Den hellige Johannes av Sahagún (~1430-1479)

Skytshelgen for byen og bispedømmet Salamanca; for augustinerne

Den hellige Johannes González de Castrillo (sp: Juan) ble født rundt 1430 i San Fagún (nå Sahagún) nord for Valladolid i kongeriket Léon i Spania. Byen var oppkalt etter det store benediktinerklosteret San Fagondez, som hadde sitt navn etter den hellige Facundus, en tidlig spansk martyr. Johannes var den eldste av syv barn av fromme og respekterte foreldre, Juan González de Castrillo og Sancha Martinez, og han ble født først etter 16 års ekteskap. Han fikk sin første utdannelse hos benediktinerne i klosteret San Fagondez i hjembyen og deretter i Salamanca og Bourges. Han ble presteviet i 1445, angivelig som 15-åring, men dette virker ikke særlig sannsynlig – kanskje er fødselsåret 1419 som kildene Attwater/Cumming og Catholic Encyclopedia opererer med, mer trolig. Andre skriver at han ble presteviet først i 1453.

Siden hans familie var velstående og innflytelsesrik, sørget faren for at fikk et lite embete, nemlig nabosognet Dornillos. Abbeden av klosteret ga ham tre andre embeter med relativt små inntekter. Han ble senere presentert for Alfonso de Cartagena, biskop av Burgos (1435-56), som ble begeistret for den intelligente gutten. Han lot ham bo i sitt eget palass, hvor han også ga ham utdannelse. Johannes var bare tyve år da biskopen ga ham et femte embete, nemlig som kannik i sin katedral og majordomus i biskopens husholdning.

Å inneha flere embeter, pluralisme, var vanlig på den tiden, selv om det var forbudt etter kirkeretten, og unnskyldningen var gjerne at klerikale inntekter var små. Men Johannes hadde en usedvanlig våken samvittighet, så da biskopen døde, frasa han seg alle sine embeter unntatt kapellet for St. Agnes i Burgos. Der feiret han messe daglig, underviste folket og førte et liv preget av ekstrem askese og fattigdom.

Etter en tid følte han behov for en sunnere teologisk basis for sitt arbeid, og han fikk tillatelse til å studere ved universitetet i Salamanca, finansiert av inntektene fra St. Agnes. Han ble i fire år ved universitetet og tok bachelor-graden i kirkerett. Etter at han hadde fullført studiene, overtok han sognet St. Sebastian i Salamanca og kombinerte det med et embete som kapellan (trolig ikke lønnet) i kollegiet St. Bartolomeus. Han fikk betydelig ry som predikant og åndelig veileder og arbeidet der i ni år.

Men så måtte han i 1463 gjennomgå en operasjon for gallestein, en operasjon som på den tiden var ekstrem smertefull og ofte dødelig. Han avla løfte om at hvis han overlevde, skulle han slutte seg til en orden. Straks han hadde kommet seg så pass etter operasjonen at han kunne gå, gikk han til den lokale kommuniteten av augustinereremitter (Ordo Fratrum Eremitarum Sancti Augustini – OESA, siden 1969: Ordo Sancti Augustini – OSA) i Salamanca og ba om å bli opptatt. Han ble opptatt den 18. juni 1463 og han avla løftene den 28. august 1464. Han hadde allerede absorbert regelens ånd og var høyt aktet for sin klokskap og sin evne til å forsone grupper som var fiendtlige til hverandre.

Han skal også ha utført mirakler mens han levde, angivelig til og med oppvakt døde. Et slikt mirakel skjedde i Salamanca da et lite barn falt i en brønn. Innbyggerne prøvde alle muligheter, men de klarte ikke å redde barnet. De sendte da bud på Johannes som kom til stedet, la taubeltet sitt på brønnens steinvegg og ba om at vannet ga barnet tilbake. Da steg vannet i brønnen opp til bakkenivå med barnet trygt flytende oppå.

Johannes var en mann av stor spiritualitet. Han brukte så lang tid på å lese messen at hans superior forbød ham å feire den inntil han motstrebende avslørte dybden i sin tilbedelse og de visjonene han fikk mens han celebrerte. Han så ofte hostien omgitt av lys, og under konsekrasjonen hadde han det privilegium å se Jesu kropp for seg i en visjon. Da superioren fikk innsikt i disse fenomenene, ble forbudet straks opphevet. Han ble novisemester, definitor og to ganger prior for augustinerklosteret i Salamanca (1471-73 og 1477-79).

Han lærte de stridende adelsmennene i Salamanca som var hans skriftebarn, å tilgi overlast, virkelig eller innbilt, og å leve i fred med hverandre, og en fredspakt ble underskrevet i 1476. Han behandlet alle likt uansett rang, og selv om han hørte skriftemål av alle som kom til ham, var han streng når det gjaldt å nekte eller utsette absolusjon til dem som ikke virkelig angret sine synder, som vanesyndere og kirkefolk som ikke levde i overensstemmelse med ånden i deres løfter.

Ved sine fryktløse prekener sørget han for en stor forandring i det sosiale livet i Salamanca, som på den tiden hadde et desperat behov for en apostel. Men hans våkne samvittighet brakte ham uunngåelig i konflikt med mennesker som motsatte seg hans fordømmelse av deres levesett. I 1479 forutsa han sin egen død, som inntraff senere på året. Da han i Alba de Tormes prekte mot rike jordeiere som undertrykte sine fattige leilendinger, sendte hertugen av Alba to leiemordere for å drepe ham. Men ansikt til ansikt med offeret ble morderne slått av anger og tilsto for ham og ba om hans tilgivelse. Etter det skal hertugen ha blitt alvorlig syk, og han ble helbredet av Johannes' bønner. Ved en annen anledning førte hans prekener mot prostitusjon at han ble steinet av en gruppe rasende kvinner, og han ble bare reddet av at et kompani bueskyttere dukket opp på arenaen.

En fremtredende mann i Salamanca hadde et åpenlyst forhold til en elskerinne som forårsaket en offentlig skandale. Johannes overtalte ham til å gjøre en slutt på forholdet, omvendte ham og vant ham tilbake til Kirken. Men kvinnen sverget på at hun skulle ta hevn. Det ble senere påstått at hun forårsaket hans død ved å forgifte ham, men hans nøysomme spisevaner tatt i betraktning, virker dette usannsynlig. Den samtidige biografien som ble skrevet av Johannes av Sevilla i 1498, med tillegg i 1605 og 1619, og basert på informasjon fra Johannes av Sahagúns bror og andre som kjente ham, nevner ingenting om denne påstanden.

Johannes døde den 11. juni 1479 i Salamanca. Han ble æret både innenfor og utenfor ordenen, og mange mirakler ble tilskrevet ham. Hans saligkåringsprosess ble igangsatt i 1525. Han ble saligkåret den 19. juni 1601 av pave Klemens VIII (1592-1605) og helligkåret den 16. oktober 1690 av pave Alexander VIII (1689-91). Helligkåringsbullen var datert 15. juli 1691. Hans navn står i Martyrologium Romanum og pave Benedikt XIII (1724-30) fastsatte hans minnedag til. juni. I kalenderrevisjonen i 1969 ble minnedagen strøket i Kirkens universelle kalender og henvist til lokale eller spesiell kalendere.

Han fremstilles i augustinereremittenes svarte ordensdrakt, oftest holder han en kalk som det svever en hostie over, eller den er omgitt av en glorie eller lysstråler. Hans relikvier er bevart i et helgenskrin i katedralen av Salamanca, en by han er skytshelgen for. Relikvier finnes også i Belgia og Peru.