt annet enn sympatisk innstilt til ham. Pimen ble innsatt som ny metropolitt (1382-84). Patriark Nilus av Konstantinopel (1379-88) godkjente utnevnelsen av Pimen til metropolitt, selv om denne hadde kjøpt sin prelatverdighet i 1380.

Den avsatte metropolitt Kyprian måtte dra til Kiev, og var nå i en vanskelig stilling. Men han fant støtte og sympati blant pilarene i det russiske klostervesenet, Sergius av Radonezj og den hellige Athanasius av Vysotsk den Eldre (d. ca 1401). De to støttet helt fra begynnelsen metropolittens legitimitet i disputten med storfyrsten, og de støttet ham i den langvarige striden (1378-90) for gjenskapingen av den kanoniske orden og enhet i den russiske kirken. Selv om Pimen ble akseptert som metropolitt, hadde han aldri hatt støtte fra Demetrius, så Pimen ble erstattet som metropolitt av den hellige Dionysius I (1384-85), og deretter var metropolittsetet vakant igjen (1385-90). I april 1389, en måned før Demetrius døde, var Pimen lei av presset og flyktet til Hellas. Etter storfyrst Demetrius’ død ble Kyprian i 1390 hentet tilbake til Moskva av Demetrius’ sønn, storfyrst Vasilij I Dmitrijevitsj (1389-1425), som han alltid hadde støttet, og endelig utnevnt til metropolitt av Moskva og hele Russland (1390-1406).

Storfyrst Demetrius og hustruen Jevdokija hadde minst tolv barn: 1) Daniil (ca 1370-79). 2) Vasilij (1371-1425), som etterfulgte sin far som storfyrst Vasilij I av Moskva (1389-1425). 3) Sofija, gift med fyrst Fjodor Olgovitsj av Rjazan (1402-27). 4) Jurij (1374-1434), hertug av Zvenigorod og Galitsj, som gjorde krav på Moskvas trone mot sin nevø, Vasilij II av Moskva (1425-62). 5) Maria (d. 1399), gift med Lengvenis. 6) Anastasia, gift med fyrst Ivan Vsevolodovitsj av Kholm. 7) Simeon (d. 1379). 8) Ivan (d. 1393). 9) Andrej Dmitrijevitsj (1382-1432), fyrste av Mozjajsk. 10) Pjotr (1385-1428), fyrste av Dimitrov. 11) Anna (f. 1387), gift med Jurij Patrikijevitsj, sønn av fyrst Patrikij av Starodub. Ekteskapet befestet hans rolle som en bojar knyttet til Moskva. 12) Konstantin (1389-1433), fyrste av Pskov.

Demetrius døde den 19. mai 1389 i Moskva, 49 år gammel og bare noen dager etter at hans yngste sønn var født. Ved slutten av sin regjeringstid hadde Demetrius Donskoj mer enn fordoblet territoriet til storfyrstedømmet Moskva. Han er en av de store skikkelsene i russisk historie. Ved sin død ble han den første storfyrsten som lot sine titler gå i arv til sin sønn Vasilij uten å konsultere khanen. Hans hustru Jevdokija ble senere nonne med klosternavnet Jefrosinia og døde i 1407.

Kanskje det var hans forhold til den hellige Sergius, samt historier om at helgenen viste seg i anledning av slaget ved Kulikovo, som ga opphav til en lokal kult for Demetrius, men den ble ikke offisielt godkjent før i vår tid. I anledning tusenårsjubileet for Russlands dåp, det vil si den hellige Vladimir av Kievs (ca 956-1015) dåp i 988, avholdt den russisk-ortodokse kirke et konsil fra 6. til 9. juni 1988 i den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-92) Treenighetskloster (Troitse-Sergijeva Lavra) i Sergijev Posad. Dette konsilet helligkåret ni personer: storfyrst Demetrius Donskoj (1350-89), ikonmaleren Andreas Rubljov (ca 1360-1430), Maximos grekeren (ca 1475-1556), metropolitt Makarios av Moskva (1482-1563), Paisius Velitsjkovskij (1722-94), Xenia av Petersburg (ca 1731-ca 1803), biskop Ignatios Brjantsjaninov av Stavropol (1807-67), Ambrosius av Optina (1812-91) og biskop Theofanes Rekluseren (1815-94). Demetrius’ minnedag er dødsdagen 19. mai, men 9. mai nevnes også.