| Den hellige Humilitas av Faenza (1226-1310) |
Den hellige Humilitas (it: Umiltà) ble født som Rosanna Negusanti (Rosane, Rosanese, Rosanesa) i 1226 i Faenza nær Bologna i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia, samme år som den hellige Frans av Assisi døde. Hun var datter av Elimonte og Richelda Negusanti i en adelig og velstående familie. Fra sine tidlige år lengtet hun etter å slutte seg til et kloster for å la seg forme etter apostelen Johannes og Jomfru Maria, som sto ved foten av Jesu kors på Golgata. Men foreldrene ville ikke høre på dette og insisterte i stedet på at hun tok seg en mann.
I 1241 døde hennes far, og året etter tvang familien den sekstenårige Rosanna til å gifte seg med en ung adelsmann fra Faenza ved navn Ugoletto (Ugonotto dei Caccianemici). Han var tilsynelatende frivol, ubekymret og troløs, og han hånte sin hustrus åndelige vaner. Hennes sorger ble enda større da de to sønnene som hun fødte, døde ikke lenge etter at de var døpt. På samme tid døde også hennes mor Richelda.
Det som fikk Ugoletto til å ta til fornuft, var en alvorlig kjønnssykdom i 1250, ni år etter bryllupet, og det var så vidt han berget livet. Angivelig kunne sykdommen bare helbredes ved hjelp av seksuell avholdenhet, og han var nå renset og gikk med på at Rosanna gikk i kloster. De valgte dobbeltklosteret Santa Perpetua for kanniker ved Faenza, hvor han levde som legbror og den 24-årige Rosanna ble nonne og tok navnet Humilitas (ydmykhet). I middelalderen var det ikke uvanlig for to kristne ektefeller å inngå slike avtaler.
Humilitas ble syk med kreft i nyrene, noe som forårsaket en kvalmende lukt fra hennes råtnende legeme. Etter å ha kommet seg på mirakuløst vis etter denne alvorlige sykdommen, fant Humilitas i 1254 ut at hun trengte enda større disiplin enn reglene i nonneklosteret krevde, og etter å ha prøvd i et klarissekloster, bygde en slektning en celle for henne inntil veggen på klosterkirken St. Apollinaris. Klosteret var grunnlagt mellom 1012 og 1015 av den hellige Johannes Gualbertus (ca 990-1073) og tilhørte vallombrosanerne (Congregatio Vallis Umbrosae Ordinis Sancti Benedicti – CVUOSB).
Et hull ble slått i veggen slik at hun kunne følge gudstjeneste inne i kirken og motta sakramentene (qua videre posset et recipere sacrosanctae Matris Ecclesiae Sacramenta), mens hun gjennom et annet hull ut mot gaten kunne motta mat og gi råd. Deretter levde hun der som inkluser (lat: inclusio = innesperring), det vil si innemurt nonne. Hun ble snart kjent som en helgen og ble sagt å kunne utføre mirakler. En vallombrosanermunk hadde en betent fot og skulle få den amputert da han heller ville bli brakt til Humilitas. Hun velsignet foten med korsets tegn, og han ble straks helbredet.
I tolv år levde hun dette livet mens hun renset og opphøyde sin ånd gjennom bønn og faste. Hver dag spiste hun bare brød og vann og noen ganger noen få urter, og hun sov på kne med hodet hvilende mot veggen. Hennes åndelige behov ble ivaretatt av de vallombrosanske munkene fra klosteret. I mellomtiden hadde hennes mann flyttet til klosteret St. Crispinus, hvor han døde i 1256, åpenbart uten at ektefellene hadde møttes igjen.
En rekke mennesker kom til Humilitas' celle for å be om råd, og hennes eksempel tiltrakk noen unge kvinner fra Faenza som ba om å få bygge celler nær hennes og leve der under hennes veiledning. Til slutt lot hun seg overtale av den lokale biskopen Petrella og ordensgeneralen for vallombrosanerne, som hadde bestemt at ordenen nå skulle åpnes for kvinner, og hun gikk med på å bli åndelig veileder for de nye nonnene. De flyttet i 1266 til det gamle klosteret Malta i Vallombrosa nær Fiesole, rundt tre mil øst for Firenze, og Humilitas hjalp til med å grunnlegge klosteret Santa Maria Novella alle Malta. Dette ble det første nonneklosteret i vallombrosanerordenen, og hun ble abbedisse.
Humilitas var nå førti år gammel og vendte tilbake til verden som Moder Humilitas for å bli veileder for sine nye døtre, full av energi og visdom og godhet. I de neste femten årene praktiserte hun alle dydene i den hellige Benedikts regel og Johannes Gualbertus' vallombrosanske konstitusjoner.
Da Humilitas var 55 år gammel i 1281, ble Firenze rystet av striden mellom ghibellinere og guelfere eller «hvite» og «svarte», Bianchi e Neri, og Humilitas' kloster ble plyndret, selv om soldatene respekterte nonnene. Men det var på tide å flytte. Først tenkte man å flytte kommuniteten til Venezia, men Humilitas bestemte seg for å flytte til Firenze, selv om guelferne der i 1258 hadde halshogd abbed Tesoro av Vallombrosa. Hun fraktet selv materialene på et esel til det nye klosteret, som ble viet til evangelisten Johannes. Humilitas ble abbedisse for nonnene i klosteret der. Hun ville ha et enkelt bygg, men myndighetene i Firenze ville det annerledes, så kirken ble tegnet av arkitekten Giovanni Pisano og utsmykket av den berømte Buffalmacco. Den ble konsekrert i 1297 av biskop Francesco Monaldeschi. Dette var samtidig som arbeidene på Santa Croce (påbegynt 1295), Santa Maria del Fiore (påbegynt 1296) og Palazzo della Signoria (påbegynt 1298).
Humilitas skal ha skrevet noen avhandlinger, en av dem om englene, som hun hevdet å stå i konstant forbindelse med. Også i Firenze utførte hun mirakler. En august ble hun svært syk med høy feber, og hun tryglet sine søstre om å få litt is. Hun ba dem gå til brønnen og hente den, og de fant den tørre brønnen full av is. Deres lydighet hadde lært dem nestekjærlighet. Denne brønnen er i dag i Fortezza da Basso.
Til tross for sin heroiske faste og brutalt asketiske liv levde Humilitas til hun var godt over åtti år gammel. I jubileumsåret 1300 var hun 74 år gammel og svekket av bekymringer og botsøvelser. Den 13. desember 1309, på festen for den hellige Lucia, fikk hun et slag som gjorde at hun mistet taleevnen og førligheten. Hun hadde ønsket å dø på en fredag, og etter seks måneders lidelser døde hun klokken tre fredag den 22. mai 1310 i Firenze, 84 år gammel. Hele Firenze var beveget ved nyheten og flokket seg om klosteret. Biskopen av Firenze presiderte ved begravelsen søndag den 24. mai. Hun ble lagt i en grav til høyre for alteret viet til Johannes evangelisten.
Det skjedde mirakler ved graven, og det ble sett at den var dekket av olje, og selv om den ble tørket bort, fortsatte dette fenomenet. Etter et år ble hennes grav åpnet den 6. juni 1311, og selv om hennes legeme hadde vært gravlagt rett i jorden under kirkegulvet, viste det seg å være intakt (incorrotto). Dette ble sjekket igjen den 11. juni av biskop Antonio degli Orsi av Firenze og andre vitner.
Hennes legeme ble ikledd kostbare gevanter, og fra da av hadde hun en uavbrutt kult. Ved denne høytidelige «elevasjonen» i 1311 fikk hun en egen messe, og i 1317 innvilget biskopene som var samlet i Avignon, en spesiell avlat. Hennes intakte legeme ble senere flyttet til klosteret Santa Caterina og Sant'Antonio (1529). I 1534 tvang Mediciene klosteret til å flytte til San Salvi, nær Campo di Marte, og de tok Humilitas med seg. I 1815 oppløste myndighetene dette klosteret og de flyttet til klosteret Spirito Santo i Varlungo nær Firenze. Til slutt flyttet søstrene i 1972 til Bagno a Ripoli og tok legemet av sin helgen med seg.
Humilitas ble helligkåret ved at hennes kult ble stadfestet den 27. januar 1720 av pave Klemens XI (1700-21). Hennes minnedag er dødsdagen 22. mai. Hun betraktes som grunnlegger av de vallombrosanske nonnene. Hun ble utnevnt til medskytshelgen for Faenza i 1942.
Hennes biografi ble skrevet av den samtidige munken Biagio (ca 1330) og er bevart som Codex 271 i Biblioteca Riccardiana i Firenze, og det finnes også en annen biografi som Codex 1563 i det samme biblioteket. Hennes biografi finnes i Acta Sanctorum.1 I kunsten avbildes hun som vallombrosanernonne i svart slør, hvitt hodeklede og gråbrun drakt med et lammeskinn over hodet. Mellom 1313 og 1348 malte Pietro Lorenzetti flere scener fra Humilitas' liv. Lorenzettis polyptyk (gr: polyptychos = «mangefold»; et maleri eller relieff med mer enn tre billedflater) er nå i Galleria della Uffizi i Firenze, bortsett fra to paneler som befinner seg i Gemäldegalerie i Berlin.
Humilitas av Faenza står på en liste over helgener2 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.3 Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»).