| Den salige grev Henrik I som grunnlegger av klosteret Wedinghausen. Barokk statue fra 1600-tallet |
Den salige Henrik (ty: Heinrich) ble født i 1110 i Tyskland. Han var sønn av grev Gottfried I av Cuyk [Guick] (d. ca 1154), som var borggreve av Utrecht, og hans hustru Ida av Werl-Arnsberg, arving av grev Friedrich I. Da Grev Friedrich I døde i 1132, gikk tittelen som greve av Werl-Arnsberg over til svigersønnen Gottfried I.
Grev Henrik giftet seg med en Ermengard, og de fikk fire barn. Datteren Adelheid var abbedisse for kvinneklosteret Meschede, mens en annen, navnløs datter giftet seg med grev Thiemo II av Soest-Hoenrode. I tillegg kom deres førstefødte sønn, som kalles Henrik II (d. etter 1207) og noen ganger greve av Arnsberg, mens den egentlige arv som regjerende greve gikk til den andre sønnen, den senere Gottfried II (1157-1235).
Ennå mens faren levde, hadde Henrik i 1145 en feide med grev Volkwin av Schwalenberg-Waldeck. Bakgrunnen var at beboerne rundt klosteret Obermarsberg hadde reist seg mot klosterets abbed. Abbeden sluttet et forbund med greven av Waldeck, mens Henrik støttet innbyggerne, og sammen med sine tropper fikk han åpnet porten til klosteret. Henriks mål var å få kontroll over den strategisk viktige bosetningen ved den gamle Eresburg, men planen slo feil etter hans motstandere stormet festningen og tvang Henrik på flukt.
I de neste årene opptrådte Henrik i likhet med sin far ved keiserens side. Da keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90; keiser fra 1155) i april 1152 var i Soest, var i hans følge en Henricus comes de Arnesberg, og samme år var hans bror Fredrik (Friedrich) i den keiserlige hoffleiren i Köln. I tillegg kunne grev Henrik påtreffes i følget til erkebiskop Rainald av Dassel av Köln og hans slektning Henrik Löwe.
Da grev Gottfried I av Cuyk døde rundt 1154, overtok Henrik som greve av Arnsberg. Men han falt i unåde hos fyrstene fordi han tok livet av sin yngre bror Fredrik. Denne broren gjorde muligens arvekrav på grevskapet Rietberg som et selvstendig grevskap. Da lot broren ham bli tatt til fange og holdt ham innesperret til han sultet i hjel i 1165.
Erkebiskopen av Köln og Henrik Löwe (i egenskap av hertug av Sachsen) opptrådte som hevnere, og flere biskoper i Westfalen sluttet seg til dem. Sammen beleiret de i 1166 borgen Arnsberg, og den ble erobret og ødelagt. Greven klarte å komme seg unna, men for å berge sin tittel måtte han ydmyke seg kraftig for erkebiskopen av Köln. Han måtte gi erkebiskopen betydelige innrømmelser, og selv om han ikke de iure var en vasall under kirkefyrsten, var han det de facto.
En følge av brodermordet som var positiv for regionen, var grunnleggelsen av premonstratenserklosteret Wedinghausen. Ettersom Henriks drap på broren også var forbundet med et sakrilegium (helligbrøde) – arrestasjonen av broren skjedde under en messe – måtte Henrik regne med en strengs straff. Bare takket være keiser Fredrik Barbarossas forbønn var betingelsene overkommelige. Henrik måtte gi fra seg noen besittelser og nominelt ta borgen Arnsberg i len av erkebiskopen av Köln. Som soning måtte han dessuten love å grunnlegge et kloster.
Henrik bestemte seg for en klostergrunnleggelse til fordel for reformordenen premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Som sted valgte han det grevelige gravsted, som lå litt sør for borgen og bosettingen Arnsberg, til minne om sine besteforeldre, som var gravlagt i kirken St. Laurentius der. Der grunnla han rundt 1170 klosteret Wedinghausen. Grunnleggelsen ble stadfestet den 27. februar 1173 av erkebiskopen av Köln, Filip I av Heinsberg (1167-91). Wedinghausen var et dobbeltkloster med både kanniker og kanonisser, men de levde strengt adskilt og var sammen bare i klosterkirken. I tillegg til kannikene (canonici) hadde klosteret også legbrødre (conversi).
Wedinghausen var det eneste premonstratenserklosteret i Westfalen som ikke tilhørte forbundet av datterklostre under klosteret Cappenberg nær Selm i Westfalen, selv om grev Henrik var en slektning av den salige grev Godfred av Cappenberg. De første kannikene kom da også fra det nederlandske premonstratenserklosteret Mariënweerd ved Utrecht. Dette var på ingen måte tilfeldig, ettersom det var snakk om en grunnleggelse av en etterkommer etter greven av Cuyk. Mariënweerd beholdt også i de følgende århundrene et visst overoppsyn over Wedinghausen og hadde bestemte forrettigheter, for eksempel var det dets representanter som valgte klosterets leder. Etter moderklosterets undergang under reformasjonen overtok abbediet Knechtsteden denne funksjonen. Lederen for klosteret Wedinghausen hadde først tittelen prior eller prost (ty: Propst). Bare på 1100-tallet hadde han forbigående tittelen abbed. Først fra 1518 til klosterets oppløsning ved sekulariseringen i 1803 hadde lederen tittelen abbed.
Når det gjaldt Henriks voldelige politikk, var det ikke mye som endret seg øyeblikkelig. I 1172 lot han sin svigersønn bli tatt til fange etter at han hadde gjort visse krav gjeldende. Først etter at svigersønnen hadde lovt å ikke kreve noe mer utover medgiften, ble han sluppet løs. I et dokument fra 1175 undertegnet Henrik som «av Guds nåde greve av Arnsberg».
I 1185 døde Henriks hustru. Samme år ga han til klosteret Wedinghausen betydelige eiendommer som den eikeskogen som lå inntil klosteret, gårdene Evenho og Rumbeck og andre landeiendommer. Samtidig overførte Henrik herredømmet over grevskapet til sin sønn Gottfried. I 1187 var Henrik til stede på riksdagen i Worms og tjente keiser Fredrik Barbarossa som vitne ved utstedelse av dokumenter.
Samme år, i sitt 88. leveår, trådte Henrik inn i klosteret Wedinghausen som legbror og mottok norbertinernes hvite drakt av den salige abbed Kristian (d. ca 1200). Hans bror Richard trådte også inn. Wedinghausen var et dobbeltkloster med både kanniker og kanonisser, men de levde strengt adskilt og var sammen bare i klosterkirken. Med Henriks tillatelse flyttet kommuniteten i 1193 til Rumbeck, men allerede i 1196 vendte kannikene tilbake til Wedinghausen, mens kanonissene i Rumbeck døde ut.
Henrik døde den 8. januar 1200 i Wedinghausen (andre kilder sier han døde den 4. juni 1200), nitti år gammel. Han æres som salig av premonstratenserne med minnedag 14. juli.