Den hellige Johannes av Novgorod (d. 1186)

Den hellige Johannes II (ru: Ioann; Иоанн) ble født en gang tidlig på 1100-tallet i Novgorod i Russland («Store Novgorod», Velikij Novgorod), ikke å forveksles med Nizjnij-Novgorod, som nå er Russlands fjerde største by. Hans foreldre var det fromme og rike ekteparet Nikolas og Kristina, og han tilbrakte barndommen i stille og fredelige omgivelser sammen med sin bror Gabriel.

Han ble først en gift prest i kirken St. Blasius sør for Kreml i Novgorod, men ble enkemann. Da foreldrene døde, bestemte brødrene Johannes og Gabriel seg for å bruke sin arv til å bygge et lite kloster til ære for Guds Mors bebudelse. Først bygde de en trekirke, men kort etter bygde de også en steinkirke. Men før de var ferdige med byggingen av denne kirken, tok pengene slutt, og bare deres sterke og levende tro inspirerte dem til å fortsette det prosjektet de hadde påbegynt.

De vendte seg til Himmeldronningen, og hun manifesterte sin støtte til dem. Hun fortalte dem i en drøm at alt som var nødvendig for å fullføre kirken, ville bli skaffet til veie. Morgenen etter så brødrene en praktfull hest som var lastet med to sekker med gull. Ingen kom etter den, og da brødrene tok av hesten sekkene, forvant den. Slik sørget Guds Mor for klosteret. Da klosteret var ferdig, ble brødrene ikledd munkedrakten. Johannes tok klosternavnet Elias (ru: Ilja; Илья), mens Gabriel tok navnet Gregor.

I 1163 ble Johannes utnevnt til biskop av Novgorod, som på denne tiden var en stor handelsby, etter den hellige Arkadios (ru: Arkadij) (1156-63). I 1165 utnevnte metropolitt Johannes IV av Kiev (1164-66) ham til erkebiskop, og fra da av ble Novgorod et erkebispesete – den hellige Nifon (1130-56) hadde blitt erkebiskop som en personlig tittel. Han bygde to klostre og flere kirker i Novgorod fordi hans glød for den hellige liturgi var ekstremt stor, og han gjorde også mye for å utsmykke dem.

På 1100-tallet var det hyppige kriger mellom russiske fyrster, og i tillegg kom styrker fra Tyskland, Livland og Litauen fra vest og truet Novgorod og nabobyen Pskov. Vinteren 1170 var en svært vanskelig tid for Novgorod. Styrker fra Suzdal og deres allierte beleiret byen i to dager, siden folket i Novgorod ikke ville akseptere fyrst Svjatoslav. De krevde også inn skattene fra området ved Dvina som ikke var underlagt dem. I sin nød ba folket til Guds Mor om at byen måtte reddes. Den tredje natten, mens han ba foran et ikon av Frelseren, hørte Johannes en stemme som beordret ham til å gå til Frelserkirken i Iljinagaten, ta ikonet av Guds Mor og bære det ut til bymuren. Om morgenen fortalte erkebiskopen folket om ordren og sendte sin diakon med klerikere til Frelserkirken etter ikonet. Erkediakonen gikk til kirken, bøyde seg for ikonet og prøvde å ta det ned, men det ville ikke rikke seg. Erkediakonen vendte tilbake til erkebiskopen og fortalte ham hva som hadde skjedd.

Da gikk erkebiskopen sammen med hele forsamlingen til kirken i Iljinagaten, og knelende begynte det å be foran ikonet. De begynte å synge en moleben, og etter den sjette oden ved påkallelsen «De kristnes beskytter» beveget ikonet seg selv fra stedet. Folket ropte gråtende ut: «Herre, miskunn deg over oss». Så tok Johannes ikonet og sammen med to diakoner bar han det til bymuren. Folket i Novgorod så allerede fortapelsen i øynene, for styrkene fra Suzdal og deres allierte var klare til plyndring. I den sjette timen begynte angrepet, og pilene falt som regn. Da snudde ikonet forsiden mot byen, og fra Guds Mors øyne rant tårer som Johannes tørket med sin felonion (messehagl). Da ble styrkene fra Suzdal dekket av et mørke, de var ute av stand til å se og trakk seg skrekkslagne tilbake. Dette skjedde den 25. februar 1170. Johannes etablerte en høytidelig festdag for Novgorod, «Den hellige Guds Mors tegn» (27. november).

Hæren fra Suzdal gjorde stor skade på hele regionen rundt Novgorod. Erkebiskopen viste faderlig omsorg for de ødelagte husholdningene som sultet, og han delte ut hjelp til foreldreløse. I likhet med andre russiske hierarker roet han ned og glattet over de interne stridighetene som Russland var så full av med sine bønner og sine dyder. I 1172 reiste han til Vladimir for å forsone fyrst Andreas Bogoljubskij med folket i Novgorod.

Erkebiskop Johannes hadde også stor omsorg for folkets åndelige opplysning. Han viet mye oppmerksomhet på åndelige samtaler med presteskap og legfolk, og tjeneren Kirik samlet rundt tretti av hans instruksjoner vedrørende dåp, skriftemål og eukaristi, som er bevart. Hans åndelige krefter var uvanlige. På grunn av hans enkle sjel og rene hjerte ga Gud ham makt mot demoner. En gang da han ba om natten som han hadde for vane, hørte han noe som helte vann i vaskefatet. Da han så at det ikke var noen ved siden av ham, skjønte han at det var en demon som forsøkte å skremme ham. Han gjorde korsets tegn over vaskefatet og tøylet djevelen. Snart klarte den onde ånden ikke lenger å holde ut den hellige erkebiskopens bønner, som brente den som ild, og den begynte å be om å bli satt fri fra vaskefatet. Johannes var villig til det, men ga ordre til demonen om å bære ham fra Novgorod til Jerusalem og Herrens grav og tilbake, alt på en natt. Demonen forvandlet seg til en hest og utførte biskopens ordre, men ba ham om ikke å fortelle noen om sin skam. I Jerusalem tok Johannes mål av Den hellige grav, og dette skulle forklare hvordan et kapell i katedralen i Novgorod hadde nøyaktig samme mål som Den hellige grav i Jerusalem.

I en av sine samtaler fortalte biskopen sin flokk at han kjente en mann som besøkte Det hellige land på en natt. Hevnen fra den onde ånden lot ikke vente lenge på seg, og den begynte å spre kvinners eiendeler i hans celle. En gang da folk hadde samlet seg i biskop Johannes' celle, forvandlet djevelen seg til en kvinne som løp foran dem som om hun flyktet fra cellen. Biskopen hørte det og spurte hva dette bråket var for noe. Den urolige mengden ropte ulike anklager mot ham om et perverst liv og trakk ham mot elven Volkhov. De satte ham på en flåte og sendte den ut på elven. Men til alles forskrekkelse fløt flåten mot strømmen til munkeklosteret St. Georg, tre kilometer fra Novgorod. Da folket så dette, ble de skamfulle, og gråtende og ropende gikk de langs elvebredden etter flåten mens de tryglet biskopen om å tilgi dem og bende tilbake til byen. Han ba Gud om ikke å holde dette mot folket og tilga dem.

Dette hendte ikke lenge før Johannes døde. Da han kjente at hans dager snart var talte, tok han av seg sitt hierarkiske omoforion og mottok Det store skjema (den øverste munkegraden) med navnet Johannes, det samme han hadde hatt i sin ungdom. Han utnevnte sin bror Gregor til sin etterfølger, og etter hans død ble han valgt til ny erkebiskop som den hellige Gregor av Novgorod (1186-93). Johannes døde den 7. september 1186 og ble gravlagt i forhallen (portiko) til katedralen St. Sofia. Han ble helligkåret av konsilet i Moskva i 1547. Hans minnedag er dødsdagen 7. september (20. september etter den gregorianske kalenderen). I 1630 ble det også etablert en festdag for ham den 1. desember. Vaskefatet av kopper hvor Johannes skal ha fanget djevelen, ble vist frem til besøkende så sent som på begynnelsen av 1900-tallet.

Den 4. oktober 1439 holdt man på med reparasjonsarbeider i katedralen St. Sofia (gr: Hagia Sofia, Αγία Σοφία = «Hellige Visdom») i Novgorod, muligens den eldste bygningen i Russland som fortsatt er i bruk. Arbeidene ble utført etter ordre av byens daværende hierark, den hellige erkebiskop Euthymios II (1429-58). I portikokapellet for den hellige Johannes Forløperen (= Døperen) løsnet det plutselig en stein og slo en sprekk i lokket på en grav som sto der.

Biskop Euthymios ga ordre om at det knuste lokket skulle tas av, og straks ble kirken fylt av vellukt. I graven lå de intakte relikviene av en åpenbart hellig biskop, men ingen var i stand til å si hvem den hellige erkepastoren var. I sin celle begynte Euthymios å be innstendig om at Gud måtte avsløre for ham navnet på denne helgenen. Samme natt viste en mann seg for ham, kledd i en hierarks drakt, og sa at han var erkebiskop Johannes. Han erklærte at det var Guds vilje at han skulle feire en spesiell panikhida (minnemesse) til minne om dem som var gravlagt i katedralen, det vil si de russiske fyrstene og erkebiskopene av Novgorod og alle ortodokse kristne. Den skulle feires på festen for hieromartyren Hierotheos, første biskop av Aten, den 4. oktober.

Etterpå ble det etablert en synaxis (fellesfest) for å markere helligkåringen av hierarkene av Novgorod. Datoen 10. februar for denne fellesfesten ble etablert en gang mellom konsilet i Moskva i 1549 og etableringen av Den hellige synode i 1721. En synaxis for hierarkene fra Novgorod feires også den 4. oktober og på tredje søndag etter pinse. Johannes' relikvier finnes i dag i katedralen St. Sofia i Novgorod. Hans kappe og bispestav ble oppbevart i katedralens sakristi.