Den hellige Hormisdas av Persia (d. ~420)

Den hellige Hormisdas (Hormisda, Hormizd, Ormisde) var en kristen persisk ungdom av adelsslekt, sønn av satrapen (guvernøren) for provinsen Ahmadan. Satraper (gr: σατράπης, satrápēs, «beskytter av landet») var guvernørene for provinsene i det persiske imperiet. Hans navn antyder at han i sin ungdom var en konvertitt til kristendommen fra den zoroastriske religionen (Zarathustras lære). Franske kilder gir ham navnet Achéménide i tillegg til Hormisdas, mens hagiografen Sabine Baring-Gould skriver et han tilhørte «the illustrious race of the Achaemenides», altså «den ansette familien Akamenide», en av de eldste og fornemste familiene i det persiske riket.

Persia ble på den tiden regjert av kong Yazdigerd I (Yezdigerd, Jezdegerd, Isdegerd, Isdegerdes) (399-420), sønn av kong Shapur III (Sapor) (383-88). I begynnelsen tolererte kong Yazdigerd kristendommen i sitt maktområde, men freden skulle få en brå slutt etter at den hellige, men overivrige biskop Abdas av Susa i 420 var ubetenksom nok til å brenne ned persernes store helligdom Pyraeum eller «Ildens Tempel», et tempel for mazdaismen, den gamle persiske religionen etter Zarathustras lære.

Fordi biskop Abdas nektet å gjenoppbygge tempelet på egen bekostning, ga kongen ordre om at alle de kristne kirkene i Persia skulle ødelegges. Dette ble gjennomført av zoroasterne, som hadde sett med misunnelse på den gunst de kristne hadde hatt hos kongen. Hendelsen ødela forholdet mellom de kristne og de persiske myndighetene, og innen kort tid utviklet ødeleggelsen av kirkene seg til en generell forfølgelse, hvor Abdas ble et av de første ofrene. Denne omfattende kristenforfølgelsen varte i førti år

Theodoret sier at det ikke er enkelt å beskrive eller uttrykke de grusomhetene som da ble funnet på mot Kristi disipler. Noen ble flådd levende, mens andre fikk revet av huden bare på ryggen, mens andre igjen fikk revet av huden i ansiktet fra pannen til haken. Noen ble stukket over hele kroppen med siv splittet i to og lignet på kråkeboller; deretter ble disse sivene trukket ut med makt, slik at de tok med seg huden. Noen ble bundet på hender og føtter, og i den tilstanden kastet i store hvelv som var fylt med sultne rotter, mus eller andre slike skadedyr, som gnagde av dem og spiste av dem i ulik grad, uten at ofrene var i stand til å forsvare seg. Ikke desto mindre hindret ikke disse grusomhetene de kristne fra å løpe med glede for å møte døden, slik at de kunne vinne det evige liv.

Kong Yazdigerd ble myrdet av persiske aristokrater like etter forfølgelsenes utbrudd, den 21. januar 420, men hans sønn og etterfølger Bahram V (Bahrêm, Varanes, Varadanes, Vaharan, Gororanes; også kalt Bahram Gōr eller Bahram Gūr) (420-38) lot forfølgelsene fortsette med uforminsket kraft.

Da kong Bahram fikk høre at Hormisdas var kristen, sendte han bud etter ham og oppfordret ham til å fornekte Kristus. Hormisdas nektet å gjøre som han ble bedt om og forklarte at en slik fornektelse ville vekke anstøt hos Gud. Han sa: «Å fornekte Dem, min jordiske konge, ville være en forbrytelse som fortjente døden, hvor mye verre ville det ikke være å fornekte kongenes Konge, Skaperen av alle ting?» Kong Bahram vendte det døve øret til slike argumenter, og han ga ordre om at Hormisdas skulle miste sine titler og sin eiendom, og han ble også fratatt sine klær, bortsett fra et lendeklede. Deretter ble han dømt til å bli kamelpasser i keiserens hær, som en slave av laveste rang.

Men en dag lenge etter så kongen fra sitt vindu Hormisdas, naken, solbrent og dekket av støv, mens han ansporet de motvillige kamelene. Kongen husket hans fornemme avstamming og syntes synd på den ydmykete adelsmannen, så han sendte bud på ham og ga ham en tunika av lin. Deretter prøvde kongen vennlig å overtale ham om å endre mening og oppgi den religionen som førte med seg slike ubehageligheter: «Gi avkall på tømmermannens sønn». Hormisdas rev av seg den hvite tunikaen og ga den tilbake til kongen og svarte: «Jeg oppgir ikke Guds lov for denne lindraktens skyld. Ta tilbake din gave, min herre». Kongen oppfattet hans mot, så han forviste ham fra sitt kongerike Persia, naken. Utenfor grensene gjenfant Hormisdas sin verdighet og kunne igjen ta opp et liv som gledet Gud.

Mange kilder kaller ham martyr og sier at han skal ha blitt drept rundt 422 i Ahmadan (Hamadan, Hamedan) under kong Shapur IV av Armenia (415-21), persisk tronpredendent etter 421, men det finnes ikke noen bevis på dette, snarere var han vel en bekjenner for troen. Blant de mange biskopene som led martyrdøden i denne forfølgelsen, nevner Sozomen en Hormisdas, men det går ikke frem om det var den samme Hormisdas som den bekjenneren som nevnes av Theodoret. Biskop Hormisdas led imidlertid martyrdøden.

Bekjenneren Hormisdas’ minnedag i Martyrologium Romanum er 8. august, mens han minnes av Østkirkene den 3. november (etter den julianske kalenderen), den 16. november etter den gregorianske kalenderen, Hormisdas er titularhelgen for en kongregasjon av munker i Irak og Iran (Persia). Hans attributt i kunsten er en kamel.