Ifølge Jakobs passio (lidelseshistorie), som åpenbart inneholder mye legendarisk stoff, var han embetsmann ved hoffet til den persiske kong Yazdigerd I (Yezdigerd, Jezdegerd, Isdegerd, Isdegerdes) (399-420), sønn av kong Shapur III (Sapor) (383-88). Hans latinske tilnavn (Jacobus Intercisus) betyr «hakket i biter» eller «den Oppdelte», noe som viser til måten han led martyrdøden på. Han kalles også «Jakob den lemlestede». Han er det mest kjente offeret for den andre store forfølgelsen i Persia, som begynte i 420. Dette var mens Theodosius II var keiser av Konstantinopel (408-50).
Da kong Shapur II (Sapor II) (309-79) døde i 379, betydde det slutten på den store forfølgelsen i Persia, som hadde herjet i førti år. Kirken opplevde en slags fred under de påfølgende kongene, Artaxerxes II i fire år, Shapur III (383-88) i fem år, Bahram IV i elleve år og Yazdigerd I (399-420) i 21 år. I begynnelsen av sin regjeringstid tolererte kong Yazdigerd kristendommen i sitt maktområde, og han lyttet til råd fra de hellige biskopene Maruthas av Maiferkat i Mesopotamia (d. ca 415) og Abdias av Susa (d. 420).
Men i 420 begynte kongen å forfølge kristne, provosert av den hellige, men overivrige biskopen Abdias av Susa, som ifølge kildene «mistet vettet». I 420 var han i en disputt med de lokale zoroasterne, og i sin «uhemmede nidkjærhet» var han overivrig og ubetenksom nok til å brenne ned persernes store helligdom Pyraeum eller «Ildens Tempel», et tempel for mazdaismen, den gamle persiske religionen etter Zarathustras lære. Det ble rettet klager til kong Yazdigerd, som ble rasende og ga biskopen ordre om å gjenoppbygge tempelet og reparere all skade han hadde gjort. Abdas nektet å bygge opp et hedensk tempel for egen bekostning. Fordi biskop Abdas nektet, ga kongen ordre om at alle de kristne kirkene i Persia skulle ødelegges. Hendelsen ødela forholdet mellom de kristne og de persiske myndighetene, og innen kort tid utviklet ødeleggelsen av kirkene seg til en generell forfølgelse, hvor Abdas ble et av de første ofrene. Denne omfattende kristenforfølgelsen varte i førti år.
Til sin senere store skam bestemte Jakob seg for å avsverge den kristne tro heller enn å miste kongens gunst. Kong Yazdigerd ble myrdet av persiske aristokrater like etter, den 21. januar 420, men hans sønn og etterfølger Bahram V (Bahrêm, Varanes, Varadanes, Vaharan, Gororanes; også kalt Bahram Gōr eller Bahram Gūr) (420-38), lot forfølgelsene fortsette med uforminsket kraft. Da kong Yazdigerd døde, skrev foreldrene og hustruen til den troløse hofftjenestemannen til ham:
«Vi er blitt fortalt at du har forlatt den evige Gud slik at du kunne vinne en jordisk konges gunst og denne verdens forgjengelige rikdom. Vi har bare ett spørsmål som vi ber deg svare på: Denne kongen, som du har gjort et så stort offer for, hvor er han nå? Han er død, som enhver annen mann. Han er støv. Hva kan du vente å oppnå fra ham nå? Kan han frelse deg fra den evige pine? Hvis du står fast ved ditt frafall, vil du som ham falle i hendene på den hevnende Gud, og han vil trekke seg bort fra deg som du har trukket deg bort fra ham. Selv vil vi ikke ha noe mer med deg å gjøre. Alt er forbi. Vi eksisterer ikke lenger for deg».
Jakob ble dypt grepet av brevet, og dypt skamfull begynte han å angre på det han hadde gjort. Han begynte å reflektere over hvilke rettferdige bebreidelser hans apostasi ville fortjene fra den store Dommerens munn på den ytterste dag. Han forlot kong Bahrams hoff, sa fra seg sine æresbevisninger og refset seg selv offentlig. Dermed ble det kjent at Jakob var blitt kristen igjen, og da kongen fikk vite dette, diskuterte han med sine rådgivere hva han skulle gjøre med ham. De bestemte at dersom han ikke straks fornektet sin tro igjen, skulle han henrettes ved å henges opp i en bjelke og langsomt bli skåret i biter.
En dag ble han og femten andre kastet i fengsel for sin tros skyld, forhørt og torturert. Men Jakob lot seg ikke rokke, og takket være hans eksempel ga heller ikke de andre etter. Hele vinteren måtte de stelle kongens elefanter. Etter å ha feiret faste og påske i det stille i fengselscellene, ble de om våren sendt for å bygge en ny vei til kongens sommerresidens. De arbeidet som slaver mens de ble pisket og plaget av vokterne. Da kongen ga dem ordre om å avsverge troen, bøyde de seg høflig for ham på orientalsk vis, men de nektet å følge hans ordre. Etter det ble straffen skjerpet ved at de ble sendt ut for å arbeide barføtt og fikk mindre mat. Men de var urokkelige i troen. Da ble de overlatt til garnisonens kommandant Mihrschabur, som skrøt at han kunne få dem til å avsverge troen uten å ty til slag og henrettelser.
En natt kledde ham dem nakne, bandt dem på hender og føtter og etterlot dem på et fjell. Etter en uke hadde mange av dem mistet bevisstheten, og deres besluttsomhet var svekket. Mihrschabur gjentok: «Tilbe solen, eller så vil dere ble slept etter føttene gjennom fjellene, og deres legemer vil bli revet i stykker av steinene inntil bare deres bein vil være igjen i enden av tauene». Jakob tenkte: «Men hva gjør det? Kristus døde for oss, og han lever for oss». Noen av hans ledsagere ga etter og tilba solen, noe de senere angret dypt. Det tok ikke lang tid før det bare var Jakob som sto fast i troen. Men han ble likevel løslatt sammen med de andre, og med fornyet iver dro han for å trøste de biskopene som hadde lidd under forfølgelsene. Hans hus var en hemmelig kirke, helt til en spion i flokken fortalte kongen at Jakob ikke hadde avsverget troen.
En dag kom politiet og banket på hans dør. «Så du har ennå ikke gitt opp din tro?». Han svarte: «Måtte Gud bevare meg fra det! Jeg har aldri fornektet min tro, og jeg vil aldri gjøre det». Og dermed ble Jakob arrestert på nytt. I fengselet ble han nådeløst slått og torturert på andre måter, men han avslo fortsatt å fornekte Kristus. Ifølge den syriske teksten skjedde dette om vinteren, da himmelen var tung av regn. Da dommeren ga ham ordre om å tilbe solen, svarte han: «Er du blind? Vis meg den solen du vil jeg skal tilbe». «Og hvor er den Gud som du tilber?» spurte dommeren. «Det er du ikke verdig til å vite. Men bare så du ikke tror at jeg er en dåre, la meg fortelle deg at min Gud er usynlig i sin natur og guddom. Han viser seg selv for sitt folk ved sin nåde, sitt forsyn og sitt vern. Han bor i sjelene til dem som tror på Ham».
«Stille!» ropte dommeren. «Nekter du å tilbe den ild du kan se foran deg?» Jakob svarte: «Be dine folk om å bære ilden ut i regnet. Hvis den fortsetter å brenne, og regnet ikke slukker den, må jeg medgi at du har rett. Men hvis skyene skjuler solen og regnet slukker ilden, da er ikke sol og regn Gud, men bare våre tjenere». Rasende svarte dommeren: «Du krenker den kongen som tilber og tjener ilden!» Jakob svarte rolig: «La kongen tilbe den Gud som ga ham livet, kronen og makten». Da kong Bahram hørte dette, lot han hente Jakob, og sa: «Har du ikke avsverget din tro på nasareeren?» Jakob svarte rolig og fast: «Nei, det har jeg ikke, og det vil jeg heller aldri. Jeg vil heller bli kuttet i småbiter ...» Da avbrøt kongen ham og sa: «Som du vil, du skal bli overlevert til de ni døders tortur». Jakob vek ikke tilbake, for han hadde forberedt seg på å bære vitnesbyrd om Jesus. Ydmykt minnet han kongen om at hans far Yazdigerd også hadde forfulgt de kristne, og at han døde forlatt av alle og uten begravelse, en forferdelig skjebne.
Jakob sa rolig: «Hvor er han nå? Hva har det nå blitt av ham?» Disse ordene gjorde tyrannen rasende, og han truet med at hans straff ikke skulle bli en rask død, men langvarige lidelser. Jakob sa: «Enhver slags død er ikke annet enn en søvn. Måtte min sjel dø de rettferdiges død» (4.Mos 23,10). Tyrannen sa: «Døden er ingen søvn, den er en skrekk for herrer og konger». Martyren svarte: «Den skremmer sannelig konger og alle andre som ringeakter God, fordi de urettferdiges håp skal svinne bort» (Ordsp 10,28). Kongen sa skarpt: «Kaller du oss da for onde menn, som verken tilber Gud eller solen, månen, ilden eller vannet, gudenes strålende avkom?» Jakob svarte: «Jeg anklager dere ikke, men jeg sier at dere gir Guds unevnelige navn til skapninger».
Dekretet som foreskrev hans henrettelse, ble undertegnet – det var for lengst blitt gjort klart. Jakob, opprøreren mot mazdaismen, ble overlatt til en evnukk som ble assistert av to yppersteprester og en sekretær. På veien til det stedet hvor han skulle tortureres (Slik-Charobta) ropte mengden til ham at han måtte adlyde kongen og dermed berge livet. Men deres anstrengelser var forgjeves, for Jakob hadde lenge foretrukket det evige liv i Jesus Kristus fremfor en kort ungdomstids fornøyelser.
«De ni døders tortur» var en henrettelsesmetode som sjelden ble brukt, og nysgjerrige mennesker strømmet til i store mengder for å være vitne til den, mens den kristne minoriteten ba innstendig for at Jakob måtte holde fast ved sin tro. En liten gruppe kristne fulgte den støyende mengden i stillhet. Da de kom frem til stedet for torturen, begynte de å synge en av kirkens gamle bønner:
«Herre, allmektige Gud, du som gir styrke til de svake, helse til de syke, du som gir liv til de svekkede og døende, du som frelser dem som er ved å forgå, kom din tjener til unnsetning og la ham gå seirende ut av denne fryktelige kampen. Måtte han triumfere for din herlighet, du Kristus, seierherrenes fyrste og martyrenes konge!»
De som hadde fått i oppdrag å utføre den grusomme henrettelsen, prøvde å få Jakob til å gi etter. Men han svarte: «Denne angivelig smertefulle døden er en liten pris å betale for evig liv». Deretter ba Jakob i stillhet, og så bød han frem sitt legeme til bødlene. Dermed begynte torturistene langsomt å skjære kroppen hans i biter.
Den andre død var at de skar av ham tærne, og den tredje at de skar av hans hender. Jakob fortsatte å be, og han ofret hver avkuttet del av sitt legeme til Gud. Han løftet sine amputerte håndledd mot himmelen og ofret til Gud alt godt som menneskehender, denne guddommelige gave, kan utføre: hendene til kunstnere, arbeidere, leger, prester og mødre, og forent med Kristus sonte han alt det onde som var gjort av menneskehender, inkludert tyveri og mord. Han så to hender liggende på bakken og tenkte på Kristi hender gjennomboret for verdens frelses skyld.
Den fjerde død innebar at hans føtter ble skåret av. Han tenkte på de velsignelser som de som bringer evangeliet tar med seg, og til de onder som erobreres føtter bringer med seg. Den femte død var at hans armer ble skåret av ved albuene, og den sjette at beina ble skåret av ved knærne. Men martyren, fylt av smerte og av kjærlighet til Gud, ynket seg ikke. Han så på sine blødende lemmer, deretter på mengden av besvimende kvinner, gråtende barn, leende ungdommer og bedende kristne. Og mens de kristne ba, tenkte de at det i morgen kunne bli deres tur, men at Korsets vei alltid var der i de helliges liv, plantet i deres hjerte og legeme, og at de som følger i den korsfestede mesters fotspor, ikke skånes for noe.
Den syvende død tok hans ører, den åttende hans nese. Men Jakob nektet å be om nåde og fortsatte å be: «O Gud, du ser meg her med mine lemmer spredt. Jeg har ingen fingre som jeg kan folde i bønn til deg, jeg har ingen hender å rekke ut mot deg. Jeg har ingen føtter eller bein eller armer. Jeg er som et ødelagt hus hvor bare veggene står igjen. O Herre, vend din vrede bort fra meg og ditt folk! Gi fred og hvile til din flokk som er forfulgt og spredt av tyrannene. Samle dem sammen fra jordens ender. Da skal jeg, den minste av dine tjenere, velsigne og prise deg med alle martyrer og bekjennere, fra øst til vest, fra nord til sør. Lovet være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, i all evighet. Amen!» Idet han sa Amen ble hans hode hogd av – den niende og siste død.
Hans døde legeme lå der i ikke mindre enn 28 deler, men hans sjel ble båret inn i himmelen. Han var død for alle verdens vakre syn, lyder og lukter som gir livet glede, men han levde i Gud. Mange andre kristne led martyrdøden sammen med ham.
Etter hans død samlet de kristne sammen en betydelig pengesum for å få utlevert martyrens relikvier, men de fikk ikke lov til å kjøpe dem fri. Etter at kongen av Persia hadde oppdaget at de kristne hadde startet en kult for martyrenes relikvier, beordret han at Jakobs jordiske rester skulle brennes og spres. Men de kristne ventet de på en mulighet og fikk stjålet dem. De la alle 28 delene i et skrin sammen med linklærne som var dekket av hans koagulerte blod, og de fraktet dem til Jerusalem, hvor de kom etter førti dager på veien. Der ble de plassert i det iberiske klosteret ved citadellet eller «Davids tårn», grunnlagt av Peter Ibereren, som var monofysitt. Etter at disse monofysittene ble utvist fra Jerusalem etter konsilet i Kalkedon i 451, brakte de med seg Jakobs relikvier til Egypt. Senere skal hans relikvier ha kommet til Braga (Bracara) i Portugal, hvor translasjonen feires den 22. mai. Rundt 1440 kom hans hode via Tours til Roma, og det blir oppbevart i Vatikanet.
Jakob døde ifølge tradisjonen den 27. november 421. Hans minnedag er dødsdagen 27. november og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles i kunsten som en ung mann som stykkes i biter foran perserkongen; noen ganger bærer han en persisk lue. Henrettelsen avbildes i en miniatyr i Basilios IIs menologium (helgenkalender) i Vatikanbiblioteket og i flere kirker, spesielt i Øst-Europa. Jakobs historie gjenfortelles i Legenda aurea. En kirke er viet til ham i det armenske kvartalet i Jerusalem. Klostre bærer hans navn i Sireţi i Străşeni i Moldova, i Deddeh i Libanon og i Qara i Syria.
I 427 ble perserkongen Bahram V beseiret av troppene til keiser Theodosius II, og han ble da tvunget til å gjenskape freden for Kirken i Persia. Dette fortelles av Barebraeus, vanligvis kalt Albufaragius, og andre syriske forfattere, og opplysningene stemmer med historikeren Theodoret og Kyrillos, forfatter av biografien om den hellige Euthymius, og samtidige greske historikere. Stefano Evodio Assemani (1707-82), orientalist og titularerkebiskop av Apamea i Syria, forsikrer oss i sin Acta Sanctorum Martyrum Orientalium at han i øst så flere verdifulle akter om martyrer som døde i kong Bahram Vs forfølgelser, men han kunne bare sikre seg dem til de hellige Maharsapor og Jakob Intercisus.
Kilder: MR2004, Attwater/Cumming, Bentley, Butler (XI), Benedictines, Bunson, Delaney (1), Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santibeati.it, en.wikipedia.org, Butler 1866, oca.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. november 1999