De hellige Facundus og Primitivus av Sahagún (d. ~304)

De hellige Facundus og Primitivus (sp: Facundo y Primitivo) ble født en gang på 200-tallet i León i Spania. Ifølge Migne var de brødre og sønner av den hellige martyren Marcellus av Tanger, som led martyrdøden i år 298, og hans hellige hustru Nonia (Nona). Ifølge deres passio levde de ved elven Cea i den romerske provinsen Hispania Gallaecia (Galicia), den nordvestre spissen av dem iberiske halvøy, i dag i León.

Facundus og Primitivus falt som ofre for forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305; d. 311) og den hedenske prefekten Atticus i Galicia. En dag kom Atticus til den romerske garnisonen ved elven Cea og publiserte et edikt som sa at alle innbyggerne i disse regionene skulle ofre til et berømt romersk avgudsbilde. Brødrene nektet å ofre og bekjente sin tro på Jesus Kristus, og derfor ble de fengslet og utsatt for grusom tortur.

De ble halshogd ved elven Cea, der byen Sahagún i ligger i dag, sørøst i provinsen León i regionen Castilla y León, mellom byene Léon og Burgos. Dette skjedde angivelig en 27. november rundt år 304. Ifølge en beretning om deres martyrium strømmet det etter halshoggingen melk og blod (lac et sanguis) fra deres halser. Deres legemer ble kastet i elven, men de ble senere gjenfunnet og gravlagt. Breviaret i Sahagún sier at deres martyrium skjedde i regjeringstiden til keiser Markus Aurelius (161-80), da Atticus var konsul i Spania. Men et pergament fra 1000-tallet plasserer martyriet på 200-tallet da Atticus og Praetextatus var konsuler i Spania (sub Attico et Pretextato consulibus).

Det første sporet av deres kult opptrer først i 652, da deres levninger ble bisatt i basilikaen i Acci (i dag Guadix). To århundrer senere gjenoppbygde kong Alfons III den store av León (866-910) i 872 en basilika i ruiner, som ble oppkalt etter de to hellige martyrene og overlatt til abbed Alfons og noen av hans munker, som hadde unnsluppet muslimenes forfølgelse i klosteret San Cristóbal i Córdoba. Denne basilikaen ble plyndret og ødelagt under et muslimsk angrep i 883, men den ble igjen restaurert og utstyrt av kong Alfons III av León, datert den 3. november 905. Den ble høytidelig vigslet den 29. juni 935 og oppkalt etter Facundus (San Fagondez). Navnet Facundus hadde i den gamle dialekten formen Sa-hagun. Kirken og det tilstøtende benediktinerklosteret, nå Monasterio Real de San Benito i Sahagún, mottok i de følgende årene mange privilegier og kongelige donasjoner, og under kong Alfons VI av León (1065-1109) ble dette klosteret det viktigste sentret for den cluniacensiske reform i Spania.

Rundt klosteret vokste byen San Fagún opp (nå Sahagún). I flere århundrer stanset pilegrimer på vei til Santiago de Compostela der for å be ved martyrenes grav. «Pilegrimsguiden til Santiago de Compostela» fra 1100-tallet, også kjent som Liber Sancti Jacobi eller Codex Calixtinus, beskriver ruten fra Sør-Frankrike til Santiago i det nordvestre Spania. I denne boken heter det: Item, visitanda sunt corpora beatorum martirum Facundi scilitet et Primitivi, quorum basilicam Karolus fecit («Videre må legemene til de salige Facundus og Primitivus også besøkes, hvis basilika ble bygd av Karl den store»).

Deres passio er imidlertid rent legendarisk og ble skrevet først på midten av 900-tallet, og er klart avhengig av andre passiones, for de hellige Justus og Pastor, Emeterius, Celedonius, Vincent og spesielt fra den hellige Felix av Gerona. Også hymnen Fons Deus aeternae Pacis til ære for Facundus og Primitivus er bygd på hymnen Fons Deus vitae perennis til ære for Felix.

Facundus’ og Primitivus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 27. november. Dagen er obligatorisk minnedag i bispedømmet León og valgfri minnedag i den mozarabiske ritus. Bollandistene nevner dem den 10. mars, og 1. november nevnes også. De er skytshelgener for Las Quintanillas i provinsen Burgos i Castilla la Vieja i regionen Castilla y León, hvor deres minnedag feires den 27. september.

I et manuskript fra 1200-tallet kalles Facundus og Primitivus sønner av Marcellus, og denne fabelen ble tatt opp av noen senere forfattere og ble til og med tatt inn i Martyrologium Romanum da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker.

Ifølge tradisjonen hadde den hellige Marcellus av Tanger (d. 298) tolv sønner, som alle led martyrdøden: ved siden av Facundus og Primitivus av Sahagún (d. ca 304), de hellige Claudius, Lupercus og Victorius av León (d. ca 300), de hellige Emeterius og Celidonius av Calahorra (d. 304), de hellige Servandus og Germanus av Cádiz (d. ca 300) og de hellige Faustus, Januarius og Marcialis av Córdoba (d. ca 304). Alt tyder på at vi her har å gjøre med en legendedannelse. Sannsynligvis er det et antall kjente martyrer fra samme tid som er lagt til Marcellus. På denne måten ble Marcellus mer lik Jesus, som også hadde tolv åndelige «sønner» rundt seg. Samtidig ble mange spredte martyrhistorier forbundet med hverandre.