Den hellige Faustus av Córdoba og to ledsagere (d. ~304)

De hellige Faustus, Januarius og Martial (lat: Martialis, Marcialis) (sp: Santos Fausto, Jenaro y Marcial) levde på begynnelsen av 300-tallet i Córdoba i provinsen Bética i Hispania, nå regionen Andalucía i Sør-Spania. De ble arrestert rundt 304 i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) fordi de var kristne.

De ble ført for en dommer ved navn Eugenius. De ble lagt på pinebenken, først Faustus, deretter Januarius og til slutt Martial, som var den yngste. Mens de ble torturert sammen, sa Faustus: «Hvor lykkelig er denne foreningen i våre lidelser, som vil forene oss i våre kroner!» Eugenius ga bødlene ordre om å torturere dem uten avbrudd inntil de ville tilbe de romerske gudene. Da Faustus hørte disse ordene, ropte han ut: «Det er bare én Gud, som skapte oss alle». Da ga dommeren ordre om at hans nese, ører, øyelokk og underleppe skulle skjæres av og tennene i overkjeven skulle slås ut. Etter hvert som hver del ble skåret av, takket martyren Gud, og ny glede tindret i hans ansikt.

Deretter ble Januarius behandlet på samme måte, mens Martial ba alvorlig om utholdenhet mens han lå på pinebenken. Dommeren presset på for å få ham til å rette seg etter de keiserlige ediktene, men han svarte bestemt: «Jesus Kristus er min støtte. Ham vil jeg alltid prise med den samme glede som mine ledsagere har bekjent hans navn med under sine lidelser. Det er bare én Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, som vi skylder vår hyllest og pris». Da ble de tre martyrene tatt ned fra pinebenken og dømt til å brennes levende. De fullførte med glede sitt martyrium på bålet i Córdoba mens de fortsatte å synge lovsanger til Jesus Kristus.

Den romerske kristne poeten Prudentius (Aurelius Prudentius Clemens) (348-ca 413) som levde i Spania, skrev dikt om martyrene litt over et århundre senere. Han nevner ikke disse tre martyrene ved navn i sin bok Peristephanon («Boken om martyrenes kroner», Libro de las Coronas de los Mártires), men når han i vers nitten og tyve i hymne nummer fire, Hymnus in honorem sanctorum decem et octo martyrum Cæsaraugustanorum (De atten Zaragoza-martyrene), skriver: Corduba Acisclum dabit et Zollum / tresque coronas, «Córdoba dio a Acisclo y Zoilo / y a las tres Coronas» («Córdoba vil gi oss Acisclus og Zoilus / og de tre kroner»), regner man med at «de tre kronene» er Faustus, Januarius og Martial.

Under navnet «Córdobas tre kroner» ble de æret høyt i Spania, og dette navnet gjentas i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum. Men selv om deres eksistens er historisk bevist, bygger nok deres passio (lidelseshistorie) neppe på et ekte dokument. Deres navn har blitt foreviget gjennom visse inskripsjoner fra 400- eller 500-tallet og omtalen av dem i Martyrologium Hieronymianum.

Rundt 639 bygde biskop Honoratus i Dos Hermanas ved Sevilla en kirke viet til de tre. Disse tre martyrer har alltid hatt en betydelig kult i hjembyen Córdoba, hvor det var viet en basilika til deres minne, og de nevnes gjentatte ganger i den hellige Eulogius’ skrifter. Den eldste litterære dokumentasjonen om dem er en visigotisk hymne som er bevart i det mozarabiske officiet, som beskriver et klassisk martyrium fra keiser Diokletians tid. Fraværet av mirakuløse hendelser og andre legendariske elementer tyder på at hymnens fortelling stemmer overens med den historiske virkeligheten.

Navnene på disse martyrene inngår også i en innskrift på en sarkofag som inneholdt levninger av omtrent atten mennesker, som ble funnet i kirken San Pedro i Córdoba i 1575. Etter tre prosesser ble ektheten av levningene bestemt og kulten av dem som autentiske martyrrelikvier ble godkjent.

Deres minnedag i Martyrium Hieronymianum og den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 13. oktober, som er obligatorisk minnedag i den mozarabiske ritus og valgfri minnedag i bispedømmet Córdoba. Andre helgenlister har den 28. september. Januarius har en valgfri minnedag i erkebispedømmet Madrid og i bispedømmet Getafe den 18. september.

Ifølge tradisjonen hadde den hellige Marcellus av Tanger (d. 298) tolv sønner, som alle led martyrdøden: Faustus, Januarius og Marcialis av Córdoba, de hellige Facundus og Primitivus av Sahagún (d. ca 304), de hellige Claudius, Lupercus og Victorius av León (d. ca 300), de hellige Emeterius og Celidonius av Calahorra (d. 304), de hellige Servandus og Germanus av Cádiz (d. ca 300) og Alt tyder på at vi her har å gjøre med en legendedannelse. Sannsynligvis er det et antall kjente martyrer fra samme tid som er lagt til Marcellus. På denne måten ble Marcellus mer lik Jesus, som også hadde tolv åndelige «sønner» rundt seg. Samtidig ble mange spredte martyrhistorier forbundet med hverandre.