De hellige Acisclus og Victoria av Córdoba (d. 304?)

De hellige Acisclus (Ascylus, Ocysellus; sp: Acisclo; fr: Aciscle) og Victoria (sp: Vitoria) skal ha lidd martyrdøden på et ukjent tidspunkt i Córdoba i det sørlige Hispania (dagens Andalucía). Deres middelalderske passio (lidelseshistorie) er bare en from historie, og det synes ikke å finnes noe virkelig bevis på Victorias eksistens i det hele tatt. Acisclus var derimot en virkelig martyr, som nevnes av Prudentius og den hellige Hieronymus’ martyrologium under 18. november med den merkelige notisen «På denne dag samles rosene». Hans navn finnes i en spansk inskripsjon fra tidlig på 500-tallet som refererer til relikvier, og både Acisclus og Victoria ble en gang regnet som viktige nok til å få et officium i den mozarabiske liturgien.

Anslagene for når de levde og døde varierer med mer enn hundre år, men tradisjonen vil ha det til at de led martyrdøden i 304 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). I sin Memoriale Sanctorum («De helliges minne») sier den hellige Eulogius av Córdoba (d. 859) at Acisclus og Victoria var bror og søster fra Córdoba. Etter at de var angitt som kristne, ble de arrestert og torturert i et forsøk på å få dem til å falle fra. Da de sto fast, ble de brakt til amfiteatret, hvor Acisclus ble halshogd og Victoria skutt med piler. Deres legemer ble gravlagt av en velstående kvinne ved navn Minciana på hennes landsted.

På 700-tallet ble det satt i omløp en fantasifull Passio, hvor det sammen med Acisclus ble plassert martyren Victoria, som ble ansett som hans søster. Ifølge denne Passio ble de to kristne Acisclus og Victoria fengslet rundt år 304 av Dion, prefekt for Betica i Spania (dagens Andalucía), under Diokletians forfølgelser. De led martyrdøden ved halshogging i amfiet i Córdoba, og deretter ble deres jordiske rester gravlagt utenfor byen av adelskvinnen Minciana, og senere ble det reist en basilika over graven. Mange av martyrene fra den arabiske forfølgelsen ble gravlagt der (se Martyrene av Córdoba). Notisene fra denne Passio ble deretter tatt opp av andre autoritative hagiografiske verker, som for eksempel martyrologiet i Lyon (ca 806), kalenderen fra Córdoba av 961 og antifonariet fra León i 1066.

En passio fra 900-tallet forteller at den romerske prefekten av Córdoba, Dion, en «ondsinnet forfølger av kristne», fikk Acisclus og Victoria kastet inn i en rødglødende ovn. Men da han hørte dem synge gledessanger inne i ovnen, fikk Dion dem bundet til steiner og kastet i elven Guadalquivir. Men snart fløt de uskadd på elvens overflate. Da spente han dem ut over et bål, men bålet kom ut av kontroll og drepte hundrevis av hedninger. Deretter underkastet de to helgenene seg martyriet, ettersom de hadde lyktes i å få frem sin mening og demonstrert sin tro.

Ellers er de to helgenene nevnt av andre historiske forfattere fra middelalderen, som den hellige biskopen og kirkelæreren Isidor av Sevilla (570-636). Bare Acisclus navn nevnes i hans Historia Gothorum, hvor vestgoternes konge Agila vanhelliget martyrens grav under beleiringen av Córdoba, og ble hardt straffet for det, mens den hellige Eulogius av Córdoba, som led martyrdøden i 859, forteller i sin Memoriale sanctorum om både Acisclus og Victoria og den basilikaen som var blitt reist til ære for dem.

Relikviene av Acisclus ble delt på den salige keiser Karl den Stores (768-814; keiser fra 800) tid og en del kom til Toulouse, hvor basilikaen Saint-Sernin hevder å ha noen relikvier av Acisclus og Victoria. En annen stor del av relikviene ble æret i benediktinerklosteret San Salvador i Breda i bispedømmet Gerona.

De to hellige martyrene hadde en utbredt kult under det visigotiske styret og i det første århundre med arabisk dominans. På 1200-tallet ble det ved basilikaen viet til dem grunnlagt et cistercienserkloster, som i 1300 gikk over til dominikanerne.

Acisclus og Victoria er de fremste skytshelgenene for Córdoba og æres på hele Den iberiske halvøy (Spania og Portugal) og i Sør-Frankrike, spesielt i Provençe. Det lå en liten kirke viet til Acisclus i fjellsiden på Montserrat. Deres minnedag er 17. november både i den mozarabiske liturgien og i Martyrologium Romanum. I Toulouse ble det feiret en translasjonsfest den 20. mai. De fremstilles som en ung mann og en ung kvinne kronet med roser. I det nye Martyrologium Romanum (2004) står bare Acisclus den 17. november:

Córdubæ in Hispánia Bǽtica, sancti Acíscli, mártyris.

I Córdoba i Hispania Baetica [nå Andalucía i Spania], den hellige Acisclus, martyr.

En annen legende forteller at Victoria (Rita; sp: Vitoria) kom fra Galicia i det nordvestre Spania, men dette er trolig en oppdiktet fabel. Vi tar likevel med den fargerike legenden:

Legenden forteller at Victoria ble født i år 119 i Balcagia, nå Bayona (gal: Baiona) i provinsen Pontevedra i det sørvestre hjørnet av regionen Galicia i det nordvestre Spania. Hun var datter av de hedenske foreldrene Lucius Castelius Severus og hans hustru Calsia. Han var romersk guvernør i provinsene Gallaecia og Lusitania, som utgjør den vestligste delen av Den iberiske halvøy.

En gang mens mannen var ute og reiste i sine områder, fødte Calsia ni døtre i én fødsel. Hun ble skremt av denne flerfødselen og var full av avsky over det faktum at hun hadde født nilinger som om hun var en simpel bondekone (eller et dyr!). Hun fryktet å bli avvist av mannen for ekteskapelig utroskap, så hun bestemte seg for å kvitte seg med de uønskede døtrene. Hun overlot dem til sin trofaste tjenestepike Sila og ga henne ordre om å drukne dem i største hemmelighet i Río Miñor. Mannen kan ikke ha visst om graviditeten og i alle fall ikke om fødselen.

Men tjenestepiken Sila var nettopp blitt døpt som kristen, så på vei til elven innså hun at hun ikke kunne begå en slik fryktelig forbrytelse. Derfor dro hun til en vennligsinnet families hjem og fikk jentebarna døpt av den hellige biskop Ovidius (San Ovidio) med navnene Quiteria, Liberata, Victoria, Marina, Germana, Eufemia, Marciana, Genibera og Basilia, og de vokste opp i den kristne tro. Av Gudsfrykt ofret de ni søstrene sin jomfruelighet til Herren.

I det andre århundret nådde en fryktelig forfølgelse av de kristne også til Balcagia. Hedningene anga de hellige jomfruene, som ble arrestert og brakt for guvernør Lucius Castelius. Han truet dem med straff hvis de holdt fast ved kristendommen, men de svarte fast at de foretrakk å dø tusen ganger i stedet for å oppgi troen på Kristus. Castelius ble imponert over jentenes styrke og fant også at de hadde en forbløffende likhet med hans hustru. Han spurte om deres opprinnelse og kalte på Calsia, som straks anerkjente dem som sine døtre. Deretter fulgte en kamp i hans hjerte mellom farskjærligheten og en guvernørs plikter. Da han fikk vite at de var hans egne døtre, inviterte han dem til å gi avkall på Kristus i bytte for å kunne leve omgitt av den luksus og komfort som var deres fødselsrett. Han gjorde sitt ytterste for å overbevise dem og ba dem inntrengende om å ofre til gudene. Deres mor prøvde også å overtale dem under mange tårer, men ingenting lyktes. Dette gjorde faren rasende, så han fornyet truslene og ga dem en dag til å bestemme seg for å tilbe avgudene eller dø.

De ni søstrene ble enige om å forhindre den forbrytelsen det ville være dersom det var deres egen far som drepte dem, så de flyktet fra byen etter hver sin rute. Deretter ble hver av dem fanget og led martyrdøden i ulike områder over hele den kjente verden rundt Middelhavet.

Ifølge denne legenden døde Victoria altså i Córdoba. Når det gjelder hennes åtte søstre, skal de hellige Marina (Mariña, Marinha, Margarida, Gema) og Liberata (Librada, Libérate) ha lidd martyrdøden på korset den 18. januar 139 i en alder av tyve år i byen Aguas Santas nær Orense i Galicia. Liberata/Librada er ingen annen enn den hellige Wilgefortis (Virgeforte), en rent legendarisk skikkelse som ba til Gud om at han måtte gjøre henne så lite tiltrekkende at ingen mann ville se på henne igjen. Gud lot det da vokse ut bart og skjegg i ansiktet hennes, og den uønskede frieren forsvant. Festen for Marina feires den 18. juli, mens Liberata feires den 20. juli. De franske kildene sier at Liberata (Sainte-Libérate) ble halshogd i skogen Montus og ligger i en sarkofag fra 1300-tallet i den befestede kirken Saint-Jean-Baptiste i Mazéres. tre mil fra sin søster Quiteria i Aire-sur-l’Adour.

Den hellige Quiteria led martyrdøden i Aire-sur-l’Adour i Gascogne i Sør-Frankrike, alternativt i Marjaliza i provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha, og hennes minnedag er 22. mai. Den hellige Germana (Gemma) skal ha lidd martyrdøden i Numidia, en av de romerske provinsene i Afrika, som en av gruppen den hellige Paulus av Numidia og sytten ledsagere som har minnedag 19. januar. Basilia (Basilissa) er den samme som den hellige Basilla av Smyrna, mens den hellige Marciana (Marica) led martyrdøden i Toledo og har minnedag den 12. juli. Den hellige Eufemia (Eumelia) led martyrdøden i Auria i Orense og minnes den 16. september – andre sier at hun er identisk med den hellige Eufemia av Kalkedon. Den portugisiske versjonen sier at da Eufemia var ute av stand til å flykte fra soldatene som forfulgte henne, kastet hun seg ut fra en klippe som i dag ligger i nasjonalparken Peneda-Gerês og som kalles Penedo da Santa, Helgenklippen. En klippe åpnet seg og slukte henne, og på stedet sprang det frem en varm kilde. For den hellige Genibera (Genebra, Gemma) oppgir kildene ingen minnedag.

Det var biskop Juan de San Millán av Tuy (1547-64) som spredte kulten for de ni hellige søstrene med start i år 1564. Biskop Alfonso Galaz Torrero (1682-88) utstedte i 1688 et edikt som beordret feiringen av festen for de ni søstrene.