Den salige Josef Maria Fernández Sánchez (sp: José María) og 32 ledsagere CM, samt seks legmenn fra Asociación de la Medalla Milagrosa i erkebispedømmet Madrid
Denne martyrgruppen på 39 består av sytten prester, fjorten legbrødre og to noviser fra misjonskongregasjonen (Congregatio Missionis – CM), samt seks legmenn fra erkebispedømmet Madrid, «Riddere av Den mirakuløse Jomfru» (Caballeros de la Virgen Milagrosa). De ble drept i 1936 under Den spanske borgerkrig.
Den 20. august 1617 grunnla den hellige Vincent av Paul (1581-1660) i Châtillon «De fattiges tjenerinner» (Confrérie de la Charité), en organisasjon av legsøstre som skulle drive en strengt organisert fattigforsorg. Dette regnes som starten på Den vincentianske familie. Saligkåringen falt derfor sammen med 400-årsjubileet for den vincentianske nådegave (1617-2017).
Da Den spanske borgerkrig brøt ut i juli 1936, hadde misjonskongregasjonen (vincentianerne) fem kommuniteter i erkebispedømmet Madrid. Medlemmene ble viet til oppgaver som var spesifisert av deres grunnlegger Vincent av Paul: folkemisjoner, offentlig kult, feiring av sakramentene, organisering av nestekjærlig støtte blant annet gjennom sammenslutninger av legfolk, og sjelesorg for den kvinnelige grenen av den vincentianske familien, kongregasjonen «Barmhjertige døtre av St Vincent de Paul» (Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul – FdC) (sp: Hijas de la Caridad de San Vicente de Paúl – HdlC).
Provinsialhuset i Calle García de Paredes hadde 45 medlemmer, 37 prester og 19 legbrødre. Om natten den 24. juli 1936 ble de overraskende angrepet av en gruppe militante, som samtidig blokkerte alle tre dørene til bygningen. I utgangspunktet tenkte de å drepe alle sammen på stedet, men de bestemte seg for å utsette henrettelsene på grunn av deres store antall. Neste dag flyktet noen av dem og søkte ly hos familie og venner, mens andre ble tatt til fange.
Kommuniteten i Calle Lope de Vega nr. 38 var tilknyttet De barmhjertige døtrenes novisiat, og derfor ble det kalt «Kapellanenes hus» (Casa de Capellanes). Den ble bokstavelig talt desimert, for bare fire prester overlevde, og det bare fordi de var utenfor Madrid.
Et tredje hus i den nærliggende småbyen Hortaleza (nå en del av Madrid), besto av 6 prester, 17 legbrødre og 36 noviser. De sistnevnte hadde blitt sendt i sikkerhet sammen med sine formatorer til Tardajos i nærheten av Burgos. De resterende seksten ble alle tatt til fange den 21. juli. Det fjerde huset lå i nærheten av Valdemoro og hadde fem prester og fire legbrødre. De ble også arrestert sammen den 25. juli og fengslet først i Getafe, deretter i Ventas. Til slutt den lille kommuniteten i Calle Fernández de la Hoz nr. 21, som besto av fem patre som tilhørte provinsen Aquitania.
Martyrene på denne listen tilhører hvert av disse husene: tretten i provinsialhuset, ti fra kommuniteten i Calle Lope de Vega, seks fra Hortaleza, tre fra Valdemoro (to prester og en legbror) og en fra Calle Fernández de la Hoz. Den som ble valgt til å gi gruppen navn, var p. Josef Maria Fernández Sánchez.
Seks legmenn, medlemmer av foreningen for den mirakuløse medalje i Madrid, var assosiert med de vincentianske prestene og brødrene. De er ikke de eneste legmenn som ble drept i løpet av forfølgelsen, men dem vet vi med sikkerhet at ble fengslet og drept som medlemmer av denne foreningen, på grunnlag av en liste som ble utarbeidet i 1939,
Helligkåringsprosessen for disse 39 martyrene ble formelt igangsatt da Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 25. juni 2004 utstedte dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). Mindre enn en uke senere, den 30. juni 2004, ble informativprosessen på bispedømmenivå åpnet i erkebispedømmet Madrid og avsluttet i 2005. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen, ble utstedt den 6. juni 2008. Sakens Positio super martyrio ble oversendt til Vatikanet i 2009. Den 23. mars 2017 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjent at deres død var et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga dem tittelen Venerabilis («ærverdige») og kunne lede til en snarlig saligkåring.
De ble saligkåret den 11. november 2017 på Palacio Vistalegre Arena i Carabanchel, et distrikt i de sørvestre forstedene til hovedstaden Madrid i Spania. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (79). To grupper ble saligkåret sammen, denne på 39 martyrer og en annen på 21 martyrer, se den salige Vincent Queralt Lloret og tyve ledsagere (d. 1936-1937). I seremonien var også slektninger av de nye salige tilstede. Disse seksti nye salige legges til de andre 42 spanske vincentianske martyrene, fjorten prester CM og 28 Barmhjertige døtre, som ble saligkåret i 2013 i Tarragona.
Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles festen for alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkeltes martyrium.
De enkelte martyrenes biografier:
1) Den salige Vincent Cecilia Gallardo (sp: Vicente), legbrornovise CM, ble født den 10. september 1914 i Cabra i provinsen Córdoba i regionen Andalusia i Sør-Spania. Han ble døpt den 20. september i sognet Nuestra Señora Asunción i Cabra. Hans foreldre var Vicente Cecilia og Maria Sierra Gallardo. Han mistet sin mor da han var tre år gammel. I sin formasjon, både religiøs og profesjonell, var han utvilsomt påvirket av sin mors familie.
Hans første lærere var sr. Inés Nuere Arambide og sr. Emérita Goñi fra De barmhjertige døtre i skolene i La Fundación Termens i Cabra i provinsen Córdoba. Fra barnehagen fortsatte Vincent til Ave Maria-skolene som ble drevet av en hellig prest, Antonio Povedano, en stor formator av ungdom på en vanskelig tid for Kirken som ble så forfulgt. Han lærte yrket som snekker i verkstedet til sin onkel Miguel Torres.
Vincent trådte inn i misjonskongregasjonen som legbror den 16. februar 1935. Han var en svært god og tjenestevillig ung mann på tyve år, svært religiøs, uskyldig og uten ondskap, sunn og med en sterk hengivenhet til Jomfruen og en apostolisk ånd. Han lærte barna å be korsveien og besøke Jomfruen. Han rakk ikke å avlegge løftene, for han ble drept mens han ennå var novise.
Fra valget i februar 1936, med den faren som de religiøse levde under, insisterte br. Vincents familie på at han måtte komme hjem til Cabra, men han svarte: «Jeg har ikke lyst til å dra tilbake fordi jeg dro i den hensikt å bli ordensbror, og om det skjer i live eller død vil vise seg». Komiteen i bydelen Hortaleza i Madrid gjennomførte den første ransakelsen i kommuniteten søndag den 19. juli 1936. Overfor den forestående risikoen hadde de unge brødrene fått penger til å ta turen hjem eller til et trygt sted. Det ble foreslått at de skulle forlate stedet to og to med all forsiktighet. Dette var grunnen til at brødrene Cecilia og Trachiner (nr. 2) forlot huset.
De dro med uttrykkelig samtykke fra superioren, p. Higinio Pampliega, i de tidlige timene den 20. juli gjennom en port i veggen til hagen og videre over markene med sikte på å ta veien som vanlig til provinsialhuset i Madrid, hvor provinsialsuperioren ville tildele dem et tilfluktssted, som kunne være hos sine familier. De ble anholdt av militsmenn i kontrollen i Canillas med dokumentasjon som snekkere, men ettersom de hadde med seg sutaner og krusifikser, visste de militante at de var ordensbrødre. Av ingen annen grunn ble de skutt om morgenen den 21. juli 1936. Likene dukket opp ved siden av Ateneo Libertario i Ventas, som ligger ved motorveien til Aragón, 117. Han ble bare 21 år gammel.
2) Den salige Manuel Trachiner Montañana, legbror CM, ble født den 21. november 1915 [noen kilder sier 21. september] i Puzol i provinsen og regionen Valencia i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet Santos Juanes i Puzol. Hans foreldre var Francisco Trachiner og Remedios Montañana. Manuels far var gift to ganger. I første ekteskap hadde han to barn. Da han ble enkemann, giftet han seg med Remedios Montañana Coret, og i dette andre ekteskapet fikk han Manuel og en yngre bror som het Bautista. Hans andre hustru døde også, og han ble alene med fire små barn.
Dette tynget ham slik at han sendte de to yngste til Casa de Beneficencia i Valencia, fordi de to eldste nå kunne hjelpe til noe i hans arbeid som bonde. Slik kom Manuel Trachiner som barn under De barmhjertige døtres omsorg. Men familien fornektet ham ikke på noen måte, tvert imot opprettholdt han et hjertelig forhold alle slektninger. I feriene kom de to barna hjem, og både familien og sognepresten observerte at mens den yngste ikke tilpasset seg så godt til livet på en kostskole, var Manuel ivrig etter å komme tilbake til Valencia. Søstrene elsket ham svært høyt. De oppdaget guttens gode kvaliteter og pleide hans kall.
Han trådte inn i misjonskongregasjonen som legbror, og etter novisiatet avla han sine løfter den 29. juni 1935 i bydelen Hortaleza i Madrid. Han hadde ingen andre posteringer enn Hortaleza, for allerede før han var ferdig med novisiatet, hadde han blitt formann på verkstedet. Hans kunstneriske følsomhet, hans gode natur, hans ansvarsfølelse, kjærlighet til arbeidet og en modenhet som var større enn alderen skulle tilsi, var karakteristiske trekk ved hans personlighet. Han var et forbilde for novisene, unge som ham. Da han ble drept, hadde han ennå ikke fylt 21 år. Han arbeidet sammen med bror Cecilia, som var året eldre, men fortsatt en novise.
Bror Manuel Trachiner Montañana ble drept sammen med bror Vincent Cecilia Gallardo. De var de første martyrene i den vincentianske familien i forfølgelsen i 1936 og trolig den første ordensmannen i Madrid. Alt tyder på at de militante i Canillas besluttet hans død umiddelbart om morgenen den 20. juli, men ventet med å drepe dem til ved daggry den 21. juli.
Man kan ikke stemple dem som ukloke for å bære med seg sine sutaner. Begge kom fra et svært religiøst miljø og ved den første muligheten til å vende tilbake til sitt sogn, var det logisk å tenke på å bruke de religiøse tegn. Dette ble forstått av begges familier.
3) Den salige Rochus Catalán Domingo (sp: Roque), legbror CM, ble født den 24. januar 1874 i landsbyen Aldehuela i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet San Miguel Arcángel i Aldehuela. Hans foreldre var Vicente Catalán og Joaquina Domingo. Denne vincentianske legbroren hadde både et eksepsjonelt liv og en eksepsjonell død. Han mistet sin mor umiddelbart etter fødselen, men fant en utmerket familie hos sin far og sine besteforeldre på morssiden.
Rochus tok beslutningen om å vie seg til Gud i en alder av 24 år etter noen misjoner i Aldehuela. Hans far, som var en rettferdig og svært from mann, søkte også om opptak som legbror i kongregasjonen, men han ble ikke tatt inn på grunn av sin alder. Etter råd fra biskopen av Teruel ble Vicente Catalán en cisterciensisk legbror i klosteret Dueñas i Palencia, og han levde et religiøst liv like oppbyggelig som han hadde levd som legmann.
Bror Catalán avla sine løfter den 19. februar 1900 i Fuente el Saz i Madrid. Han var alltid i provinshuset i Madrid, de siste 26 årene som sykepasser. Det har blitt sagt om ham at han uforvarende gjenskapte de vakreste scenene i de helliges liv. Han fremhevet seg for sin hengivenhet til eukaristien og Herrens lidelse. Han klarte å skaffe et bilde av La Virgen Milagrosa til sin landsby og å vie et alter til henne. Han var overbevist om at Gud ønsket ham som martyr, og ettersom det i Spania den gangen ikke engang var et snev av religiøs forfølgelse, ba han om å bli sendt til misjonen i Cuttack i India. Da han ikke oppnådde dette, mistet han ikke håpet. Han sa til sine ledsagere: «Jeg vil bli martyr! Gud vil ordne opp i det!»
På søndag den 19. juli 1936, den hellige grunnleggers festdag*, dro han til Cerro de los Ángeles og tilbrakte dagen i bønn og faste. Han pleide å gjøre det hvert år. [*Frem til 1969 var den hellige Vincent av Pauls (1581-1660) fest den 19. juli, slik at seminaristene som ble undervist av vincentianerne, kunne feire hans fest på slutten av det akademiske år. I dag minnes han på dødsdagen 27. september].
Tirsdag den 22. juli kom det en vag nyhet til generalhuset i Madrid som sa at patrene og brødrene i kommuniteten i bydelen Hortaleza i Madrid var blitt fengslet av de røde, og at to var blitt drept, noe som faktisk skjedde. På grunn av denne usikkerheten ba br. Catalán om superiorens tillatelse til å dra til Hortaleza og se om han kunne gjøre noe for ham. Da han tok farvel, sa han: «Jeg går med Guds velsignelse for å finne ut om våre brødre fra Hortaleza, og jeg er fast bestemt på å bekjenne høyt min tro om nødvendig, noe det sikkert blir. Hvis jeg ikke kommer tilbake, ikke vær bekymret for meg, men syng et Te Deum til Herren i takknemlighet, fordi jeg da har blitt martyr og vil være i himmelen».
Ved innkjørselen til Hortaleza, ved siden av det daværende klosteret La Sagrada Familia, hvor de religiøse var fjernet bygningen omgjort til et marxistisk sentrum, stanset de ham og spurte hvor han skulle. Han sa sannheten, så de gjenkjente ham som en munk. Uten lov og dom skjøt de ham ganske enkelt rett ned bakfra med et nøyaktig skudd i hodeskallen. Det var den 22. juli 1936 i Hortaleza i provinsen Madrid. Han var 62 år gammel.
4) Den salige Josef Ibáñez Mayandía (sp: José), prest CM, ble født den 26. august 1877 i Puebla de Híjar i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania. Han ble døpt den 27. august i sognet Natividad i La Puebla de Híjar. Hans foreldre var Pedro Ibáñez og Quiteria Mayandía. Han trådte inn hos vincentianerne, og etter novisiatet avla han sine første løfter den 27. august 1895 i Madrid. Han ble presteviet i Madrid den 1. juni 1901, 23 år gammel.
I løpet av sine 35 år som prest hadde han en rekke posteringer: Iglesuela del Cid i provinsen Teruel, Tardajos i provinsen Burgos, Ávila, Orense, Alcorisa i provinsen Teruel, Afrika, Cádiz og Madrid, provinsialhuset som superior. Han var en ekspert i folkemisjoner, og et godt eksempel er rapporten fra misjonen i Játiva i Valencia i oktober 1926. Hans detaljerte redegjørelse er den beste skildringen av en disippel av grunnleggeren Vincent de Paul, brennende av iver for å frelse sjeler. På de troendes kulde reagerte misjonæren med entusiasme, hardt arbeid, offer og oppfinnsomhet, først og fremst for å tiltrekke dem til å høre Guds ord, motta sakramentene og endre sine liv på en stabil måte.
Da borgerkrigen og revolusjonen brøt ut i juli 1936, var p. Ibáñez 49 år gammel, og han var fortsatt en sterk, modig og sjenerøs mann med fast vilje og utholdenhet i arbeidet, en ivrig kristen som elsket sitt kall til prest og misjonær. Etter angrepet på hans kommunitet ble han som superior værende i huset mens patrene og brødrene var på flukt.
Han ble fanget av anarkistene søndag den 26. juli, da han gikk for å feire messe klokken seks om morgenen på et sykehus for rekonvalesenter, et sosialt arbeid De barmhjertige døtre (i dag deres provinsialhus) hvor de hadde omsorg for rundt 200 rekonvalesenter uten ressurser. På gårdsplassen, hvor militsmennene ransaket ham, lot de som om de fant en pistol på ham (den tilhørte militsmennene), og de spurte ham om den. «Hva bruker du denne til, er det for å distribuere Ave Mariaer?» Deretter tok militsmennene ham med til den checaen som ble kalt Ateneo Libertario de Chamberí, som hadde installert seg i de katolske skolene i García de Paredes nr. 41, fysisk bygd sammen med sykehuset. La Checa var det hemmelige politiet som hadde navn etter Tsjekaen, det hemmelige sovjetiske politiet i perioden 1917-22. Tsjekaen hadde ansvaret for å arrestere «klassefiender», medlemmer av presteskapet og andre politiske motstandere av kommunistene. Uttrykket «tsjeka» ble et kallenavn for KGB, og dette er fortsatt i bruk i Russland i dag.
Blant andre trakasseringer tvang de ham til å gå langs de store vinduene i de katolske skolene, gjennom korridorene fullt synlig for alle, inkludert de syke rekonvalesentene, helt naken og med hendene bundet bak på ryggen, mens en patrulje med tolv eller fjorten år gamle gutter pisket ham med stropper til han var i en sørgelig tilstand. Deretter ble han tatt til Dehesa de la Villa og skutt flere ganger og etterlatt der i den tro at han var død.
Neste dag, da de brakte en annen innsatt til samme sted for å bli drept, så de at pateren ikke var helt død og kommet ned Calle Francos Rodriguez. De tok ham da med tilbake til fengselet Ateneo Libertario de Chamberí. Men den tapre misjonæren ble ikke drept med et nådeskudd, men de var hensynsløse nok til skjære ham opp mens han fortsatt var i live og inntullet i et laken førte de ham gjennom gårdsplassen for øynene på de syke. En av medlemmene i Ateneo var en slakter.
Han ble martyrdrept den 27. juli 1936 i Madrid, 49 år gammel.
5) Den salige Stanislas Páramo Marcos (sp: Estanislao), legbror CM, ble født den 7. mai 1885 i Pedrosa del Río Úrbel i provinsen Burgos i Castilla la Vieja i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet Santa Juliana i Pedrosa. Hans foreldre var Isidoro Páramo og Lucía Marcos, en kastiljansk familie med religiøse røtter. Hans fetter Cecilio del Río Páramo ble sekularprest og dennes bror Perfectus del Río Páramo (nr. 6) ble legbror i misjonskongregasjonen. Da han var 25 år gammel, følte han selv kallet til å bli legbror i misjonen, påvirket av eksempelet til sin fetter Perfectus. I novisiatet hadde han som lærer den salige p. Agapetus Alcalde Garrido, som også led martyrdøden i den religiøse forfølgelsen i 1936.
Bror Stanislas Páramo avla sine løfter den 15. mars 1914 i Valdemoro i provinsen Madrid. Deretter hadde han svært ulike posteringer: Villafranca del Bierzo i provinsen León, Limpias i Santander, Murguía i provinsen Álava. De var alle kollegier for videregående utdannelse, og overalt etterlot han eksempler på hellighet. Ikke bare var han god, han gjorde også godt for alle som han hadde med å gjøre, han utstrålte godhet og var eksemplarisk kommunikativ. Den 30. juli 1933 kom han tilbake til provinsialhuset i Madrid.
Bror Stanislas gjennomlevde forfølgelsen og forberedelsene til martyriet i sin kommunitet i provinsialhuset i García de Paredes nr. 45. Om ettermiddagen torsdag den 23. juli angrep militante provinsialhuset med salver av maskingevær og rifler i fullt raseri. Patrene og brødrene søkte tilflukt i kirken og forberedte seg på å dø ved å resitere trisagio (Trishagion; gr: τρισάγιον = «tre-hellig»), det sakramentale skriftemål og den konstante påkallelse av La Santísima Virgen. Neste dag klokken 23.30 om kvelden angrep de gjennom de tre inngangene til bygningen samtidig. De tvang alle i kommuniteten til å forlate sine rom, og godt bevoktet begynte forhørene og truslene. Den største delen av kommuniteten ble låst inne i telefonområdet som var bevoktet av en militsmann. De var klare til å drepe dem alle, og en i kommuniteten sa til dem: «Vi trenger ikke å få denne ubehagelige regningen som vil tiltrekke seg mye oppmerksomhet, siden det er mange». Til det sa militsmennene: «I morgen kommer vi tilbake og avslutter», og deretter forlot de huset.
Neste dag, den 25. juli, søkte kommunitetens medlemmer tilfluktssteder hvor de kunne på forskjellige steder. Som nevnt i biografien om bror Perfectus (nr. 6), søkte to av dem ly i huset til hans fetter, presten don Cecilio del Río, i Calle Libertad nr. 23. Derfra ble de brakt av militsmenn den 7. august og led martyrdøden den 11. august 1936 alle tre, presten og de to ordensbrødrene, ved siden av slakteriet i Madrid.
6) Den salige Perfectus del Río Páramo (sp: Perfecto), legbror CM, ble født den 19. april 1882 [noen kilder sier 18. april] i Pedrosa del Río Úrbel i provinsen Burgos i Castilla la Vieja i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 19. april i sognet Santa Juliana i Pedrosa. Hans foreldre var Vicente del Río og Brígida Páramo, en kastiljansk familie med religiøse røtter. Hans bror Cecilio ble sekularprest og hans fetter Stanislas Páramo Marcos (nr. 5) ble legbror i misjonskongregasjonen. Perfectus trådte også inn i kongregasjonen som legbror mens han var svært ung. Han avla sine løfter den 1. november 1900 i Valdemoro i provinsen Madrid.
Han hadde flere posteringer hvor han alltid utøvde embetet som kokk. De første årene var han i Valdemoro i provinsen Madrid. Den 22. september 1902 dro han fra Santander på vei til Mexico. Først dro han til Mérida, hvor han deltok som misjonær i hele erkebispedømmet, deretter til Culiacán og Tacubaya. Kollegiet i Tacubaya var det som best visste å motstå stormen av den meksikanske forfølgelsen, men til slutt måtte de forlate landet. Etter returen til Spania arbeidet han i ulike kommuniteter, i Badajoz, Alcorisa i provinsen Teruel, Paredes de Nava i provinsen Palencia, Madrid og Cádiz.
I juli 1936 ble residensen i Cádiz satt i brann av den revolusjonære mobben. Deretter vendte han tilbake til provinsialhuset for en kort stund. Bror Perfectus hadde en bror som var prest i Madrid, p. Cecilio del Río Páramo, kapellan i kirken San José i Alcalá nr. 43 i Madrid. I sognet San José ble ikke den hellige messe feiret igjen siden den 19. juli 1936, som i de fleste kirkene i Madrid. Sognepresten lukket dørene, og kirken ble stående som et enkelt mål for de uopphørlige paradene av militsmenn. Angrepet og plyndringen av kirken fant sted fredag den 24. juli.
Lørdag den 25. juli søkte p. Cecilio tilflukt i sin bolig i Libertad nr. 23, oppgang 1, sammen med sin bror Perfectus og deres fetter Stanislas, som begge var utvist fra deres residens i García de Paredes. De var klar over at en prests hus ikke var et tilfluktssted hvor de kunne skjule sin religiøse status, men de hadde den trøst at de sammen kunne forberede seg for martyriet som de visste ville komme om ikke lenge, og til og med feire eukaristien. Den 7. august, etter en ransakelse i huset, ble de tre arrestert, p. Cecilio, br. Perfecto og br. Stanislas. Fire dager senere, den 11. august 1936, ble de tre likene funnet på Paseo de la Chopera, ved siden av slakteriets vegger. De to kapellanene i sognet San José, don Antidio Ortiz og don Bonifacio Chacón Martínez, ble også martyrdrept i den samme religiøse forfølgelsen.
Som legbror i misjonskongregasjonen var han tjenestevillig, arbeidsom, lydig og en verdifull medarbeider i de apostoliske oppgavene. To ganger ble han reddet fra forfølgelsen, i Mexico og angrepet i Cádiz, den tredje gangen falt han. Gud ville at han skulle bli martyr. Da han ble drept den 11. august 1936, var han 54 år gammel.
7) Den salige Augustin Fernández Vázquez (sp: Agustín), legmann fra erkebispedømmet Madrid, gift, medlem av Foreningen for den mirakuløse medalje, ble født den 25. januar 1895 i San Lorenzo del Escorial i provinsen og regionen Madrid i Spania. Han ble døpt den 1. februar i sognet San Lorenzo i San Lorenzo de El Escorial, Hans foreldre var José Fernández og Dolores Vázquez. Han ble postmann av yrke og giftet seg med Catalina Olarbieta Sabalecu. De bodde i Calle Virtudes nr. 13, oppgang 1 til høyre.
Det ble sagt at Augustin var en god mann, svært godt vurdert i nabolaget og alltid tilgjengelig for behovene til basilikaen, som lå så nær hans hjem. Han var medlem av Foreningen for den mirakuløse medalje og hadde embetet som kasserer i La junta de caridad hos Los Caballeros de la Milagrosa. I den egenskap var han ansvarlig for å levere hjelp til de fattige fra foreningen.
I juli 1936 begynte borgerkrigen med det høyreorienterte militærkuppet og den påfølgende marxistiske revolusjonen. Forfølgerne hadde funnet listen over riddere av den mirakuløse medalje i basilikaen og var på utkikk etter dem for å drepe dem. De brukte disse trengende menneskene i bydelen Chamberí for å identifisere kassereren. Han ble dermed angitt av de fattige selv som han hjalp personlig med stor fintfølelse, som gir hans martyrium den uforlignelige skjønnheten til kristen nestekjærlighet, som han gjorde seg fortjent til som Kristus selv, all kjærlighets kilde og modell, som den hellige Vincent de Paul sier. I en uttalelse for retten, etter dommers spørsmål om sin mistanke, ga hans hustru heller ikke noen navn eller leverte lister over dem som hjalp til. I denne enkle manifestasjonen fra en forsvarsløs kvinne, kan vi ikke annet enn beundre den åndelige kategorien av medlemmene av Forbundet av Den Mirakuløse Jomfru i svært vanskelige tider for Kirken.
Han ble arrestert i sitt hjem klokken syv om morgenen den 17. august 1936, av medlemmer av stormgarden, sikkerhetsstyrkene og åtte militsmenn fra checaen som ble kalt Sosialistisk sirkel nord, som hadde installert seg i klosteret til Las Esclavas del Sagrado Corazón i Martínez Campos nr. 8, noen få meter fra hans hjem. Catalina, hans hustru, gikk straks til checaen, men de nektet for at hennes mann var der. Hun kom tilbake neste dag, og da sa en av militsmennene at ingen lokale fanger var der, for de fire som var blitt internert der, hadde blitt ført til generaldirektoratet for sikkerhet. Hun gikk straks til riktig sted og fortalte dem der at han hadde blitt lurt i checaen. Hun fortsatte sin leting og gikk til alle checaene, uten å få nyheter om sin mann. Rundt åtte dager senere fant hun i byrådet filen til Augustin Fernández Vázquez med angivelsen «død», uten ytterligere detaljer. Som det fremgikk av dødsregistreringen, signert av den kommunale dommeren og sekretæren for distriktet Palacio, ble han drept dagen etter sin arrestasjon, den 18. august 1936, i El Cuartel de la Montaña i Paracuellos de Jarama i Madrid og ble gravlagt på den kommunale kirkegården i Madrid, i en fellesgrav med de mange likene av dagen. For hans enke var det umulig å identifisere hans levninger. Han ble 41 år gammel.
8) Den salige Hilarius Barriocanal Quintana (sp: Hilario), prest CM, ble født den 14. januar 1869 i Quintanavides i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 17. januar i sognet Asunción i Quintanavides. Hans foreldre var Francisco Barriocanal og Josefa Quintana. Han trådte inn i misjonskongregasjonen og avla sine første løfter i Madrid den 27. mars 1889. Han ble presteviet i Madrid den 20. mars 1895.
Bortsett fra tre år hvor han var i bydelen Hortaleza i Madrid, bodde han i hele sin tid som prest i provinsialhuset i Madrid. Frem til 1916 var han professor i filosofi, teologi, hermeneutikk, kirkehistorie og kirkerett. Han forlot undervisningen da han ble utnevnt til administrator av magasinet María Milagrosa, en publikasjon som var opprettet for å kanalisere andakten for Den mirakuløse Jomfru i Spania og i utlandet. Samtidig var han seremonimester, prefekt for kirken La Milagrosa og kapellan for to kollegier som ble drevet av De barmhjertige døtre.
I 1921 ble han utnevnt til sekretær for p. Visitator, en stilling han hadde til sin død. Blant hans mange liturgiske tjenester i basilikaen er det verdt å merke seg bispevielsen av den salige Manuel Basulto Jiménez den 16. januar 1910. Det er imponerende å se at martyriene til biskop Basulto og til hans tidligere seremonimester, p. Barriocanal, skjedde i ulike deler av Madrid, men samme dag, den 12. august 1936, i den samme religiøse forfølgelsen, med samme intensjon å ødelegge Kirken i Spania og av samme grunn, nemlig å være prester for Kristus.
Etter en stund med p. Para for å sikre viktige dokumenter i kommuniteten, søkte p. Hilario Barriocanal den 2. eller 3. august tilflukt i kommuniteten til De barmhjertige døtre ved legekontoret La Gota de Leche i Calle de la Espada nr. 9, hvor han var kapellan. Portneren mottok ham med glede i sitt hjem, lot som om han var en slektning av ham og gjorde alt for å unngå hans død. Klokken 18.30 den 11. august 1936 kom syv væpnede militsmenn til La Gota de Leche på jakt etter en ordensbror. Ved ransakelsen fant de et pass til Frankrike, noe som var naturlig, ettersom p. Barriocanal som provinsialens sekretær hadde foretatt hyppige reiser til moderhuset i Paris. Militsmennene tok passet og sa til ham: «Når du vil flykte, er det noe du frykter. Kom med oss!» Den dagen ble han fengslet i palasset til markien av Perales i Calle Magdalena, men hans død ble besluttet i kirken Santa Cristina på veien til Extremadura, som var gjort om til en kommunistisk checa av den frivillige militsen i Mangada. De skjøt ham i Casa de Campo i Boadilla del Monte i Madrid den 12. august 1936. Det er en av de dagene da flere religiøse drap fant sted i Madrid. Han ble 67 år gammel.
9) Den salige Josef Garvi Calvente (sp: José), legmann fra erkebispedømmet Madrid, gift, medlem av foreningen for den mirakuløse medalje, ble født den 1. januar 1881 i Madrid i Spania. Han ble døpt den 6. januar i sognet San Sebastián i Madrid. Hans foreldre var Antonio Garvi og María Luisa Calvente. Han giftet seg den 19. januar 1908 med Paula Elvira Dorado Fernández, og de fikk datteren Elvira Luisa i 1909.
I august 1936 bodde ekteparet Garvi Dorado i Calle Recoletos nr. 17 (nå 15) i distriktet Buenavista. Det var en forent familie, uten den minste politiske betydning, godt stilt og lykkelig og nært knyttet til det vincentianske apostolatet. De ventet sitt første barnebarn fire måneder senere. Hans hustru besøkte de syke på provinshospitalet til De barmhjertige døtre. Deres eneste barn Elvirita besøkte også kirken La Milagrosa, hvor hun møtte sin fremtidige ektemann Paulino Moreno Rodriguez, og i den samme marianske kirken ble de gift den 3. august 1935. Sønn av hustruens bror, den unge Justo Dorado Dellmans (1904-36), var en fremragende apostel og martyr i forsvaret av monumentet til Jesu hellige hjerte i Cerro de los Angeles. Justo Dorado har vært, og fortsetter å være, en modell for et medlem av den marianske foreningen.
Kort etter klokken ni om morgenen den 19. august 1936 ble han arrestert av militssoldater og stormvakter på sin arbeidsplass, den berømte stoffbutikken Casa Baranda i Puerta del Sol nr. 2 i Madrid. Han ble ført til checaen Santa Engracia nr. 46, kommunistpartiet, radio 9, som lå i et palass som var overtatt av greven av Montarcos, i dag forsvunnet. På baksiden grenset bygningen mot klosteret og kollegiet til Las Esclavas del Sagrado Corazón i Calle General Martínez Campos nr. 8, hvor den sosialistiske sirkelen i nord ble installert. Et par dager senere, til tross for risikoen for at han kunne bli fulgt, våget Paulino Moreno å gå inn i checaen for å se om han kunne finne igjen sin svigerfar. Der fikk han høre om noen lister som hadde syv eller åtte navn, inkludert Josef Garvi Calvente, og i margen sto det, skrevet med rød blyant: «gått til Cuartel de la Montaña». De endte med å si at han allerede var drept på det stedet.
Fra checaen i Calle General Martínez Campos var Josef blitt overført til Cuartel de la Montaña sammen med Edvard Campos Vasallo (nr. 10), og der er det ingen tvil om at hans dødsdom ble bekreftet. Arkivkortene til La Asociación de mártires de Aravaca er sikre på at de ble skutt på den nye kirkegården i Aravaca, som i dag heter Martyrkirkegården, hvor de ble gravlagt i grav tre eller fire, som sammenfaller med den tradisjonen som ble etablert i august 1936. Deres martyrium skjedde den 21. august 1936 i Aravaca i Madrid. Navnet Josef Garvi Calvente står på en gravstein viet til de falne til venstre for alteret i kapellet på kirkegården. Han ble 55 år gammel.
10) Den salige Edvard Campos Vasallo (sp: Eduardo), legmann fra erkebispedømmet Madrid; gift, medlem av Foreningen for den mirakuløse medalje, ble født den 22. august 1884 i Orduña i provinsen Vizcaya i Spania. Han ble døpt den 30. august i sognet Santa María i Orduña. Hans foreldre var Braulio Campos og Catalina Vasallo. Han giftet seg med María Carmen Asenjo Martínez og fikk seks barn (alderen i 1936 i parentes), Manuel (20), María Carmen (19), Rosario (18), María del Prado (17), Eduardo (15) og José (10).
I juli 1936 bodde de i Calle Santa Engracia nr. 109, oppgang 3. Han var assistent for offentlige arbeider i departementet av samme navn, under en regjering som de siste fem årene hadde vært republikansk. Hans oppførsel måtte være korrekt og forsiktig, ellers ville han blitt søkt og skutt med en hvilken som helst faglig unnskyldning, og det var ikke slik. Hans voldelige død hadde i likhet med hans fem ledsagere ingen annen grunn enn at de tilhørte Foreningen av den mirakuløse jomfru.
Rundt klokken ni om morgenen den 19. august 1936, kom noen militsmenn til hans hjem i den hensikt å arrestere ham. Militsen tilhørte Las Juventudes Socialistas Unificadas de Centro, og inkluderte en med tilnavnet Sargento Veneno («sersjant gift»). Edvard var ikke hjemme, så de tok som gissel hans eldste sønn Manuel, som da var tyve år gammel år, og de holdt ham i et av galleriene i Sosialistisk sirkel nord. Da Edvard fikk høre om arrestasjonen av sin sønn, og for å redde ham, møtte han frem i den nevnte checaen. Edvard Campos Vasallo ble satt i samme galleri hvor fangene var og ble også arrestert. Midt på ettermiddagen ble hans sønn Manuel satt fri. Ved daggry fredag den 21. august ble han sammen med sin kamerat i Foreningen for den mirakuløse Jomfru, Josef Garvi (nr. 9), overført først til Cuartel de la Montaña, og deretter til kirkegården i Aravaca, hvor de begge ble skutt og gravlagt. Neste dag ville han ha fylt 52 år.
11) Den salige Justus Ramón Piedrafita (sp: Justo), legmann fra erkebispedømmet Madrid, gift, medlem av Foreningen av den mirakuløse medalje, ble født den 28. mai 1896 i Huesca i Spania. Han ble døpt den 31. mai i katedralen i Huesca. Hans foreldre var Clemente Ramón og Ángela Piedrafita. Han giftet seg den 20. juni 1923 med María Gutiérrez. De fikk seks barn (alderen i 1936 i parentes), Elvira (12), Justo (10), Carlos (8), José (5), Clemente (3) og Agustín (1).
Han hadde bodd i Madrid i mange år i Calle Zurbano nr. 53, som portner i gården. Vitnene husket ham som høy og tynn, seriøs og respektfull. Han hadde en god holdning. Han var den klassiske portner, kledd i livré, alltid tilstede ved porten til gården og alltid klar til å betjene alle naboene. Andakten for Maria som han hadde fått som barn i sin familie og på kollegiet til salesianerne i Huesca, førte ham til å bli med i Den marianske foreningen i basilikaen. Han var stolt av å være ridder av den mirakuløse (Caballero de la Milagrosa). Over hodegjerdet på sengen, ved siden av krusifikset, hang alltid medaljen med den hvite og blå snoren som hans barn senere brukte. Han var direktør for en katolsk fagforening for portnere.
Portneren i en nærliggende gård anga ham og skrøt av det. Justus ble arrestert flere ganger, første gang den 8. august 1936 av militsen til Los Leones Rojos, som var underlagt «Arbeidernes allmenne fagforening» UGT (Unión General de Trabajadores). De førte ham til komiteen som var etablert i Martinez Campos nr. 23 og 25, bygningen til hertugene av Torrearias. Han klarte å bli løslatt etter å ha gått gjennom den offisielle checaen til den offentlige etterforskningens provinskomite, som var lokalisert i bygningen til Kunstsirkelen i Alcalá nr. 40. Den 15. august ble han arrestert av en kommunistisk milits som tok ham til et senter i Chamartín som tjente som checa for den kommunistiske radioen i den bydelen. Han ble satt fri også denne gangen.
Til slutt, den 22. august ble han igjen arrestert i sitt hjem av sosialistiske militsmenn. Hans hustru klarte å følge dem til døren til checaen Sosialistisk nord, som lå i Martinez Campos nr. 8, klosteret til Las Esclavas del Sagrado Corazón, hvor hun ble avvist og forlot sin mann der. Hun kom tilbake til denne checaen samme ettermiddag og prøvde å få klær og mat gitt til sin mann, men checaens militsmenn svarte at han ikke trengte noen ting. Den siste natten i sitt liv var han fengslet i Cuartel de la Montaña sammen med en lege og journalist fra Santander og to prester som hørte deres skriftemål og trøstet dem. Tidlig om morgenen sendte de ut prestene og drepte dem. Så gjorde de det samme med Justus. Det var den 23. august 1936. Legen ble befridd av en av militsmennene, og han var den som ga disse detaljene i 1939.
I de to ukene med Justus’ forfølgelse og død (8. til 23. august 1936) ble fire andre medlemmer av foreningen martyrdrept etter å ha passert gjennom samme checa.
12) Den salige Manuel Requejo Pérez, prest CM, ble født den 10. november 1872 i Aranda de Duero i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 12. november i sognet Santa María i Aranda. Hans foreldre var Tomás Requejo og Cándida Pérez. Han ble presteviet som sekularprest 23 år gammel i 1895. Etter 33 år som prest og med en strålende karriere, trådte p. Requejo inn i misjonskongregasjonen da han var 56 år gammel.
Biskop Miguel de los Santos Díaz y Gómara (1885-1949) av Osma-Soria (1924-35) ga ham følgende vitnemål: «Han er en prest av eksemplarisk liv og skikker og svært nidkjær i utførelsen av sine plikter. Han har vist en enestående klokskap og kompetanse i mange delikate oppgaver han har utført i utøvelsen av sine viktige stillinger. Han var Maestrescuela i vår hellige katedralkirke og vår sekretær i kammer og administrasjon» (Maestrescuela var et embete ved noen katedraler, som tidligere hadde ansvaret for undervisning i kirkelige vitenskaper).
Han ga avkall på alle oppgaver og verdigheter for å begynne på vincentianernes novisiat i Paris. Det var p. Carmelo Ballester Nieto CM, som kjente ham godt, utvilsomt gjennom hans søster, sr. Mercedes Requejo, som presenterte ham for generalsuperioren, p. Francisco Verdier, og lovpriste hans fromhet og gode egenskaper. Han avla sine første løfter i Paris den 7. november 1930. Hans eneste postering som vincentianerpater var kommuniteten i Fernández de la Hoz i Madrid, hvor han ankom i november 1930, selv om han fremdeles tilhørte den franske provinsen Aquitania.
Fra den 18. august 1936 var p. Requejo i gamlehjemmet til De små søstrene av de fattige i Calle Doctor Esquerdo, blandet med de eldre og kledde seg og levde som en av dem. Under de samme forholdene hadde redemptoristpateren Antonio Girón González søkt tilflukt der. Fordi de var en fransk kongregasjon, ble de små søstrene ikke kastet ut, men den 24. august tok kommunistene huset og innsatte sine egne folk i viktige stillinger, noe som førte til noen tragiske dager. Klokken seks om ettermiddagen kommuniserte og konsumerte de to prestene og søster sakristan eukaristien i kapellet. Redemptoristpateren sa til søsteren: «Nå er det til himmelen».
De eldre ble utsatt for lange forhør. Søndag den 30. august var det patrene Girón og Requejos tur, og ingen av dem benektet sin status som prester og ordensmenn. De ble umiddelbart satt i en bil og tatt med for å bli skutt. Portneren i hjemmet, som så dem sette seg inn i bilen, observerte at p. Requejo gikk med faste skritt og hevet hode. Denne portneren var en vanlig fange som sonet tretti år i fengsel. En av militsmennene med kallenavnet «Matador», sa til en sytten år gammel gutt som de trente for å skyte på blink, at han skulle drepe de to prestene, fordi de ikke ville bevege seg. Dette var den 30. august 1936 i Madrid og p. Requejo var 63 år gammel. Likene dukket opp neste dag på en rydning kalt Fuente Carrantona, nær Vicálvaro.
13) Den salige Josef Santos Ortega (sp: José), prest CM, ble født den 18. september 1882 i Rabé de las Calzadas i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 19. september i sognet Santa Marina i Rabé. Hans foreldre var Rufino Santos og Mariana Ortega. Han hadde to andre brødre som ble prester, også hos vincentianerne: p. Francisco og p. Saturnino, yngre enn ham, og to søstre, de barmhjertige døtrene sr. Rufina og sr. Eustasia. Hans første lærere var De barmhjertige døtre i landsbyen.
Han trådte inn hos vincentianerne, og etter novisiatet avla han sine første løfter i Madrid den 20. juli 1901. Han ble presteviet i Madrid den 9. august 1908. Hans første postering var som assistent til novisemesteren, p. Agapito Alcalde. Blant andre elever er det fire martyrer i den samme prosessen, de salige patrene Benedikt Paradela Novoa (1887-1936) (nr. 27) og Peter Pascual García Martín (1892-1936) (nr. 36) og legbrødrene Stanislas Páramo Marcos (1885-1936) (nr. 5) og Egidius Belascoain Ilagorri (1883-1936) (nr. 29). Andre posteringer var i Tardajos i provinsen Burgos, Oviedo og Madrid. Han minnes som en godmodig prest, alltid enkel og vennlig, med stor iver for sjelenes frelse og svært åndelig. Han hadde en stor andakt for La Milagrosa og klarte å introdusere hennes kult i katedralen i Burgos. Da han ventet på sitt martyrium, var han selv mest opptatt av å trøste sin familie.
Han søkte tilflukt hjemme hos sin niese Felisa Santos, i nærheten av bydelen Prosperidad i Madrid, men han kunne ikke bli værende der fordi portneren truet ham alvorlig med å angi ham som prest om han ikke forlot huset fordi han kompromitterte naboene. Niesen og hennes ektemann fulgte pateren til komiteen i bydelen og ba om tillatelse til å ha ham boende hjemme som familiemedlem. De ga dem ikke tillatelse. Presidenten for komiteen lot som om han ville hjelpe dem, så han fant et pensjonat i Calle Molino de Viento nr. 20 og sendte en militsmann kjent som Chicharro for å følge dem dit.
Denne militsmannen vant hans tillit og deretter forrådte han ham. Den 23. september dro han for å besøke pateren, som tok imot ham med glede, men på gaten ventet en bil med militsmenn på Chicharro, og snart drepte de ham i bydelen Hortaleza i Madrid, overfor Palacio de Ballesteros, ved siden av det daværende fikentreet. Doktoren i Hortaleza, don Agustín Calvo, som kjente ham godt, var fra motorveien vitne til udåden. Legen uttalte: «Bilen stanset og passasjerene steg ut. De sendte frem p. Santos, så tok han et par skritt, et skudd ble avfyrt, og ... enda en martyr». Innen en halv time etter mordet ble p. Santos’ legeme identifisert av den trofaste medarbeideren i kongregasjonens hus i Hortaleza, Sakarja Abad. Han ble tatt med til kirkegården i Hortaleza og gravlagt der. Han ble 54 år gammel.
14) Den salige Saturnin Tobar González (sp: Saturnino), legbror CM, ble født den 24. desember 1858 i Tardajos i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 25. desember i sognet Asunción i Tardajos. Hans foreldre var Manuel Tobar og Gregoria González. Han trådte inn i misjonskongregasjonen da han var tretti år gammel. Hans salige bror Maurilius, som var elleve år yngre enn ham, studerte allerede til prest i kongregasjonen. Saturnin avla sine løfter den 14. juni 1890 i Madrid.
De første tolv årene fulgte han patrene i misjonen, og deretter var han leder for gårdsarbeidet i Valdemoro og Hortaleza. Han etterlot seg et ry som en uselvisk, ærlig, intelligent, hardtarbeidende, god og snill mann. Dette gjorde at han udiskutabelt ble ansett som den beste kandidaten for leder av grunnleggelsene som ble betrodd De barmhjertige døtre. Derfor ble han i 1917 en del av kommuniteten i Calle Lope de Vega, ved siden av novisiatet og provinsialhuset. I nesten tretti år levde han utelukkende med å ha ansvaret for de fattiges gård. I sin administrasjon var det klart at han bare søkte Guds herlighet og selskapets vel. Selv om han hadde mange yrker, gikk han punktlig til mental bønn og andre fromme handlinger. Den 11. mai, dagen for brenningen av klostre, ønsket vennlige mennesker å forsvare eller skjule ham. Han nektet og sa at han måtte vinne himmelen, at han var villig til å dø om nødvendig.
Br. Saturnin søkte tilflukt i huset til doña Julia Angulo Pozas, hans tremenning og en stor velgjører for kommuniteten, i Calle Abascal nr. 9 oppgang 1, nå 27 oppgang 3, fra juli til midten av august 1936, da han ble tatt fange sammen med sin beskytter. Doña Julia ble løslatt denne gangen, men bror Tobar ble tatt med til Calle San Felipe Neri Street og satt i fengsel, og deretter ble han utsatt for den samme torturen p. Josef Maria Fernández og hans ledsagere (nr. 18-23) døde av i Vallecas den 23. oktober 1936.
I samme leilighet i Calle Abascal var det også to andre vincentianske flyktninger, hans bror p. Maurilius Tobar González (nr. 25), superior for huset i Lope de Vega, og p. Pontian Nieto Asensio (nr. 26), men under ransakelsen som endte med pågripelsen av bror Saturnin, var de ikke hjemme. Begge de to vincentianerne og doña Julia skulle også bli ofre for forfølgelsen da de ble funnet i huset ved en ny ransakelse den 23. september 1936.
Da Saturnin led martyrdøden i Vallecas i Madrid den 24. oktober 1936, var han 77 år gammel.
15) Den salige Eleuterius Castillo Gómez (sp: Eleuterio), prest CM, ble født den 19. oktober 1903 [andre kilder sier 18. oktober] i Marmellar de Arriba i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 21. oktober i sognet Santiago Apóstol i Marmellar. Hans foreldre var Santiago Castillo og Emiliana Gómez.
Han trådte inn i misjonskongregasjonen, og etter novisiatet avla han sine løfter på sin attenårsdag den 19. oktober 1921 i bydelen Hortaleza i Madrid. Han mottok de lavere vielser og ble vigslet til subdiakon i Cuenca av den salige biskop Cruz Laplana y Laguna (1875-1936) av Cuenca (1921-36). Han ble presteviet den 2. juni 1928 i kirken La Milagrosa i Madrid av den hellige biskop Manuel González García (1877-1940) av Málaga (1920-35).
Eleuterius var en god tenor og en god predikant og begynte sin prestetjeneste i Santuario de los Milagros i Maceda i provinsen Ourense som lærer og inspektør i gutteseminaret. I 1933 ble han utnevnt til subdirektør for novisiatet i Hortaleza i Madrid. Hun var kapellan for Las Trinitarias og studerte med briljans for en karriere på universitet. Han var en modig prest og oppfylte sin plikt. I fengselet fikk han stor sympati for sin glød og sin religiøse ånd. Han uttrykte ønske om å forlate fengselet for å hjelpe religionens sak, og han sa at selv om de drepte dem, ville Guds sak seire. Han ble martyrdrept femten dager før han ville ha fylt 33 år.
Eleuterius Castillo var en av tretten vincentianere fra Hortaleza som den 21. juli ble kjørt i en lastebil til generaldirektoratet for sikkerhet sammen med sognepresten, sin bror og to oblatpatre, etter å ha tilbrakt natten på Folkets hus. De ble truet med døden fra første øyeblikk, og de forberedte seg med bønn og sakramentalt skriftemål. Den 22. juli ble de satt inn i fengselet Modelo. Hans søster Felisa og hennes mann Juan Alonso Hidalgo, sivilgardist stasjonert ved hovedkvarteret til Guzmán el Bueno, med boliger i de samme brakkene, lette etter måter å sette ham fri. En slektning reddet ham den 31. august 1936 med kortet sitt, støttet av den eneste fagforeningen i helsevesenet (CNT-AIT), men ved inngangen til fengselet arresterte de ham og holdt ham i et pensjonat før den 22. september, da de førte ham til checaen til militsen fra POUM (Partido Obrero de Unificación Marxista), som lå i klosteret til salesianerinnene ved siden av brakkene. Til samme checaen ble også hans svoger, Juan Alonso, ført uten andre anklager enn å ha beskyttet en ordensmann.
Ved daggry den 3. oktober 1936 drepte de p. Eleuterio Castillo sammen med hans svoger, Juan Alonso Hidalgo, under vinduet hvor Felisa og hennes fire små barn sov, og de hørte skuddene perfekt og fikk se likene. Leonor, den yngste av niesene, uskodd karmelitt i klosteret i Loeches i Madrid, vitnet i prosessen. Felisa indentifiserte likene av sin mann og sin bror og fulgte dem i begravelsen. De samme militsmennene drepte også det fagforeningsmedlemmet som hadde forsøkt å få ham fri.
16) Den salige Benjamin Ortega Aranguren, prest CM, ble født den 30. mars 1885 i Villalta i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 1. april i sognet San Pedro Apóstol i Villalta. Hans foreldre var Andrés Ortega og Bernardina Aranguren. Han bodde i Burgos siden han var barn. Hans første lærere De barmhjertige døtre på skolene San José. De tok også vare på hans kall, og hans broderlige hengivenhet for dem skulle aldri forlate ham.
Han trådte inn i misjonskongregasjonen, og etter novisiatet avla han sine første løfter i Madrid den 29. juni 1904. Han ble presteviet i Madrid den 13. august 1911. Han var i Ávila i fjorten år, og i den byen følte han seg svært elsket av folket. Timene han viet til skriftemål, hans fromhet og kjærlighet til Kirken, hans klare talent og hans gode og hjelpsomme natur, gjorde at mange søkte hans åndelige veiledning. Da han mistet sin hørsel, kunne han ikke lenger utføre sin hovedtjeneste og ble sendt til provinsialhuset i Madrid som kapellan og administrator for magasinet for den mirakuløse medalje. P. Benjamins apostoliske liv var nært knyttet til spredningen av andakten for den mirakuløse Jomfru, og hennes medalje er et kompendium av frelseshistorien og de misjonærene som har tjent henne ved å forkynne Kristi rike. Høydepunktet dreier seg rundt hundreårsfeiringen av åpenbaringene for den hellige Katarina Labouré i 1930.
I juli 1936 brøt forfølgelsene ut. Kanskje fordi han var en av de svakeste i samfunnet, var superioren interessert i å få ham i dekning så snart som mulig. P. Benjamín Ortega ba om losji hos familien til Álvarez Ruiz fra Ávila. De ønsket ham velkommen i deres hjem i Calle Magdalena nr 6 inngang 2, og der søkte han tilflukt den 22. juli før angrepet på huset, så han hadde ikke noe problem med å ta med seg verkene av den hellige Teresa, breviaret og materiale til å lage rosenkranser, som var det han viet seg til i sitt tilfluktssted, med all forsiktighet og svært godt tatt vare på. Han leste messe på helligdager med hjelp fra familien. Den siste var dagen for Virgen del Pilar den 12. oktober. Samme dag ransaket to militsmenn huset og fant en bok på latin. Hverken p. Benjamin eller familien som ønsket ham velkommen, skjulte hans status som prest.
Neste dag, den 13. oktober, returnerte de samme to militsmennene og arresterte ham og førte ham til checaen i Fomento. Familien gjorde alt for å redde ham. De brakte ham et teppe og mat daglig, men de fikk ikke treffe ham. Sønnen i huset gikk til en mengde venner for å gå i forbønn for pateren. En av dem, som hadde en viss innflytelse, fortalte ham at han var veldig lei seg, men at han i sakene til en prest eller en ordensmann kunne han ikke gjøre noe, fordi de venstreorienterte hadde sverget å få alle prestene til å forsvinne. Han ble drept den 19. oktober 1936 i Madrid, 51 år gammel.
17) Den salige Theodor Gómez Cervero (sp: Teodoro), prest CM, ble født den 7. desember 1877 i Deza i provinsen Soria i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 9. desember i sognet Nuestra Señora Asunción i Deza. Hans foreldre var Agustín Gómez og Maria Antonia Cervero. Han trådte inn hos vincentianerne, og etter novisiatet avla han sine løfter i Madrid den 8. desember 1895, atten år gammel. Han ble presteviet den 1. juni 1901 i Madrid.
Av sine 35 år som prest tilbrakte p. Gómez 25 på Cuba. Han ankom til Havanna den 1. september 1901, nylig presteviet og ennå ikke 24 år gammel. Med en misjonærs sjel og ekstraordinære menneskelige kvaliteter klarte han å bli integrert blant de innfødte, som han bar i sitt hjerte til sine siste øyeblikk. Han tilbrakte de beste årene av sitt liv med kropp og sjel i hytter, på reiser på hesteryggen og til fots, ved å administrere sakramentene til hundrevis og gi instruksjoner til folket om troens sannheter, like dypt som underholdende.
Da han kom tilbake til Spania i 1926, ble han sendt til Valdemoro, og der var han da forfølgelsen brøt ut i juli 1936. Der var p. Teodoro Gómez mønstereksemplet på en god mann. Denne kvaliteten gjorde ham immun mot bakvaskelser og motvilje. Ingen våget å fornærme ham. Han var en sann elsker av kunnskap, og hans kommunikative glede skulle følge ham selv i fengselet.
Patrene Theodor Gómez og Benedikt Quintano (nr. 38) var i fangehullene til DGS (La Dirección General de Seguridad) i litt mer enn en dag og tatt med til fengsel i Ventas. To dager senere ble bror Isidor Alonso Peña og resten av kommuniteten i Valdemoro satt i samme fengsel. I avdelingen som ble kalt Salón de los frailes var det unge salesianere og religiøse av den kristne lære. Han fikk dem til å føle seg bedre ved å fortelle dem om sine erfaringer som misjonær i Amerika.
I den tredje måneden i fengsel begynte p. Theodor Gómez å bli verre, han ble søvnløs og var sjelden begeistret for å synge. Han måtte fortsette å sove sammen med alle i salen til begynnelsen av november, da hans lunger allerede var ødelagt. Den 12. november ble det bestemt at pasienten umiddelbart skulle overføres til sykestuen. Han så ikke ut som et levende vesen. Han hadde ennå ikke mottatt eukaristien i fengselet i Ventas, så han skriftet da han skjønte at han var i ferd med å dø, og sammen med sine religiøse kolleger mottok han åndelig kommunion i form av viaticum (vandringsbrødet). Lykkelig tilbød han sitt liv for Spanias frelse. Åndelig kunne det ikke gjøres mer for ham. P. Gómez døde den 15. november 1936 i fengselet som en god kristen, som en god prest, som en god misjonær. Han var nesten 59 år gammel [noen kilder angir hans dødsdato til 16. november].
I anerkjennelsen av hans martyrium anvendte Roma læren til pave Benedikt XIV (1740-58) angitt i kapittel tolv i bok III av hans Opus de Servorum Dei beatificatione et Beatorum canonizatione, hvor det heter: «Den må regnes blant martyrene som, arrestert i fengsel av hat mot troen, eller forvist av samme årsak, dør som følge av sykdom eller mishandling, opplevd i fengsel eller i eksil». Samme regel er blitt brukt ved saligkåringen av øst-europeiske martyrer under kommunismen.
18) Den salige Josef Maria Fernández Sánchez (sp: José María), prest CM, ble født den 15. januar 1875 i Oviedo i regionen Asturias i Spania. Han ble døpt den 16. januar i sognet San Isidoro el Real i Oviedo. Hans foreldre var José Fernández og Manuela Sánchez. Han var først seminarist for bispedømmet Oviedo, men i en alder av tyve år og i fjerde år av teologistudiene søkte han om opptak i misjonskongregasjonen. Etter novisiatet avla han sine løfter i Madrid den 26. april 1897, og han ble presteviet i Madrid den 18. oktober 1898. Han fullførte sine studier ved kollegiet Leoniano i Roma og tok doktorgraden i teologi.
Han var professor i Hortaleza i Madrid og Guadalajara. I 1921 ble han sendt for å grunnlegge misjonen i Cuttack i India, i bispedømmet Vizagapatán og provinsen Orissa, overlatt til Kongregasjonen for Propaganda Fide. I 1925, da denne misjonen ble opphøyd til viseprovins, allerede med tre kommuniteter, ble han utnevnt til visevisitator. Tilbake i moderlandet i 1927 ble han tildelt lærestolen i pastoralteologi på seminaret i Oviedo, før han i 1930 ble utnevnt til visedirektør for den spanske provinsen av De barmhjertige døtre, en stilling han hadde til sin død. De barmhjertige døtre som har hatt nytte av hans undervisning i flere generasjoner, kan regnes i tusener med utgivelsen av hans dype og didaktiske konferanser om kallets ånd. Blant søstrene hadde han et ry for hellighet allerede mens han levde.
Lørdag den 25. juli ble p. Josef Maria Fernández tatt sammen med p. Rochus Guillén (nr. 19) og legbrødrene Cesáreo Elexgaray (nr. 22) og Cristóbal González (nr. 23) i kommuniteten som var kjent som «kapellanenes hus» (Casa de Capellanes), som var De barmhjertige døtres novisiat. Til tross for at de ble dømt til døden etter første gang, at de uten stopp mottok stadige trusler og våpnene alltid var forberedt, angrep de dem ikke før den 23. oktober 1936. De ønsket å fravriste dem nyttige opplysninger for sitt arbeid med å forfølge Kirken, og for dette ble de utsatt for svært lange forhør og konfrontasjoner, de måtte til og med tilbringe en hel natt stående.
Det finnes bevis for deres opphold i checaen i slottet til hertugen av Medinaceli i Plaza de Colón nr. 1 og i den fryktede checaen i Fomento nr. 9, som fordi de var direkte koblet til de røde myndighetene, fritt kunne disponere over livene til innbyggerne. Om deres opphold i San Felipe Neri nr. 4 har vi direkte vitnesbyrd. Den 28. august hadde p. José Maria Fernández en samtale med noen Barmhjertige døtre. P. Fernandez fortalte til la Visitadora, sr. Justa Domínguez Vidaurreta: «Jeg har lidd mange kvaler ved å vite om det som dere gikk gjennom. I dag deltar jeg selv i det, og jeg er glad og jeg takker Gud. La oss ikke være triste over å se oss selv i fengsel, vår hellige Far led to år og angret aldri. La oss glede oss over det åndelige gode som denne staten gir oss».
Fernández led martyrdøden sammen med to andre prester og fem legbrødre fra vincentianerne på kirkegården i Vallecas den 23. oktober 1936. Seks av disse åtte er med i denne saligkårede gruppen (nr. 18-23). Josef Maria Fernández Sánchez har fått æren av å gi sitt navn til denne martyrgruppen.
19) Den salige Rochus Guillén Garcés (sp: Roque), prest CM, ble født den 21. mai 1879 i Sarrión i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet San Pedro i Sarrión. Hans foreldre var Rafael Guillén og Pascuala Garcés. Han begynte på førskolen i landsbyen, men da han ble litt eldre, byttet han ut skolen med å vokte lammene om våren, og i dette tilfellet tok han med seg boken for å gjennomgå sine lekser. Han holdt alltid lammene i hagen og på andre marker i nærheten av byen, slik at han adlød sin far og samtidig tilfredsstilte sin lærer. Han viste sin ydmykhet og sin tilbøyelighet til bøkene. Hans onkel p. Mariano Garcés Mata, bror til Rochus’ mor, som kjente hans tilbøyeligheter som barn, tok ham med til det apostoliske kollegiet i La Iglesuela, og påvirket utvilsomt på denne måten hans kall til prest og misjonær.
Han trådte inn i misjonskongregasjonen, og etter novisiatet avla han sine løfter i Madrid den 20. september 1897. I sommerferien hjalp han sin eneste bror med oppgavene på markene, og sammen høstet og sang de og tilbrakte dagene tankeløst midt i innhøstingens travelhet. Derfor sa naboene at Rochus er bare godhet. Han hadde gode evner for musikk. Hans familie var spesielt viet til eukaristien, og de hadde en fast tradisjon med å delta i vigiliene. Rochus’ fødsel sammenfalt med grunnleggelsen i Zaragoza av «Den nattlige tilbedelse» (La Adoración Nocturna) den 21. mai 1879. Disse to karakteristikkene markerte hans apostolat. Han ble presteviet i Madrid den 17. januar 1904, 24 år gammel.
Hans tjeneste ga seg hovedsakelig utslag i folkemisjoner og i åndelig omsorg for De barmhjertige døtrene (las Hijas de la Caridad), slik at han uten å være en strålende taler var en mann av mye bønn og et overbevisende liv. Han forkynte i Sarrión og nærliggende byer og brakte fred, sans for liturgien og kjærligheten til arbeidet. Hans kamerater sa om ham at han var from, enkel og ydmyk, uselvisk og arbeidsom, observant av regelen og spesielt punktlig i å gå til morgenbønnen. Han anerkjente og applauderte oppriktig andres suksess, en utmerket ledsager som var elsket av alle.
Rochus Guillén arbeidet i La Iglesuela del Cid i provinsen Teruel, i hovedstaden Teruel, Ávila, Ourense og Zaragoza. I 1930 mottok han sin siste postering, «Kapellanenes hus» i Madrid. I overensstemmelse med hans adferd av lydighet og offerglede ble han da den religiøse forfølgelsen brøt ut, i kommuniteten for åndelige tjenester til De barmhjertige døtrene. Der ble han tatt til fange den 25. juli 1936 sammen med p. José María Fernández og hans ledsagere, på grunn av at de var prester og misjonærer, en realitet som de aldri prøvde å skjule. Han led martyrdøden den 23. oktober 1936 i Vallecas i Madrid i en gruppe på seks (nr 18-23). Hans skjebne fulgte den til p. Josef Maria Fernández (nr. 18) med fengsel, tortur, press for å avsløre andre medbrødres tilfluktssteder og martyriet. Han ble 57 år gammel.
20) Den salige Johannes Núñez Orcajo (sp: Juan), legbror CM, ble født den 15. september 1882 [noen kilder sier 14. september] i Fontioso i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 18. september i sognet Santa Columba i Fontioso. Hans foreldre var Prudencio Núñez og Justa Orcajo. Av de fem søsknene Núñez Orcajo, Tomás, Juan, Josefa, Fermina og Justa, viet tre seg til Gud i den vincentianske familien, nemlig Johannes, sr. Josefa og sr. Justa, Barmhjertige døtre, samt en datter av Tomás, sr. Teofila.
Johannes trådte inn hos vincentianerne som legbror, og etter novisiatet avla han sine første løfter i Madrid den 27. september 1903. Hans første postering var det apostoliske kollegiet i Tardajos i provinsen Burgos, men han var i Tardajos i bare to år. I 1906 dro han til bydelen Hortaleza i Madrid, hvor han ble værende frem til 1924. Dette var hans lengste postering på ett sted, for deretter tilbrakte han et år i Écija i provinsen Sevilla og to i Cádiz. I løpet av sitt opphold i Hortaleza som baker og administrator av gårdene, ble han valgt til fredsdommer, et verv han hadde i mange år. Hans mening hadde vekt i hele byen, og de elsket ham svært høyt.
I 1927, i en alder av 45 år, ble han sendt til provinsialhuset i Madrid for å være assistent til p. Faustino Arnao Garcia i provinsens administrasjon. Hans overordnede hadde stor tillit til ham. Han var svært kompetent i sin stilling som administrator av kongregasjonens eiendommer, klok, reservert, svært pålitelig i sine plikter og svært rettskaffen i alle saker. Han var svært selvoppofrende i sitt arbeid, delikat i hans samtaler og med en stor trosånd. Han knyttet seg aldri til ting, og han gjorde alt så bra han kunne. Hun snakket med og oppmuntret ungdommen til et religiøst liv, og flere Barmhjertige døtre anerkjente at han påvirket deres kall og også andre ordenssøstre.
Bror Núñez var en av martyrene i Vallecas i Madrid, til sammen tre prester og fem legbrødre. Seks av dem, patrene Josef Maria Fernández og Rochus Guillén, legbrødrene Saturnin Tobar, Augustin Nogal, Kristoffer González og Caesarius Elexgaray tilhørte kommuniteten i Calle Lope de Vega nr. 38. Deres skjebne er knyttet til den til De barmhjertige døtre, hvis novisiat hver deltok i henhold til hans karisma og yrke. De to andre, p. Benedikt Paradela og br. Johannes Núñez, tilhørte kommuniteten i provinsialhuset. Disse åtte ble drept sammen i de tidlige timene den 23. oktober 1936 i Vallecas. Johannes ble 54 år gammel.
21) Den salige Augustin Nogal Tobar (sp: Agustín), legbror CM, ble født den 5. mai 1885 i Tardajos i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 6. mai i sognet Asunción i Tardajos. Hans foreldre var Jerónimo Nogal og Inés Tobar. Han trådte inn hos vincentianerne som legbror. Bror Augustin tilbrakte de første 26 årene av sin apostoliske tjeneste i utlandet. I 1905, da han bare var tyve år gammel, ble han sendt til Havanna på Cuba, hvor han avla sine løfter den 19. juli 1905.
Til Cuba hadde de første vincentianerne kommet da de måtte forlate Mexico etter revolusjonen i 1862, etter Jesu Kristi råd til apostlene: «Når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste!» (Matt 10,23). I Havanna var bror Nogal sakristan i kirken La Merced i syv år. I 1912 dro han til Ponce for fire år og deretter til San Juan i provinsen Puerto Rico. På alle disse stedene utmerket han seg for sin oppriktige broderlige fromhet, sin enkelhet i sjelen som et stort barns, hans dype kjærlighet til kongregasjonens heder og hans store iver etter hellige saker. Bror Augustin Nogal elsket liturgien og gjorde et stille, men viktig arbeid i kirker av stor kunstnerisk verdi og svært populær. Hans oppgave med å bistå i feiringen ble fullført med et dyktig håndverk. Som snekker, elektriker og en mann som var dyktig i alt og alltid hjelpsom, arbeidet han med å bevare og utvide kirkene og husene som var betrodd til ham.
Han hadde gitt bevis på å være en god leder, en prøvd mann og løsrevet fra jordiske goder. I 1931 ble han som 46-åring sendt til Kapellanenes hus i Madrid for å hjelpe bror Saturnin Tobar og lære av ham hvordan administrere stiftelser og patronater betrodd De barmhjertige døtre. Begge led martyrdøden den 23. oktober 1936, sammen med seks andre medbrødre fra samme kongregasjon.
I 1936 beholdt han sitt utenlandske pass og kunne ha prøvd å rømme, men han brukte sin dokumentasjon for å hjelpe de mange Barmhjertige døtre og flyktninger som bodde hos venner i spredte hus rundt Madrid og andre handlinger begått av overordnede. Hver gang han gikk ut, ble han nøye overvåket av marxistene. Han søkte tilflukt hos et ektepar fra Tardajos, José Arnáiz Santos og hans hustru Concepción, i nærheten av Argüelles, men han måtte forlate stedet for ikke å kompromittere sine velgjørere. Deretter ble han ønsket velkommen i huset til portneren Gregorio Pampliega Saldaña i Calle Conde de Peñalver. Han var sterkt ettersøkt, og til slutt arresterte de ham og tok ham med til Calle San Felipe Neri nr. 4, hvor han fulgte samme martyrprosess som de andre syv medbrødre som ble henrettet i Vallecas den 23. oktober 1936. Han ble 51 år gammel.
22) Den salige Caesarius Elexgaray Otazua (sp: Cesáreo), legbror CM, ble født den 25. februar 1904 i Busturia i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet Santa María i Busturia. Hans foreldre var Serapio Elexgaray og Francisca Otazua. Caesarius Elexgaray ble tatt opp i misjonskongregasjonen (vincentianerne) den 27. september 1932 i en alder av 28 år. Han hadde tidligere vært soldat.
Han gjennomgikk det interne novisiatet som legbror i bydelen Hortaleza i Madrid fra 1932 til 1934. Da han startet novisiatet i 1932, ikke lenge etter proklameringen av republikken og under en beryktet religiøs forfølgelse, i en alder av 28, med unge menn på sytten eller høyst nitten år, betyr det at hans kall var modent nok til å skjønne hvilke vanskelighetene det nye tidene innebar. Han forlot ikke kommuniteten for et øyeblikk. Han ble sendt til Ponferrada i provinsen León i midten av 1934, fortsatt ikke ferdig med novisiatet. Han avla sine løfter i Villafranca del Bierzo i provinsen León den 28. september 1934.
Et år senere ble han sendt til Kapellanenes hus i Calle Lope de Vega i Madrid, i begge disse posteringene var han kommunitetens kokk. Bror Elexgaray hadde knapt hatt tid til å utøve sitt vincentianske misjonskall, siden etter to år med løfter valgte Gud ham til å gi sitt liv for troen.
Bror Elexgaray tilhørte den gruppen av tre vincentianske prester og fem legbrødre, som etter noen måneder i fengsel og tortur, led martyrdøden i Vallecas utelukkende fordi de var ordensmenn, den 23. oktober 1936. Han var 32 år gammel.
Bror Elexgaray tilhørte kommuniteten i Lope de Vega nr 38, til åndelig tjeneste for De barmhjertige døtre. Han ble tatt til fange om ettermiddag på Santiagos dag, den 25. juli 1936, med p. Josef Maria Fernández og medbrødre. Som dem ble han arrestert og utsatt for tortur i palasset til hertugen av Medinaceli, Plaza de Colón nr 1, som ligger i den nåværende bygningen Colón, omgjort til checa for La Brigada Motorizada Socialista og i Calle San Felipe Neri nr 4. Til slutt, de åtte religiøse av Vincentianerne ble tatt til den fryktede checaen de Fomento, blir det alt dømt til døden og henrettet, i kommunen det daværende landsbyen Vallecas (Madrid) 23. oktober 1936.
Uvanlige ting på den tiden, ble de åtte martyrer begravet i individuelle kister og gjennom de offisielle tidsskrift av republikken, i 1942 var de i stand til å finne syv av dem og flytte hans levninger til Kongregasjonens la capilla panteón i San Isidros sakramentale.
23) Den salige Kristoffer González Carcedo (sp: Cristóbal), legbror CM, født den 21. august 1913 i Lodoso i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 26. august i sognet San Cristóbal Mártir i Lodoso. Hans foreldre var Bonifacio González og Patricia Carcedo. Han studerte opp til tredje år med latin i misjonskongregasjonens apostoliske skoler i Tardajos og Guadalajara, men i julen 1928 endret nyansen i hans kall seg og byttet ut studiene for en karriere som prest med dem for å bli legbror.
Etter hans novisiat avla han sine løfter i Madrid den 10. oktober 1931, like etter sin attenårsdag (21. august 1931). Deretter ble bror Kristoffer González sendt til studenthuset i Villafranca del Bierzo (León). Han var ung, svært fast i sitt kall og ble vel ansett av sine formatorer, ellers ville de ikke ha sendt ham til huset med filosofiseminaret bebodd av elever på samme alder som ham selv og som forberedte seg på å bli prester.
I 1933, da han bare så vidt var tyve år gammel, bestemte hans overordnede at han skulle overføres til huset i Lope de Vega i Madrid for å tjene som portner og sakristan i kirken til De barmhjertige døtres novisiat, knyttet til patrenes hus. Bror Kristoffer var bare 23 år gammel i oktober 1936 da han ga sitt liv til Herren.
Hans klassekamerater forteller at bror Kristoffer var svært from, elsket arbeidet, ikke veldig snakkesalig og snill mot alle. På denne måten oppbygde han sin holdning i den guddommelige tjeneste, slik at søstrene i novisiatet sa om ham at han så ut som den hellige Aloisius Gonzaga. Han var animert av iver for sjelens frelse, og han likte å høre fra patrenes lepper sine apostoliske triumfer.
Da bror Kristoffer González avla sine løfter, ble ordensfolk i Spania allerede utsatt for forfølgelse. I løpet av novisiatet ble han tilkalt til direktøren og spurt om han ønsket å forlate huset inntil situasjonen bedret seg, men bror Kristoffer sa han ikke ville dra, og at hvis han måtte bli drept, ville han dø der. I de mest kritiske øyeblikkene i 1936 ga hans overordnete ham muligheten til å dra hjem til familien og unngå fare, men han foretrakk å bli værende sammen med kommuniteten. Han ble arrestert og tatt til fange den 25. juli 1936 i residensen sammen med p. Josef Maria Fernández, p. Rochus Guillén og bros Caesarius Elexgaray for å bli martyrer i Vallecas i Madrid den 23. oktober 1936 etter tre måneder med forvaring og tortur.
24) Den salige Filip Basauri Altube (sp: Felipe), legmann fra erkebispedømmet Madrid, gift, medlem av Foreningen for den mirakuløse medalje, ble født den 16. mars 1881 [noen kilder skriver 18. mars] i Bilbao (ba: Bilbo) i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i Spania. Han ble døpt den 17. mars i sognet San Vicente i Abando i provinsen Vizcaya. Hans foreldre var Pedro Maria Basauri og Juana Altube. Han giftet seg med Justina Ortiz Elorrio og de fikk tvillingdøtrene Isabel og Julia Adelaida, som var 26 år gamle i 1936.
Filip Basauri var servitør. I august 1936 var han enkemann og bodde i Calle Fernandez de la Hoz nr 31, hovedinngangen, i midten til høyre, i Madrid sammen med sine to døtre. Han hadde fått sin formasjon og sin moralske og religiøse handlemåte av medlemmene av den marianske kongregasjonen og aktive medlemmer av det vincentianske legfolket, og han viet seg til å hjelpe de fattige med en personlig innsats. Med den hellige Vincent de Pauls ord, å elske Gud på en affektiv og effektiv måte.
Mandag den 10. august 1936 mottok de en vennlig melding fra bakeren i nummer 48, en butikk som lå rett foran hans hus. Bakeren hadde hørt en samtale som noen individer hadde på telefonen, hvor de sa de skulle samle opp en gamling med mye omsorg i nr. 31. Han antok at bakeren mente señor Basauri, men han gikk ikke i dekning, for han følte at han ikke hadde noe å frykte. Et par timer etter brøt militsmenn fra checaen Socialista del Norte seg inn i hans hjem, arresterte ham og kjørte ham i en bil til checaen som var installert i klosteret til Esclavas del Sagrado Corazón i General Martinez Campos nr. 8, som lå bare litt mer enn hundre meter fra huset. Portneren og to andre naboer var tilstede da han ble kjørt bort, men de visste ikke hvor han skulle bli ført.
Det faktum at han ble tatt med i en bil bevoktet av militsmenn, var et sikkert tegn på en rask død. Det var det som ble kalt «turen» (El Paseo). I checaen møtte han en nabo som overlevde og slektninger til kollegaer fra Foreningen. Fra dem fikk hans døtre vite hva som hadde skjedd, og det er dokumentert at han ble ført sammen med andre fanger til Cuartel de la Montaña og drept nær veggene i brakkene som var omgjort til checa. Denne naboen og andre vitner hevdet å ha sett hans navn på listen over de medlemmene av foreningen for Den mirakuløse som militsmennene var forberedt på å arrestere og skyte, og at nevnte checaen forfulgte og dømte til døden dem som tilhørte denne religiøse institusjonen. Datoen for hans martyrdom kan plasseres til den 12. august 1936, siden den vanlige behandlingen i checaen pleide å ta to dager. Hans levninger er aldri blitt funnet. På disse datoene pleide de å ta dem til kirkegården i øst, men der er så mange fremmede gravlagt uten data, som ikke kan spesifiseres.
Andre kilder legger hans død til den 18. august eller 23. oktober 1936 i Madrid.
25) Den salige Maurilius Tobar González (sp: Maurilio), prest CM, ble født den 14. september 1869 i Tardajos i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet Asunción i Tardajos. Hans foreldre var Manuel Tobar og Gregoria González. Han sluttet seg til misjonskongregasjonen, og etter novisiatet avla han sine første løfter i Madrid den 5. november 1887. Han ble presteviet i Madrid den 1. april 1893.
Maurilius’ apostolat var fruktbart i hans 43 år som prest. De første ti årene var han i Alcorisa, og fra 1903 til 1919 tjente han i Santiago de Cuba, hvor han hadde flere stillinger, som sogneprest i Guantánamo, rådgiver for erkebispedømmet og direktør for De barmhjertige døtre i Havanna. Tilbake i Spania arbeidet han hardt som misjonær og koordinator for ledelsen av misjonen i det sørøstre Spania, hvor han tjente med udiskutabel suksess i ti år. Fra juli 1931 var han superior for kapellanenes residens ved De barmhjertige døtrenes novisiat i Madrid, i Lope de Vega nr. 38. Derfra ble de hentet av den marxistiske revolusjonen og led martyrdøden sammen med p. Pontian Nieto i Madrid den 23. september 1936. Han var en eksemplarisk prest, sann modell av fromhet, klokskap, ydmykhet, enkelhet og alltid villig til å arbeide for Guds sak.
Doña Julia Angulo Pozas, barnløs enke, svært religiøse og med stor tro, var vennlig overfor hele kommuniteten av vincentianere og mange av De barmhjertige døtre. Hennes niese Áurea tilhørte De barmhjertige døtre, og hun husket at hun ofte fulgte henne da hun var barn til tilbedelse av Det hellige sakrament og andre religiøse funksjoner som ble holdt i novisiatet på søndag ettermiddag. Tilliten var så stor at hun under jakten tok med kalker og kultobjekter hjem, hun hadde et stort hus i Abascal nr. 9, 1, tilsvarende dagens 27, 3, hvor hun gjemte dem. I sitt hus ønsket Julia velkommen ikke bare sine fettere, p. Maurilius og br. Saturnin, men også p. Pontian Nieto. I dette tilfluktsstedet feiret de eukaristien, og de kunne bringe de konsekrerte hostiene til De barmhjertige døtre gjemt på de forskjelligste steder. Han var ikke hjemme da de tok bror Saturnin, men han visste at han en dag ville bli drept og var forberedt. I nedre venstre del av samme hus bodde en viktig sjef i republikken som tilhørte den republikanske venstre.
Den 23. september 1936, da de begynte å spise, kom fire biler og syv militsmenn til huset og tok med seg patrene Maurilius Tobar González og Pontian Nieto Asensio og doña Julia Angulo Pozas. De tre ble skutt på samme dag i Madrid, patrene for å være ordensmenn og doña Julia for å ha gjemt dem i sitt hjem. Da de forlot huset, hadde de sagt farvel til portnersken, som var en veldig god kvinne, klar over at de dro til døden.
26) Den salige Pontian Nieto Asensio (sp: Ponciano), prest CM, ble født den 9. mars 1875 i Valverde del Campo i provinsen Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 15. mars i sognet Santa María i Valverde. Hans foreldre var Eustasio Nieto og Felicidad Asensio. Han hadde en bror som ble sekularprest i bispedømmet Valladolid. Han studerte også latin og humaniora i Medina de Rioseco i provinsen Valladolid. Pontian trådte inn i misjonskongregasjonen da han var femten år gammel. Etter sitt novisiat avla han sine løfter i Madrid den 10. mars 1893. Han ble presteviet i Huesca den 1. januar 1899.
Hans posteringer var i Alcorisa i Teruel, Limpias i Cantabria, Matanzas på Cuba, La Laguna på Kanariøyene og Mexico, hvor han skrev historien om vincentianerne i Mexico. I 1920 vendte han tilbake til Spania til Kapellanenes hus i Calle Lope de Vega nr. 38. P. Pontian Nietos viktigste apostolat var pennen. Han var direktør for magasinet La Inmaculada de la Medalla Milagrosa, for Anales de la Congregación de la Misión y de las Hijas de la Caridad og La caridad en el mundo. I 1934 hadde han den trøst å se selve det arbeidet som var i stand til å udødeliggjøre hans navn, se dagens lys, nemlig La historia de las Hijas de la Caridad. Hans uvanlige kultur tillot ham i tillegg til spansk (kastiljansk) og latin å snakke fransk og oversette fra gresk, hebraisk, engelsk, italiensk og tysk. Hans skrifter utstråler åndelighet og kjærlighet til sannheten.
I en lang artikkel i magasinet La Inmaculada de la Medalla Milagrosa i februar 1921 tok han for seg temaet martyrium som menneskelig reaksjon på den kjærlige Guds plan. Etter å ha gått gjennom og kontemplert Guds fullkommenhet, Hans suverenitet, Hans barmhjertighet og Hans kjærlighet, utbryter han med den hellige Augustin: Herre, vi er dine tjenere og et verk av dine hender, la oss gjøre det du sender og send oss det du vil. Som apostelen Paulus i Damaskus må vi si: Herre, hva vil du at jeg skal gjøre? Han forklarer da at når sjelen føler seg i besittelse av disse følelsene, ser det ut som om den er liten, i lys av Guds storhet, skjønnhet og godhet. Trenger Gud det? Så fortsett og la deg knuse før du går mot en enkel tøddel av den guddommelige lov. Deretter ga p. Nieto en omvisning i den mest risikable og vanskelige lydighet hos patriarkene, profetene og helgener i dag for å konkludere med at «da kunnskapen om Gud ble gjort klarere, de mange troende av alle forhold og alle aldre, før mangler en Herrens ord, har valgt å leve i mørket, elendighet, være underlagt de svarteste bakvaskelser og selv spille blod blant de mest avskyelige og utsøkte pinsler».
Med disse disposisjonene godtok han fjorten år senere martyriet sammen med p. Maurilius Tobar, den 23. september 1936 i Madrid. Han ble 61 år gammel.
27) Den salige Benedikt Paradela Novoa (sp: Benito), prest CM, ble født den 22. oktober 1887 i Amoeiro i provinsen Ourense i regionen Galicia i Spania. Han ble døpt den 23. oktober i sognet Santa María i Amoeiro. Hans foreldre var Manuel Paradela og Camila Novoa. Han trådte inn i misjonskongregasjonen, og etter novisiatet avla han sine løfter i Madrid den 30. juli 1909. Han ble presteviet i Madrid den 21. september 1916.
Han hadde en strålende karriere i Hortaleza og Madrid. Hans første destinasjon var Limpias. Han ble utnevnt til kongregasjonens arkivar i juni 1922, og da flyttet han til sentralhuset i Madrid. Han redigerte magasinet Anales de la Congregación de la Misión y de las Hijas de la Caridad. Han utmerket seg som en utrettelig forsker, betydelig historiker og kongregasjonens kronikør, med det mål ikke bare å evangelisere gjennom pennen, men også å gi enkle materialer som kunne brukes av hans brødre i kongregasjonen som var spesielt dedikert til å preke.
Det er bevart en maskinskrevet liste fra ham selv med referanser til hans hovedpublikasjoner. I p. Paradelas liv skinner hans sjels integritet, kjærligheten til kongregasjonen og den marianske andakt som han levde som et barn i Miraklenes helligdom. Han var en mann med stor tålmodighet, styrke og utholdenhet, ekstremt hardt arbeidende, klok, stille, observant, trofast mot regelen og oppfyllelsen av plikten. Hans store intelligens tillot ham ikke å gjøre ting halvveis.
For å unngå å miste kongregasjonens arkiver og kommunitetens gode bibliotek, som var uunnværlig for forberedelsen av misjonærene, før den religiøse forfølgelsen ble akutt, tok p. Benedikt Paradela personlig de beste bøkene og dokumentene til Calle San Felipe Neri nr. 4. Samtidig flyttet han også de viktige mappene og dokumentene i provinsen dit. Han søkte selv tilflukt på dette stedet sammen med andre brødre i kongregasjonen, og der ble han værende selv om han risikerte livet. Han hadde et liv fullt av minner og studier. En tid var han i stand til å fungere som kapellan på kollegiet Santa Isabel i Calle Hortaleza.
Forfølgerne oppdaget tilfluktsstedet til p. Benedikt Paradela og br. Juan Núñez, forlot de dem på gulvet som innsatte og tok på samme sted p. Josef Maria Fernández og hans ledsagere som de hadde bestemt seg for å drepe, men nå fikk de ny interesse for dem i håp om å få nyheter om tilfluktsstedene til de andre ordensbrødrene ved hjelp av tortur. P. Paradela er en del av gruppen av martyrer av Vallecas som ga sitt liv den 23. oktober 1936, fredag før søndagen for Kristus Kongen.
28) Den salige Viktorian Reguero Velasco (sp: Victoriano), prest CM, ble født den 14. januar 1902 i Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 19. januar i sognet San Nicolás i Valladolid. Hans foreldre var Zenón Reguero og Benita Velasco. Han trådte inn i misjonskongregasjonen, og etter novisiatet avla han sine løfter den 10. september 1920 i Madrid.
På veien til prestedømmet var Viktorian Reguero involvert med to biskoper som skulle falle som ofre for den religiøse forfølgelsen i 1936, begge saligkåret i Roma den 28. oktober 2007, den salige biskop Narcissus Esténaga y Echevarría (1882-1936), prelat av Ciudad Real (1922-36), som viet ham til diakon i kirken La Milagrosa, og den salige biskop Cruz Laplana y Laguna (1875-1936) av Cuenca (1921-36), som tildelte ham de lavere vielsene i Cuenca og presteviet ham i kirken la Milagrosa i Madrid den 15. mai 1927.
Han ble postert i Guadalajara, Teruel og Madrid. Han var professor i litteratur og latin for de unge studentene i kongregasjonen. Han var en intelligent misjonær, utdannet, from, lett for å snakke, en eksemplarisk følgesvenn. I en alder av 34 år hadde han en svært delikat helse. Han bar med stor tålmodighet lidelsene av sykdom og fengsel.
Viktorian Reguero bodde i provinsialhuset i juli 1936. Som hele kommuniteten måtte han gå på jakt etter tilflukt gjennom ulike pensjonater. Flere politimenn og militsmenn arresterte ham klokken seks om morgenen den 7. oktober 1936, i pensjonatet i Calle Tudescos nr. 6. Sammen med ham arresterte de p. Elías Fuente, p. Ignacio Martín og tre Barmhjertige døtre som var flyktninger i samme pensjonat, og de ble alle brakt til La Dirección General de Seguridad i Calle dela Reina. Ingen benektet sin religiøse status. To dager senere ble søstrene ført til fengselet i Quiñones og vincentianerne til fengselet Modelo. Inntredenen i Modelo fengselet var full av terror og redsel, helt mørkt, militsmennene var absolutte herrer i fengselet, med rifle i hånden og alle med en rød stjerne på pannen.
I celle 454 i det tredje galleriet av fengslet Modelo sov syv fanger: tre dominikanere fra Almagro og fire vincentianere: patrene Elías Fuente, Anacario Pérez og Viktorian Reguero og bror Manuel Pato. Den 7. november 1936 inneholdt listen over fanger som var utvalgt for å føres ut som marxistene ropte opp i galleriene, navnet p. Viktorian Reguero. Ledsagerne prøvde å oppmuntre ham, men alt gikk svært fort. Militsmannen som vekket ham, fortalte ham: «Ta på deg pakksadelen din», med henvisning til den ortopediske enheten han brukte. Umiddelbart spurte p. Reguero om å få skrifte til p. Elías, som hørte hans skriftemål i samme celle. De ga hverandre en siste klem. Marxistene tok ham ut med mange andre, og de ble skutt i Paracuellos de Jarama i Madrid, hvor andre henrettelser er anerkjent på denne dagen 7. november 1936. Han ble 34 år gammel.
29) Den salige Egidius Belascoain Ilarragorri (sp: Gil), legbror CM, ble født den 1. september 1883 i Legarda i provinsen og regionen Navarra i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet Nuestra Señora Asunción i Legarda. Hans foreldre var Felipe Belascoain og Estefanía Ilarragorri. Legarda, Uterga og Adiós er landsbyer i Navarra nær Pamplona, hvor hans forfedre kom fra. Han hadde bare en søster som var Visitasjonsnonne i Santander. Egidius Belascoain trådte inn i misjonskongregasjonen som legbror da han var 24 år gammel. Etter novisiatet avla han sine løfter i Madrid den 6. januar 1909.
Han var en god murmester. Sammen med ham arbeidet flere legbrødre og lærte faget, blant dem bror Joaquín Zubillaga, en fremragende student i murerarbeid og i dyder. Han hadde følgende posteringer: Guadalajara, Madrid, og Potters Bar og Dunstable i England. I midten av 1936 kom han tilbake til Spania og provinsialhuset i Madrid. Kort sagt, 25 års religiøst liv, alltid tilgjengelig for overordnede for å dra til steder hvor det var mest bruk for hans tilstedeværelse og hans arbeid. Han hadde en sjelden kvalitet hos menn som er verdige og gir, som ikke skryter av det eller ser ned på andre.
Til begynnelsen av september 1936 bodde han i Calle Bretón de los Herreros nr. 12. Den 11. september, da han ikke kunne bli lenger i det huset, tok p. Elías Fuente ham med til vertshuset i Peine, hvor br. Joaquín Zubillaga allerede var. Der var de to arbeidskollegaene i frykt og sjokk. Deres religiøse status ble oppdaget, så de ble ført til fengselet Modelo, hvor flere medlemmer av vincentianerne var, men det var en trøst å være sammen med dem. Han plasserte seg ikke engang ved siden av bror Zubillaga, til tross for at de hadde kommet inn sammen.
Dette var de mest smertefulle dagene for innsatte i Modelo, fordi militsmennene var fulle av hat, nådeløse i bespottelse og fornærmelser av religionen, og de var stadig gjenstand for drapstrusler. Det var også de mest lovende dagene for å forberede seg til å dø om et vitne for troen, fordi de som allerede i måneder hadde hatt martyrutsagn på sine lepper, som å velge å rope Viva Cristo Rey i de siste øyeblikkene. Bror Egidius Belascoain ble tatt ut i en gruppe av fanger den 7. november 1936 og ble skutt i Paracuellos de Jarama i Madrid, samme dag som p. Viktorian Reguero Velasco, fem augustinere fra El Escorial, tre skolopianere, to fransiskanere, en redemptorist fra helligdommen for Nuestra Señora del Perpetuo Socorro, en oblat av den uplettede, fem dominikanere, en salesianer, en hieronymitt, en pasjonist, en corazonist, en maristpater og tre sekularprester. Bror Egidius ble 53 år gammel.
30) Den salige Laurean Pérez Carrascal (sp: Laureano), prest CM, ble født den 4. juli 1876 i Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 8. juli i sognet San Martín i Valladolid. Hans foreldre var Inocencio Pérez og Petra Carrascal. Etter å ha blitt foreldreløs som barn, ble han internelev ved stiftelsen Jesús y San Martín i Calle Alburquerque nr. 18 i Madrid, i nærheten av Chamberí, ikke langt fra vincentianernes provinsialhus. Der vokste han opp til å bli robust, godmodig og optimistisk og hans ånd og intelligens ble kultivert under De barmhjertige døtrenes forsiktig omsorg.
Han sluttet seg til vincentianerne, og etter novisiatet avla han sine løfter i Madrid den 28. juli 1896. Han ble presteviet den 11. juni 1903 i Madrid, 26 år gammel. Han var professor i Limpias i Santander, direktør for La Apostólica i Murguía i provinsen Álava, superior i Paredes de Nava og Andújar og fra 1935 kapellan ved novisiatet til De barmhjertige døtre i Madrid. Han veiledet og fulgte i deres kall de unge kvinnene som søstrene presenterte for ham, og forberedte dem til å tre inn i novisiatet. Man la merke til i p. Laurean troens ånd for å se vår Herre Jesus Kristus i alt. Han var nestekjærlig og svært inderlig når han feiret Den hellige Messe.
Laurean Pérez Carrascal forlot den 21. juli 1936 kapellanenes hus i Calle Lope de Vega nr. 38, og han søkte tilflukt i pensjonater ikke langt fra hvor de andre medbrødrene var. Han ble arrestert den 30. september 1936 i Calle de las Hileras nr. 11 og ble tatt med til fengselet Modelo. Han ble satt inn i det tredje galleriet og der var han til klokken fem om morgenen den 8. november, da han var inkludert i den andre såkalte saca («fjerning av fanger»), som dessverre var blitt så kjent. Han ga et kort til p. Fuentes hvor det sto: «Farvel, Elías, jeg drar».
I den historiske undersøkelsen som ble foretatt i 1960 av erkebiskop Antonio Montero Moreno, emeritus av Mérida-Badajoz, inkluderes han blant de geistlige som ble martyrdrept den dagen og samler disse detaljene fra øyenvitner: For å overføre fangene ble det brukt tyve busser fra det kommunale firmaet Trams. Grundig sammenbundet to og to ble fangene installert inne i kjøretøyet, nesten under press. Tyve lastebiler og flere lette biler passerte gjennom Canillejas og dro mot Paracuellos de Jarama i Madrid. Da de var gått ut av bussene, ble fangene fordelt i flere grupper med mellom 10 og 25 i hver, og de ble tvunget til å gå mot grøftene. Da de sto ved kanten, ble de skutt av en pelotong som besto av rundt tretti eller førti militsmenn. Mer enn 200 gravere ventet på forhånd for å fortsette, noen ganger skjøt de nådeskudd, og noen ganger lot de være, før de gravla de hundrevis av ofre.
31) Den salige Bartolomeus Gelabert Pericás (sp: Bartolomé), legbror CM, ble født den 4. mars 1872 i Consell på Mallorca i provinsen og regionen Balearene (kat: Illes Balears; sp: Islas Baleares) i Spania. Han ble døpt den 5. mars i sognet Visitación i Consell. Hans foreldre var Juan Gelabert og Francisca Ana Pericás. Han trådte inn hos vincentianerne som legbror, og etter novisiatet avla han sine løfter den 15. august 1900.
Bortsett fra en parentes i Baracaldo i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco), var han alltid i huset i bydelen Hortaleza i Madrid, og tok seg av administrasjonen av gårdsbruket. Han var en ydmyk ordensbror, uselvisk, god mot alle og elsket i kommuniteten, alltid smilende og hjelpsom. Hans sterke muskulatur trengtes i det overveldende arbeidet. Uten å forstå politikken led han under angrepene på religionen og ba mye for triumf for Guds sak. Overbevisningen om at han bidro til dette med sin bønn og sitt offer, var den beste forberedelsen til martyriet. Han var svært modig, mer enn de unge. Han sa at han ville dø om nødvendig.
Bror Gelabert var en av de tretten ordensbrødrene som ble arrestert i Hortaleza den 20. juli 1936, som beskrevet i biografien om den salige p. Eleuterius Castillo Gómez (nr. 15). I en grundig ransakelse i fengsel Modelo fant de en rosenkrans i hans vestelomme, og militsmannen bannet og sa: «Men ser du ikke at det ikke finnes noen Gud? Hva vil du ha denne til?» Bror Gelabert svarte: «Fordi jeg tror at denne vil seire». Mannen kastet rosenkransen tilbake til ham. Om ettermiddagen den 22. august brente militsmennene hjulpet av de vanlige fangene vedboden til ovnen i det andre galleriet. Den terrornatten var alle forberedt på å dø, og med sjeldne unntak skriftet alle, både ordensmenn og legmenn. Den 17. november ble han tatt med til skolopianernes kollegium i Calle Porlier, som var omgjort til fengsel, og den 21. november ble han løslatt sammen med andre over seksti år.
Etter å ha forlatt fengselet gikk han til et pensjonat i Madrid, men han hadde ingen penger. En dag tidlig om morgenen gikk han på veien fra Madrid til bydelen Hortaleza, på jakt etter Paulino Abad, en venn av ham og far til Zacarías, formannen som tjente på gårdene i Hortaleza som bestyrer. Paulino brakte melk til Madrid om morgenen. Bror Gelabert fant ikke Paulino. I stedet ble han sett av en nabo fra Hortaleza, som informerte den marxistiske komiteen i Hortaleza. De lette etter ham på en lastebil, fant ham og tok ham med til Hortaleza, hvor de satte ham på torget hvor alle mennesker kunne se ham og håne ham. Etter disse fornærmelsene drepte militsmennene ham i kommunen Vicálvaro i provinsen Madrid. Det var den 27. november 1936, festen for den mirakuløse jomfru. Han var 64 år gammel.
32) Den salige Peter Armendáriz Zabaleta (sp: Pedro), legbror CM, ble født den 29. april 1877 i landsbyen Iracheta i provinsen og regionen Navarra i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet San Esteban i Iracheta. Hans foreldre var Santiago Armendáriz og Gregoria Zabaleta. Han trådte inn i misjonskongregasjonen som legbror, og etter novisiatet avla han sine løfter i Madrid den 9. juli 1901, 24 år gammel.
Bror Armendáriz hadde 36 år med religiøst liv bak seg da han ble martyrdrept. Hans posteringer var i Madrid, Valdemoro, Cuenca og fra 1929 til sin død bydelen Hortaleza i Madrid, hvor han var ansvarlig for meieriet. Bror Armendáriz var svært oppløftende. Han sto opp en halv time før for å melke eller sørge for melking. Han gjorde dette offeret til tross for at hans helse var svært delikat. Han utviklet sår på føttene og bena og bar det hele med stor tålmodighet.
Bror Armendáriz og hans medbrødre ble kastet ut fra sitt hus den 20. juli 1936, og rundt klokken 18 den 22. juli ble de overført til fengselet Modelo i Moncloa, som beskrevet i biografien om den salige p. Eleuterius Castillo Gómez (nr. 15). Bror Armendáriz var en sterk og modig og ydmyk religiøs arbeider, kjent som sådan i den daværende landsbyen Hortaleza (nå en del av Madrid), som da ikke hadde mer enn tusen innbyggere. Den 16. november var han en del av den massive overføring av fanger til de to kollegiene til skolopianerne som var omgjort til fengsel. Han selv ble overført til kollegiet San Antón i Hortaleza nr. 63. Han ble der til den 28. november 1936, da han ble tatt ut for å bli martyrdrept i Paracuellos de Jarama i Madrid. Han var 59 år gammel.
Navnet til bror Peter Armendáriz Zabaleta står som nummer 35 i den første kolonnen under den 27. november 1936, undertegnet av delegaten for offentlig orden, Segundo Serrano Poncela, i et brev adressert til direktøren for fengselet San Antón, som under den avtalte formuleringen sírvase poner en libertad («vennligst slipp fri») inkluderer lister over de fangene som var valgt til å bli tatt ut av fengselet og bli skutt i Paracuellos neste morgen, den 28. november 1936. Hans martyrium fant sted samme dag og på samme sted som den salige bror Josef García Pérez (nr. 34), men de kunne ha blitt tatt ut i forskjellig busser og tid, ettersom de ikke var i samme galleri. Når det gjelder punktlig oppfyllelse av denne ordren, står det i registeret over fanger som ble tatt ut fra fengselet San Antón fra september til desember 1936, på side 55 og under rubrikken «fanger uten rapport, fortsettelse 27. november», er den syvende i den første kolonnen bror Peter Armendáriz Zabaleta. Med følgende notat: «Hvem ga ordre om frihet? Generaldirektoratet for sikkerhet ga ordren om frihet. Hvem signerte ordren? Generaldirektør Serrano Poncela». Det er klart at «friheten» besto i å ta ham ut for å bli skutt i Paracuellos.
33) Den salige Mikael Aguado Camarillo (sp: Miguel), legmann fra erkebispedømmet Madrid, gift, medlem av Foreningen for den mirakuløse medalje, ble født den 7. februar 1903 i Humanes i provinsen Guadalajara i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han ble døpt den 15. februar i sognet San Esteban i Humanes. Hans foreldre var Dionisio Aguado og Práxedes Camarillo. Han giftet seg den 23. april 1927 med María Merino Guisado. De fikk fire barn (alderen i 1936 i parentes), Ángeles (6 år), Carmen (4), Miguel (2) og Gloria (½).
I juli 1936 bodde ekteparet sammen med sine fire barn på et loft i Ponzano nr. 38, på hjørnet av Bretón de los Herreros. Han var ansatt som ekspeditør på et lager for regummierte dekk i Calle Salustiano Olozaga nr. 12. Hans personalmappe sier: «Han er en fattig arbeider og tilhørte selskapene Cerro de los Angeles, nattlig tilbedelse og ridder av den mirakuløse».
Naboene anga ham som katolikk fordi han gikk til kirken hver dag. Den 29. oktober 1936 ble han arrestert etter forræderi og ble tatt med til politistasjonen i Buenavista, og to dager senere til fengselet Modelo. Hans hustru var svært modig og utholdt de største ydmykelser og uhøflighet, men gikk til fengselet med de fire barna. Den 16. november ble han overført til fengselet Porlier. Uten dom og uten å gi ham den minste sjanse for forsvar, finner vi navnet Mikael Aguado Camarillo på lister over et av «uttakene» fra fengselet Porlier, datert den 26. november. Martyriet fant sted den 27. november 1936, på festen for Virgen Milagrosa, i Paracuellos de Jarama i Madrid sammen med ytterligere 25 ledsagere. Han ble 33 år gammel. De første nyhetene og detaljene om martyriet ble brakt direkte til enken av bror Joaquín Saldaña, portner hos vincentianerne og venn av familien, som hadde møtt Mikael i fengselet Porlier.
Martyrens hustru er et godt eksempel på kristen tilgivelse og den styrke som Gud gir til dem som overgir seg til Ham. Enke som trettiåring, med fire barn, uten annen hjelp enn Forsynet, men hun viste aldri hat eller hevnlyst. Datteren Carmen ga dette aktuelle og levende vitnesbyrd: «Jeg minnes henne alltid kledd i svart, og hun arbeidet med alt hun kunne for å holde oss i gang. Hun var svært hengiven til La Milagrosa og innpodet oss alle å stole på Gud. Hver kveld før sengetid fikk hun oss til å be for vår far som er i himmelen og for sjelen til morderen, at Gud omvender ham og tar ham opp til himmelen. Min mor skriftet i basilikaen og også for jesuittpateren som i dag er helgen, den hellige p. Josef Maria Rubio y Peralta (1864-1929). Jeg har ingen tvil om at min far tok imot døden for Herren, fordi han var en god kristen». Den samme overbevisningen fortsetter i Foreningen av den mirakuløse Jomfru i basilikaen i Madrid. Carmen forsømte aldri novenaen til La Milagrosa. Hun døde på samme dato som sin fars saligkåring, men to år tidligere.
34) Den salige Josef García Pérez (sp: José), novise CM, ble født den 7. januar 1915 i Vigo i provinsen Pontevedra i regionen Galicia (Galiza) i Spania. Han ble døpt den 17. januar i sognet El Salvador de Teis i Vigo. Hans foreldre var José García og María Pérez. Josef ble født i Teis, en bydel i Vigo på et sted som heter San Juan del Monte i utkanten av byen, bebodd av enkle familier, noen svært trengende. Hans familie var en av dem, og nesten som barn måtte han begynne å arbeide som murer etter at hans far døde.
Han var fjorten år gammel da viktige arbeider ble gjort i barnehjemmet og kollegiet Niño Jesús de Praga i Vigo, og han fikk et forhold til De barmhjertige døtre. I anledning en liten hendelse oppdaget søstrene hans modenhet og hans edle sjel som var sjelden hos en tenåring. Fra det øyeblikket begynte han å spise med barna og barnehjemmet ble et annet hjem for Pepiño, som de kjærlig kalte ham.
Uten å slutte å arbeide ettersom han måtte bringe sin lønn til sin mor, tok en søster som uttrykte seg godt på galicisk, omsorgen for hans instruksjon med strålende resultater. Superioren beundret den gleden som han levde sin tro med og den iver han viste for å lære guttene i sitt nabolag det han hadde lært på skolen, og hun sa til kommuniteten: «Det virker som Gud har ment denne gutten for store ting». Han var rundt sytten år gammel da en vincentianerpater kom til kollegiet, Pepiño snakket med denne pateren og bestemte seg for å begynne på det apostoliske kollegiet i Villafranca del Bierzo i provinsen León. Derfra fortsatte han til novisiatet i bydelen Hortaleza i Madrid. Han ble drept i en alder av 21 år mens han ennå var novise.
I februar 1936 flyttet novisiatet i kongregasjonen av sikkerhetshensyn til kollegiet i Tardajos i provinsen Burgos, men noen ble værende i Hortaleza, inkludert bror Josef García Pérez og assisterende direktør, p. Eleuterius Castillo. I denne paterens og brødrene Gelabert og Armendáriz’ biografier fortelles detaljer om forfølgelsen som hele kommuniteten i Hortaleza led siden de ble kastet av sitt hus den 21. juli. En av de tretten ordensbrødrene var bror Josef García Pérez, som ble ført via komiteen i Hortaleza til fangehullene i DGS (La Dirección General de Seguridad) til fengselet Modelo, og fra den 16. eller 17. november til fengselet San Antón.
Josef var 21 år gammel, korpulent, hardt arbeidende, modig, med en enkel sjel og fast i troen. I fengselet viet han seg til å vaske de eldstes klær. Han kunne bare si farvel til bror Manuel Pato Romero. De skjøt ham i Paracuellos de Jarama i Madrid i den berømte saca den 28. november 1936. Hans levninger hviler sammen med femten hospitalsbrødre fra Ciempozuelos, tretten oblater av den uplettede Maria, tolv augustinere, tre salesianerinner, to dominikanere og en karmelittnonne som allerede har blitt saligkåret.
35) Den salige Frans Morquillas Fernández (sp: Francisco), prest CM, ble født den 17. juni 1889 i Sarracín i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 20. juni i sognet San Pedro i Sarracín. Hans foreldre var Juan Morquillas og Margarita Fernández. Han trådte inn hos vincentianerne, og etter sitt novisiat avla han sine løfter i Madrid den 5. september 1908, nitten år gammel. Han ble presteviet i Madrid den 29. august 1915.
I de 21 årene av sitt liv som prest hadde han tre posteringer: Andújar i provinsen Jaén, Oviedo og provinsialhuset i Madrid i 1929. Han var kapellan for sykehuset for dagarbeidere San Francisco de Paula i Calle Maudes og assisterte p. Para i oppgavene i provinsens arkiv. Han var en prest som alltid hadde et smil på leppene, uforstyrrelig, rolig, ydmyk og en nøyaktig arkivar og punktlig i sine forpliktelser, en god medbror, presis i tale, klok og diskret. I fengsel etterlot han følelsen av at han var en forsiktig og delikat mann. Han ble elsket av alle for sin selvbeherskelse og enkelhet. Han gjorde ikke forskjell på noen i deres samtaler, og det var ingen som trodde at de var utelukket fra hans vennskap.
Frans Morquillas Fernández bodde noen dager i sykehuset i Calle Maudes, hvor han var kapellan. Superioren bestemte at krusifiksene ikke skulle fjernes, men den 21. juli erobret militsen sykehuset. Umiddelbart sparket de ut De barmhjertige døtre, som dro i lastebiler kledd som legmenn bevoktet av militsmenn. I bygningen installerte de kontorene til den kommunistiske Internasjonale Røde hjelp (Socorro Rojo Internacional). Kapellet ble gjort om til et teater. P. Morquillas kom tilbake til kommuniteten i García de Paredes nr. 45, og der gjennomled han forfølgelsen av resten av ordensbrødrene. Han tok tilflukt sammen med p. Peter Pascual García Martín (nr. 36) i det meksikanske pensjonatet i Carrera de San Jerónimo nr. 28, og han fikk samme skjebne som gjengis i hans biografi, og som ham ble han drept i Paracuellos den 30. november, selv om han ble tatt ut i en senere saca.
I det meksikanske pensjonatet i Carrera de San Jerónimo ble p. Morquillas kjent med pasjonistpateren Manuel Nogueiro Guitian, som var kjent under sitt ordensnavn p. Carlos del Santísimo Sacramento, og hans ledsager, br. Gabriel de la Anunciación. Sammen ble de tatt til fange og brakt fra fengsel til fengsel til de nådde fengselet San Antón. Sammen hadde de erklært sin status som prester og ordensbrødre. Uten tvil var de sjelevenner og han sluttet et nært vennskap med p. Carlos, og han skriftet og var villig til å dø. Vi kjenner hans siste øyeblikk fra vitnesbyrdet til bror Gabriel: Klokken seks om morgenen den 30. november ble listene lest opp. Det gikk vel to timer før vi så dem gå gjennom fengselsgården i en lang linje, bundet tett sammen i armene to og to og uten teppe. P. Carlos var bundet til p. Frans Morquillas. De ble skutt den 30. november 1936 i Paracuellos de Jarama i Madrid, og p. Frans var 47 år gammel.
36) Den salige Peter Pascual García Martín (sp: Pedro Pascual), prest CM, ble født den 6. juni 1892 i Monteagudo del Castillo i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania. Han ble døpt den 7. juni i sognet Los Ángeles i Monteagudo del Castillo, og han fikk navn etter den salige Peter Pascual OdeM (1227-1300). Hans foreldre var Pedro Francisco García og Jerónima Emiliana Martín. Han trådte inn hos vincentianerne, og etter sitt novisiat avla han sine løfter i Madrid den 27. oktober 1910, atten år gammel. Han ble presteviet i Madrid den 22. september 1917.
Hans posteringer var i Alcorisa i provinsen Teruel og i Ávila. I 1923 ble han sendt til misjonen i Cuttack i India, hvor han virket i stasjonene i Surada, Jatny og Kurda Road. Han besøkte ofte kristne og skoler utenfor senteret for å administrere sakramentene, utdanne lærere og kateketer og forkynne Guds ord til troende og ikke-troende. P. Josef Maria Fernández sa: «Vi får sjelden en misjonær til disse utflukter som ikke blir angrepet mer eller mindre av malariafeber, som bruker energi og som etter litt forbruker helsen og livet, men det er verdt alt når du vurderer verdien av sjelene og det som vår Herre gjennomled for å forløse og frelse dem». Han vendte tilbake til Spania av helsemessige årsaker i 1933 med den hensikt å returnere til misjonen. Han arbeidet med en ordbok for landets språk. Han ble sendt til provinsialhuset i Madrid, og i årene med autentisk religiøs forfølgelse prekte han ofte retretter for arbeiderne i selskapet San José i Cerro de los Ángeles.
Den 25. juli 1936 sa han farvel til sin tante, sr. Pilar Martín Gargallo, superior for det homeopatiske sykehuset, og sa: «Hvis du ikke ser meg på noen dager, er det fordi jeg har blitt drept eller er i fengsel». Han søkte tilflukt sammen med p. Frans Fernandez Morquillas i det meksikanske pensjonatet, sammen med to maristbrødre, to pasjonister og den salige dominikaneren Amadeus Cubeñas Diego-Madrazo. Om kvelden den 28. juli hadde de den første ransakelsen. Ingen av dem benektet sin status som prester og ordensmenn.
Den 5. august ble de tatt med til politistasjonen i kongressen, og dagen etter til DGS. Da de spurte: «Er du sogneprest?», svarte han: «Jeg er misjonær». Den 7. august ble de satt inn i fengselet San Antón i en celle kalt Salón de los frailes. Han ble tatt med ut i en saca den 30. november, sammen med mange prester og ordensbrødre, inkludert augustinerkommuniteten i El Escorial. Legmannen Pedro Palomeque, som han hadde mye å gjøre med i fengselet, sa: «De kom opp klokken elleve om kvelden og sa til meg: ‘Den ordensmannen som du nevnte, skal gå turen klokken ett eller to i natt’. Jeg sa ingenting. Klokken to kom den ansvarlige og sparket ham våken. Han ga ham ordre om å gå med dem. Jeg gikk med ham til døren av galleriet, ved gitteret. Vi utvekslet en klem og et håndtrykk. Han ble tatt med de andre i en lastebil til Paracuellos, og der skjøt de ham». Det kan ha vært den første saca den 30. november 1936, og de ble drept i Paracuellos de Jarama i Madrid. Han var 44 år gammel.
37) Den salige Joakim Zubillaga Echarri (sp: Joaquín), legbror CM, ble født den 31. januar 1899 i landsbyen Echeverri (eu: Etxeberri) i provinsen og regionen Navarra i Spania. Han ble døpt den 1. februar i sognet Santa María i Echeverri. Hans foreldre var Celestino Zubillaga og Josefa Echarri. Han trådte inn som legbror i misjonskongregasjonen, påvirket av eksempelet til sin eneste søster, sr. Benita, i De barmhjertige døtre, samt den misjonen som vincentianerpatrene prekte i hjemlandsbyen i 1918. Etter novisiatet avla han sine løfter i Madrid den 3. mars 1922, 23 år gammel.
Han hadde følgende posteringer: Cuenca, New York, Potters Bar, London, Pamplona og fra den 21. august 1935 provinsialhuset i Madrid. Han var 37 år gammel da Gud ba ham om å ofre livet. To viktige kvaliteter fulgte alltid med bror Zubillaga: Kjærligheten til arbeidet og lydigheten, derfor var hans posteringer alltid i nye grunnleggelser og med studenter eller noviser i kongregasjonen, hvor man måtte starte med visse manuelle oppgaver og gi et godt eksempel. Av inntrykkene som er opptegnet i disse ungdommens minne, skiller disse seg ut: hans sinns sinnsro, hans fromhet og respekt for prestene, en respekt som også omfattet de elevene som forberedte seg på å bli Herrens prester.
Lite er kjent om bror Zubillaga i de første øyeblikkene av forfølgelsen. Sannheten er at han var i vertshuset i Peine den 11. september da p. Elías brakte bror Egidius Belascoain (nr. 29) dit, ifølge det som er sagt i hans biografi. Fra det øyeblikket og til de første dagene i november, da de begge ble tatt med til fengselet Modelo, ble de to legbrødrene Belascoain og Zubillaga sammen i dette vertshuset i Calle Postas. I dag på samme sted og med samme navn er det et hotell som på ingen måte ligner på det som var det populære Posada del Peine hvor de to martyrene søkte tilflukt fordi det var det billigste. Oppholdet i pensjonatet måtte være rolig, til det punkt at de kunne gå ut på en spasertur til Plaza de Oriente og der, med listighet, møtte de bror Orcajo, til det oppsto mistanke om at de var ordensbrødre og de ble stilt kinkige spørsmål. Bror Zubillaga var en av fangene i Modelo fengsel som ble tatt med til fengselet San Antón den 16. november 1936, og i en saca den 30. november 1936, festen for apostelen og martyren Andreas, skjøt de ham i Paracuellos de Jarama i Madrid, 37 år gammel.
38) Den salige Benedikt Quintano Díez (sp: Benito), prest CM, ble født den 3. april 1861 i Lodoso i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 5. april i sognet San Cristóbal i Lodoso. Hans foreldre var Andrés Quintano og Jacoba Díez. Han trådte inn i misjonskongregasjonen, og etter novisiatet avla han sine løfter i Madrid den 14. mai 1879, atten år gammel. Han ble presteviet i Havanna på Cuba den 4. april 1885.
Hans første destinasjoner var Havanna og Santiago de Cuba, og i Spania Paredes de Nava i provinsen Palencia og fra 1899 Madrid og Casa de Capellanes i Lope de Vega nr. 38. I 1929 ble han utnevnt til assistent. I juli 1936 bodde han til slutt i Valdemoro i provinsen Madrid, selv om han fremdeles tilhørte kommuniteten i Lope de Vega. P. Quintanos fremste kvaliteter var ydmykhet og enkelhet. Han hadde stor tro på å se Gud i alt. Hans medbrødre ble imponert over den ekstraordinære tålmodigheten som han bar alle fengselets lidelser med. Der mistet han synet og ble langsomt konsumert på en slik måte at han også ville ha dødd av utmattelse.
Søndag den 26. juli 1936 angrep militante med vold vincentianernes kommunitet i Valdemoro og beslagla huset og de tilknyttede gårdene. De tvang ut fem prester, seks legbrødre og en seminarist, som de tok med seg for å bli drept på torget. Men dette ble ikke gjort fordi en kaptein i sivilgarden motsatte seg det. De ble alle tatt med til fengselet i Ventas via DGS (La Dirección General de Seguridad), men i to grupper. P. Benedikt Quintano Díez ble fengslet den 27. juli sammen med Theodor Gómez og seminaristen. I fengselet ble all bønn forbudt, men prestene og ordensbrødrene trosset den harde overvåkningen og ba rosenkransen organisert, slik at de på et tidspunkt fikk selskap av et slikt antall fanger at en evigvarende rosenkrans ble organisert to og to, hver i en halv time.
Klokken seks om ettermiddagen den 11. desember 1936 ble p. Benedikt Quintano Díez satt fri på grunn av sin alder (han var 75 år gammel). Da han ble løslatt, fikk han ikke tilbake de småpengene han hadde gitt fra seg da han kom inn i fengselet, og de ble deponert i hans navn i fengslets administrasjon. De fortalte ham at de skulle plukke ham opp igjen neste morgen. Han sov i et pensjonat han kjente i Calle Valverde, men han hadde ikke penger til å betale, så neste dag kom han tilbake til fengselet for å kreve sine penger tilbake. Eieren av huset der han sov, fulgte ham til metroen Manuel Becerras i nærheten av fengselet. Han ble drept i fengselsporten. Lite måtte det koste dem å kvitte seg med en gammel mann som var nesten blind og utslitt etter fire månedene med innesperring og mishandling. Det var den 12. desember 1936 i Madrid, og han var 75 år gammel.
39) Den salige Isidor Alonso Peña (sp: Isidro), legbror CM, ble født den 15. mai 1859 i Zumel i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 16. mai i sognet Asunción i Zumel. Hans foreldre var Anselmo Alonso og Leandra Peña. Han trådte inn i misjonskongregasjonen som legbror, og etter novisiatet avla han sine løfter i Sigüenza i provinsen Guadalajara den 14. juli 1880, 21 år gammel.
Hans posteringer var Sigüenza i provinsen Guadalajara, Teruel og Madrid, først i provinsialhuset og siden 1913 i Casa de Capellanes i Calle de Lope de Vega. Han hadde bare bodd i Valdemoro i noen måneder da de den 26. juli 1936 ble kastet ut fra huset. Han var 77 år og hadde vært ordensmann i 58 av dem. Ingen fotografier av ham har blitt funnet. Han var av en svært god ånd. Hans religiøse liv, gjennomsyret av hengivenhet og ydmykhet, var i løpet av hans 58 år med innviet liv fylt hans sjel med verdighet, slik at Gud ville la det tilfalle ham lidelse og vanskeligheter i de siste månedene av hans liv.
Bror Isidor var en del av den andre gruppen av vincentianere i Valdemoro som ble tvunget til å gå til jernbanestasjonen, noe som ikke var uten vanskeligheter, for solen var glovarm og veien var mer enn en kilometer lang. I Getafe ble de ført til komiteen, som hadde installert seg i skolopianerpatrenes skole. Til det å være fanger hadde kommuniteten følgende kommentar: «Vi er ikke lagt i lenker som de hellige apostlene Peter og Paulus, men vi er heldige nok til å begynne å se litt ut som dem og de andre apostlene ved at vi lider noe for navnet Jesus Kristus. Dette fikk oss alle til å gå inn i disse stedene med stor oppmuntring uten å vise tegn på tristhet og depresjon».
Den andre natten ble de vekket voldsomt for å bli tatt til et annet fengsel, og igjen viste de sin martyrholdning: «Vi må ligne noe guddommelige mester som ble brakt fra domstol til domstol og apostlene som ble drevet fra fengsel til fengsel og martyrene i vårt vincentianske martyrologi som led den samme skjebnen». De ble satt i fengselet i Ventas den 29. juli.
Bror Isidor Alonso Peña, med den ydmykheten som preget ham, led i stillhet mishandling og mangel på det mest nødvendige i fengselet i fire og en halv måned, helt til han døde av utmattelse. I fengselets protokoller ble hans sykdom registrert, men det ble ikke forsøkt noen botemidler. Hans siste øyeblikk er kjent fra vitnesbyrdet fra vincentianerpateren som assisterte ham åndelig. P. Manuel Rodríguez sier i sine memoarer: «Den 14. desember 1936, en måned etter p. Theodor Gómez Cervero, døde bror Alonso i samme rom som ham. Det var i sykestuen i fengselet i Ventas. Han døde av utmattelse. Han ble konsumert litt etter litt, og nesten uten å innse det, sluttet han å eksistere. Jeg forberedte ham med skriftemål, åndelig kommunion og skuddbønner. Jeg trakk meg tilbake fra ham og trodde at det ville vare lenger, og på det tidspunktet døde han». Det var den 14. desember 1936 i Madrid og han var 77 år gammel.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, newsaints.faithweb.com, alfayomega.es, beatificacionmartiresvicencianos.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. desember 2017