Skytshelgener mot tordenvær, lyn og hagl; for eller mot regn og solskinn; mot pest
Legenden forteller at Johannes og Paulus var brødre av høy byrd og tjente som arméoffiserer ved hoffet til Konstantia (ca 310-54), datter av keiser Konstantin den Store (306-37). En av dem ble hennes hushovmester og den andre hennes hoffkurer. Keiseren sendte dem deretter for å tjene under sin general Gallicanus, som forsvarte Trakia på Balkan (omtrent det nåværende Bulgaria) mot skyterne. De var en slik formidabel motstander at en del av Gallicanus’ hær overga seg. Johannes og Paulus sa da til generalen at seieren ville bli hans bare om han først ble en kristen. Det gjorde han, og skyterne ble jaget på flukt av engler.
Brødrene økte sin innflytelse og de arvet anselige rikdommer av Konstantia, og med dem gjorde de spesielt mye godt mot de fattige. Keiser Julian den Frafalne ville gjerne ansette dem ved hoffet i Roma. Men han begynte en politikk med å erstatte kristendommen med den gamle hedenske religionen, og de to brødrene erklærte at de ikke ville tjene en som hadde falt fra Jesus Kristus. De ble tilkalt til hoffet, men holdt seg borte for å tilkjennegi at de mislikte hans hedendom. Han ga dem da ti dager til å ombestemme seg, men de forble faste og nektet å ofre til de hedenske gudene. De ti dagene brukte de til å dele ut sin formue til de fattige.
Keiseren sendte da kaptein Terentianus (it: Terenziano) med soldater til brødrenes hus, en fornem villa på Celio-høyden, med et gudebilde av Jupiter de skulle ære, men de sa at de heller ville dø enn å svikte Kristus. Terentianus fryktet opprør blant folket, så han halshogde dem i hemmelighet i deres eget hus om natten den 26. juli 362. Deretter gravla han likene i hagen og satte ut et rykte om at Johannes og Paulus var sendt i landflyktighet av keiseren. Men tre kristne, de hellige Benedikta, Crispus og Crispinian (it: Benedetta, Crispo e Crispiniano), fikk vite om de to martyrenes død, så de løp til stedet for å lete etter deres levninger, som de også fant. Men de ble også oppdaget og drept og ble gravlagt der av samme Terentianus.
Men da Terentianus’ eneste sønn kom til Johannes’ og Paulus’ hus, ble han besatt av djevelen og løp skrikende rundt. Faren erkjente da at han hadde henrettet brødrene, og da han tok med sønnen til martyrenes grav, ble gutten straks befridd fra den onde ånden. Da ble Terentianus en kristen og lot seg døpe sammen med sønnen. De døde også martyrdøden året etter.
Keiser Julians etterfølger Jovian (363-64), som favoriserte kristendommen, ba den rike kristne senator Byzantius (it: Bizante) om å lete etter martyrenes relikvier, og da han og hans hellige sønn Pammachius fant dem, lot de rundt 390 bygge en kirke over huset ved Clivus Scauri på Mons Caelius, i dag Clivo di Scauro på Monte Celio. På 400-tallet nevnes presbyteri tituli Byzantii (prester i Byzantius’ kirke) i en inskripsjon og blant de undertegnede på det romerske konsilet i 499. Kirken ble også kalt Titulus Pammachii eller Basilica Pammachiana etter Byzantius’ sønn, den hellige Hieronymus’ fromme venn. Titulus Byzantii eller Pammachii ble senere på et svært tidlig tidspunkt kjent under navnet til de to martyrene, Titulus Sancti Ioannis et Pauli. Dette er den nåværende kirke Santi Giovanni e Paolo. Arkeologiske funn viser at det på stedet opprinnelig sto tre romerske bolighus. Eierne innreddet et kristent kultsted i første etasje, og over dette ble basilikaen reist.
På 400-tallet ble det reist en ny basilika reist på de eldre fundamentene, og der hviler martyrenes relikvier fortsatt. Kirken ble ombygd på 1100-tallet, og i 1887 ble huset under kirken gravd ut og kan i dag besøkes. Andre relikvier finnes i Venezia, Fulda, Wien, Avignon, Tours og Reichenau. Kirken som er viet til Johannes og Paulus i Venezia (noen ganger kalt San Zanipaolo på venetiansk dialekt) ble bygd av dominikanerbrødre fra klosteret Santi Giovanni e Paolo i Roma.
Johannes og Paulus nevnes i Allehelgenslitaniet og i leddet Communicantes i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I). Deres fest ble feiret den 26. juni fra 400-tallet. I sakramentariet som er kjent som Gelasianum, hadde deres fest en tid en forutgående vigilie og faste, men dette ble snart avskaffet av den hellige pave Gregor I den store (590-604), trolig på grunn av nærheten til festene for Johannes Døperens fødsel (24. juni) og de hellige Peter og Paulus (29. juni), som var foreskrevet med vigilie og faste. Festen for Johannes og Paulus ble fjernet fra den romerske generalkalenderen ved kalenderreformen i 1969 og henvist til lokale og spesielle kalendere. De står imidlertid fortsatt i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2001). I en vakker kirke viet til dem i Venezia er flere doger gravlagt. Deres legende står i Legenda Aurea og ble en del av verdenslitteraturen gjennom den florentinske hertugen Lorenzo Magnificos teaterstykke «Johannes og Paulus».
De lærde påpeker det historiske faktum at Julian den frafalnes forfølgelser ikke foregikk i Roma, men bare i øst, hvor han bodde, så de er tilbøyelige til å legge deres martyrium i regjeringstiden til keiser Diokletian (284-305).
Kilder: Attwater/John, Farmer, Bentley, Butler (VI), Benedictines, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. februar 2001