Den hellige Hilarion av Optina (1805-1873)

Den hellige Hilarion (ru: Ilarion; Иларион) ble født som Rodion Nikitovitsj Ponomarjov (ru: Родион Никитович Пономарёв) på påskenatt mellom 8. og 9. april 1805 i Kljutsj (ru: ключ) i Russland. Hans foreldre Niketas og Eufemia kalte sin tredje sønn Rodion til ære for den hellige Herodion, en av «Jesu Sytti disipler». Han betraktet alltid 8. april, Herodions minnedag, som sin fødselsdag. Etter Rodion fikk ekteparet Ponamarjov/Ponamarjova enda en sønn og en datter, men datteren døde som spedbarn.

Niketas Ponamarjov arbeidet i byen som skredder, og noen ganger tok hans forretninger ham til hjemmene til de lokale landeierne. Som en konsekvens så Rodion sjelden sin far før han var femten år gammel. Rodion var et stille og klosset barn som ikke lekte mye med andre barn, siden de ertet ham på grunn av hans klossethet. Selv medlemmer av hans egen familie oppførte seg uforskammet mot ham og viste ham sjelden noen hengivenhet. Den måten han ble behandlet på, gjorde ham tankefull og innadvendt.

En vinter da han lekte i snøen med noen venner og brukte et gammelt brett som slede, brakk brettet og ga Rodion et permanent arr på fingeren på venstre hånd. En annen gang skadet han seg på et salhorn mens han red. Disse skadene hadde også en effekt på hans helse, som aldri var robust.

Familien flyttet i 1820 til regionen Novopersk i Voronezj, og Rodion bodde der til han var tyve år. Han hjalp sin far i hans arbeid, og gradvis fikk han tak på skredderfaget. Hans foreldre ønsket at han skulle fortsette i dette yrket, selv om hans mor forutsa at han en dag ville bli munk. Rodion selv lengtet etter det monastiske liv allerede som ung gutt, men nå viet han seg til sømmen, for han visste at dette håndverket ville bli svært nyttig i klosteret.

Rodion dro til Moskva i desember 1825 for å lære mer om det å være skredder. Han ankom med svært lite penger og ingen steder å bo. Han arbeidet hos ulike skreddere, men arbeidet var vanskelig og han ble syk. Han sa senere i livet at hans dårlige helse trolig reddet ham fra å falle for mange laster. Etter å ha forbedret sin dyktighet som skredder forlot Rodion Moskva og reiste hjem.

Familien flyttet igjen i 1829, denne gangen til Saratov. Rodion var forlovet to ganger, men Herren ønsket ikke at han skulle følge denne veien. Hans første forlovede døde etter en kort sykdom, og Rodion mistet ganske enkelt interessen for den andre.

Saratov var tilholdssted for mange sekter av alle slag, og Rodion ble involvert med visse aktivister som prøvde å tilbakevise den falske læren til de såkalte skoptsy. Rodions misjonsarbeid kan ha influert mange sektmedlemmer til å vende tilbake til den ortodokse kirke. Men på grunn av en eller annen misforståelse ble Rodion og hans venner stilt for retten. Som et resultat holdt myndighetene Rodion under observasjon de neste fire årene. Denne granskningen var hard for ham å holde ut og gjorde det svært vanskelig for ham å utføre sine forretninger.

Gjennom sine studier av Den hellige skrift og kirkefedrenes skrifter våknet Rodions ønske om å bli munk på nytt. Derfor bestemte han seg for å finne det klosteret som passet best for ham. I 1837 og 1838 besøkte Rodion klostre i Sarov, Suzdal, Rostov, Tikhvin, Moskva, Potsjajev og andre steder. Til slutt kom han til portene i Optina. Han var da 34 år gammel.

I begynnelsen ble Rodion plassert i en celle ved siden av p. Barlaam, en pensjonert hegumen fra klosteret Valaamo. P. Barlaam var en mann av stor åndelig betydning og hadde en dyp innflytelse på den unge mannen, og han ble hans første instruktør i Jesusbønnen. I senere år husket Hilarion at han besøkte p. Barlaam for å fortelle ham om de ulike tingene han hadde sett eller hørt. P. Barlaam pleide å spørre: «Er det nyttig? Det ville vært bedre for deg ikke å høre eller se noen ting. Prøv å undersøke dine tanker og ditt hjerte oftere». Men sine kloke råd hjalp p. Barlaam Rodion i hans åndelige vekst som munk.

Den hellige Antonios, som var superior for sketen, ble den 1. desember 1839 overført til klosteret St. Nikolas i Malojaroslavets som abbed. Han ble etterfulgt av den hellige Makarios, klosterets skriftefar. Rodion ble utnevnt til hans celletjener, en oppgave han utførte helt til den eldstes død i 1860. Rodion gikk til p. Makarios for skriftemål og til den hellige eldste Leonid for en daglig avsløring av sine tanker. I et forsøk på å rense seg for alle lidenskaper ga Rodion avkall på sin egen vilje og adlød p. Makarios i alle ting.

P. Makarios var svært streng med novisene og ville ikke tillate den minste ulydighet. Han var aldri den første til å bringe opp en persons feil og mangler, men ventet på at han selv skulle bekjenne sin uaktsomhet. Han lærte novisene å elske sin neste og å bære sine plager med tålmodighet.

Fra den tiden Rodion kom til Optina, hadde han andre arbeidsoppgaver ved siden av å virke som celletjener for p. Makarios. Han stelte også blomster- og grønnsakshagen og arbeidet som baker og birøkter. Han utførte alle oppgaver som ble pålagt ham, uten å klage.

Mens hans åndelige fremgang var skjult for mennesker, ble den sannelig lagt merke til av den altseende Gud. I rette tid mottok han den monastiske tonsuren og fikk klosternavnet Hilarion. Makarios så sin disippels åndelige modenhet og forutsa at han og den hellige Ambrosius ville etterfølge ham som eldste etter sin egen død. Eldste Makarios betrodde derfor Hilarion og Ambrosius å gi råd til hans mange åndelige barn.

Som Makarios' nærmeste disippel ble Hilarion i 1863 valgt til superior for sketen og til klosterets skriftefar. Han hørte skriftemål fra alle brødrene som var betrodd ham, fem ganger hvert år, en gang under hver av fastene og to ganger under den lange fasten. Hver munk ble spurt om detaljene i hans indre liv og fikk råd om hvordan de skulle te seg i fremtiden. Straks han var ferdig med å høre skriftemål fra munkene, begynte han å høre skriftemål fra nonnene samt de menn og kvinner som kom til ham fra ulike steder. Selv om det var mange mennesker, avviste Hilarion aldri noen. Han ga sjelden uttrykk for sin egen mening, men siterte fra Skriften eller fra kirkefedrenes skrifter. Noen ganger pleide han å fortelle hva p. Makarios hadde sagt til ham i lignende situasjoner. Han var svært effektiv i å gi råd ettersom han alltid praktiserte det han forkynte, og han hadde allerede erfart det som plaget hans åndelige barn.

Den eldste fikk mennesker til å føle sorg for sine synder, og gjennom sine spørsmål brakte han dem til et klarsyn når det gjaldt deres åndelige liv. Noen ganger pleide han å hjelpe dem med å huske synder som de hadde glemt å skrifte, synder som kunne være roten til deres åndelige sykdommer. Han ga bot i henhold til personens alder, helse og omstendigheter. Han kunne kreve at den botferdige leste visse bønner, gjøre prostrasjoner, gi almisser og å unngå de vanene og fornøyelsene som ikke sømmet seg en kristen. Mange mennesker hadde stor nytte av å skrifte for ham og fortsatte å leve i henhold til de rådene han hadde gitt dem. Ikke var de bare helbredet for sine åndelige plager, men noen ganger helbredet Hilarion dem også for deres fysiske eller mentale sykdommer.

Hilarion ble ved Guds forsyn alvorlig syk i to år. I hele denne tiden ba han aldri Gud om at han måtte bli frisk. I stedet ba han om å bli gitt tålmodighet til å bære sykdommen. Han mottok kommunionen hyppig, og to ganger mottok han sykesalvingens sakrament («den siste olje»). I de siste 33 dagene av sitt liv mottok Hilarion sakramentene hver dag. I de siste fire ukene av sitt liv var den eldste ute av stand til å ligge ned i sengen på grunn av vann i lungene. Derfor pleide han å bli sittende på en sofa foran et portrett av p. Makarios. Han opplevde stort ubehag og var ikke i stand til å sove svært godt.

Hilarion observerte tidebønnene inntil det siste øyeblikket i sitt liv. Tidlig om morgenen den 18. september 1873 lyttet han til at morgenbønnen ble lest før han mottok kommunion klokken ett om morgenen. Fem timer senere overga han sin sjel til Gud. Det er sagt at under Hilarions siste sykdom viste p. Makarios seg for ham mange ganger i hans drømmer. Ettersom han nærmest seg døden, ble disse visjonene stadig hyppigere. Han døde med sin bønnesnor i hånden og ble gravlagt ved siden av sin elskede eldste Makarios.

Bisperådet i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i New York i august 1988, bestemte at de eldste fra Optina skulle helligkåres. Venerasjonen av startsi fra Optina ble den 12. mai 1990 godkjent av synoden i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i katedralen St. Nikolas i Montreal i Canada. Patriarkatet i Moskva autoriserte lokal venerasjon av de eldste i Optina den 13. juni 1996.

Arbeidet med å avdekke relikviene til de hellige Leonid, Makarios, Hilarion, Ambrosius, Anatolius I, Barsanufios og Anatolius II begynte den 24. juni 1998 og ble avsluttet dagen etter. Men på grunn av de kirkelige festene på disse dagene, blant dem den hellige Johannes Døperens fødsel, bestemte patriark Aleksij II (1990-2008) at 27. juni skulle være minnedagen for denne begivenheten. Relikviene av de hellige eldste hviler nå i kirken for Vladimir-ikonet av Guds Mor.

Den universelle venerasjonen av De eldste i Optina ble autorisert da bispesynoden i den russisk-ortodokse kirke den 13. august 2000 (31. juli etter den julianske kalenderen) vedtok å helligkåre 1.154 personer, inkludert tsar Nikolaj II og hans familie sammen med over 1.100 martyrer for Sovjet-regimet. Vedtaket ble offentliggjort dagen etter, og allerede søndag den 20. august 2000 (7. august etter den julianske kalender) ble den store helligkåringsseremonien feiret. Dette skjedde i Kristus Frelser-katedralen i Moskva, som var vigslet dagen før (6. august etter den julianske kalenderen, festen for Herrens Forklarelse) etter å ha blitt gjenoppbygd som en tro kopi av den gamle katedralen, som ble sprengt i luften på Stalins ordre den 5. desember 1931. Under den guddommelige liturgien («messen») ble navnene på dem som var godkjent for helligkåring av bispesynoden, lest høyt før selve helligkåringen ble sunget.

Synaxis for De eldste i Optina (synaxis = fellesfest) feires den 11. oktober. I tillegg feires avdekkingen av relikviene den 27. juni. I tillegg har de fjorten hellige eldste (startsi) fra klosteret i Optina sine individuelle minnedager. Hilarions individuelle minnedag er dødsdagen 18. september.