De hellige Barsanufios av Gaza og Johannes Profeten (d. ~563/~540)

Den hellige Barsanufios (lat: Barsanuphius) ble født en gang på 400-tallet i Egypt. Helt fra han var ung, levde han et asketisk liv. Han dro til Gaza i Palestina og ble munk i et cenobittisk kloster i oasen Thawata i ørkenen nær byen Gaza i Palestina, som var grunnlagt i keiser Justinian Is (483-565) tid på slutten av 400-tallet av en hellig munk ved navn Seridos (Seridus, Serid, Seridon). Der bygde han seg en liten celle utenfor klosteret, hvor han bodde i ensomhet. Senere bodde Johannes, en disippel av Barsanufios, i denne cellen i atten år til sin død. Johannes imiterte sin lærer i hans taushet, asketiske gjerninger og i dyder. På grunn av sine synske evner ble han kjent som «Profeten».

Etter en viss tid bygde Barsanufios seg en ny celle ikke så langt fra klosteret, og der levde han i femti år som eneboer i absolutt ensomhet av kjærlighet til Gud samtidig som han beholdt kontakten med klosteret. Barsanufios levde et svært asketisk liv, og i begynnelsen sendte klosteret ham bare tre brød i uken. I sin eneboercelle henga Barsanufios seg totalt til bønn, og han oppnådde en høy grad av åndelig perfeksjon. Da patriark Eustokhios av Jerusalem (552-64) hørte om Barsanufios' asketiske liv, virket det helt utrolig for ham. Han ønsket å treffe eneboeren personlig, så han og hans ledsagere prøvde å grave seg inn under veggen og komme seg inn i munkecellen nedenfra. Men de som prøvde å komme seg inn, ble nesten brent av flammer som plutselig sto ut av cellen.

Barsanufios forlot knapt sin celle og fikk ry for ikke å spise og ikke å snakke, og han ble kjent som «den store gamle mannen». Etter å ha tilbrakt lang tid i fullstendig avsondrethet, begynte han å tjene andre ved å instruere dem om veien til frelse, noe den berømte Dorotheos av Gaza (d. ca 580) vitner om. Denne instruksjonen fortsatte han med helt til Johannes Profeten døde. Barsanufios fikk raskt ry for hellighet og visdom, slik at han ble konsultert av mennesker fra alle samfunnslag. Han nektet å kommunisere med disse besøkende direkte og sto i kontakt med dem skriftlig gjennom Seridos, som fungerte som hans sekretær og skrev ned hans svar. Noen av anmodningene om råd ble sendt videre til Johannes Profeten, mester for Dorotheos av Gaza og ifølge noen kilder abbed for klosteret i Merosala.

Gjennom faste, taushet, vokting av hjertet og uopphørlig bønn oppnådde Barsanufios en høy grad av ydmykhet, resonnering og glødende kjærlighet. Gjennom i mange år å ha gjennomlevd tålmodig store fristelser og sykdommer, ga Herren Barsanufios evne til å skjelne ånder, klarsyn og undergjørende evner. Gjennom sine bønners kraft kunne han fri menneskers sjeler fra synd. Noen ganger påtok han seg selv andres synder. Han kjente hjertenes tilstand, så derfor ga han råd i henhold til den enkeltes åndelige tilstand. I Herrens navn vekket han opp døde, drev ut demoner og helbredet uhelbredelige sykdommer. Gjenstander som han velsignet, fikk guddommelig kraft og nåde, for eksempel fjernet noen ugressplanter en munks hodepine. Selv abba Barsanufios' navn ga hjelp til dem som påkalte det. Gjennom Barsanufios' bønner sendte Gud regn over jorden. Hans spådommer slo alltid til, for eksempel forutsa han at en viss munk, den eldste Euthymios den Tause, skulle komme til å legges i samme grav som ham selv, noe som slo til.

Den hellige Barsanufios, statue i Oria

Svært lite er kjent om Barsanufios' liv, og hans akter er fullstendig upålitelige. Vi vet ikke noe om når han kom til abba Seridos' kloster, og vi vet heller ikke noe om Johannes Profetens hjemsted og familie. Johannes fulgte sin mesters instruksjoner og oppnådde også perfeksjonens høyder og ble lik sin mester i alle ting. Men av ydmykhet sendte han dem som kom til ham med spørsmål, til Barsanufios.

Johannes forutsa og spådde mange ting, selv sin egen død en uke etter at abba Seridos døde. Abba Elian (Elianus), den unge hegumenen (abbeden) i dette klosteret, tryglet Johannes om å bli hos ham i enda to uker, slik at han kunne lære ham regelen og hvordan han skulle styre klosteret. Johannes oppfylte hans ønske og døde etter to uker. Det var trolig rundt år 540.

Barsanufios overlevde sin disippel og venn, men etter Johannes' død, påla han seg selv fullstendig taushet og nektet å gi svar til noen. Likevel heter det at han på slutten av livet – utelukkende for Kirkens beste – dro til Jerusalem etter invitasjon fra byens patriark, og der overtalte kan keiseren til å gi opp sin feilaktige tenkning og gjenskape det hjertelige forholdet til Kirken i Jerusalem. Vi vet ikke nøyaktig når Barsanufios døde. Noen kilder sier rundt 540, andre sier 563, mens andre igjen er mer forsiktige og sier «en gang før år 600».

Barsanufios ble svært innflytelsesrik på grunn av sine skrifter og er en nøkkelfigur for vår forståelse for spiritualiteten på den tiden. Det er bevart rundt 850 brev, og mens trolig bare halvparten av disse definitivt kan tilskrives Barsanufios, kan de betraktes sammen som en samstemt og unik kilde, for de andre ble skrevet av Johannes, og de to mennene skilte seg bare marginalt fra hverandre. Samlingen av brev forble populær fordi den ga konsise og likevel fintfølende svar på konkrete spørsmål og gjentok ikke bare den tradisjonelle lære i generelle vendinger. Det har blitt sagt at av den grunn var rådene ypperlig egnet til å bakes inn i monastiske regler.

I svarene som Barsanufios og Johannes Profeten ga, er det mulig å se deres gradvise åndelige utvikling og deres grad av moralske perfeksjon, men de gir oss ikke noe innblikk i deres ytre biografier. Begge forfatterne baserer seg på Skriften og ørkenfedrenes utsagn og ga råd mot spekulative verker innen teologi eller mystikk. De lærte at bønn selvfølgelig var viktigst for å ha åndelig fremgang, og de understreket nødvendigheten av å utvikle en konstant bevissthet om Guds nærvær selv når man var opptatt med verdslige anliggender. Gjennom bønn var forening med Gud oppnåelig for alle. En regelmessig daglig samvittighetsransakelse og en oppriktig samtale om sine tilbakevendende tanker med en veileder ble også betraktet som nødvendig hvis man skulle utvikle ydmykhet og fullstendig hengivelse til Gud. De viktigste av dydene var ydmykhet og lydighet til Gud, og «lydighet er dette: ikke å være fri til å avgjøre selv. Hva kan være mer dyrebart enn sjelen, som Frelseren har sagt er mer verdt enn hele verden? Hvis du da har lagt den i hendene på Gud og dine åndelige fedre, hvorfor nøler du med å overlate til dem det som er mindre viktig? Den som er en sann disippel, adlyder sin abbed selv til døden».

De to asketene etterlot boken «Veiledning i det åndelige liv: Svar på disiplers spørsmål». Den var kjent for andre åndelige forfattere som levde senere og hadde stor innflytelse på dem, noe som fremgår av skriftene til de hellige Dositheos av Gaza (d. ca 530), Johannes Klimakos (ca 569-ca 649), Theodor Studitten (av Studion) (759-826), Dorotheos den Yngre (1000-t), Simeon den nye teologen (949-1022) og den russiske hieromunken Nikon Tsjernogorets (d. 1060), samt andre ortodokse asketer og forfattere. Nikodemus Hagiorites tok i 1782 Barsanufios' skrifter med i sin Philokalia, en samling verker av asketisk-mystiske forfattere i det kristne østen. Hans verker ble på den hellige Paisius Velitsjkovskijs (1722-94) tid også oversatt til russisk og moldovsk og har hatt stor innflytelse på russisk fromhet. Manuskriptene ble utgitt på 1700-tallet av munkene i klosteret i Optina.

En palestinsk munk skal rundt 850 ha brakt Barsanufios' relikvier til Oria i provinsen Brindisi i regionen Puglia i Sør-Italia, og biskop Theodosius plasserte dem i en gammel basilika nær byporten. Kirken ble ødelagt av sarasenerne mellom 924 og 979, og lenge var Barsanufios' minne glemt. Relikviene ble funnet igjen i 1170, angivelig etter en visjon av presten Markus, som gjenoppbygde kirken som i dag har navnet San Francesco da Paola, hvor de fortsatt hviler i krypten. En landsby nær Sipontium (i dag Manfredonia) i Italia hevder å ha hans relikvier. Hans minnedag i vest er 11. april og hans navn står i Martyrologium Romanum. I bispedømmet Oria feires han den 20. februar og den 29./30. august. Han æres høyt av grekerne, som minnes ham den 6. februar sammen med Johannes Profeten.

Barsanufios (it: Barsonofio, Barsanofrio, Barsanorio) kalles «av Gaza», «av Palestina» eller «den Store». Grekerne satte ham så høyt at de plasserte hans ikon ved siden av ikonene for de hellige Efrem Syrer og Antonius den Store i kirken St. Sofia (Hagia Sophia) i Konstantinopel. Barsanufios den store må ikke blandes sammen med den monofysittiske heretikeren Barsanufios, som patriark Sofronios av Jerusalem fordømte i den trosbekjennelsen han sendte til Det sjette økumeniske konsil.

I Oria regnes han som byens skytshelgen og skal flere ganger ha reddet den fra å bli ødelagt av utenlandske angripere. En legende hevder at han skremte bort en spansk invasjon ved å vise seg for den spanske kommandanten, væpnet med et sverd. Under Andre verdenskrig skal han ha spredt sin blå kappe over himmelen og med det skapt et kraftig regnvær som forhindret bombing fra allierte fly.