| Den hellige Ambrosius av Optina (1812-1891) |
Den hellige Ambrosius (ru: Amvrosij; Амвросий) ble født som Alexander Mikhajlovitsj Grenkov (ru: Александр Михайлович Гренков) den 23. november 1812 (5. desember etter den gregorianske kalender) i Bolsjaja Lipovitsa («store Lipovits») i provinsen Tambov sørøst for Moskva i Russland. Han var den sjette av åtte barn (fire gutter og fire jenter) av kirketjeneren Mikhail Fjodorovitsj Grenkov og Marfa Nikolajevna Grenkova (Marta). Kvelden før han ble født, samlet mange gjester seg i huset til hans bestefar, som var landsbyens prest. Den dagen flommet huset over av travle mennesker, både inne og på gårdsplassen. Marta Nikolajevna ble flyttet til badehuset, og kort etter fødte hun Alexander. Senere i livet pleide han spøkefullt å si: «Jeg ble født midt i en folkemengde, og jeg fortsetter å leve omgitt av dem».
Alexanders foreldre oppdro ham strengt og med glødende fromhet, og han var en livlig, lykkelig og oppvakt gutt, selv om hans guttestreker og dårlige oppførsel gjorde at han ikke var velsett i familien. Han hadde rett og slett vanskeligheter med å tilpasse seg i en strengt patriarkalsk familie. I henhold til datidens skikk lærte han å lese det slaviske alfabetet, både bønneboken og salmene. Hver kirkelige festdag pleide han å lese og synge i kirken fra kliros (gr: klēros; κλήρος; plur: klēroi; κλήροι; ru: клиросъ), stedet i en ortodoks kirke som er reservert for sangkoret. Som tolvåring begynte han på sogneskolen i Tambov. Siden han kom fra en prestefamilie var det ingen overraskelse da han i 1830 begynte på det teologiske seminaret i Tambov. Han gjorde det bra i studiene og ble rangert blant de fremste studentene. Han hadde en livlig humor og en omgjengelig personlighet som kom i konflikt med hans åndelige lengsler.
Rundt et år før avsluttende eksamen ble Alexander alvorlig syk. Han lovte da Gud at dersom han helbredet ham, ville han bli munk. Selv om hans bønner ble hørt og han ble frisk, syntes den livlige og omgjengelige Alexander ikke å ha det spesielt travelt med å oppfylle sitt løfte. Han avla sin eksamen på seminaret i juli 1836 med toppkarakterer og en utmerkelse for fremragende oppførsel. Men han begynte ikke på det kirkelige akademiet, og han begynte heller ikke på prestestudier. Det virket som om han følte et spesielt kall i sjelen og ikke hadde det travelt med å binde seg. I stedet tok han en stilling som lærer for barna til en lokal landeier og ble hos hans familie i halvannet år. Etter dette ble han lærer på den lokale sogneskolen i Lipetsk.
I det samme bispedømmet Tambov, i landsbyen Trojekurovo, bodde det en berømt eremitt ved navn p. Hilarion. En dag i 1839 besøkte den 26-årige Alexander og en venn denne eremitten for å spørre ham om hva de skulle bruke sine liv til. Alexander ble forbauset da han ble bedt om å dra til klosteret Optina Pustyn, hvor han ville bli erfaren. P. Hilarion sa at han også kunne ha dratt til Sarov, men der var det ikke lenger noen erfarne eldste – den hellige Serafim av Sarov (1759-1833) var død like før. I sommerferien 1839 utstyrte Alexander Mikhajlovitsj en kalesjevogn sammen med sin venn fra seminaret og kollega fra skolen Pokrov i Lipetsk og dro av gårde på en pilegrimsreise til det berømte klosteret Troitse-Sergijeva Lavra for å be ved graven til «Russlands abbed», den hellige Sergius av Radonezj (ca 1314-92).
Vel tilbake i Lipetsk fortsatte Alexander imidlertid å nøle, og i september syntes han forberedt på å fortsette med sin karriere som lærer. En dag ble han invitert til å tilbringe en hyggelig aften sammen med noen venner. Hans konversasjon var vittig og strålende, og alle hans vitser og ordspill satt som de skulle. Selv om hans verter moret seg og var imponerte over ham, var Alexander rystet over sin egen frivolitet. Kanskje hans uoppfylte løfte om å bli munk tynget hans samvittighet.
Neste morgen sa han opp jobben og ankom til Optina i provinsen Kaluga den 8. oktober 1839. Der var det monastiske liv akkurat da på det høyeste, med slike støtter som den hellige abbed Moses (1782-1862) og de hellige startsi (eldste) Leonid (1768-1841) og Makarios (1788-1860). Abbed Moses' bror, den hellige Antonios (1795-1865), var superior for klosterets skete. Enkelhet (ærlighet), saktmodighet og ydmykhet var fremtredende trekk ved klosterlivet i Optina. Yngre brødre forsøkte å ydmyke seg ikke bare overfor de eldre munkene, men også overfor de andre yngre. Det var til og med redde for å fornærme med blikk, og enhver misforståelse fikk en munk hurtig til å be om tilgivelse.
Det var i denne atmosfæren Alexander Grenkov ankom Optina. Han etterlot sin vognmann ved gjestehuset og gikk rett til kapellet. Etter liturgien fortsatte han til eldste Leonid for å få hans velsignelse til å bli værende i klosteret. Den eldste velsignet ham og ba ham om først å bli boende i gjestehuset mens han transkriberte boken «Frelse for syndere» (oversatt fra moderne gresk), som omhandlet kampen mot kjødelig begjær.
I januar 1840 flyttet han inn i klosteret, selv om han ikke bar munkedrakt. På den tiden var det en pågående korrespondanse med bispedømmemyndighetene angående hans forsvinning, og superioren hadde ikke mottatt noe direktiv fra erkebiskopen av Kaluzj om å ta lærer Grenkov inn i klosteret. Til slutt fikk Alexander i april 1840 tillatelse til å bære munkedrakt. En kort periode var han celletjener og leser (riter og gudstjenester) for eldste Leonid. Først arbeidet han i klosterbakeriet og produserte gjær og bakte brød.
I november 1840 ble han overført til sketen. Derfra besøkte den unge novisen hele tiden starets Leonid for å få veiledning av ham. I sketen var han assisterende kokk i et helt år. På grunn av sitt arbeid måtte han ofte besøke eldste Makarios, for å få hans velsignelse når det gjaldt tilberedning av maten, eller om han skulle ringe med klokken før et måltid, eller en annen lignende grunn. Disse anledningene ga ham muligheten til å fortelle den eldste om sin åndelige tilstand og å motta hans svar. Målet var at personen skulle overvinne fristelsene, ikke fristelsene ham.
Starets Makarios var spesielt glad i den unge novisen og brukte kjælenavnet Sasja. Men av åndelige oppdragelsesgrunner pleide den eldste å teste hans ydmykhet foran andre. Med dette for øye ga han ham kjælenavnet chimera, et navn som var ment å bety en slik steril blomst som agurkplanten produserer. Noen ganger lot han som om han var sint på ham, men til andre sa han: «Han kommer til å bli en stor mann». Da eldste Leonid forventet sin snarlige død, kalte han til seg Makarios og sa om novisen Alexander: «Her er en mann som søkte tilflukt hos oss eldste. Jeg er nå svært svak, så nå overgir jeg ham fullstendig til deg, veiled ham som du vil».
Etter Leonids død den 11. oktober 1841 valgte starets Makarios Alexander til sin celletjener (1841-46) og influerte utvilsomt den unge munkens åndelige utvikling. Alexander mottok den monastiske tonsuren etter bare tre år i 1842 og mottok da klosternavnet Ambrosius til ære for den hellige Ambrosius av Milano (ca 339-97). I 1843 ble han diakonviet, og p. Ambrosius ble presteviet i 1845. Hans ærbødighet og fromhet i feiringen av gudstjenestene ble lagt merke til av de andre munkene.
Hans helse begynte å bli svekket kort etterpå, og den 7. desember 1845, under hans reise til Kaluga for sin ordinasjon, pådro han seg en kraftig forkjølelse som virket inn på hans indre organer og gjorde ham syk i lang tid. Han kom seg egentlig aldri helt og var nødt til å be om å bli fritatt for alle plikter. I 1846 var han så syk at han mottok sykesalvingens sakrament («den siste olje»), og fordi man regnet med at han ville dø, mottok han i sin celle tonsuren inn i Det store skjema, den øverste munkegraden, men uten å bytte navn. Han bar sin sykdom uten å klage, og til alles overraskelse fikk han langsomt tilbake sin styrke. Sommeren 1848 var han igjen i stand til å gå med hjelp av en stokk. Han anerkjente at denne tiden med sykdom var en åndelig fordel, og den tillot ham å konsentrere seg om å mestre Jesusbønnen og å erfare betydningen av hesychia (gr: esychia = en tilstand av ro). Munkene på Athosfjellet mente at en kristen ved å skape perfekt ro i kropp og sinn kan bli benådet med en ekstraordinær visjon av Guds «uskapte lys». Det er en gave fra Gud som bringer renhet og dyp åndelig innsikt.
I disse årene var Ambrosius' fellesskap med eldste Makarios spesielt viktig for hans åndelige vekst. Til tross for sin sykdom forble p. Ambrosius i full lydighet til den eldste og fortalte ham om selv sine minste handlinger. Han begynte å hjelpe eldste Makarios med hans korrespondanse og med å forberede den russiske utgaven av den hellige Johannes Klimakos' (ca 569-ca 649) hovedverk, «Stigen til Paradis» (gr: Klimax tou paradeisou; lat: Scala Paradisi), etter Jakobs drøm om Himmelstigen (1.Mos 28,10-19). Denne utgaven ble utgitt av klosteret.
Takket være eldste Makarios' veiledning var p. Ambrosius i stand til å lære den ypperste av alle kunster, vis bønn, uten spesielle hindringer. En novises aktiviteter følges av mange farer på grunn av hans mangel på erfaring, og uten en åndelig veileder kan en novise gjøre mye skade på sin sjel. Det var dette som hendte med starets Makarios selv da han prøvde å mestre denne kunsten på egen hånd. Fordi p. Ambrosius hadde en erfaren veileder i starets Makarios unngikk han fallgruvene. Selv om den eldste elsket sin student, holdt det ham ikke tilbake for ved enkelte anledninger å plassere ham i ydmykende situasjoner for å ødelegge hans egenkjærlighet. Starets Makarios veiledet ham til å bli en streng asket, utstyrt med fattigdom, ydmykhet, tålmodighet og andre dyder. Hver gang noen forsvarte p. Ambrosius med: «Men fader, han er jo en syk mann!» svarte starets Makarios: «Vet jeg mindre enn deg? Likevel, for en munk er reprimander og kritikk bare børster som feier vekk det syndige støvet fra hans sjel; uten dette vil en munk ruste».
Selv mens eldste Makarios var i live, pleide noen av brødrene å besøke p. Ambrosius for å diskutere sine innerste tanker. Da p. Makarios måtte dra til Moskva i 1852, utnevnte han p. Ambrosius til å ta sin plass inntil han kom tilbake. P. Ambrosius ga aldri sin personlige oppfatning når han ble bedt om råd, men henviste alltid folk til Fedrenes skrifter. Hvis noen ikke forsto den teksten han hadde fått å lese, pleide p. Ambrosius å forklare den i enkle vendinger. I tillegg til munker oppmuntret Makarios sine åndelige barn blant legfolket til å møte Ambrosius. Når han så Ambrosius samtale med dem, mumlet han spøkefullt: «Se, se på det, Ambrosius tar fra meg brødet!» På denne måten forberedte Makarios gradvis en verdig etterfølger.
P. Makarios døde den 7. september 1860 uten å ha utnevnt noen til å etterfølge ham som hegumen (abbed). Det guddommelige forsyn så til at alle de andre mulige kandidatene enten døde eller ble utnevnt til abbeder for andre klostre. Dette gjorde at p. Ambrosius ble den ubestridte åndelige leder for klosteret. Han forble den fremste starets i Optina i tretti år. Førti dager etter starets Makarios' død flyttet Ambrosius til en annen bygning nør klosterets gårdsrom, til høyre for klokketårnet. På vestsiden av bygningen var det et brakkeaktig tilbygg som tjente som et mottakelsesrom for besøkende kvinner, ettersom de ikke fikk komme inn i klosteret. I sitt nye kvarter tilbrakte Ambrosius de neste tretti årene. Han hadde to celletjenere, brødrene Mikael og Josef (1837-1911) (den senere eldste). Hans sekretær var p. Klemens (Zederholm) (1829-78), sønn av en luthersk pastor i Moskva. Han var høyt utdannet og en spesialist i gresk litteratur da han konverterte til den ortodokse kirke.
I sin rolle som eldste måtte p. Ambrosius motta mange mennesker hver dag for å høre skriftemål og gi råd. Han pleide å si: «Vår Herre har ordnet det slik at jeg kommer til å måtte snakke med mennesker i hele mitt liv. Nå ville jeg være lykkelig over å kunne forbli taus, men jeg kan ikke».
En gjennomsnittelig dag i Ambrosius' liv begynte klokken fire om morgenen, når hans celletjener kom inn i cellen for å lese morgenofficiet for ham, tolv utvalgte salmer og første tidebønn. Deretter pleide han å vaske seg og drikke litt te, og deretter dikterte han svar til de mange brevene han mottok hver dag. Besøkende begynte å stille seg i kø mens han spiste en lett frokost. Noen ganger pleide han å ta en pause etter to timer, men oftest fortsatte han å treffe mennesker inntil klokken tolv, da han spiste en lett lunsj. Han spiste like mye som man pleide å gi til et tre år gammelt barn.
Etter lunsj pleide han å gå til naborommet og hilse på flere besøkende. Folk pleide å rope ut spørsmål, og han ga passende svar. Han tok en kort pause klokken tre om ettermiddagen, og deretter snakket han med mennesker igjen helt til kvelden. Klokken åtte spiste han middag, og deretter mottok han flere besøkende inntil klokken elleve. På det tidspunktet ble kveldsofficiet lest, og p. Ambrosius ba om unnskyldning til de brødrene han måtte ha såret gjennom tanker, ord eller gjerninger. Etter tre eller fire timers søvn var det å begynne på nytt. Denne rutinen ville raskt ha slitt ut selv en sterk mann, og det er bemerkelsesverdig at p. Ambrosius med sin svake helse var i stand til å holde det gående i så mange år.
Etter to år ble den eldste rammet av ny sykdom, og om hans helse hadde vært skrøpelig tidligere, ble han nå ytterligere svekket. Fra da av var han ikke i stand til å gå til kirken og mottok kommunionen i sin celle. I 1869 nådde hans helse et slikt lavmål at håpet om hans tilfriskning begynte å forsvinne. Det undergjørende ikonet av Guds Mor av Kaluzj ble brakt til ham, og etter Te Deum, vigilie i cellen og sykesalving forbedret hans helse seg, selv om han forble svært svak resten av livet. Disse alvorlige tilbakeslagene skjedde flere ganger, men selv om han i perioder var lenket til sengen, fortsatte han å motta en mengde mennesker og svare på flere titalls brev hver eneste dag.
Fra hele Russland strømmet mennesker til den ærverdige starets. Forfatteren Leo Tolstoj (1828-1910) besøkte ham ved minst tre anledninger og forlot ham dypt imponert over den hellige munkens visdom. Han ble også oppsøkt av forfatterne Vladimir Solovjov (1853-1900), Konstantin Leontjev (1831-91), Mikael Pogodin (1800-75) og Aleksej Tolstoj (1817-75). Forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821-81) kom til Optina i 1878 etter sin sønn Aljosjas død og ble dypt grepet av sitt møte med Ambrosius. Forfatteren brukte p. Ambrosius som modell for starets Zosima i «Brødrene Karamazov». Eldste Nektarij (i «Brødrene Karamazov») kalte ham «en jordisk engel og en himmelsk mann», og mer enn en gang ble han sett omgitt av uskapt lys, et tegn på transfigurasjon og medborgerskap i himmelen, noe som også ble tilskrevet den hellige Serafim av Sarov (1759-1833).
Ambrosius grunnla i 1884 kvinneklosteret Sjamordino nær Optina. Dette klosteret åpnet sine dører for kvinner som var fattige, sykelige eller til og med blinde. De fleste kvinneklostre var svært fattige og var avhengige av å basere seg på inntektene til kvinner som hadde en viss personlig velstand for å kunne holde åpne. Ambrosius gjorde det mulig for enhver kvinne som ønsket å bli nonne, å følge denne veien til frelse. På 1890-tallet nådde antallet noviser hele 500.
Sjamordino begynte å forfalle etter at den første abbedissen, moder Sofia, døde. Ambrosius dro dit den 2. juni 1890 for å rette opp klosterets affærer. Han planla å tilbringe sommeren der, som han pleide. På slutten av sommeren prøvde han å vende tilbake til Optina, men på grunn av sykdom var han ikke i stand til det. Senere gjorde vinteren det umulig for ham å reise. P. Ambrosius fortsatte å ta imot besøkende i Sjamordino, selv om hans helse svekket seg ytterligere i 1891.
Sommeren 1891 ble hans sykdom enda verre, og han mistet både hørselen og stemmen. Hans siste lidelser begynte, og han selv måtte innrømme at de var verre enn noe han hadde kjent tidligere. I september var det klart at den eldste ikke hadde lenge igjen å leve. Den 8. oktober ga hieromunk Josef sammen med brødrene Theodor og Anatolius sykesalvingens sakrament («den siste olje») til starets Ambrosius, og dagen etter mottok han kommunionen. Samme dag kom superioren i Optina, arkimandritt Isak (1810-94), for å besøke den eldste. Dagen etter, klokken 11.30 om morgenen den 10. oktober 1891 (23. oktober etter den gregorianske kalenderen), tok han tre dype åndedrag og korset seg med store vanskeligheter tre ganger, og deretter døde han.
På veien fra Sjamordino til Optina stanset prosesjonen i alle landsbyer, hvor det ble feiret en panikhida (forbønnsgudstjeneste) for hans sjel. Store menneskemengder var til stede både i begravelsesmessen og selve begravelsen i kirken Vvedenskij i klosteret Optina. Nesten 8.000 mennesker var til stede i begravelsen. Den 15. oktober ble hans legeme gravlagt plassert på den sørøstre siden av kirken Vvedenskij i Optina, ved siden av hans lærer Makarios. Det regnet, men lysene sluknet ikke.
Kort etter den eldstes død begynte det å skje mirakler på hans forbønn. Han ble etterfulgt som eldste av patrene Josef (1837-1911), Antonios, Benedikt og Anatolius II (1855-1922) inntil klosteret ble stengt etter Den russiske revolusjon. Det lille kapellet over Ambrosius' grav ble revet. Men folket merket seg kapellets plassering og fortsatte å strømme til sin lærer. I november 1987 ble klosteret gitt tilbake til Kirken.
I anledning tusenårsjubileet for Russlands dåp, det vil si den hellige Vladimir av Kievs (ca 956-1015) dåp i 988, avholdt den russisk-ortodokse kirke et konsil fra 6. til 9. juni 1988 i den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-92) Treenighetskloster (Troitse-Sergijeva Lavra) i Sergijev Posad. Dette konsilet helligkåret ni personer: storfyrst Demetrius Donskoj (1350-89), ikonmaleren Andreas Rubljov (ca 1360-1430), Maximos grekeren (ca 1475-1556), metropolitt Makarios av Moskva (1482-1563), Paisius Velitsjkovskij (1722-94), Xenia av Petersburg (ca 1731-ca 1803), biskop Ignatios Brjantsjaninov av Stavropol (1807-67), Ambrosius av Optina (1812-91) og biskop Theofanes Rekluseren (1815-94). Tidligere var helligkåringen av hieroskjemamunk Ambrosius blitt vurdert under det lokale konsilet i 1917-18, da patriarkatet var blitt gjenetablert i Russland, men på grunn av hendelser i årene etter revolusjonen ble det aldri noe av.
Bisperådet i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i New York i august 1988, bestemte at de eldste fra Optina skulle helligkåres. Venerasjonen av startsi fra Optina ble den 12. mai 1990 godkjent av synoden i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i katedralen St. Nikolas i Montreal i Canada. Patriarkatet i Moskva autoriserte lokal venerasjon av de eldste i Optina den 13. juni 1996.
Arbeidet med å avdekke relikviene til de hellige Leonid, Makarios, Hilarion, Ambrosius, Anatolius I, Barsanufios og Anatolius II begynte den 24. juni 1998 og ble avsluttet dagen etter. Men på grunn av de kirkelige festene på disse dagene, blant dem den hellige Johannes Døperens fødsel, bestemte patriark Aleksij II (1990-2008) at 27. juni skulle være minnedagen for denne begivenheten. Relikviene av de hellige eldste hviler nå i kirken for Vladimir-ikonet av Guds Mor.
Den universelle venerasjonen av De eldste i Optina ble autorisert da bispesynoden i den russisk-ortodokse kirke den 13. august 2000 (31. juli etter den julianske kalenderen) vedtok å helligkåre 1.154 personer, inkludert tsar Nikolaj II og hans familie sammen med over 1.100 martyrer for Sovjet-regimet. Vedtaket ble offentliggjort dagen etter, og allerede søndag den 20. august 2000 (7. august etter den julianske kalender) ble den store helligkåringsseremonien feiret. Dette skjedde i Kristus Frelser-katedralen i Moskva, som var vigslet dagen før (6. august etter den julianske kalenderen, festen for Herrens Forklarelse) etter å ha blitt gjenoppbygd som en tro kopi av den gamle katedralen, som ble sprengt i luften på Stalins ordre den 5. desember 1931. Under den guddommelige liturgien («messen») ble navnene på dem som var godkjent for helligkåring av bispesynoden, lest høyt før selve helligkåringen ble sunget.
Synaxis for De eldste i Optina (synaxis = fellesfest) feires den 11. oktober. I tillegg feires avdekkingen av relikviene den 27. juni. I tillegg har de fjorten hellige eldste (startsi) fra klosteret i Optina sine individuelle minnedager. Ambrosius' individuelle minnedag er dødsdagen 10. oktober.