Den salige Johannes Guarna av Salerno (1190-1242)

Den salige Johannes Guarna (it: Giovanni) ble født i 1190 i Salerno i regionen Campania i Sør-Italia. Han kom fra en normannisk adelsfamilie. Han var liten av vekst, men alle la merke til ham for hans lederegenskaper og organisatoriske evner. Mens han studerte i Bologna, møtte han den hellige Dominikus, og han mottok drakten som dominikaner (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) av ordensgrunnleggeren selv. Da var han allerede presteviet og doktor i teologi.

I 1219 ble tretten brødre sendt for å forkynne i Etruria, og selv om Johannes var den yngste, ble han gjort til prior for dem. De fikk et hus nær Ripoli og besøkte hele området rundt, spesielt Firenze, hvor Johannes prekte i gatene. Kommuniteten flyttet til San Pancrazio, som støtte opp mot bymuren.

Johannes var kjent som en svært våken skriftefar, og legenden forteller om en temmelig troverdig versjon av det urgamle temaet om hvordan hellige eller fremragende menn blir fristet av den alltid renkefulle kvinnen – vanlig i hagiografien og i vandrerromaner og andre folkelige eventyr. Kildene har gått tapt, og de er mest kjent i de omarbeidede versjonene i slike rammeverk som 1001 natt og Decameronen. I de fromme versjonene står hovedpersonen triumferende imot, mens i de verdslige versjonene gir han etter. En kvinne som var betatt av Johannes, lot som om hun var syk, gikk til sengs og sendte bud etter ham for å høre hennes skriftemål. Da hun forsøkte å utnytte situasjonen, irettesatte han henne, men uten resultat, så han forlot henne og ba for henne. Til slutt angret hun og ba ham om unnskyldning.

I 1221 ble Johannes' kommunitet kastet ut fra den kirken der de hadde sunget tidebønnene. Han gjenetablerte dem snart ved kirken Santa Maria Novella, og slik oppsto det berømte dominikanerklosteret av samme navn. Nærmere 1230 grunnla han det første klosteret for dominikanerinner i Toscana i San Jacopo di Ripoli.

Firenze var på den tiden påvirket av en gruppe som ble kalt Patarenerne, som en analogi til reformpartiet Pataria i Milano på 1000-tallet. Det var hovedsakelig en legbevegelse, men også noen geistlige deltok. Læren til Patarenerne fra Milano var ortodoks, selv om de urettmessig ble beskyldt for kjetteri. Visst var de radikalt antiautoritære og farlige for den etablerte kirkeorden, men likevel til en viss grad støttet av pavedømmet. De hadde tiltrukket seg likesinnede prester i Firenze og den hellige Johannes Gualbertus' reformbevegelse.

Med pavebullen Ad abolendam mot kjetteri i 1184 var begrepet Patarenere brukt om kjettere, enten de var speronister, valdensere eller katarer. 1200-tallets patarenere var i virkeligheten urbane katarer, ofte håndverkere og kjøpmenn, men også rikfolk og aristokrater, innenfor og utenfor murene til mange italienske byer, som sørget for trygge hus for omvandrende selgere og andre mobile katarer. I Johannes' levetid var Italia et relativt trygt tilfluktssted for katarer. Mange kommuner tolererte eller til og med støttet dem av en blanding av sosiale, antiklerikale og politiske grunner. Kampen mellom keiser Fredrik II (1212-50) og pavene garanterte dem en viss immunitet, for selv om pavedømmet hadde sikret seg en potensielt effektiv anti-heretisk lovgivning fra statens side, var de nølende med å sette den effektivt gjennom, av frykt for å miste allierte i byene.

I noen år spilte både keiser Fredrik og pave Gregor IX (1227-41) et utad sett anti-heretisk spill mens de i virkeligheten var relativt passive. En allianse med det innflytelsesrike Ghibellinerpartiet beskyttet også katarene en tid. Uansett syntes de å være farlig voksende i Italia, selv om de var alvorlig svekket i Frankrike da pave Gregor IX ga Johannes i oppdrag å preke mot dem. Som en eksemplarisk dominikaner gjorde han dette energisk, og det blir påstått at han omvendte mange.

Katarene mistet sin støtte først etter Johannes' død i 1242, og enda viktigere, etter keiser Fredriks død i 1250, og med veksten til det konservative og pavetro partiet Guelferne i byene og det at pavene ikke lenger trengte allierte. Katarer ble brent i stort antall i Italia på 1270-tallet. Mange av dem i Firenze underkastet seg under Inkvisisjonen som ble ledet av broder Salomone da Lucca i 1282. Som andre steder var uforsonlig undertrykkelse mer suksessfull enn preking.

Da Johannes hørte om ordensgrunnleggeren Dominikus' siste sykdom, skyndte han seg til Bologna, hvor han mottok grunnleggerens siste velsignelse. Johannes døde enten 9. august eller 10. september 1242 i Firenze og ble gravlagt i kirken Santa Maria Novella. Hans relikvier har gjennomgått en rekke translasjoner, den siste den 18. februar 1571. Han ble saligkåret den 2. april 1783 ved at hans kult ble stadfestet av pave Pius VI (1775-99). Hans minnedag er 9. august.