| Klosteret i Optina |
Den hellige Josef (ru: Iosif; Иосиф) ble født som Johannes Evfimovitsj Litovkin (ru: Ivan; Иван Евфимович литовкин) den 2. november 1837 i landsbyen Gorodisjtsje i provinsen Kharkov i Russland. Hans foreldre Euthymios (ru: Evfimij; Евфимий) og Maria var enkle, men fromme mennesker. De var sjenerøse mot de fattige og lånte ofte penger til dem som var i nøs selv om det syntes lite sannsynlig at de noensinne ville bli betalt tilbake. Euthymios elsket også å motta munker som kom til hans dør for å samle almisser til sine klostre, og alltid pleide han å gi hver av dem fem rubler til klosterets behov.
Familien Litovkin hadde seks barn, og de leste ofte for dem fra åndelige bøker, spesielt fra helgenbiografier. Johannes var den andre av deres tre sønner og fikk sitt navn til ære for den hellige Johannes Almissegiveren (ca 560-619). I stedet for å utruste dem med jordisk velstand utstyrte paret sine barn med himmelske skatter og oppdro dem i fromhet, lydighet og gudsfrykt.
Johannes lærte å lese allerede før han begynte på skolen, undervist av sin eldre søster Alexandra i hjemmet. Han var et sykelig barn, nærsynt og med dårlig hørsel på det ene øret. Han var også utsatt for diverse ulykker. En gang ble han slått ned av en annen gutt og bet av spissen på sin egen tunge, og en annen gang ble han skåldet med kokende vann. Til tross for alt dette var han et lykkelig og hengivent barn. Hans far visste at det var noe spesielt med Johannes, og andre mente også at gutten hadde Guds spesielle gunst.
Da Johannes var fire år gammel, døde hans elskede far og hans mor måtte oppdra barna alene. Da han var åtte år gammel, lekte han en gang med noen venner da han plutselig ble som lammet. Han løftet armene og hodet mot himmelen, og deretter falt han bevisstløs om. Han ble da båret hjem og lagt til sengs. Da han våknet, ble han spurt om hva som hadde skjedd. Han fortalte at han hadde sett Himmeldronningen oppe i luften. Han visste at det var henne fordi hun hadde en krone med et kors.
Etter denne hendelsen ble Johannes mer stille og tankefull og begynte å unngå barnas leker. Snart etter dette flyttet familien inn i et nytt hjem. Det oppsto en stor brann i landsbyen, og Johannes ba om at Guds Mor måtte beskytte deres hus fra flammene. Familien Litovkins hus ble spart, selv om alt omkring det brant ned.
I 1848 døde deres mor under et utbrudd av kolera. Johannes var bare elleve år gammel da det skjedde. Hans eldre bror Simeon og hans søster Anna hadde begge giftet seg før moren døde, og hans søster Alexandra hadde dratt til klosteret Borisovsk i provinsen Kursk for å bli nonne. Simeon ble familiens overhode, selv om hans alkoholproblem gjorde ham temmelig upålitelig. Simeon tok hånd om Johannes en tid, mens deres yngre bror Peter dro for å bo hos Anna. Da Simeon bestemte seg for å forlate hjemmet, ble Johannes overlatt i ulike personers varetekt, inkludert en vertshusholder og en kjøpmann.
Johannes holdt ikke ut forholdene i hjemmene til slike mennesker, så han dro for å bo hos en fetter som var diakon i Novotsjerkassk i Rostov oblast. Han spiste ingenting på reisen, for han skammet seg over å tigge, og ingen tilbød ham mat av seg selv. Da han kom til kirken hvor hans fetter tjenestegjorde, satte Johannes seg ned utenfor og ventet på at liturgien skulle ta slutt. To kvinner med rundstykker gikk forbi og syntes synd på ham. En av dem ga ham et varmt rundstykke, som gutten betraktet som manna fra himmelen.
Johannes ble hos sin fetter en kort tid, og deretter flyttet han videre til andre steder mens han tok ulike jobber for å forsørge seg. Senere i livet ble han spurt om han noensinne hadde en kjæreste da han levde i verden. Han ristet da på hodet og sa: «Siden jeg var nærsynt, kunne jeg egentlig ikke se noen på avstand, og jeg var alt for sjenert til å gå nært innpå noen».
Mens han levde i verden, var Johannes ofte ulykkelig, og han fant trøst i bønn og i gudstjenester i kirkene. En dag mottok han et brev fra sin søster, Moder Leonida, som foreslo at han skulle tre inn i sketen i Optina, som var velsignet med erfarne eldste. Da begynte lengselen etter å forlate verden og omfavne klosterlivet å vokse i ham.
Da den mannen som Johannes arbeidet for, hørte at han planla å foreta en pilegrimsreise til Huleklosteret i Kiev, tilbød han ham ekteskap med sin datter. Mange år senere sa Johannes (som da var blitt p. Josef): «Det er alltid slik. Straks noen begynner å tenke på å følge veien til frelse, begynner hindre og fristelser å dukke opp».
Med sin arbeidsgivers tillatelse dro Johannes av gårde til Kiev. På veien stanset han for å besøke sine foreldres grav og stedet hvor han hadde tilbrakt en lykkelig barndom. Han ble værende en kort stund i Dormisjonsklosteret i De hellige fjell i Kharkov, men han ønsket ikke å bli værende der. Til slutt dro han til kvinneklosteret Borisovsk for å besøke sin søster, Moder Leonida. Hun hadde snakket med den hellige Makarios av Optina om sine bekymringer for Johannes. Han ba henne om ikke å bekymre seg, for Johannes kom til å bli munk.
Moder Leonidas staritsa (kvinnelige eldste), skjemanonne Alypia, overhørte noe av deres samtale og sa til Johannes: «Glem Kiev. Dra til de eldste i Optina». Moder Leonida ga han et blikk som indikerte at Johannes skulle adlyde.
Han reiste til Optina sammen med noen nonner fra kvinneklosteret i Beljov og kjørte vognen for dem. Makarios var død allerede i 1860 og ble etterfulgt som eldste av sin disippel, den hellige Ambrosius. Den 1. mars 1861 sto Johannes foran Ambrosius for første gang. Søstrene visste om Johannes' monastiske lengsler, så spøkefullt introduserte de ham som «broder Johannes». Ambrosius svarte høytidelig: «Denne broder Johannes vil vise seg nyttig for oss og for dere».
Johannes fortalte Ambrosius om sitt liv og ba om hans velsignelse til å dra til Kiev. Ambrosius ba ham om å bli værende i Optina og forutsa de velsignelsene han ville bringe til Optina og til kvinneklostrene som sto under veiledning av de eldste i Optina. Johannes tok Ambrosius' ord som en indikasjon på Guds vilje og mumlet: «Må det bli velsignet».
Johannes ble i likhet med alle noviser satt til å arbeide i kjøkkenet. Han ble utnevnt til å assistere kokken i sketen. Helt fra starten viste Johannes perfekt lydighet og ydmykhet. Livet i klosteret var alt han hadde håpet det ville bli, og han var glad over å kunne legge denne verdens kaos bak seg.
I juni spurte sketens superior, p. Pafnutios, Johannes om han kunne tenke seg å flytte inn hos p. Ambrosius som hans celletjener. Neste dag flyttet han til den eldstes bolig, hvor han ble værende i de neste femti årene til sin død. Selv om han var glad over å kunne være nær den eldste, ble han forstyrret av den konstante strømmen av besøkende. Han følte at det ikke var noe tid til å be eller til å gå i kirken og begynte å få bange anelser. Han var fristet av tanken på at han kanskje ville ha det bedre i Kiev eller på Athosfjellet, og han merket ikke at p. Ambrosius hadde kommet inn i cellen. Plutselig kjente han en hånd på skulderen og hørte den eldste si: «Boder Johannes, det er bedre her enn på Athos. Bli hos oss». Johannes forsto at disse tankene var sendt av fienden av vår Frelsen, og han falt ned for p. Ambrosius' føtter i anger og bot.
Den 15. april 1872 mottok Johannes tonsuren som rassofor («kappebærer»; gr: ρασσοφορος; rassoforos; ru: рясофоръ; rjasofor), den første munkegraden. Den 16. juni 1872 mottok han tonsuren som stavrofor («korsbærer»; gr: σταυρφορος; stavroforos; ru: крестоносецъ; krestonosets), den neste munkegraden, som også kalles «lille skjema» eller «å motta kappen» (gk: μανδύας, mandyas; ru: мантия, mantija), og han fikk da klosternavnet Josef til ære for den hellige Josef Hymneskriveren (ca 816-86).
Josef ble uventet diakonviet i 1877 på en måte som demonstrerte at Gud styrte kursen i hans liv. Den 7. desember (p. Ambrosius' navnedag) feiret den hellige hegumen Isak liturgien i sketens kirke. Senere besøkte han p. Ambrosius for å gratulere ham med dagen, og celletjenerne Josef og Mikael serverte dem te. Superioren spurte p. Ambrosius om en munk som han foreslo å anbefale til diakonvielse, men den eldste sa at tiden ennå ikke var moden for den spesielle munken og anbefalte i stedet en annen. P. Isak la merke til Josef som sto i nærheten med et brett, smilte og sa: «Vel, fader, du vil ikke ha min kandidat og jeg vil ikke ha din, så la oss ordinere broder Josef». Dermed ble Josef sendt til Kaluga, hvor han ble diakonviet av biskop Gregor den 9. desember. Det var vanlig i Optina at en nyordinert diakon eller prest pleide å feire hver dag i førti dager. Imidlertid tillot ikke Josefs helse ham å fullføre de førti dagene. Han utviklet en betennelse i sin høyre side, og han døde nesten.
Josefs liv fortsatte som før, men med mer ansvar. Han hadde ingen egen celle, men fortsatte å sove i mottakelsesrommet, som den eldste brukte hver dag til nesten klokken elleve om kvelden. P, Ambrosius testet ofte sin celletjener for å gi ham anledning til å skaffe seg dydene tålmodighet og ydmykhet, i henhold til instruksjonene til den hellige Johannes Klimakos (ca 569-ca 649) (bok 4, § 27-28).
P. Ambrosius bygde kvinneklosteret Sjamordino rundt tretten kilometer fra Optina, og den 1. oktober 1884 kom biskop Vladimir av Kaluga til åpningen. I liturgien ble Josef presteviet den dagen. Fra den dagen regnet søstrene ham som sin prest, og han ble åndelig veileder for klosteret etter p. Ambrosius' død.
P. Josef ble nå den eldstes fremste celletjener og forsøkte å beskytte ham og også å blidgjøre de besøkende som knurret over å måtte vente så lenge for å treffe p. Ambrosius. Til tross for sine plikter fant p. Josef tid til å lese åndelige bøker. Han elsket spesielt Filokalia og kirkefedrenes skrifter. I disse bøkene fant han åndelig visdom som han delte med dem som kom til ham for råd.
P. Josefs indre liv var bare kjent for Gud, men hans råd til andre indikerer at han praktiserte uavbrutt bønn i hjertet. P. Ambrosius forutsa at Josef ville tjene som eldste etter ham, så han ba en del mennesker tillatelse til å begynne å gå til p. Josef for sine åndelige behov.
Josef var Ambrosius' celletjener i tretti år inntil den eldstes død den 10. oktober 1891. P. Ambrosius forberedte p. Josef for oppgaven som eldste og underviste ham gjennom ord og eksempel. Han begynte også å henvise noen besøkende til p. Josef for råd. Det var en slik samstemmighet i deres sinn at hvis noen stilte p. Josef og p. Ambrosius det samme spørsmålet, ville de få det samme svaret.
P. Josefs helse var ikke god, og han ble veldig lett forkjølet om vinteren. I februar 1888 ble han svært syk og ble sengeliggende, og han mottok sykesalvingens sakrament («den siste olje»). Legen anbefalte at han ble flyttet til sykestuen for behandling, men p. Josef ønsket ikke å forlate p. Ambrosius. Superioren i sketen insisterte imidlertid på at han ble overflyttet. Men transporten til klosteret i en slede midt på vinteren gjorde bare hans sykdom enda verre.
P. Josef mottok tonsuren inn i Det store skjema (den høyeste munkegraden) under liturgien den 14. februar. Neste dag ble bønnene for de døende lest for ham, og mennesker kom for å ta farvel med ham. En novise som satt bak en skjerm, hørte at p. Josef ba høyt. Da novisen så gjennom en sprekk i skjermen, så han p. Josef stirre på et ikon av Kristus og løfte opp sine hender. Denne novisen gikk til sykestuen senere og hørte noen bak skjermen si: «Vær tålmodig, min kjære, bare litt gjenstår». Han så bak skjermen, men så ingen der bortsett fra p. Josef. Senere fortalte p. Ambrosius til folk at p. Josef hadde sett Guds Mor under sin sykdom. Selv om han hadde vært ganske nær døden, ble han frisk igjen.
Etter at han var blitt frisk, begynte p. Josef å høre skriftemål på regulær basis, siden dette begynte å bli for vanskelig for p. Ambrosius, som ga tillatelse til at folk gikk til p. Josef, «ikke bare en gang, men alltid». Someren 1888 ga p. Ambrosius p. Josef tillatelse til å dra på en pilegrimsreise til Kiev. Etter nesten tretti år var han endelig i stand til å oppfylle sin lengsel etter å besøke de hellige steder i Kiev. På veien tilbake til Optina stanset han for å besøke sin søster, Moder Leonida, i Borisovsk.
P. Ambrosius tilbrakte vanligvis tre uker om sommeren i klosteret Sjamordino, fulgt av p. Josef. I juni 1890 begynte p. Josef å forberede turen, men p. Ambrosius sa: «Jeg tar deg ikke med denne gangen, du trengs her». Han ga ordre om at p. Josef skulle flytte inn i hans celle og å flytte et stort ikon, «Sikkerhet for syndere», inn i mottakelsesrommet. P. Josef hadde en forutanelse om at p. Ambrosius aldri ville vende tilbake.
Selv om p. Josef savnet den eldste, innfant han seg med situasjonen. Han dro imidlertid til Sjamordino en gang i måneden for å besøke p. Ambrosius. I p. Ambrosius fravær begynte mange munker som skriftet for ham, å komme til p. Josef. I fasten i adventstiden begynte p. Ambrosius å sende sine åndelige barn i Sjamordino for å skrifte for p. Josef også. Dette var vanskelig for nonnene, som var vant til p. Ambrosius. Selv når han hørte en nonnes skriftemål selv, sendte han henne nå til p. Josef for absolusjonsbønnene. På denne måten indikerte han at han ikke overlot sine åndelige barn til noen andre enn p. Josef.
I september 1891 ble p. Ambrosius syk, men ingen trodde at det var alvorlig. Den 8. oktober var det imidlertid så kritisk at de sendte bud på p. Josef. Den kvelden fikk han sykesalvingens sakrament, og neste morgen ga p. Josef kommunionen for siste gang. Ambrosius døde om morgenen den 10. oktober, og ingen sørget mer enn p. Josef. Men selv i sin sorg trøstet han andre.
Uten noen ytre innflytelse eller press begynte munkene i Optina å komme til p. Josef på samme måte som de hadde kommet til p. Ambrosius. Da nonnene i Sjamordino spurte om hvem de skulle gå til for åndeølig veiledning, sa p. Isak til dem: «I Optina har vi p. Josef som vår felles eldste, og han må bli deres også».
I de neste tyve årene mottok p. Josef besøkende, ga åndelige råd til dem som ba ham om det og utførte til og med helbredelsesmirakler for de syke. Av ydmykhet sa p. Josef aldri noe av egen autoritet, men siterte p. Ambrosius' ord eller ga eksempler fra hans liv. Han sa veldig lite, og da bare for å svare på et spørsmål som var stilt ham. Noen legmenn, og til og med noen av munkene, var irriterte på ham fordi han ikke snakket mer.
En munk hadde den ideen at siden p. Josef var fylt av åndelig visdom og var så familiær med fedrenes skrifter, kunne han ha sagt mange nyttige ting til folk. Den eldste forklarte ham ved å sitere den hellige Peter av Damaskus (d. ca 750), som sa at man ikke skulle si noe nyttig dersom man ikke ble spurt av brødrene, for da ville den resulterende nytten komme av deres eget valg. Selv når det gjaldt noe som kunne være nyttig for frelsen, pleide de gamle fedrene ikke å snakke uten å bli spurt og betraktet ubedte råd som tomt prat.
Hans største omsorg var for kloster i Sjamordino, som forble uferdig, og får den åndelige velferden til nonnene der. Superioren for klosteret vendte seg nå til p. Josef for å konsultere ham om alt som hadde med livet i klosteret og ville ikke gjøre noe uten hans velsignelse. Han dro dit to ganger hvert år, under apostelfasten og under dormisjonsfasten, for å høre søstrenes skriftemål. Om vinteren pleide de å komme til ham i Optina for skriftemål. Snart var han tvunget til å slutte å reise til Sjamordino på grunn av sin helse.
P. Josef ble offisielt utnevnt til skriftefar for brødrene i Optina nær slutten av 1893, da den hellige p. Anatolius ble syk og ikke kunne utføre denne oppgaven. Mange av munkene hadde allerede pleid å skrifte for p. Josef, men nå kom de alle til ham. Den 25. januar 1894 døde Anatolius, sketens superior. Arkimandritt Isak og brødrene valgte enstemmig p. Josef til å etterfølge p. Anatolius som superior for sketen. Selv om p. Josef aldri søkte denne hederen, aksepterte han sitt valg med all ydmykhet. Han utførte ikke sine plikter ved å utstede ordrer, men med faderlig kjærlighet og ydmykhet. Som superior kunne han valgt å feire liturgien bare på større festdager når prestene koncelebrerte, og utnevnt en av prestene i sketen til å feire på andre dager. Men han feiret imidlertid ofte som en enkel munk med bare en diakon til å assistere ham.
I de siste årene av sitt liv ble p. Josef svakere og var ofte syk. I mai 1905 følte han at han manglet styrke til å utføre sine plikter, så han ba om å få trekke seg som superior for sketen. Han sluttet også å høre skriftemål fra besøkende, siden det slet ham ut. Hans åndelige barn ble triste over denne avgjørelsen, men munkene og nonnene fortsatte å komme til ham med sine åndelige sår og plager.
I 1911 var p. Josef svak og syk, men begynte å føle seg noe bedre i den lange fasten. Han var usedvanlig munter i Den stille uke, noe som fikk noen til å tro at han hadde hatt en slags visjon. Den 11. april, tredje påskedag, fikk p. Josef en feber og sluttet å treffe besøkende. Uken etter stilte en lege diagnosen malaria og erklærte at det ikke var noe håp om at han ville bli frisk. Den 20. april ble det undergjørende ikonet «av tegnet» brakt til hans celle og en moleben (forbønnsgudstjeneste) ble feiret. Om ettermiddagen ble Kazan-ikonet og den hellige Serafims rassa brakt til ham. To dager senere ba han om at brødrene i sketen fikk tillatelse til å komme til ham slik at han kunne ta farvel med dem og be om deres tilgivelse. Deretter ba han om at nonnene i Sjamordino også måtte få lov til å komme.
P. Josef sluttet å spise fra den 28. april, og etter det var kommunionen hans eneste føde. Helt frem til dødstimen var han bevisst og klar, svarte på spørsmål og dikterte svar til brev. Den 8. mai følte han seg litt bedre, men så ble han svak igjen. Om morgenen den 9. mai mottok han den hellige kommunion, og klokken fire om ettermiddagen mottok han noen mennesker for en siste velsignelse. Den kvelden lå den eldste på sengen og hvilte med lukkede øyne, og hans ansikt skinte med et overjordisk lys. Klokken 22:45 trakk han sitt siste åndedrag og oppga sin sjel med et smil om munnen.
Etter at hans legeme var forberedt for begravelsen, ble det feiret den ene panikhida (minnemesse) etter den andre for den avdøde eldste. Han viste seg for noen av brødrene i drømme både den natten og dagene som fulgte. Hans legeme ble lagt i en kiste klokken seks neste morgen og ble båret til kirken i sketen. Etter liturgien ble en panikhida feiret, og deretter ble kisten brakt til klosterkirken St. Maria av Egypt. Munkene begynte å feire panikhidas på skift for p. Josef inntil hans begravelse. Flere mirakler fant sted den dagen p. Josef ble stedt til hvile ved p. Ambrosius' føtter, Selv i dag fortsetter han å gå i forbønn hos Gud og å utrette mirakler for dem som ber til ham med tro.
P. Josef ble en stor eldste fordi han først hadde vært en stor disippel. Han var lydig mot sin eldste Ambrosius i alle ting og motsa ham aldri. Fordi han ga avkall på sin egen vilje, avsto fra å dømme andre og klandret seg selv for sine egne synder, oppnådde han ydmykhet og Guds nåde. Han oppnådde også fra Gud evnen til å gjenkjenne enhver åndelig sykdom og hvordan den skulle behandles.
Bisperådet i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i New York i august 1988, bestemte at de eldste fra Optina skulle helligkåres. Venerasjonen av startsi fra Optina ble den 12. mai 1990 godkjent av synoden i Den russiske utenlandskirken som ble holdt i katedralen St. Nikolas i Montreal i Canada. Patriarkatet i Moskva autoriserte lokal venerasjon av de eldste i Optina den 13. juni 1996.
Arbeidet med å avdekke relikviene til de hellige Leonid, Makarios, Hilarion, Ambrosius, Anatolius I, Barsanufios og Anatolius II begynte den 24. juni 1998 og ble avsluttet dagen etter. Men på grunn av de kirkelige festene på disse dagene, blant dem den hellige Johannes Døperens fødsel, bestemte patriark Aleksij II (1990-2008) at 27. juni skulle være minnedagen for denne begivenheten. Relikviene av de hellige eldste hviler nå i kirken for Vladimir-ikonet av Guds Mor.
Den universelle venerasjonen av De eldste i Optina ble autorisert da bispesynoden i den russisk-ortodokse kirke den 13. august 2000 (31. juli etter den julianske kalenderen) vedtok å helligkåre 1.154 personer, inkludert tsar Nikolaj II og hans familie sammen med over 1.100 martyrer for Sovjet-regimet. Vedtaket ble offentliggjort dagen etter, og allerede søndag den 20. august 2000 (7. august etter den julianske kalender) ble den store helligkåringsseremonien feiret. Dette skjedde i Kristus Frelser-katedralen i Moskva, som var vigslet dagen før (6. august etter den julianske kalenderen, festen for Herrens Forklarelse) etter å ha blitt gjenoppbygd som en tro kopi av den gamle katedralen, som ble sprengt i luften på Stalins ordre den 5. desember 1931. Under den guddommelige liturgien («messen») ble navnene på dem som var godkjent for helligkåring av bispesynoden, lest høyt før selve helligkåringen ble sunget.
Synaxis for De eldste i Optina (synaxis = fellesfest) feires den 11. oktober. I tillegg feires avdekkingen av relikviene den 27. juni. I tillegg har de fjorten hellige eldste (startsi) fra klosteret i Optina sine individuelle minnedager. Josefs individuelle minnedag er dødsdagen 9. mai.