Den hellige Johannes Gualbertus (~990-1073)

Den hellige Johannes Gualbertus (it: Giovanni Gualberti) ble født rundt 990 (mellom 985 og 995) i Petroio ved Firenze i regionen Toscana i Midt-Italia. Han kom fra adelsfamilien Visdomini og hans far var Gualberto de Visdomini. Johannes levde et ungdomsliv preget av fornøyelser og utskeielser og ble utdannet til offiser og til våpenbruk. På 1000-tallet var Firenze en splittet by, hvor de mektige adelsfamiliene bekjempet hverandre og der volden hersket i gatene. Hugo, Johannes’ eldre og eneste bror, falt som offer for en slik voldsdåd og ble myrdet av en slektning, og Johannes sverget hevn.

Langfredag 1013 møtte han så morderen i den bratte skråningen ved klosteret San Miniato del Monte i Firenze. Mannen var ubevæpnet og flukt var umulig, mens Johannes trakk sverdet. Den dødsdømte falt på kne, slo ut armene og ventet på dødsstøtet. Hans stilling minnet plutselig Johannes om Kristus, så han stakk sverdet i skjeden, omfavnet og tilga brorens morder og flyktet til klosteret San Miniato. Der falt han på kne foran krusifikset og så at den korsfestede nikket til ham. Kristus hadde godkjent hans beslutning. Fortsatt finnes det et lite kapell på stedet for møtet som forandret Johannes’ liv.

Johannes gikk straks til abbeden for San Miniato og ba om å bli opptatt som benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Abbeden var bekymret for farens mishag, men etter et par dager klippet Johannes håret av seg selv og tok på seg en drakt som han lånte. Han tilegnet seg i løpet av kort tid alle klosterdyder, så da abbeden døde rundt fire år senere, ville munkene velge Johannes til ny abbed, men han holdt seg for uverdig. Men under den nye abbeden Hubert syntes Johannes at klosterlivet ikke ble strengt nok. Selv om han hadde tilgitt brorens morder, kunne han ikke tilgi Kirkens bødler, de simonistiske makthaverne som hadde kjøpt sine kirkelige embeter for de rike inntektenes skyld.

Johannes kom snart i konflikt med sin egen abbed, som hadde kjøpt embetet av Firenzes biskop Hatto (Atto) (1032-45). Med støtte av eremitten Teuzo prøvde han i en tale på markedet å få folket i Firenze til å gå mot abbeden for å oppnå at han ble fordrevet. Men da ble han slått halvdød av biskopens tilhengere og måtte flykte fra klosteret sammen med en ledsager. Johannes Gualbertus’ første ledsagere kom fra klosteret San Miniato i Firenze og fra andre klostre som Settimo.

En periode bodde de i ulike klostre, en tid i klosteret i Camáldoli, hovedsetet for eremittordenen kamaldulenserne (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium – OSBCam). Men hans kall var for det cenobittiske, ikke det eremittiske liv, så rundt år 1030 bega han ut i ødemarken til Vallis Umbrosa («Skyggedalen»), senere kalt Vallombrosa, nær Fiesole, rundt tre mil øst for Firenze, på den nordvestre skråningen av Monte Secchieta i fjellkjeden Pratomagno, 957 m.o.h. Der bodde eremittene Paulus og Guntelm, og sammen med dem grunnla Johannes «De grå fedre», som i noen år skal ha levd som eneboere, men dette avvises av den franske benediktinske historikeren Edmond Martène (1654-1739) som uforenlig med Johannes’ grunn til å forlate Camáldoli. Ordenens grunnleggelse angis til 1036. I 1051 bygde munkene klosteret Badia a Coltibuono i nærheten av Gaiole i Chianti i Toscana.

Munkenes første regel hadde Gualbertus laget basert på den hellige Benedikts opprinnelige regel. Den største forskjellen var forholdet til manuelt arbeid, som var påbudt av Benedikt («be og arbeid» - ora et labora). Men for å forhindre at kormunkene ble overbelastet med nødvendig manuelt arbeid, innførte Johannes conversi, legbrødre, og alle praktiske gjøremål var forbeholdt dem. Dette var et konsept som ble utviklet med betydelig suksess av cistercienserne et århundre senere.

De første munkenes hellige liv i Vallombrosa tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet og førte til mange anmodninger om nye grunnleggelser, men det var få postulanter, siden det ikke var mange som klarte å holde ut det ekstremt asketiske livet. Johannes Gualbertus krevde harde prøver av de nye disiplene før han tok dem opp i klosteret. Før avleggelsen av løftene måtte de ligge tre dager og netter utstrakt på bakken og meditere over Kristi lidelse. Han forbød sine munker å forlate klosteret. Men selv hevet han seg aldri over sine brødre og tjente Gud i ydmykhet som dem. Han holdt seg for uverdig til å motta prestevielsen, og hele livet fortsatte han å være legmann, uten engang å motta de lavere vielser.

Disse klostrene var sluttet sammen i et løst forbund, som ennå ikke var noen egentlig kongregasjon, men en personlig allianse rundt Johannes Gualbertus. I 1049 ble han kalt praepositus (prost; lat: «plassert over»), men senere tok han tittelen abbed. Disse klostrene ble gradvis en del av den nye ordenen som oppsto under Johannes’ regel: Vallombrosanerne (Congregatio Vallis Umbrosae Ordinis Sancti Benedicti – CVUOSB eller Ordo Sancti Benedicti Vallombrosae – OSBVall), en gren av benediktinerordenen. I alle nye klostre insisterte Johannes på at bygningene skulle bygges så beskjedent og billig som mulig, og at pengene som ble spart, skulle gis til de fattige. Han ga ofte bort klosterets matlagre til de fattige som kom til klosterporten. Området hvor det første klosteret lå, var vilt og goldt, men munkene plantet gran og furutrær og omformet det til en park.

Ryktet om Johannes’ hellighet bredte seg ut over hele den kristne verden. Han arbeidet også for kirkens renhet, for på den tid hersket simoni og nepotisme, og mange prester levde i ekteskap eller «ekteskapslignende forhold» (konkubinat). Disse prestene ble kalt «nikolaitter». Selv den hellige pave Leo IX (1049-54) oppsøkte Johannes for å få råd, og pave Stefan IX (X) (1057-58) hadde den høyeste aktelse for ham. Pave Alexander II (1061-73) vitnet om at hele området hvor Johannes levde, kunne takke hans nidkjærhet for utryddelsen av simoni.

For Johannes’ entusiasme for den rent kontemplative liv hindret ikke ham og hans munker fra å ta aktivt del i kampen mot dette ondet. Hans hovedmotstander ble biskop Peter Mezzabarba av Firenze (1062-68). Dennes far, Teuzo Mezzabarba fra Pavia, hadde kjøpt bispestolen i Firenze til sønnen for 3 000 pund gull. På synoden i Roma våren 1067 reiste vallombrosanerne anklager mot ham for simoni. Men de forsamlede biskopene, spesielt den hellige Peter Damian, vendte seg mot munkene. Bare Hildebrand, den senere hellige pave Gregor VII (1073-85), støttet dem. Klosteret San Salvi i Firenze ble brent og munkene mishandlet av anti-reformpartiet, og disse begivenhetene økte Vallombrosas ry.

Etter at Johannes hadde opprettet tolv klostre, ble han angrepet av en kraftig feber mens han var på visitasjonsreise til klosteret San Michele Arcangelo i Passignano ved Siena, som han selv hadde grunnlagt. Der døde han den 12. juli 1073, som er den eneste sikre datoen i hans historie, over åtti år gammel, og han ble gravlagt tre dager senere i klosterkirken i Passignano.

I begynnelsen var det ikke noen selvfølge at ordenens leder var abbeden av Vallombrosa. Denne forrangen for abbeden av moderklosteret ble fastlagt i 1090 av den salige pave Urban II (1088-99). På grunn av denne stillingen måtte hans valg foretas av kommuniteten i Vallombrosa samt alle abbeder i de assosierte klostrene. Etter grunnleggerens død spredte ordenen seg raskt og ekspanderte voldsomt i middelalderen, hovedsakelig i Toscana og Lombardia. En bulle fra i 1090, som tar Vallombrosa under Den hellige stols beskyttelse, regner opp femten klostre ved siden av moderhuset. Enda tolv klostre nevnes i en bulle av pave Paschalis II (1099-1118) i 1115, og 24 andre i buller av Anastasius IV (1153-54) i 1153 og Hadrian IV (1154-59) i 1156. I 1160 var munkene fra Vallombrosa spredt på 57 klostre og hus avhengige av dem.

På pave Innocent IIIs tid (1198-1216) var det over seksti klostre. Alle lå i Italia, unntatt to klostre på Sardinia. Rundt 1087 grunnla den salige Andreas av Vallombrosa (d. 1112) klosteret Cornilly i bispedømmet Orléans, og i 1093 klosteret Chezal-Benoît, som senere ble moderkloster til en betydelig benediktinsk kongregasjon. På slutten av 1100-tallet var det over femti klostre, på midten av 1200-tallet nevner kildene rundt åtti abbedier, rundt tretti priorater samt mindre hospitser og kvinneklostre. I 1500 var det i Italia og resten av Europa mer enn åtti klostre, rundt 200 priorater, rundt tretti hospitaler, pilegrimsherberger, barnehjem og annet, samt rundt tyve kvinneklostre.

Den kvinnelige grenen av ordenen anses vanligvis å ha blitt grunnlagt av den hellige Humilitas (it: Umiltà) (1226-1310). Det finnes ikke noe grunnlag for den legenden som gjengis av noen forfattere fra ordenen, om en stor vallombrosansk kongregasjon i Frankrike med et kloster nær Paris, grunnlagt av den hellige kong Ludvig IX den Hellige av Frankrike (1214-70). Den vallombrosanske kongregasjonen ble reformert midt på 1400-tallet av kassinske benediktinere, og igjen av den hellige Johannes Leonardi (ca 1541-1609) på begynnelsen av 1600-tallet. I 1485 var det visse klostre med San Salvi i Firenze i spissen, som hadde dannet en separat kongregasjon, som ble gjenforent med moderhuset av pave Innocent VIII (1484-92). På begynnelsen av 1500-tallet ble det gjort et forsøk av generalabbed Milanesi å grunnlegge et studiehus på linje med et universitet i Vallombrosa, men i 1527 ble klosteret brent av keiser Karl Vs tropper.

Den opprinnelige grå drakten ble senere byttet i en brun drakt, men i dag bærer vallombrosanerne benediktinernes svarte drakt. På midten av 1600-tallet hadde ordenen levert tolv kardinaler og mer enn tretti biskoper til Kirken i tillegg til over hundre hellige og salige. Galileo Galilei var en tid novise i Vallombrosa og fikk deler av sin utdannelse der. Abbedene ble opprinnelig valgt for livstid, men blir nå valgt på generalkapitlene som holdes hvert fjerde år. Abbeden av Vallombrosa hadde tidligere et sete i det florentinske senatet og hadde også tittelen greve av Monte Verde og Gualdo.

Kort etter grunnleggerens død finner vi legsøstre tilknyttet klosteret Vallombrosa. De levde under oppsyn av en eldre legbror i et separat hus og utførte ulike husholdningsplikter. Denne ordningen overlevde i mindre enn et århundre, men da de ikke lenger var tilknyttet munkeklostre, fortsatte disse søstrene trolig å leve et liv i kloster. Den salige Bertha (d. 1163) trådte inn hos vallombrosanerne i Firenze og reformerte klosteret i Cavriglia i 1153.

Ordenen ble i likhet med karteuserne sterkt redusert i århundrene som fulgte etter brenningen av klosteret i 1527. Klosteret i Vallombrosa ble gjenoppbygd av abbed Nicolini i 1637, og i 1634 ble det etablert et observatorium der. Fra 1662 til 1680 var ordenen forent med silvestrinerne (Congregatio Silvestrina Ordinis Sancti Benedicti – CSilv). I 1808 plyndret Napoleons tropper Vallombrosa, og den 10. oktober 1810 måtte munkene forlate Vallombrosa for første gang. Deretter lå klosteret øde til den 16. januar 1818, da de vendte tilbake med femten prester og seksten legbrødre. Klosteret ble til slutt oppløst av den italienske regjeringen i 1866 da Toscana ble innlemmet i det forente Italia og dermed innførte lovene om oppløsning av de religiøse institusjonene. Noen få munker ble værende for å se etter kirken og den meteorologiske stasjonen, mens klosterbygningene ble brukt til en skogskole som ble grunnlagt den 15. august 1869 og ble senter for det første skoginstituttet i Italia, et arbeid som munkene hadde utført i mange århundrer.

Den monastiske kommuniteten ble imidlertid ikke utslettet, men levde videre i Pescia i provinsen Pistoia nord i Toscana. Derfra kunne de vende tilbake til Vallombrosa i 1949, noe som ble gjort mulig ved at en del av klosteret ble gitt til et lite antall munker som skulle stå for liturgisk betjening av klosterkirken, som siden 1906 hadde vært sognekirke. I mars 1961 fikk munkene lease hele bygningen. I 1951 startet restaureringen av klosteret, som ble erklært som nasjonalmonument i 1951. Frem til 1966 var vallombrosanerne en selvstendig orden, men da sluttet de seg til den benediktinske føderasjonen. Overhode for alle vallombrosanske munker er igjen generalabbeden, som samtidig er abbed for stamklosteret Vallombrosa. Deres generalat har imidlertid sitt sete i Santa Trinità i Firenze og tilhører bispedømmet Albano.

Ordensgrunnleggeren Johannes Gualbertus’ kult begynte snart etter hans død, og det ble meldt om mange undre ved hans grav. Han ble helligkåret den 1. oktober 1193 av pave Celestin III (1191-98). Hans minnedag er dødsdagen 12. juli og en translasjonsfest ble feiret den 10. oktober. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag strøket i Kirkens universalkalender og henvist til lokale eller spesielle kalendere. Johannes æres som Firenzes skytshelgen. Hans første biografi ble skrevet av den salige Andreas av Strumi, som var abbed i Vallombrosa og døde i 1097. En annen biografi ble skrevet av den salige Atto av Pistoia (ca 1070-1153) mindre enn femti år etter Johannes’ død. I kunsten fremstilles Johannes som en eldre abbed i lysegrå ordensdrakt med et krusifiks eller T-stav, bok med ordensregel og en kjetter eller en djevel under foten. Noen ganger fremstilles han som ung mann foran et krusifiks som nikker til ham. Hans berømte krusifiks ble den 25. november 1671 overført fra San Miniato til Santa Trinità, hvor det fortsatt befinner seg.

I tillegg til stamklosteret Vallombrosa finnes det i Italia andre klostre i Passignano, med Johannes Gualbertus’ grav, i Santa Trinità ved Firenze, Santa Prassède i Roma, Galloro i bispedømmet Albano og i Montessoro i bispedømmet Livorno.