| Ikon av De eldste fra Optina |
Den hellige Nektarios (lat: Nectarius; ru: Nektarij; Нектарий) ble født som Nikolas Vasiljevitsj Tikhonov (ru: Nikolaj; Николай Васильевич Тихонов) i byen Jelets i provinsen Orjol i Russland. Hans foreldre var Basilios og Jelena. Han ble døpt i kirken St. Sergius i Jelets med navnet Nikolas og hans faddere het Nikolas og Matrona, og han ba alltid for dem og for sine foreldre. Det var en fattig familie. Faren arbeidet i en mølle og døde da gutten var bare syv år gammel. Han var oppvakt og elsket å lære, men fordi de var fattige kunne han bare gå på landsbyskolen.
En gang han drev og lekte i nærheten av sin mor, var det en katt i nærheten med lysende øyne. Gutten grep en nål og ville stikke ut dyrets øye for å se hva som fikk det til å lyse, men moren slo hånden hans og sa at hvis han våget å stikke ut kattens øye, ville han selv miste et øye. Mange år senere da han allerede var munk, husket den eldste denne episoden. Han kom til brønnen i sketen hvor det hang en øse med en spiss i enden. En annen munk, som ikke la merke til den eldste, løftet øsen på en slik måte at spissen kom bare noen centimeter fra Nektarios' øye, og akkurat i tide klarte han å skyve den unna. Han sa: «Hvis jeg hadde stukket ut katteøyet den gangen, ville jeg nå vært uten et øye. Åpenbart var alt dette for å minne meg, uverdig som jeg er, om at alt i livet, fra vogge til grav, tas hensyn til av Gud».
Nikolas' mor oppdro gutten strengt, men med kjærlighet, og han sto henne svært nær. Hun døde også tidlig og etterlot ham som foreldreløs. Men først hadde hun da han var elleve år, sørget for at han fikk arbeid i butikken til kjøpmannen Khamov, og der arbeidet han seg opp til yngste betjent som syttenåring. Han vokste opp til å bli stille, from og glad i å lese. Han hadde et vakkert ansikt med rosenrød hud og krøllete blondt hår, som en jente, sa de eldste munkene i Optina som husket ham i hans ungdom.
Da Nikolas ble atten år gammel, planla den eldste av Khamovs betjenter å gifte bort sin datter til ham, og hans arbeidsgiver støttet den ideen. Denne jenta var svært søt og Nikolas var tiltrukket av henne. Selv ti år senere smilte han når han tenkte på sin tiltenkte brud, og til en nonne som han pleide å motta svært vennlig, sa han at hun minnet ham om hans brud for lenge siden.
På den tiden bodde det i Jelets en rettskaffen gammel kvinne som allerede var nesten hundre år gammel, skjemanonne Theoktista, en åndelig datter av den hellige Tikhon av Zadonsk. Innbyggerne i Jelets pleide å gå til henne for å få råd, og kjøpmannen anbefalte Nikolas å gå til henne for å få en velsignelse for sitt ekteskap. Men da han kom, sa skjemanonnen til ham: «Unge mann, gå til klosteret Optina og p. Hilarion og han vil si deg hva du skal gjøre». Hun gjorde korsets tegn over ham og ga ham te for reisen. Han kysset hennes hånd og gikk til arbeidsgiveren og sa at matusjka Theoktista sendte ham til Optina. Kjøpmannen sa ikke noe, men ga ham til og med penger til reisen. Nikolas sa farvel til sin brud og dro, og de så aldri hverandre igjen.
Dermed kom den attenårige Nikolas i 1871 til Optina med ingenting annet enn en evangeliebok i ranselen. Sketens superior, den hellige eldste Hilarion (1805-73), sendte ham til den hellige eldste Ambrosius (1812-91), som mottok ham straks og snakket med ham i to timer. Nikolas avslørte aldri innholdet av denne samtalen, men etter den ble han værende i sketen og vendte aldri mer hjem, ikke en gang for en dag. En gang så han at en pilegrim hadde en bok, biografien om eldste Hilarion, og han bemerket: «Jeg skylder ham alt. Han tok meg inn i sketen for femti år siden da jeg kom uten å ha noe sted å legge mitt hode – foreldreløs og pengelens, og hele kommuniteten av brødre var svært utdannet den gangen. Og slik var jeg den aller minste blant dem».
Hans åndelige far var den hellige Anatolius I (Zertsalov) (1824-94), men han gikk også til eldste Ambrosius for råd. Disse hellige eldste ledet ham langs den rette vei av det sanne munkevesenet. Hans første oppgave var å se etter blomstene, noe han elsket. Deretter ble han utnevnt til sakristan. Nikolas hadde en celle som hadde en dør rett inn i kirken, og der bodde han i 25 år uten å snakke med noen av munkene – han gikk bare til eldste Anatolius eller eldste Ambrosius. I denne stillingen var han ofte for sen i kirken og gikk med hovne, søvnige øyne. Brødrene klagde på ham til p. Ambrosius, men han svarte: «Bare vent, Nikolka vil sove det av seg og bli nyttig for alle».
Nikolas mottok tonsuren som rassofor («kappebærer»; gr: ρασσοφορος; rassoforos; ru: рясофоръ; rjasofor), den første munkegraden, og i 1887 mottok han tonsuren som stavrofor («korsbærer»; gr: σταυρφορος; stavroforos; ru: крестоносецъ; krestonosets), den neste munkegraden, som også kalles «lille skjema» eller «å motta kappen» (gk: μανδύας, mandyas; ru: мантия, mantija), og han fikk da klosternavnet Nektarios. I 1894 ble han diakonviet, og i 1898 ble han presteviet av biskop Makarios av Kaluga og ble dermed hieromunk (prestemunk).
Nå forlot han nesten aldri sin celle, og i elleve år dekte han til og med vinduene i cellen med blått papir. Han pleide å si at for en munk var det bare to utganger fra hans celle, en til kirken og en til graven. Men i disse årene studerte og leste han, ikke bare kirkefedrene og åndelige bøker, men han studerte også naturvitenskap, matematikk, historie, geografi og klassisk litteratur, både russisk og utenlandsk. Han snakket med sine besøkende om Pusjkin og Shakespeare, Milton og Krylov, Spingler og Henry Rider Haggard, Alexander Blok, Dante, Tolstoj og Dostojevskij. I sin eneste time med hvile etter middag ba han om å få lest høyt Pusjkin eller et eventyr, enten russisk eller brødrene Grimm. Han studerte latin og fransk. Han var en venn av den russiske filosofen Konstantin Leontjev (1831-91), som pleide å lese til ham sine bøker i manuskript. Han lærte maling fra kunstneren Bolotov, som ble munk og grunnla et ikonstudio i Optina.
I løpet av disse årene med studier og åndelig vekst begynte den eldste å praktisere den spesielle russiske formen for askese som kalles «narr for Kristi skyld» eller jurodstvo (ru: юродство). Dette var en betegnelse på menn som ved sin meningsløse oppførsel og påtatte dumskap med hensikt søkte å oppnå forakt og til og med hån fra sine medmennesker. De var spesielt vanlige i Russland, hvor de ble kalt jurodivyj (ru: юродивый). Noen av disse jurodivyj ble helligkåret av den russiske kirken, som den hellige Basilios den Velsignede (1468-1557).
Nektarios bar gensere i grelle farger over sin soutane, og han slengte all sin mat sammen i én gryte – surt, søtt og salt. Han gikk omkring i sketen med en støvel på den ene foten og en tøffel på den andre. Han forvirret munkene enda mer, selv som eldste, med alle sine leker. Han hadde lekebiler, båter, tog og senere til og med fly. Han hadde spilledåser og trakk opp en grammofon med religiøse plater, men administrasjonen i sketen satte en stopper for den.
I 1913 samlet munkene i Optina seg for å velge en ny eldste etter at den hellige Barsanufios (1845-1913) var død. Først tilbød de stillingen til arkimandritt Agapetus, som levde i Optima som pensjonist. Han var en svært godt utdannet og dypt åndelig mann, men han avslo. Han levde et stille liv omgitt av bare noen få av sine nære disipler, hvorav en var hieromunken Nektarios. Da brødrene ba arkimandritt Agapetus om å nevne en verdig kandidat, nominerte han Nektarios, som i sin ydmykhet ikke en gang var til stede på møtet.
Da han var blitt valgt, ble broder Aberkios sendt for å hente ham, og han sa: «Batjusjka, ditt nærvær er ønsket på møtet». Men p. Nektarios avslo og sa at de kunne velge eldste uten ham. Da svarte Aberkios at arkimandritten hadde bedt ham om å komme, og da tok Nektarios straks på seg sin rassa (munkekappe), og med en sko på den ene foten og en tøffel på den andre gikk han til møtet. Da de hilste ham og sa han var blitt valgt til åndelig far og eldste for kommuniteten, avslo han og sa at han var altfor dum til å bære en slik byrde. Da sa arkimandritten: «P. Nektarios, si ja til denne oppgaven». Da aksepterte han, for han satte lydighet svært høyt.
Selv pleide han å si: «Hva slags eldste er jeg? Hvordan kan jeg være arving til de tidligere eldste? Jeg er svak og matt. Nåden kom til dem i store brød, men til meg i små skiver ». Men eldste Nektarios var synsk og hadde profetiens nådegave, og han utførte også mirakler. I 1917 profeterte han at harde tider var underveis. «Nå begynner taushetens tidsalder», sa han mens tårene rant. «Og 1918 vil bli enda verre, og tsaren og hele hans familie vil bli torturert og drept. Ja, denne tsaren vil bli en stormartyr».
Eldste Nektarios var streng, krevende og noen ganger ironisk overfor intellektuelle, men han var eksepsjonelt vennlig og imøtekommende overfor enkle mennesker. I skriftemål var han svært streng og påpekte viktigheten av tanker så vel som gjerninger. Men noen ganger var han vennlig og kunne til og med spøke.
I november 1917 ble patriarkatet Moskva gjenopprettet etter at det var avskaffet i 1700. Den første patriarken ble den hellige Tikhon (1917-25). I den russiske borgerkrigen ble patriarken allment ansett som anti-bolsjevistisk, og mange ortodokse prester ble fengslet og henrettet av det nye regimet. Tikhon forsømte åpent mordet på tsarfamilien i 1918 og protesterte mot bolsjevikenes voldelige angrep mot Kirken. Under hungersnøden i 1922 ble han anklaget av den kommunistiske regjeringen for å være sabotør, og han ble fengslet fra april 1922 til juni 1923 i klosteret Donskoj.
I 1922 oppsto det et skisma i den russiske kirken kalt «renovasjonismen». Opprinnelig var det en grasrotbevegelse blant russiske prester for en reform i Kirken, men den ble raskt korrumpert gjennom støtte fra det sovjetiske hemmelige politiet Tsjekaen, senere GPU, NKVD, som håpet å svekke kirken ved å ta initiativ til skismatiske grupper. I mai 1922, med patriarken i husarrest, tok en gruppe renovasjonistiske prester kontroll med patriarkatet og utropte seg til Kirkens øverste autoritet. De fikk snart anerkjennelse av myndighetene, og mange kirker og klostre ble overtatt av dem. Snart eksisterte det to parallelle kirkelige administrasjoner. Sommeren 1922 hadde mer enn tyve hierarker anerkjent den nye administrasjonen, den fremste av dem var metropolitt Sergius (Stragorodskij). Han avsverget imidlertid senere skismaet og ble tilgitt av patriark Tikhon, og i 1924 ble han utnevnt til metropolitt av Nizjnij-Novgorod. Etter patriark Tikhons død i 1925 overtok han ledelsen av kirken med tittelen «fungerende patriarkal locum tenens». I 1943 trengte Stalin kirkens støtte og tillot at Sergius ble valgt til patriark (1943-44). Renovasjonismen endte med deres leder Alexander Vvedenskijs død i 1946.
Da det renovasjonistiske kjetteriet oppsto, tok eldste Nektarios klar avstand fra det. Han sa at han fryktet «de røde hierarkene» og sa at de ved å gjøre opprør mot den rettmessige patriarken, hadde forspilt sine embeter. Derfor var de liturgiene de feiret, narrespill. Han forbød sine åndelige barn å gå inn i kirkene som renovasjonistene hadde overtatt. Like før påske i 1923 ble klosteret Optina offisielt stengt av bolsjevikene. Kirkene ble forseglet, de eldstes graver vanhelliget og sketen omgjort til feriested for den sovjetiske overklassen. P. Nektarios ble arrestert og satt i et fengselssykehus i Kozelsk.
Da p. Nektarios forlot fengselet, slo han seg ned i huset til en bonde i landsbyen Kholmisjtsji (Холмищи) i regionen Brjansk. Selv om mange av hans åndelige barn besøkte ham, var livet svært vanskelig for ham der. Myndighetene truet ham med eksil til Kamtsjatka.
I 1927 forutsa p. Nektarios til professor I.M. Andrejev at svært tunge prøvelser og lidelser lå foran ham, men at alt ville gå bra til slutt. Han ville bli fri og få muligheten til å arbeide aktivt for den ortodokse kirke. I februar 1929 ble professoren arrestert for å være medlem av katakombekirken. Han ble forvist til arbeidsleiren på Solovetsøyene og deretter i eksil. Men etter krigen fra 1941 til 1945 emigrerte han til USA, hvor han ble professor ved Jordanville teologiske seminar.
Patriark Tikhon besøkte aldri p. Nektarios og han besøkte aldri patriarken. Det synes ikke som om det var noen korrespondanse mellom dem, men personer nær dem begge sørget for at patriarken fikk vite p. Makarios' syn, og han handlet alltid i tråd med hans råd. Vi vet imidlertid om en anledning hvor den eldste kritiserte en av patriarkens avgjørelser. I 1922 tillot Tikhon at kirkens verdisaker, med unntak av de helligste kar som ble brukt til feiringen av liturgien, ble gitt til bolsjevikene, angivelig for å brukes for de sultende i Volga-regionen. Den eldste kritiserte dette, fordi verdisakene tilhørte kirken.
En helt ny situasjon oppsto da metropolitt Sergius overtok ledelsen av kirken. P. Nektarios kalte Sergius en renovasjonist, for selv om han hadde angret, var giften fortsatt i ham. Den eldste sendte noen av sine åndelige barn til kirkene til dem som hadde brutt med metropolitt Sergius, både i Moskva og Petrograd. Da han var døende, sa han at hans legeme ikke måtte sendes til Kozelsk for begravelse, siden brødrene der anerkjente metropolitt Sergius.
Det fortelles at da p. Nektarios ble arrestert og myndighetene krevde at han skulle nekte å motta besøkende, viste alle de eldste fra Optima seg for ham og sa: «Hvis du ønsker å være hos oss, må du ikke avvise dine åndelige barn». Han avslo da også myndighetens krav om at han skulle nekte å motta besøkende. De eldste fra Optina viste seg for ham en andre gang da de ønsket å fjerne ham fra Kholmisjtsji, og de eldste forbød ham å dra.
Eldste Nektarios døde den 29. april 1928 (12. mai etter den gregorianske kalenderen) i Kholmisjtsji. De siste sakramentene ble gitt ham av p. Hadrian Rymarenko, senere erkebiskop Andreas av Novo-Divejevo i Nanuet i New York (1893-1978). Han ble gravlagt på den lokale kirkegården den 3. mai (16. mai) av fem prester ledet av p. Sergius Metsjijev, den fremtidige hieromartyren.
Den eldste forutsa sin død og tok farvel med de nærmeste allerede to måneder før han døde. Han velsignet dem for siste gang, ga dem noen siste råd og overga dem til den og den åndelige veilederens omsorg. Etter sin død viste han seg i drømmer for sine åndelige barn. Han hadde profetert at hans levninger ikke ville bli værende i Kholmisjtsji, og den 16. juli 1989 ble de returnert til Optina og plassert i katedralen for Guds Mor der. Han var den siste av de berømte eldste fra Optina.
Bisperådet i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i New York i august 1988, bestemte at de eldste fra Optina skulle helligkåres. Venerasjonen av startsi fra Optina ble den 12. mai 1990 godkjent av synoden i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i katedralen St. Nikolas i Montreal i Canada. Patriarkatet i Moskva autoriserte lokal venerasjon av de eldste i Optina den 13. juni 1996.
Arbeidet med å avdekke relikviene til de hellige Leonid, Makarios, Hilarion, Ambrosius, Anatolius I, Barsanufios og Anatolius II begynte den 24. juni 1998 og ble avsluttet dagen etter. Men på grunn av de kirkelige festene på disse dagene, blant dem den hellige Johannes Døperens fødsel, bestemte patriark Aleksij II (1990-2008) at 27. juni skulle være minnedagen for denne begivenheten. Relikviene av de hellige eldste hviler nå i kirken for Vladimir-ikonet av Guds Mor.
Den universelle venerasjonen av De eldste i Optina ble autorisert da bispesynoden i den russisk-ortodokse kirke den 13. august 2000 (31. juli etter den julianske kalenderen) vedtok å helligkåre 1.154 personer, inkludert tsar Nikolaj II og hans familie sammen med over 1.100 martyrer for Sovjet-regimet. Vedtaket ble offentliggjort dagen etter, og allerede søndag den 20. august 2000 (7. august etter den julianske kalender) ble den store helligkåringsseremonien feiret. Dette skjedde i Kristus Frelser-katedralen i Moskva, som var vigslet dagen før (6. august etter den julianske kalenderen, festen for Herrens Forklarelse) etter å ha blitt gjenoppbygd som en tro kopi av den gamle katedralen, som ble sprengt i luften på Stalins ordre den 5. desember 1931. Under den guddommelige liturgien («messen») ble navnene på dem som var godkjent for helligkåring av bispesynoden, lest høyt før selve helligkåringen ble sunget.
Synaxis for De eldste i Optina (synaxis = fellesfest) feires den 11. oktober. I tillegg feires avdekkingen av relikviene den 27. juni. I tillegg har de fjorten hellige eldste (startsi) fra klosteret i Optina sine individuelle minnedager. Nektarios' individuelle minnedag er dødsdagen 29. april.