Den salige Robert Johnson (1544-1582)

Den salige Robert Johnson ble født i 1544 i England og kom ifølge Challoner fra grevskapet Shropshire og bispedømmet Worcester. Hvis begge deler er korrekt, må han ha kommet fra et av de fire sognene i Shropshire som tilhørte bispedømmet Worcester: Claverley, Hales, Owen og Worfield. Men en like pålitelig kilde sier at han kom fra bispedømmet Chester og var 29 år gammel ved en udatert visitasjon av det tyske kollegiet i Roma.

Robert arbeidet som tjener i en gentlemans familie før han dro utenlands for å studere til prest. Den 1. oktober 1572 begynte han 28 år gammel på det tyske kollegiet i Roma – dette var før grunnleggelsen av det engelske kollegiet i Roma («The Venerabile»). Robert var ingen akademiker, og den nevnte visitasjonen sier at Robert, en sveitser og en tysker studerte humaniora, men ikke kom særlig langt propter ingenii tarditatem. Det samme dokumentet sier at Robert led av dårlig helse.

Han dro til Cambrai i april 1574. Det finnes en udatert anmodning om viaticum for flere studenter ved kollegiet, inkludert Robert Johnson og skotten Alexander Creighton, som på grunn av dårlig helse og små boklige evner ønsket å dra til Flandern. Robert fortsatte studiene ved det engelske kollegiet i Douai i Flandern i De spanske Nederland (fra 1677 fransk, nå i departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais på grensen til Belgia). Han dro derfra i begynnelsen av april 1576 for å bli presteviet i Brussel som såkalt seminarprest, det vil si en sekularprest som var utdannet og presteviet i utlandet for tjeneste i England. Deretter tilbrakte han en tid med åndelige øvelser hos jesuittene i Leuven/Louvain før han dro til England.

Han dro til England, men kom den 20. juni 1579 tilbake til Reims. Han dro derfra igjen den 28. september 1579. Vi vet fra en svært observant spion at han kom til Roma den 26. november 1579 og dro derfra igjen sammen med William Allen den 25. februar 1580. Spionen gir følgende beskrivelse av ham: «Rundt førti år, slank, noe grove trekk, ansiktet fullt av rynker, ustelt, lingult skjegg, manglet to tenner i overkjeven på høyre side. Han snakker utmerket italiensk».

Han kom den 2. mai 1580 tilbake til England og fortsatte prestetjenesten for katolikkene i London. Sommeren 1580 var han sammen med en Mr Hare i The Spital. P. Robert Parsons SJ, jesuitten som ledet den engelske misjonen, beskrev Robert som en «svært god og gudelig liten mann» og kalte ham «Mr. Talbot’s priest», men det synes heller som om han var prest for Mr. Talbots svigermor, Lady Petre. John Talbot, niende jarl av Shrewsbury, og hans hustru Katharine Petre var foreldre til presten George Talbot.

Robert Johnson dro den 12. juli 1580 gjennom Smithfield i London sammen med ekteparet Talbot, og han skulle til å krysse Themsen til prestesynoden i Southwark, hvor Edmund Campion var til stede, ble han gjenkjent av forræderen Charles Sledd, en tidlige tjener ved det engelske kollegiet som var blitt informant. Robert ble arrestert og satt i Poultry Counter. Derfra ble han den 4. desember overført til Tower of London. Den 15. desember ble han grusomt radbrukket tre ganger, og deretter kastet i et underjordisk fangehull. Han ble også tvunget til å høre på prekener av puritanske pastorer.

Den blodige forfølgelsen av katolikker under dronning Elisabeth I begynte ikke for fullt før mer enn tyve år inn i hennes regjeringstid, med ett betydningsfullt unntak, martyriet til den hellige Cuthbert Mayne og flere andre i 1577. Dette anfallet av forfølgelse ble satt i gang av virkelige konspirasjoner for å fjerne dronningen, av den hellige pave Pius Vs ekskommunikasjon av henne og av det hysteri som fulgte ankomsten av den hellige jesuitten Edmund Campion til den engelske misjonen i 1580. Edmund og hans kolleger fikk slutt på den herskende forvirringen om katolikker med god samvittighet kunne adlyde lover som tvang dem til å gå til de nye anglikanske gudstjenestene. Katolikker ble forsikret om at det kunne de ikke.

Den 17. juli 1581 var Edmund Campion blitt arrestert, og et flertall i geheimerådet gikk inn for å henrette ham. Men respekten for folkeopinionen, både hjemme og i utlandet, gjorde at de nølte med å bringe ham på skafottet utelukkende på en anklage om å være prest. Det var nødvendig å få dømt ham på en spesifikk, forrædersk intensjon.

I anklagen ble det hevdet at William Allen, Nicholas Morton, Robert Parsons og Edmund Campion i Roma den 31. mars året før, i Reims den 30. april og på andre uspesifiserte tidspunkt både før og etter, både i Roma og Reims, skulle ha lagt et komplott for å myrde dronning Elisabeth, at i Roma den 20. mai og på andre datoer, hadde oppfordret utlendinger til å invadere landet, at de hadde bestemt å sende Campion og Parsons inn i landet for å hisse til et opprør til støtte for invasjonsstyrkene. De skulle ha planlagt å erstatte Elisabeth med den katolske dronning Maria Stuart av Skottland (d. 1587), som satt fengslet i England. Den tekniske anklagen var forræderi, mens den virkelige anklagen var å være katolske prester som gjorde tjeneste for dronningens undersåtter.

Enda en tilføyelse ble gjort i anklagen, det er umulig å si av hvem, ved at det i margen ble tilføyd navnene Bosgrave, Filby, Ford, Cottam, Hart, Richardson, Collington, Sherwin, Kirby, Johnson, Rishton, Briant, Short – hele gruppen på prester som satt fengslet – og legmannen Orton, som skulle stilles for retten for samme anklage. Denne tilføyelsen gjør det umulig å tro på oppriktigheten i anklagen. Det er tenkelig at noen i geheimerådet trodde at Allen, Morton, Parsons og Campion var skyldige, men at Ford og Collington, som hadde vært i England de siste fire eller fem årene, og hvis eneste forbindelse med Campion var at de hadde tjent en håndfull nonner i huset hvor han var arrestert, og Filby, som hadde kommet innom for å hilse på, skulle ha fartet Europa rundt i hans selskap – i Roma den 31. mars, i Reims den 30. april, tilbake i Roma igjen den 20. mai – var en anklage som den mest overflatiske undersøkelse straks måtte motbevise. Men det var etter denne siktelsen at rettssaken fant sted.

I alt var det tyve prester som ble stilt for retten i Westminster Hall. Anklagen var forræderi under en lov fra 1351 som ikke dreide seg om religion, men det oppdiktede komplottet. Formålet var å sende ut det budskapet at prestene ikke ble dømt for sin tro, men for å konspirere mot dronningen, en beskyldning som de ubøyelig benektet.

Den 14. november 1581 ble Edmund Campion ført til Queen's Bench i Westminster Hall, hvor han og syv andre (seks prester og en legmann) hørte anklagene mot dem. De andre var de hellige seminarprestene Ralph Sherwin og Luke Kirby, de salige seminarprestene Thomas Cottam SJ og Robert Johnson, prestene Edward Rishton og p. Bosgrave samt legmannen Orton (Ortor?).

Rettssaken mot de åtte ble fastsatt til 20. november. Edmund og Ralph begynte å tale, men Sir Christopher Wray, rettspresident ved Queen's Bench, sa at det var ikke nå de var stilt for retten, så de kunne spare sine taler. Men de skulle avlegge ed på om de var skyldig eller ikke. Da Edmund skulle avlegge eden, var han for svak til å løfte armen. En av hans ledsagere kysset da hans hånd og holdt den opp for ham. Denne presten fortalte senere at han hadde lagt merke til at Edmunds fingre var uten negler.

Neste dag ble syv andre ført til Queen's Bench for å høre samme anklage: Den hellige seminarpresten Alexander Briant SJ, de salige seminarprestene William Filby, Laurence Richardson, John Shert og Thomas Ford og prestene Collington og Hart, det er trolig snakk om jesuitten John Hart. Rettssaken mot disse syv skulle finne sted den 21. november.

Rettssaken mot Edmund Campion og de syv andre fant sted den 20. november. Tre menn som opprinnelig var tatt ut til jurymedlemmer, nektet å møte fordi de tvilte på at rettssaken ville bli rettferdig, og de ble erstattet av tre menn med færre skrupler. Vi kjenner navnet på bare en i juryen, nemlig formann William Lee, selv informatør og en fanatisk kalvinist. På dommerbenken satt rettspresident Christopher Wray, William Ayloff og trolig Thomas Gawdy. Aktoratet ble ført av Mr. Anderson, kronjurist, generalanklager John Popham og hans assistent, riksadvokat Thomas Egerton. På den tiden ble ikke de tiltalte forsvart av en egen advokat.

Edmund Campion opptrådte som talsmann for de åtte tiltalte, og han ba om at de måtte få individuelle rettssaker. Dette ble avvist på grunn av tidsnød, forsikret dommer Wray. De fleste av prestene hadde aldri sett hverandre før de møttes i retten. Men falske vitner ble ført frem, noe som var vanlig på den tiden. Edmund Campion forsvarte seg selv og de andre på en strålende måte, erklærte deres lojalitet til dronningen i verdslige spørsmål, knuste de såkalte bevisene og diskrediterte vitnene, og han avslørte klart at deres eneste forbrytelse var deres tro.

Selv om den partiske juryen kjente dem skyldig samme dag, tok det dem en time å komme frem til avgjørelsen. Prestene og andre ble kjent skyldige i å ha «forført dronningens undersåtter til ulydighet». Da han ble dømt, uttalte Edmund Campion: «Ved å dømme oss dømmer dere alle deres egne forfedre, alle de gamle biskopene og kongene, alt som en gang var Englands heder (…) etterkommernes dom vil ikke være så forgjengelig som deres dom som nå skal dømme oss til døden».

Deretter avsa rettspresidenten dødsdommen, at de skulle trekkes gjennom Londons gater, henges, men skjæres ned i live, få kjønnsorganene skåret av og innvollene trukket ut og brent foran deres øyne, deretter få hodet hogd av og kroppen delt i fire og hengt opp til offentlig beskuelse. Han avsluttet: «Må Gud ha nåde med deres sjel». Dødsdommen ble møtt med et gledefullt Te Deum av de dømte prestene, som ble ført tilbake i triumf til deres ulike fengsler.

Neste dag ble de syv andre prestene stilt for retten og kjent skyldige, bortsett fra p. Collington, som kunne bevise at han var i Gray's Inn i London da han angivelig skulle ha vært i Reims. Et lignende alibi for Thomas Ford ble gitt av en prest ved navn Nicholson, men dommeren ga ordre om at vitnet skulle settes i fengsel, hvor han nesten sultet i hjel. Under rettssaken benektet Robert påstander fra George Eliot, den frafalne katolikken som forrådte Campion, om at han og John Paine hadde prøvd å overtale ham til å slutte seg til et komplott mot dronningen.

Av de fjorten prestene som ble stilt for retten den 20. og 21. november, ble ti henrettet: Edmund Campion, Ralph Sherwin og Alexander Briant ble henrettet den 1. desember 1581, Thomas Ford, John Shert og Robert Johnson ble henrettet den 28. mai 1582 mens Luke Kirby, Laurence Richardson, Thomas Cottam SJ og William Filby ble henrettet den 30. mai 1582.

P. Collington ble frikjent, og hans videre skjebne er ukjent. P. Edward Rishton ble dødsdømt, men ikke henrettet. Han ble kastet i fengsel, etter tre år ble han den 21. januar 1585 landsforvist, men døde av pesten den 29. juni 1585. P. Bosgrave ble også dømt til døden, men hans skjebne er uviss. Også legmannen Orton (Ortor?) fikk en ukjent skjebne.

John Hart skulle henrettes den 1. desember, men på henrettelsesdagen skrev han til Walsingham og erklærte seg villig til å gå over til den anglikanske tro og foreslo at han skulle sendes til Reims som spion. Dette krevde nærmere prøving, og han ble sittende i Tower. Han skulle igjen henrettes sammen med John Shert og de andre den 28. mai 1582, men kvelden før ga geheimerådet ordre om at han skulle bli værende i fengsel, åpenbart var det fortsatt håp om at han skulle gå over til den etablerte kirken. Men han fikk nå motet tilbake, og han ble brutalt behandlet i 1582. I mars 1583 ble han opptatt i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ). Den 21. januar 1585 ble han også landsforvist sammen med den første gruppen. Han dro til jesuittene i Verdun, deretter til Roma og til slutt til Polen, hvor han døde den 19. juli 1586.

Robert Johnson satt i seks måneder i et ukjent fengsel, trolig i King's Bench. Den 27. mai 1582 fikk løytnanten i The Tower instruert om å motta visse seminarprester som nylig var dømt til døden. Neste dag, den 28. mai 1582, ble Robert henrettet sammen med John Shert og Thomas Ford i Tyburn utenfor London (nå på hjørnet av Hyde Park) ved å bli hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered».

Robert ble henrettet til slutt etter å ha blitt tvunget til å se på parteringen av John. Da han gikk til skafottet, sverget han sin lojalitet til dronningen og slo fast at han var uskyldig i forræderi og sa: «Jeg lærer ingenting annet enn den katolske tro». Da sheriffen anklaget ham for å være forræder, svarte han: «Hvis jeg er en forræder for å holde på denne troen, da har alle konger og dronninger i dette riket til nå, og alle våre forfedre, vært forrædere, fordi de opprettholdt den samme». Da Robert fikk tauet lagt om nakken, ba han høyt på latin. Da han ble bedt om å be på engelsk, svarte han: «Jeg ber den bønnen som Kristus lærte oss på et språk jeg forstår godt». Han ba fortsatt på latin da vognen ble trukket bort under ham.

De ble alle tre saligkåret den 29. desember 1886 i gruppen «Cuthbert Mayne og 51 ledsagere, martyrer». Det skjedde ved at deres kult ble godkjent av pave Leo XIII (1878-1903), som med det stadfestet den de facto saligkåringen som ble foretatt i 1583 av pave Gregor XIII (1572-85). Gruppen besto av i alt 54 martyrer, for samtidig ble Thomas More og John Fisher saligkåret. Deres minnedag var tidligere dødsdagen 28. mai, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».

Tidligere ble Thomas Ford, John Shert og Robert Johnson minnet som «De syv London-martyrene av 1582» sammen med de fire prestene som led martyrdøden to dager senere, Luke Kirby, William Filby, Laurence Richardson og Thomas Cottam.

Den katolske high school i Wellington i Shropshire, grevskapet hvor han ble født, bærer hans navn. Et glassmaleri som viser Robert til høyre, ble lagd for St Patrick’s Church i Wellington i 2006 for å markere sognets hundreårsjubileum. Avbildningen var basert på det eneste andre glassmaleriet av Robert, i The Holy Name Church i Oxton.

Bilde