Den salige John Shert (d. 1582)

Den salige John Shert ble født en gang på 1500-tallet i Shert Hall nær Macclesfield i grevskapet Cheshire i England. Han fikk sin utdannelse ved Brasenose College i Oxford, hvor han i 1566 tok graden B.A. (Bachelor of Arts). Deretter ble han lærer i London. Han var misfornøyd med den etablerte anglikanske religionen og konverterte til Den katolske kirke, og i 1576 dro han utenlands og ble tjener for dr. Thomas Stapleton i Douai i Flandern i De spanske Nederland (fra 1677 fransk, nå i departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais på grensen til Belgia).

Samtidig begynte han den 9. januar 1576 å studere til prest ved det engelske kollegiet i Douai. Han ble viet til subdiakon før han den 9. november 1576 var en av de første studentene som ble sendt til Roma for å fortsette studiene ved det nye engelske kollegiet der («The Venerabile»), som ikke ble offisielt åpnet før i 1579/80.

Han ble presteviet i Roma i 1578 som såkalt seminarprest, det vil si en sekularprest som var utdannet og presteviet i utlandet for tjeneste i England. Han var den eldste av de seks første uteksaminerte fra kollegiet i Roma. Han dro fra Roma til Reims i Frankrike, hvor det engelske kollegiet i Douai i Flandern midlertidig var flyttet mellom 1578 og 1593. Den 27. august 1578 ble han sendt til den engelske misjonen, og han var den første misjonspresten fra det engelske kollegiet i Roma som gikk i land i England.

I en spionrapport fra 18. august 1580 opptrer «Short alias Stalie i Holborn». Han arbeidet i London og Cheshire i to år før han ble arrestert den 14. juli 1581 og satt i Tower of London. Den 17. juli 1581 ble den hellige Edmund Campion arrestert, og et flertall i geheimerådet gikk inn for å henrette ham. Men respekten for folkeopinionen, både hjemme og i utlandet, gjorde at de nølte med å bringe ham på skafottet utelukkende på en anklage om å være prest. Det var nødvendig å få dømt ham på en spesifikk, forrædersk intensjon.

I anklagen ble det hevdet at William Allen, Nicholas Morton, Robert Parsons og Edmund Campion i Roma den 31. mars året før, i Reims den 30. april og på andre uspesifiserte tidspunkt både før og etter, både i Roma og Reims, skulle ha lagt et komplott for å myrde dronning Elisabeth, at i Roma den 20. mai og på andre datoer, hadde oppfordret utlendinger til å invadere landet, at de hadde bestemt å sende Campion og Parsons inn i landet for å hisse til et opprør til støtte for invasjonsstyrkene. De skulle ha planlagt å erstatte Elisabeth med den katolske dronning Maria Stuart av Skottland (d. 1587), som satt fengslet i England. Dette var det fiktive «Roma og Reims-komplottet». Den tekniske anklagen var forræderi, mens den virkelige anklagen var å være katolske prester som gjorde tjeneste for dronningens undersåtter.

Enda en tilføyelse ble gjort i anklagen, det er umulig å si av hvem, ved at det i margen ble tilføyd navnene Bosgrave, Filby, Ford, Cottam, Hart, Richardson, Collington, Sherwin, Kirby, Johnson, Rishton, Briant, Short – hele gruppen på prester som satt fengslet – og legmannen Orton, som skulle stilles for retten for samme anklage. Denne tilføyelsen gjør det umulig å tro på oppriktigheten i anklagen. Det er tenkelig at noen i geheimerådet trodde at Allen, Morton, Parsons og Campion var skyldige, men at Ford og Collington, som hadde vært i England de siste fire eller fem årene, og hvis eneste forbindelse med Campion var at de hadde gjort tjeneste for en håndfull nonner i huset hvor han var arrestert, og Filby, som hadde kommet innom for å hilse på, skulle ha fartet Europa rundt i hans selskap – i Roma den 31. mars, i Reims den 30. april, tilbake i Roma igjen den 20. mai – var en anklage som den mest overflatiske undersøkelse straks måtte motbevise. Men det var etter denne siktelsen at rettssaken fant sted.

Den 14. november 1581 ble Edmund Campion ført til Queen's Bench i Westminster Hall, hvor han og syv andre (seks prester og en legmann) hørte anklagene mot dem. De andre var de hellige seminarprestene Ralph Sherwin og Luke Kirby, de salige seminarprestene Thomas Cottam SJ og Robert Johnson, prestene Edward Rishton og p. Bosgrave samt legmannen Orton (Ortor?). Rettssaken mot de åtte ble fastsatt til 20. november.

Neste dag ble syv andre ført til Queen’s Bench for å høre samme anklage: Den hellige seminarpresten Alexander Briant SJ, de salige seminarprestene John Shert, William Filby, Laurence Richardson og Thomas Ford samt seminarprestene John Collington og John Hart (senere jesuitt). Rettssaken mot disse syv skulle finne sted den 21. november.

Rettssaken mot Edmund Campion og de syv andre fant sted den 20. november. Edmund Campion opptrådte som talsmann for de åtte tiltalte, og han forsvarte seg selv og de andre på en strålende måte, erklærte deres lojalitet til dronningen i verdslige spørsmål, knuste de såkalte bevisene og diskrediterte vitnene, og han avslørte klart at deres eneste forbrytelse var deres tro. Selv om den partiske juryen kjente dem skyldig samme dag, tok det dem en time å komme frem til avgjørelsen. Prestene og andre ble kjent skyldige i å ha «forført dronningens undersåtter til ulydighet» og dømt til døden.

Neste dag ble de syv andre prestene stilt for retten og kjent skyldige, bortsett fra p. John Collington, som kunne bevise at han var i Gray's Inn i London da han angivelig skulle ha vært i Reims. Et lignende alibi for Thomas Ford ble gitt av en prest ved navn Nicholson, men dommeren ga ordre om at vitnet skulle settes i fengsel, hvor han nesten sultet i hjel. Selv om John Shert kunne vise at han var i England da komplottet angivelig ble lagt, men i likhet med de andre prestene ble han dømt.

Av de fjorten prestene som ble stilt for retten den 20. og 21. november, ble ti henrettet: Edmund Campion, Ralph Sherwin og Alexander Briant ble henrettet den 1. desember 1581, Thomas Ford, John Shert og Robert Johnson ble henrettet den 28. mai 1582 mens Luke Kirby, Laurence Richardson, Thomas Cottam SJ og William Filby ble henrettet den 30. mai 1582.

P. John Collington ble frikjent, men han ble sittende i Marshalsea til januar 1585, da han ble landsforvist med den første gruppen av prester. Han kom tilbake til landet og ble fengslet flere ganger, men han døde fredelig i Kent i 1637, nesten nitti år gammel. P. Edward Rishton ble dødsdømt, men ikke henrettet. Han ble kastet i fengsel, og etter tre år i King’s Bench ble han den 21. januar 1585 landsforvist under protest sammen med den første gruppen, men døde av pesten den 29. juni (?) 1585. P. Bosgrave ble også dømt til døden, men hans skjebne er uviss. Også legmannen Orton (Ortor?) fikk en ukjent skjebne.

John Hart skulle henrettes den 1. desember, men på henrettelsesdagen skrev han til Walsingham og erklærte seg villig til å gå over til den anglikanske tro og foreslo at han skulle sendes til Reims som spion. Dette krevde nærmere prøving, og han ble sittende i Tower. Han skulle igjen henrettes sammen med John Shert og de andre den 28. mai 1582, men kvelden før ga geheimerådet ordre om at han skulle bli værende i fengsel, åpenbart var det fortsatt håp om at han skulle gå over til den etablerte kirken. Men han fikk nå motet tilbake, og han ble brutalt behandlet i 1582. I mars 1583 ble han opptatt i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ). Den 21. januar 1585 ble han også landsforvist sammen med den første gruppen. Han dro til jesuittene i Verdun, deretter til Roma og til slutt til Polen, hvor han døde den 19. juli 1586.

John Sherts henrettelse ble utsatt. Han ble værende i fengsel, muligens i Marshalsea, sammen med Thomas Ford til 27. mai 1582, da løytnanten i Tower fikk ordre om å «motta visse seminarprester nylig dødsdømt». Neste dag, den 28. mai 1582, ble John Shert, Thomas Ford og Robert Johnson henrettet i Tyburn utenfor London (nå på hjørnet av Hyde Park) ved å bli hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered». John ble henrettet som nummer to og ble tvunget til å se på parteringen av Thomas Ford og ropte ut: «Å velsignede Thomas, lykkelig er du, be for meg!» I siste øyeblikk kunne han ha reddet livet ved å erklære at dronningen var overhode for Kirken i England, men han svarte: «Hun er det ikke og kan ikke være det, og det kan heller ikke noen andre, bare Den øverste hyrde». Til menneskemengden som  ropte etter hans blod etterlot han formaningen: «Extra ecclesiam nulla salus» (det finnes ingen frelse utenfor [den katolske] kirken).

De ble alle tre saligkåret den 29. desember 1886 i gruppen «Cuthbert Mayne og 51 ledsagere, martyrer». Det skjedde ved at deres kult ble godkjent av pave Leo XIII (1878-1903), som med det stadfestet den de facto saligkåringen som ble foretatt i 1583 av pave Gregor XIII (1572-85). Gruppen besto av i alt 54 martyrer, for samtidig ble Thomas More og John Fisher saligkåret. Deres minnedag var tidligere dødsdagen 28. mai, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».

Tidligere ble Thomas Ford, John Shert og Robert Johnson minnet som «De syv London-martyrene av 1582» sammen med de fire prestene som led martyrdøden to dager senere, Luke Kirby, William Filby, Laurence Richardson og Thomas Cottam SJ.

Den katolske high school i Crewe var opprinnelig oppkalt etter den salige John Shert, men den skiftet navn til St Thomas More da den ble comprehensive (ungdomsskole og videregående skole).