Den salige Hildegund (Hildegunde, Hildegond, Hildegonda; lat: Hildegundis) ble trolig født mellom 1110 og 1115 som datter av grev Hermann av Liedberg (Lidtberg) og hans hustru, den salige grevinne Hedvig. Da ektemannen døde, trakk Hedvig seg tilbake sammen med sin tredje datter Gjertrud til klosteret Dünnwald (Dunwald) ved Köln, som tilhørte premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten.
Hildegund var en enkel og gudfryktig jente og giftet seg med den mektige grev Lothar av Ahr (Ahre, Are), og de fikk flere barn. Det heter om Lothar, riktignok uten kildeangivelse, at han deltok på Det andre korstog (1147-49) og at han døde i Palestina i 1151/52. Lothars og Hildegunds ene sønn Theoderik døde også, en kilde sier at han dro på korstog sammen med faren og at ingen av dem vendte tilbake. Det heter om Theoderik at han under Sacco di Roma hadde tent på kirken San Lorenzo (det er usikkert hvilken plyndring av Roma det siktes til, vanligvis er det hendelsene i 1527 det menes når man snakker om Sacco di Roma).
Lothars og Hildegunds andre sønn, den salige Hermann, trådte inn som kannik i premonstratenserklosteret Cappenberg nær Selm i Westfalen. Med ektemann og en sønn døde og den andre i kloster bestemte den dypt troende Hildegund seg for å følge sin mors eksempel og trekke seg tilbake til et kloster. Etter en valfart til Roma i 1165 begynte hun med samtykke og hjelp fra sønnen Hermann å bygge om sine foreldres slott Meer (Mehre) litt nord for Köln til et kloster for premonstratenserinner etter den hellige Augustins regel, en kommunitet av hellige jomfruer og Kristi bruder. Meer ligger i dag i byen Meerbusch i Kreis Grevenbroich ved Neuss.
Hun ble noe forsinket i arbeidet da hennes søster Elisabeth trakk tilbake sitt samtykke til en tidligere deling av deres arv og forlangte en ny avtale. Klostergrunnleggelsen er dokumentert gjennom to biskoppelige chartre av 22. februar 1166, undertegnet av erkebiskopen av Köln, Rainald av Dassel. Det ene dokumentet regulerer en arvedeling mellom Hildegund av Ahr og Meer og hennes søster Elisabeth av Randerath, mens det andre stadfester overføringen av den delen av arven som ved delingen tilfalt Hildegund, inkludert borgen Meer, til Kirken i Köln med formål en klostergrunnleggelse.
Den åndelige ledelsen av klosteret ble overtatt av premonstratenserklosteret Steinfeld, og Ulrik, den første prioren eller prosten (ty: Propst) av Steinfeld, ble den første prioren av Meer. Hildegund og hennes datter, den salige Hedvig, ble ikledd drakten som premonstratensere og trådte inn i klosteret, hvor Hildegund ble forstanderinne. Selv om klosteret offisielt ble ledet av Ulrich, ble Hildegund omtalt som priorinne (priorissa) i det dokumentet hvor pave Alexander III (1159-81) i 1178 stadfestet klostergrunnleggelsen.
Antallet søstre økte raskt, så etter en stund flyttet Hildegund klosteret til et mer egnet sted, hvor det vokste og blomstret, fylt av hellige kvinner som opprettholdt en ubrutt strøm av bønner og lovprisning. For å bruke en formulering fra deres charter, var huset blitt gjort om fra en festning for militær aktivitet til et kollegium for hellige jomfruer.
Hildegund var svært opptatt av å samle relikvier, og fra erkebiskop Rainald av Dassel av Köln fikk hun armknokler av de hellige martyrene Felix og Nabor. Klosteret eide store landområder, spesielt i Krefeld, hvor rundt halvparten av bondegårdene tilhørte Meer. I Neuss ble handelsstedet Meererhof grunnlagt for å drive klosterets handel.
Hildegund døde den 6. februar 1186. Etter hennes død skal hennes legeme to ganger ha blitt funnet om morgenen oppgravd og brakt til døren til presbyteriet, men det eksisterer ikke lenger skriftlige nedtegnelser om dette. Etter Hildegundis død overtok hennes datter Hedvig i 1186 ledelsen av klosteret til sin død rundt 1200. Men hun var ikke i stand til å videreføre sin mors uavhengige stilling, så klosterets anliggender ble hovedsakelig håndtert av abbediet Steinfeld.
Hildegund og datteren Hedvig har aldri blitt offisielt salig- eller helligkåret, men regnes som salige. I premonstratenserordenen betraktes de som Venerabiles («Ærverdige»). Hildegunds relikvier ble i 1802 brakt til Osterath. En del av dem har siden 1971 vært i kirken St. Mauritius i Büderich, mens andre deler befinner seg i prestegården i St. Georg i Liedberg og i prestegården i Immerkeppel ved Overath. Den delen som ble igjen i Osterath, ble i 1987 overført til eldresentret «Hildegundis von Meer». Hildegunds minnedag er dødsdagen 6. februar.
Hildegunds sønn Hermann regnes også som salig, og et portrett av ham stående ved sin mors høyre hånd, hang tidligere i klosterkirken i Meer.
Under en krig i 1583 ble klosteret plyndret, og etter det forsøkte jesuittene å overta klosteret. Men dette klarte den stedlige adelen å motvirke, siden de brukte klosteret til å plassere sine døtre. I 1584 ble klosteret ødelagt i en brann og ble først gjenoppbygd i 1593 under en ny priorinne. For å unngå klosterets strenge regler prøvde nonnene selv i 1597 forgjeves å oppgi klosteret og forene kommuniteten med augustinerinnene i St. Quirin i Neuss. Under Trettiårskrigen ble klosteret brent ned på nytt i 1642, og inntil det ble gjenoppbygd fra 1650 til 1664, bodde nonnene i klosteret Unterzell ved Würzburg.
Franske soldater plyndret klosteret i oktober 1794 og brukte det til kaserne og stall for sine hester. Under sekulariseringen ble klosteret i august 1802 oppløst, og eiendommen gikk over til den franske staten. Premonstratensernonnene fikk en liten statlig pensjon, mens tjenestefolkene ble oppsagt. I 1804 ble klosteret solgt og bygd om til et privat familieslott. Klosterkirken ble revet i 1807, mens hovedbygningen ble rammet av et bombeangrep i 1943.