| Ikon av De eldste fra Optina |
Klosteret Optina (ru: Optina Pustyn; Оптина пустынь, eller offisielt Svjato-Vvedenskaja Optinakaja Pustyn) ligger ved elven Zjizdra, noen få kilometer fra distriktssenteret Kozelsk i Kaluga oblast, rundt tretten mil sørvest for Moskva i Russland. Det er ikke kjent nøyaktig når klosteret ble grunnlagt, men det har eksistert i alle fall siden 1500-tallet. Ifølge tradisjonen ble det grunnlagt i gammel tid av den botferdige røveren Optin, som har gitt klosteret sitt navn. En annen tradisjon forteller at klosteret ble grunnlagt av den berømte fyrsten Vladimir Andrejevitsj den Tapre av Serpukhov (1353-1410). Uansett er Optina et av Russlands gamle klostre. I 1630 besto klosteret av en trekirke, seks monastiske celler og tolv munker.
Tsar Mikhail I Fjodorovitsj (1613-45) og de lokale bojarene (adelen) donerte land til Optina, noe som førte til at klosteret blomstret, og det er kjent at allerede i 1689 ble en steinkirke bygd i klosteret av Sjepelev-bojarene til ære for Marias fremstilling i tempelet. Men klosteret forfalt sterkt på 1700-tallet under den anti-monastiske politikken til tsar Peter I den Store (1682-1725; f. 1672) og tsarina Katarina II den Store (1762-96; f. 1729). Klosterets land ble konfiskert av staten og inntektene forsvant, så det ble til slutt stengt i 1724. Det ble imidlertid gjenåpnet igjen allerede i 1726 etter initiativ fra hoffmannen Andrej Sjepeljov, og det begynte langsomt å komme til liv igjen. I 1790 ble klosteret restaurert av metropolitt Plato II av Moskva (1775-1812). De fleste av klosterbygningene ble reist ved århundreskiftet 1700/1800-tallet. Klosteret hadde i alt fire kirker.
Klosteret i Optina ble et av de viktigste åndelige sentrene i den russiske kirken på 1800-tallet. Det ble sentrum for den kraftige monastiske fornyelsesbevegelsen som spredte seg i Kirken i Russland fra begynnelsen av 1800-tallet og fortsatte frem til, og til og med inn i, de ateistiske forfølgelsene på 1900-tallet. Den var basert på den hesychastiske tradisjonen innen ortodoks spiritualitet (gr: esychia = en tilstand av ro), som nesten var gått tapt i Russland på 1700-tallet. Munkene på Athosfjellet mente at en kristen ved å skape perfekt ro i kropp og sinn kan bli benådet med en ekstraordinær visjon av Guds «uskapte lys». Det er en gave fra Gud som bringer renhet og dyp åndelig innsikt.
Den hellige eldste skjemamunk Paisius Velitsjkovskij (1722-94) var svært innflytelsesrik i å bringe den hesychastiske tradisjonen til Russland på 1700-tallet, og den ble spredt gjennom hans mange monastiske disipler. Hans ideer fikk et slags «hovedkvarter» i klosteret i Optina, og derfra spredte de seg over hele Russland. En synlig manifestasjon av denne spiritualiteten i Optina var rekken av guddommelig opplyste åndelige fedre eller eldste (ru: startsi; старци; entall: starets; старецъ; fem: staritsa; старица), som tjente som åndelige veiledere for de mange menneskene, både adelsmenn og bønder, som strømmet til klosteret på 1800-tallet for å lytte til deres råd.
Den gamle monastiske tradisjonen med eldstevesen ble gjenopptatt i klosteret i Optina. I den ortodokse kirke er eldstevesenet fortsatt levende som en nådegave i klostervesenet. Veiledning fra en eldste har alltid blitt anerkjent som en sikker og pålitelig vei til frelse. Dette spredte seg fra ørkenene i Egypt og Palestina til Athosfjellet og senere til Russland. En eldste (gr: geronta; ru: starets) er en erfaren og karismatisk monastisk åndelig leder med en visdom som kommer fra intuisjon kombinert med asketisk erfaring gjennom avsondrethet og kontemplasjon. Den hellige Ånd gir spesielle gaver til en starets, inkludert helbredende og profetiske evner, men den viktigste gaven er å gi effektiv åndelig veiledning, hovedsakelig til andre munker. Eldstevesenet i Optina har sine unike karakteristikker som skiller det noe fra det generelle konseptet med eldstevesen, spesielt ved den veiledning og hjelp som ble gitt til legfolk.
Etter metropolitt Plato av Moskvas gjenoppliving av klosteret ble en viss p. Abraham (Avraamij) fra et av klostrene ved Moskva utnevnt til abbed, og han flyttet til Optima sammen med tolv munker fra sitt kloster. I Optima fant de bare tre gamle munker fra før. Selv om p. Abraham var sykelig, fikk han gjort svært mye for klosteret. Det første han gjorde, var å dra ut for å samle inn penger til klosteret og fikk gjort avtaler med hoffet til klosterets fordel, og han fikk orden på økonomien. Deretter kjøpte han liturgisk utstyr, messeklær og ikoner og begynte byggearbeider i klosteret. Han fikk reist en mur rundt klosteret, bygde et klokketårn, en sykestue med en tilnyttet kirke til ære for ikonet av Guds Mor av Kazan og monastiske celler for brødrene, og han plantet store hager. Men det viktigste han gjorde, var å etablere orden i klosterets åndelige liv. Theophanes, en disippel av Paisius Velitsjkovskij, kom til Abraham og ble et eksempel for brødrene i klosteret. De etablerte et cenobittisk kloster i henhold til regelen fra Athosfjellet, og i løpet av relativt kort tid hadde de oppnådd respekt fra innbyggerne omkring.
I 1817 døde hegumen Abraham. Han ble etterfulgt av hegumen Daniel, som ledet klosteret Optina i en relativt kort periode, fra 1819 til 1825. Men det var den tredje abbeden, den hellige starets Moses (Putilov) (1782-1862), som ledet klosteret i 37 år, fra 1825 til sin død i 1862, som gjorde klosteret til et fyrtårn for ortodoks spiritualitet, fremfor alt gjennom rekken av opplyste åndelige fedre som tjente som veiledere.
Den første av dem var nettopp Moses. Han besøkte Optina i 1821, ikke lenge etter at klosteret hadde fått liv gjennom Paisius' disipler. Han ble overtalt til å bli værende og å etablere en skete like ved. En skete er et eremittkloster hvor brødrene bor separat, men samles til liturgier i kirken – en slags mellomting mellom et cenobittisk kloster og eneboerceller. Begrepet har gått ut av bruk i den vestlige kristenheten, men karteuserne har et lignende eremittisk fellesliv. Sammen med sin yngre bror, den hellige Antonios (Putilov) (1795-1865), og to andre munker begynte han i 1822 byggingen, og et år senere ble kirken i denne sketen konsekrert. I 1825 ble Moses utnevnt til superior i Optina mens hans bror Antonios etterfulgte ham som overhode for sketen.
Moses inviterte i 1829 den hellige starets Leonid (1768-1841) til Optina, og med ham begynte det egentlige eldstevesenet i klosteret. Like etter ham kom den hellige eldste Makarios (1788-1860), som overtok ledelsen av Optina som starets etter Leonids død. P. Makarios døde i 1860 og nye startsi ble den hellige Ambrosius (1812-1891) og Makarios' nærmeste disippel, den hellige Hilarion (1805-73), som i 1863 ble valgt til superior for sketen og til klosterets skriftefar.
I tillegg til åndelig veiledning begynte klosteret etter initiativ fra eldste Makarios å publisere patristiske tekster, en aktivitet i kirken som var blitt alvorlig svekket av tsar Peter Is reformer. Makarios begynte også å redigere manuskripter av oversettelsene som var gjort av Paisius Velitsjkovskij og hans disipler av greske versjoner av patristiske verker. I begynnelsen av 1847 ble det utgitt en biografi om p. Paisius Velitsjkovskij med utdrag fra hans skrifter. Dermed begynte et prosjekt som i løpet av femti år fikk utgitt mer enn 125 bøker i et antall av 225.090 kopier. Det var verker av de hellige Nilus av Sora (ca 1433-1508), Barsanufios av Gaza og Johannes Profeten (d. ca 563/ca 540), Simeon den nye teologen (949-1022), Isak av Ninive (d. ca 700) og andre. Dette arbeidet hadde helhjertet støtte fra metropolitt Filaret av Moskva og var en motvekt mot den sekulære pressen som utga oversettelser av mystisk-filosofiske verker fra vesten.
De eldste skapte noen kontroverser i tiden, for noen få kritikere (noen av dem fra andre klostre) mislikte at de tillot Jesus-bønnen å bli godt kjent blant folket og fryktet at det ville skape åndelig selvbedrag (prelest). Siden tradisjonen med eldstevesen og hesychasme hadde blitt fjernet fra den russiske monastiske tradisjonen på 1700-tallet, ble dette sett på med mistanke som innovasjoner av mange, inkludert den lokale biskopen. Dette skapte ofte bakvaskelser, sjalusi og direkte forfølgelse, noe den eldste Leonid opplevde i varierende grad gjennom hele sin monastiske karriere, men spesielt i sine siste år i Optina.
Etter at p. Moses døde i 1862, valgte brødrene den hellige Isak I (1810-94) til ny hegumen (abbed), men han behandlet p. Ambrosius som sin egen eldste. Dermed var det aldri noen strid i Optina mellom klosterets ledende personligheter. Ambrosius valgte i 1871 den hellige Anatolius I (1824-1894) til sin assistent, og Anatolius ble utnevnt til superior for sketen i 1874. Den hellige Josef (1837-1911) var Ambrosius' celletjener i tretti år inntil den eldstes død den 10. oktober 1891. P. Ambrosius forberedte p. Josef for oppgaven som eldste og underviste ham gjennom ord og eksempel. P. Josef ble offisielt utnevnt til skriftefar for brødrene i Optina nær slutten av 1893, da den hellige p. Anatolius ble syk og ikke kunne utføre denne oppgaven. Etter Anatolius' død den 25. januar 1894 valgte arkimandritt Isak og brødrene enstemmig p. Josef til hans etterfølger som superior for sketen.
Den 1. september 1903 ble den hellige eldste Barsanufios (1845-1913) utnevnt til å assistere Josef i den åndelige veiledningen av brødrene i sketen og søstrene i klosteret Sjamordino. Da eldste Josef hadde blitt for gammel og skrøpelig til å administrere sketens affærer, ble p. Barsanufios i slutten av 1905 utnevnt til superior for sketen i hans sted. Etter Ambrosius' død i 1891 fungerte den hellige Anatolius II (den Yngre) (1855-1922) som eldste, selv om han fortsatt bare var diakon. Han ble presteviet en gang før 1911. Etter Barsanufios' død i 1913 valgte munkene i Optina den hellige Nektarios (1853-1928) til ny eldste. Den 30. august 1913 ble den hellige Isak II (den Yngre) (1865-1938) utnevnt til superior med rang av arkimandritt. Isak var den siste abbeden for klosteret i Optina.
Etter Den russiske revolusjon ble klosteret stengt, men noen av munkene fikk fortsette å bo der ved at de dannet et jordbrukskooperativ, en «agrikulturell legion». Men sovjeterne stengte kooperativet i 1923 og klosteret ble gjort om til et museum. To munker fikk lov til å bli værende og arbeide i museet, mens de andre ble utvist og fikk lov til å dra hvor de ville. Den hellige p. Nikon (1888-1931) var en av dem som ble værende igjen, og han fikk tillatelse av arkimandritt Isak II til å tjene i kirken som var viet til Kazan-ikonet og å motta besøkende. På denne tiden begynte p. Nikon å ta på seg rollen som rådgiver og eldste. Tidlig i 1924 ble den siste kirken i Optina stengt, men p. Nikon ble værende og feiret vigilier hele natten i sin celle inntil det var umulig å bli værende lenger. Han ble tvunget til å dra i juni 1924 til Kozelsk, hvor flere av munkene hadde dratt da klosteret ble stengt i 1923. Men ettersom årene gikk ble de fleste av fedrene spredt, noen for å dø i eksil, andre i fangeleire og noen foran eksekusjonspelotonger. Det er kjent at mange av dem fortsatte å fungere som startsi for sine åndelige barn, til tross for de store farene og prøvelsene, så lenge de levde.
Eldste Anatolius II ble tidlig på 1920-tallet spottet og plaget av soldater fra Den røde hær, og han måtte tåle mange lidelser, men fortsatte å motta besøkende. Han døde den 30. juli 1922 (juliansk kalender), natten før han skulle arresteres. Eldste Nektarios døde den 29. april 1928 (12. mai etter den gregorianske kalenderen) i Kholmisjtsji. Eldste Nikon ble arrestert i juni 1927 og i januar 1928 ble han dømt til tre års opphold i fangeleir. Deretter ble han sendt i eksil til byen Pinjega i regionen Arkhangelsk. Der døde han av tuberkulose den 25. juni 1931.
I august 1929 ble alle hieromunkene fra Optina med p. Isak i spissen arrestert og satt i fengselet i Kozelsk. Etter at «undersøkelsene» var ferdig, ble alle de fengslede i januar 1930 sendt til fjerne steder. P. Isak ble sendt i eksil til Beljov i provinsen Moskva. I 1932 ble han arrestert i Beljov, men ble løslatt igjen. Den 16. desember 1937 ble han arrestert igjen i Beljov og den 30. desember 1937 (gregoriansk kalender) ble han dømt til døden ved skyting av en NKVD troika (ekstraordinær domstol på tre personer) i Tula. Dommen ble eksekvert den 26. desember (juliansk kalender), som var den 8. januar 1938 etter den gregorianske kalenderen. Han ble skutt sammen med andre munker fra Optina i Tesnitskij-skogen nær Tula.
Senere ble noen av bygningene i klosteret revet, mens katedralen ble ombygd til et litteraturmuseum. I begynnelsen av Perestrojka-tiden i Sovjetunionen var Optina i 1987 et av de første klostrene som ble gitt tilbake til den russisk-ortodokse kirken. I 1993 ble tre av klosterets munker brutalt myrdet på påskenatt. De tre, som er kjent som Optina-martyrene, var hieromunk Vasilij (Rosljakov), munk Ferapont (Pusjkarev) og munk Trofimos (Tatarinov).
Bisperådet i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i New York i august 1988, bestemte at de eldste fra Optina skulle helligkåres. Venerasjonen av startsi fra Optina ble den 12. mai 1990 godkjent av synoden i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i katedralen St. Nikolas i Montreal i Canada. Patriarkatet i Moskva autoriserte lokal venerasjon av de eldste i Optina den 13. juni 1996.
Arbeidet med å avdekke relikviene til de hellige Leonid, Makarios, Hilarion, Ambrosius, Anatolius I, Barsanufios og Anatolius II begynte den 24. juni 1998 og ble avsluttet dagen etter. Men på grunn av de kirkelige festene på disse dagene, blant dem den hellige Johannes Døperens fødsel, bestemte patriark Aleksij II (1990-2008) at 27. juni skulle være minnedagen for denne begivenheten. Relikviene av de hellige eldste hviler nå i kirken for Vladimir-ikonet av Guds Mor.
Den universelle venerasjonen av De eldste i Optina ble autorisert da bispesynoden i den russisk-ortodokse kirke den 13. august 2000 (31. juli etter den julianske kalenderen) vedtok å helligkåre 1.154 personer, inkludert tsar Nikolaj II og hans familie sammen med over 1.100 martyrer for Sovjet-regimet. Vedtaket ble offentliggjort dagen etter, og allerede søndag den 20. august 2000 (7. august etter den julianske kalender) ble den store helligkåringsseremonien feiret. Dette skjedde i Kristus Frelser-katedralen i Moskva, som var vigslet dagen før (6. august etter den julianske kalenderen, festen for Herrens Forklarelse) etter å ha blitt gjenoppbygd som en tro kopi av den gamle katedralen, som ble sprengt i luften på Stalins ordre den 5. desember 1931. Under den guddommelige liturgien («messen») ble navnene på dem som var godkjent for helligkåring av bispesynoden, lest høyt før selve helligkåringen ble sunget.
Synaxis for De eldste i Optina (synaxis = fellesfest) feires den 11. oktober. I tillegg feires avdekkingen av relikviene den 27. juni. I tillegg har de fjorten hellige eldste (startsi) fra klosteret i Optina sine individuelle minnedager. Disse er:
Skjema-arkimandritt Moses (Putilov) (1782-1862) (16. juni)
Skjema-hegumen Antonios (Putilov) (1795-1865) (7. august)
Hieroskjemamunk Leonid (Nagolkin) (1768-1841) (11. oktober)
Hieroskjemamunk Makarios (Ivanov) (1788-1860) (7. september)
Hieroskjemamunk Hilarion (Ponomarjov) (1805-73) (18. september)
Hieroskjemamunk Ambrosius (Grenkov) (1812-91) (10. oktober)
Hieroskjemamunk Anatolius I (Zertsalov) (1824-1894) (25. januar)
Skjema-arkimandritt Isak I (Antimonov) (1810-94) (22. august)
Hieroskjemamunk Josef (Litovkin) (1837-1911) (9. mai)
Skjema-arkimandritt Barsanufios (Plekhanov) (1845-1913) (1. april)
Hieroskjemamunk Anatolius II (Potapov) (den Yngre) (1855-1922) (30. juli)
Hieroskjemamunk Nektarios (Tikhonov) (1853-1928) (29. april)
Skjema-hegumen Nikon (Beljajev) (1888-1931) (25. juni)
Skjema-arkimandritt og hieromartyr Isak II (Bobrikov) (den Yngre) (1865-1938) [1937] (26. desember).