Den hellige Moses (ru: Moisej; Моисей) ble født som Timotheos Ivanovitsj Putilov (ru: Timofej; Тимофей Иванович Путилов) den 15. januar 1782 i byen Borisoglebsk i provinsen Jaroslavl i Russland. Denne byen lå på venstre side av Volga, og i 1822 ble den etter ordre fra tsaren slått sammen med Romanov på høyre side av elven til byen Romanov-Borisoglebsk. Siden 1918 har byen hatt navnet Tutajev. Johannes Putilov kalte alle sine barn opp etter den helgenen som ble minnet på den åttende dagen etter deres fødsel, så den fremtidige Moses ble oppkalt etter den hellige apostelen Timotheos, som i øst feires den 22. januar. Hans søsken het Jonas, Basilios, Kyrillos, Anysia og Alexander (som munk: den hellige Antonios av Optina) (1795-1865). Timotheos var den eldste. Barna fikk sin utdannelse i hjemmet, siden foreldrene fryktet at de ville bli korrumpert på en eller annen måte dersom de ble sendt bort på skole.
Da Timotheos var nitten år gammel, sendte hans far ham og hans yngre bror Jonas for å arbeide i Moskva. Der møtte de startsi (eldste) Alexander og Filaret fra klosteret Novospasskij like utenfor Moskva, som hadde åndelige bånd til den hellige Paisius Velitsjkovskij (1722-94). Gjennom sitt bekjentskap med disse to fromme asketene bestemte brødrene seg for at de også ønsket å bli munker. De besøkte den synske eldste Dosithea i Moskva som henviste dem til klosteret Sarov ved Moskva. I mai 1805 besøkte de Sarov, hvor deres svoger Kosmas Krundisjov hadde trådt inn i november 1804 etter å ha blitt enkemann. Der snakket de med den hellige Serafim av Sarov (1759-1833), den kanskje mest berømte russiske helgen. Brødrene ble i Sarov i to og et halvt år. Først ble de satt til å arbeide i bakeriet og deretter fikk de andre oppgaver. Jonas ble værende som munk i Sarov med klosternavnet Jesaja, og senere ble han også abbed for Sarov (1842-50).
I 1811 fulgte Timotheos rådet fra hieromunken (prestemunken) Alexius fra klosteret Simonov i Moskva og dro for å bo sammen med eremittene i skogene ved Roslavl i Smolensk oblast. Der ble han plassert under veiledning av starets Athanasius, en disippel av Paisius Velitsjkovskij. Med tiden mottok han den monastiske tonsuren fra p. Athanasius og fikk klosternavnet Moses. Hans fadder ved tonsuren var eldste Dositheos, som hadde levd i skogene ved Rostov i førti år. De levde et liv som minnet om de gamle ørkenfedrene i Egypt. De tilbrakte seks dager i ensomhet mens de leste alle tidebønnene og praktiserte Jesus-bønnen, og på søndager sluttet de seg de andre eremittene til felles bønn. Krigen i 1812 og den franske invasjonen tvang Moses til å avbryte dette livet og flytte, og han bodde da en tid sammen med asketer i skogen like ved klosteret Beloberezjskij (Белобережский) nær Orjol sørvest for Moskva. Der traff han tre prominente asketer, nemlig Theodor og Kleofas, som var disipler av Paisius Velitsjkovskij, og ikke minst den hellige eldste Leonid (1768-1841), som han knyttet nære bånd til.
Etter en stund kunne Moses og de andre eremittene vede tilbake til skogene ved Roslavl. I slutten av 1815 kom Moses' yngste bror, den tyveårige Alexander, dit for å besøke sin bror. Alexander fortalte at han ønsket å bli munk og konsulterte med sin bror om sitt ønske om å tre inn i klosteret i Sarov, men han bestemte seg for å bli værende hos Moses til våren. Han ble opptatt som novise den 15. januar 1816. Da våren kom, bestemte Alexander at han ville være der litt lenger. Flere måneder senere dro han sammen med broren Moses på pilegrimsreise til Kiev (nå Kyjiv, hovedstaden i Ukraina). På tilbakereisen stanset brødrene i flere klostre og samtalte med mange eldste om det åndelige liv. Men Alexander var ikke tilbøyelig til å ville tre inn i noen av dem. Tilbake i skogene ved Roslavl innså Alexander at han ikke ønsket å forlate sin bror. Han hadde kommet bare for et kort besøk, men endte opp med å bli værende hos Moses de neste 24 år.
Etter en prøveperiode på fire år mottok Alexander tonsuren av p. Athanasius den 2. februar 1820 og fikk klosternavnet Antonios. Han ble også plassert under sin bror Moses' åndelige veiledning, og til ham forble han lydig resten av livet.
I 1821 bestemte biskop Filaret av Kaluga (senere metropolitt av Kiev) (1837-57) seg for å etablere en skete like ved klosteret i Optina, som nettopp hadde fått nytt liv gjennom Paisius' disipler. En skete er et eremittkloster for erfarne munker som ønsker å leve i taushet. Der bor brødrene separat, men samles til liturgier i kirken – en slags mellomting mellom et cenobittisk kloster og eneboerceller. Begrepet har gått ut av bruk i den vestlige kristenheten, men karteuserne har et lignende eremittisk fellesliv. Biskopen hadde møtt Moses i Optina i 1820 hvor de ble introdusert for hverandre av hegumen (abbed) Daniel. Biskopen tilbød ham muligheten til å flytte til hans bispedømme og etablere en skete ved Optina, og dette aksepterte Moses.
Den 3. juni 1821 forlot Moses skogene ved Roslavl sammen med sin bror Antonios og munkene Hilarion og Sabbatius. De eldste Athanasius og Dorotheos bestemte seg for å bli værende inntil sketen var helt ferdig. Den 6. juni kom de til Optina.
Stedet de valgte for sketen, var 400 meter fra østsiden av klosteret. Den første oppgaven var å rydde det utvalgte området for trær og bryte opp stubbene. De bygde tre celler og lagde et gjerde omkring, og de bygde også en trekirke viet til den hellige Johannes Døperen (Forløperen). Et år etter starten på byggingen ble kirken i sketen konsekrert. Moses ble utnevnt til hegumen og biskop Filaret foreslo at han skulle bli presteviet, men han nektet absolutt engang å overveie det. Biskopen sa: «Hvis du ikke går med på dette, vil jeg trekke deg til ansvar for det på Dommens dag». Først da gikk Moses med på å bli ordinert. Han ble diakonviet den 22. desember 1822 og presteviet den 25. desember. Samtidig ble han utnevnt til skriftefar for hele klosteret.
I 1825 døde klosterets abbed Daniel, og Moses ble valgt til superior for klosteret i Optina, 43 år gammel, og dette embetet skulle han komme til å ha i 37 år (1825-62). Hans bror Antonios etterfulgte ham som overhode for sketen. Moses var forberedt på embetet som superior gjennom alle årene han hadde levd i ødemarken under veiledning av sin eldste, og gjennom studiene av patristiske skrifter. Han hadde nådd moden alder og hadde også oppnådd åndelig modenhet gjennom sin tålmodige utholdenhet gjennom prøvelser og akseptering av Guds vilje i alle ting.
Optina gjennomgikk mange forandringer i Moses' tid som superior, og antallet munker økte sterkt. På begynnelsen av 1820-tallet hadde de vært rundt førti munker, men på midten av 1850-tallet var antallet økt til 300. Størrelsen på klosterets eiendom ble fordoblet, hager med frukttrær og bærbusker ble plantet, en stor grønnsakshage anlagt, et bibliotek ble etablert og mange bygninger ble bygd, inkludert flere celler for brødrene, staller, et tørkeri og en bigård. Han fikk også bygd en katedral og to kirker, blant dem refektoriekirken St. Maria av Egypt. Moses hadde ikke penger til alle disse prosjektene, men han satte i gang med dem uansett og stolte på at Gud ville sørge for midlene. Noen ganger ville han til og med reise til Moskva for å tigge om donasjoner til klosteret. Når folk spurte om han hadde nok penger til sine prosjekter, pleide han å vise dem noen få rubler. Noen ville da si: «Men pater, det er da ingenting!», og Moses ville svare: «Har du glemt Gud? Selv om jeg har ingenting, har han alt!» Det meste av prosjektene ble finansiert av donasjoner fra pilegrimer som var tiltrukket av klosteret i Optina med sin unike ånd som lignet på gamle dagers askese.
Under en hungersnød var det knapt nok mat til å fø munkene, men det var akkurat da at Moses begynte byggingen av gjestehus på klosterområdet og leide folk fra de omliggende byene og landsbyene til å gjøre arbeidet. Klosteret ikke bare betalte deres lønninger, men fødde også deres familier. En av munkene var bekymret for at den kommende hungersnøden ville tvinge dem til å utsette byggingen og si opp arbeiderne. Men Moses fortalte ham at folk ikke ville sulte, for så lenge Gud sendte gaver til klosteret, ville de dele dem med folket.
Selv om Moses av natur var svært temperamentsfull, strevde han for å oppnå tålmodighet og mildhet. Hvis han følte at han holdt på å bli sint, ville han dra for å be for seg selv en stund. Straks han hadde roet seg ned, ville han komme tilbake. Han pleide også å gi folk det råd å følge den hellige Dorotheos av Gazas regel for å leve i fred: «Ønsk ikke at ting skal skje på en måte som du ville like, men ønsk hva som enn skjer. På den måten vil du leve i fred».
Moses sov ikke mye. Han pleide å stå opp før midnatt og vanligvis komme til kirken til matutin. Han sa at det ublodige offeret ble ofret for oss i liturgien, så derfor burde munkene ofre sin egen hvile til matutin. I Moses' tid utga klosteret seksten bind med patristiske skrifter under ledelse av den hellige Makarios. Moses pleide å sende disse bøkene gratis til ulike klostre og enkeltpersoner til deres åndelige fordel.
Selv om Moses engasjerte seg i alle aspekter av klosterets liv, var hans største prestasjon å etablere eldstevesenet i Optina. Vise eldste og erfarne munker ble trukket til den hesychastiske sketen av Moses' berømmelse. Eldste Leonid kom i april 1829 fra klosteret St. Alexander av Svir nær St. Petersburg sammen med seks av sine disipler, og den hellige Makarios kom den 14. januar 1834 fra klosteret Plosjtsjansk (Площанск) etter invitasjon fra Moses. Med deres hjelp introduserte Moses den gamle monastiske tradisjonen med eldstevesen i sketen og klosteret.
Eldstevesenet er en gammel monastisk tradisjon som ble gjenopptatt i klosteret i Optina. I den ortodokse kirke er eldstevesenet fortsatt levende som en nådegave i klostervesenet. Veiledning fra en eldste har alltid blitt anerkjent som en sikker og pålitelig vei til frelse. Dette spredte seg fra ørkenene i Egypt og Palestina til Athosfjellet og senere til Russland. En eldste (gr: geronta; ru: starets) er en erfaren og karismatisk monastisk åndelig leder med en visdom som kommer fra intuisjon kombinert med asketisk erfaring. Den hellige Ånd gir spesielle gaver til en startes, inkludert helbredende og profetiske evner, men den viktigste gaven er å gi effektiv åndelig veiledning, ikke bare til andre munker, men også til legfolk.
Moses' formelle tittel var skjema-arkimandritt. Tittelen arkimandritt ble gitt til abbedene i klostre av den største betydning, og forstavelsen «skjema» betyr at han på et tidspunkt hadde mottatt tonsuren inn i Det store skjema, den øverste munkegraden. Han var superior i Optina, men likevel underkastet han sin egen vilje under de eldstes. Han tok ingen avgjørelser og ville ikke gi noen munk tonsuren før etter først å ha søkt deres råd. Både Moses selv og hans bror Antonios hadde nådegave som eldste, men de foretrakk begge ikke å gi åndelige råd til brødrene – det overlot de til startsi Leonid eller Makarios. Moses prøvde å skjule sine åndelige gaver for andre, men folk visste at han var synsk og at hans bønner ble besvart av Gud.
Moses var en asket og streng mot seg selv, men han var full av den ømmeste kjærlighet til andre mennesker og hadde medfølelse med deres svakheter og synder. Han hadde en egen evne til å snakke med alle på deres nivå: med utdannede mennesker snakket han på et intellektuelt nivå, mens han med enkle mennesker snakket i henhold til deres forståelse av ting og deres måte å snakke på. Han forsto enhver persons behov og hadde en uendelig medfølelse med de fattige.
Han var også preget av en ekstraordinær ydmykhet. Han sa ofte: «Jeg er verre enn alle andre. Andre tror kanskje bare at de er de verste, men jeg vet sikkert at jeg er verre en andre». Hver gang noen priste ham for noe, pleide han å smile og si: «Jeg er ikke enig med deg. Jeg har mine tvil».
Under hegumen Moses ble det etablert en spesiell type monastiske holdninger som ble bevart i alle etterfølgende år. Hver munk fikk en eller flere arbeidsoppgaver av abbeden i henhold til den enkeltes evner. Abbeden definerte hovedtrekkene i oppgaven, men han ville ikke gå i detaljer, men overlot dem til munkens eget initiativ. Dette skapte og fremmet i brødrene en viss form for frihet og uavhengighet. Når feil oppsto, mottok den aktuelle munken alltid støtte, råd og trøst fra abbeden i stedet for irettesettelser, noe som også fremmet den kjærligheten og harmonien som klosteret var kjent for.
I 1839 kalte ble Antonios utnevnt til hegumen for klosteret St. Nikolas i Malojaroslavets i Kaluga oblast. Ved Guds nåde tjente nå tre av brødrene Putilov som hegumener for hvert sitt kloster: Moses i Optina (1826-62), Antonios i Malojaroslavets (1839-53) og Jesaja i Sarov (1842-50). Moses var den som tilsynelatende hadde minst vanskeligheter med å bære sorgene og byrdene i embetet, mens de andre til tider fant det vanskelig å oppfylle sine plikter og sørge for klosterets behov.
Den 15. juni 1862 ble arkimandritt Moses svært svak og måtte støttes av andre da han mottok kommunionen, for han ønsket ikke å motta den liggende. Den kvelden hørte han Johannesevangeliet bli lest for ham. ved midnatt mottok han kommunion igjen, men denne gangen mottok han den liggende. Noen få timer senere løftet Moses sin høyre hånd, og de som var i rommet, kom for å motta hans velsignelse. Han fortsatte å velsigne selv da det ikke var noen der. Åpenbart velsignet han folk han kjente på andre steder. Senere mottok klosteret et brev fra en person i St. Petersburg som sa at han hadde sett Moses i en drøm akkurat på det tidspunktet da han var døende og velsignet dem som var fraværende. Han syntes å se den eldste liggende i en seng og velsigne hvert enkelt medlem av denne personens familie.
Da ble det bestemt å gjenoppta lesningen av evangeliet over Moses. Munkene leste på skift inntil rundt klokken ti på formiddagen den 16. juni 1862, da den eldste utstøtte et lite sukk og oppga sin sjel til Gud. I samme øyeblikk nådde den munken som leste, avslutningen på kapittel seksten av Matteusevangeliet: «For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort. Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike» (Matt 16,27-28). Flere år etter hans død ble Moses' legeme funnet intakt.
Tidlig i sitt liv, da han besøkte klosteret i Sarov og så livet til munkene der, bestemte han seg for ikke å eie noen ting i sitt liv. Ironisk nok måtte han ta seg av å skaffe penger til byggeprosjekter og å betale arbeiderne i Optina. Etter hans død ble pengekisten hvor han oppbevarte klosterets midler, åpnet. Inne i den fant de en enkelt tikopekmynt stukket inn mellom bunnen og siden av kisten. Hans bror Antonios bemerket: «P. Moses la trolig ikke merke til den, for ellers ville han ha brukt den».
Bisperådet i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i New York i august 1988, bestemte at de eldste fra Optina skulle helligkåres. Venerasjonen av startsi fra Optina ble den 12. mai 1990 godkjent av synoden i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i katedralen St. Nikolas i Montreal i Canada. Patriarkatet i Moskva autoriserte lokal venerasjon av de eldste i Optina den 13. juni 1996.
Arbeidet med å avdekke relikviene til de hellige Leonid, Makarios, Hilarion, Ambrosius, Anatolius I, Barsanufios og Anatolius II begynte den 24. juni 1998 og ble avsluttet dagen etter. Men på grunn av de kirkelige festene på disse dagene, blant dem den hellige Johannes Døperens fødsel, bestemte patriark Aleksij II (1990-2008) at 27. juni skulle være minnedagen for denne begivenheten. Relikviene av de hellige eldste hviler nå i kirken for Vladimir-ikonet av Guds Mor.
Den universelle venerasjonen av De eldste i Optina ble autorisert da bispesynoden i den russisk-ortodokse kirke den 13. august 2000 (31. juli etter den julianske kalenderen) vedtok å helligkåre 1.154 personer, inkludert tsar Nikolaj II og hans familie sammen med over 1.100 martyrer for Sovjet-regimet. Vedtaket ble offentliggjort dagen etter, og allerede søndag den 20. august 2000 (7. august etter den julianske kalender) ble den store helligkåringsseremonien feiret. Dette skjedde i Kristus Frelser-katedralen i Moskva, som var vigslet dagen før (6. august etter den julianske kalenderen, festen for Herrens Forklarelse) etter å ha blitt gjenoppbygd som en tro kopi av den gamle katedralen, som ble sprengt i luften på Stalins ordre den 5. desember 1931. Under den guddommelige liturgien («messen») ble navnene på dem som var godkjent for helligkåring av bispesynoden, lest høyt før selve helligkåringen ble sunget.
Synaxis for De eldste i Optina (synaxis = fellesfest) feires den 11. oktober. I tillegg feires avdekkingen av relikviene den 27. juni. I tillegg har de fjorten hellige eldste (startsi) fra klosteret i Optina sine individuelle minnedager. Moses' individuelle minnedag er dødsdagen 16. juni.