Den hellige Liberata eller Wilgefortis er en rent legendarisk skikkelse som nok stammer fra en livlig fantasi. Den underlige legenden, som er mer folkloristisk enn from, oppsto muligens i Flandern på 1300-tallet. Bakgrunnen er nok at Kristus på korset på den tiden ble avbildet som en skjeggløs yngling iført et lendeklede. Da noen fikk se et bysantinsk bilde av den korsfestede med skjegg og bart og krone og ikledd tunika (av respekt for hans legeme), regnet de med at dette ikke kunne være Frelseren. Derfor har nok historien om den skjeggete jomfruen blitt til.
Legenden forteller at Wilgefortis var en av ni døtre av den hedenske kongen av Portugal (en annen versjon sier at de var syv søstre som var syvlinger!) Sammen med søsknene ble hun kristen, og hun avla kyskhetsløfte. Faren ville at hun skulle gifte seg med den hedenske kongen av Sicilia, men da ba hun til Gud at han ville gjøre henne så lite tiltrekkende at ingen mann ville se på henne igjen. Gud lot det da vokse ut bart og skjegg i ansiktet hennes, og frieren forsvant. Faren spurte hvordan dette hadde gått til, og hun svarte at hun ikke ville ha noen annen brudgom enn den korsfestede. Rasende sa faren at hun skulle få det som hun ville – og korsfestet henne.
Den spanske og portugisiske tradisjonen, som kaller henne Liberata/Librada, forteller en fargerik legende om hennes fødsel og martyrdød:
Legenden forteller at Liberata ble født i år 119 i Balcagia, nå Bayona (gal: Baiona) i provinsen Pontevedra i det sørvestre hjørnet av regionen Galicia i det nordvestre Spania. Hun var datter av de hedenske foreldrene Lucius Castelius Severus og hans hustru Calsia. Han var romersk guvernør i provinsene Gallaecia og Lusitania, som utgjør den vestligste delen av Den iberiske halvøy.
En gang mens mannen var ute og reiste i sine områder, fødte Calsia ni døtre i én fødsel. Hun ble skremt av denne flerfødselen og var full av avsky over det faktum at hun hadde født nilinger som om hun var en simpel bondekone (eller et dyr!). Hun fryktet å bli avvist av mannen for ekteskapelig utroskap, så hun bestemte seg for å kvitte seg med de uønskede døtrene. Hun overlot dem til sin trofaste tjenestepike Sila og ga henne ordre om å drukne dem i største hemmelighet i Río Miñor. Mannen kan ikke ha visst om graviditeten og i alle fall ikke om fødselen.
Men tjenestepiken Sila var nettopp blitt døpt som kristen, så på vei til elven innså hun at hun ikke kunne begå en slik fryktelig forbrytelse. Derfor dro hun til en vennligsinnet families hjem og fikk jentebarna døpt av den hellige biskop Ovidius (San Ovidio) med navnene Quiteria, Liberata, Victoria, Marina, Germana, Eufemia, Marciana, Genibera og Basilia, og de vokste opp i den kristne tro. Av Gudsfrykt ofret de ni søstrene sin jomfruelighet til Herren.
I det andre århundret nådde en fryktelig forfølgelse av de kristne også til Balcagia. Hedningene anga de hellige jomfruene, som ble arrestert og brakt for guvernør Lucius Castelius. Han truet dem med straff hvis de holdt fast ved kristendommen, men de svarte fast at de foretrakk å dø tusen ganger i stedet for å oppgi troen på Kristus. Castelius ble imponert over jentenes styrke og fant også at de hadde en forbløffende likhet med hans hustru. Han spurte om deres opprinnelse og kalte på Calsia, som straks anerkjente dem som sine døtre. Deretter fulgte en kamp i hans hjerte mellom farskjærligheten og en guvernørs plikter. Da han fikk vite at de var hans egne døtre, inviterte han dem til å gi avkall på Kristus i bytte for å kunne leve omgitt av den luksus og komfort som var deres fødselsrett. Han gjorde sitt ytterste for å overbevise dem og ba dem inntrengende om å ofre til gudene. Deres mor prøvde også å overtale dem under mange tårer, men ingenting lyktes. Dette gjorde faren rasende, så han fornyet truslene og ga dem en dag til å bestemme seg for å tilbe avgudene eller dø.
De ni søstrene ble enige om å forhindre den forbrytelsen det ville være dersom det var deres egen far som drepte dem, så de flyktet fra byen etter hver sin rute. Deretter ble hver av dem fanget og led martyrdøden i ulike områder over hele den kjente verden rundt Middelhavet.
Når det gjelder hennes syv andre «søstre», skal den hellige Quiteria ha lidd martyrdøden i Aire-sur-l’Adour i Gascogne i Sør-Frankrike, alternativt i Marjaliza i provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha, og hennes minnedag er 22. mai. Den hellige Victoria (Vitoria, Rita) feires den 17. november sammen med Acisclus av Córdoba. Den hellige Germana (Gemma) skal ha lidd martyrdøden i Numidia, en av de romerske provinsene i Afrika, som en av gruppen den hellige Paulus av Numidia og sytten ledsagere som har minnedag 19. januar. Basilia (Basilissa) er den samme som den hellige Basilla av Smyrna, mens den hellige Marciana (Marica) led martyrdøden i Toledo og har minnedag den 12. juli. Den hellige Eufemia (Eumelia) led martyrdøden i Auria i Orense og minnes den 16. september – andre sier at hun er identisk med den hellige Eufemia av Kalkedon. For den hellige Genibera (Genebra, Gemma) oppgir kildene ingen minnedag.
Det var biskop Juan de San Millán av Tuy (1547-64) som spredte kulten for de ni hellige søstrene med start i år 1564. Biskop Alfonso Galaz Torrero (1682-88) utstedte i 1688 et edikt som beordret feiringen av festen for de ni søstrene. Eldre legender om skjeggete jomfruer, for eksempel Paula og Galla, bidro til utviklingen av legenden.
På korset sa Liberata til de tilstedeværende at alle som ville huske hennes lidelse, skulle bli befridd fra alle byrder og vanskeligheter. Dette har ført til at hun ble påkalt av menn og kvinner som var fanget i ulykkelige ekteskap. I England er hennes patronat mer spesifikt: Hun påkalles av kvinner som ønsker å kvitte seg med brysomme ektemenn (to be disencumbered) under navnet Uncumber.
Navnet Wilgefortis anses av mange som en forvanskning av Virgo-Fortis eller Vierge-forte – «den sterke jomfru» (på grunn av skjegget). Men i 1934 viste Gustav Schnürer og J. M. Ritz i sitt store essay Sankt Kümmernis und Volto Santo (Düsseldorf, 1934) at navnet kommer fra gammeltysk Hilge Vartz («det hellige ansikt»), for et av de mest kjente eksemplene på Kristus avbildet i tunika på korset, er Volto Santo («det hellige ansikt») i Lucca i Italia.
Hennes navn på de forskjellige språk viser til hjelp og befrielse fra bekymringer: Liberata (latin, Galicia og Italia), Libérate, Livrade (Frankrike), Livrade (Gascogne), Librada (Spania), Uncumber (England), Kümmernis, Kummernis, Gehilfe, Hülfe, Hulpe (Hilfe) (Tyskland), Ontkommer, Ontkommena, Oncommer, Ontcommer, Ontcommene, Ontcommenit, Ohnkummer (Nederland), Komina, Comera, Comeria, Cumera, Cumerana, Cumernissa, Kumerana, Kummernus, Kumini, Kumernus, Dignefortis, Dinjefortis, Hilgefortis, Reginfledis, Regenfledis, Múnia (i Barcelona, kult utdødd), Combre, Souci, Wilgefortis, Vilgefortis, Virgefortis, Vierge Forte (i Provençe), Eutropia (i Hellas) og Starosta (i Tsjekkia).
Da kulten for Liberata/Wilgefortis ble spredt på 1400- og 1500-tallet, begynte hun å bli inkludert i breviarer og martyrologier. Det eldste bevarte eksempelet er et breviar som ble trykt i Paris i 1533 på oppdrag av bispedømmet Salisbury. Det inneholder en vakker metrisk antifon og en bønn til ære for Wilgefortis. Tidligere hadde den legendariske skikkelsen Wilgefortis også en minnedag i helgenkalenderen, nemlig 20. juli. Kilden santiebeati.it oppgir 11. januar som minnedag. Hennes navn ble tatt inn i Martyrologium Romanum i 1506 og hennes kult var omfattende i Vest-Europa i senmiddelalderen.
I februar 1969 beordret pave Paul VI (1963-78) en gjennomgang av den liturgiske kalenderen for å fjerne de helgenene hvor det ikke fantes bevis for deres eksistens. I april 1969 ble det bestemt at Liberata skulle fjernes fra generalkalenderen (som er obligatorisk for hele Kirken), sammen med de hellige Kristoforos (Christopher), Georg av Kappadokia (skytshelgen for England) og mange andre helgener. Dette betyr ikke noen form for «av-kanonisering», men ganske enkelt at feiring av og ærbødighet for disse helgenene ikke er obligatorisk. Men de beholdt sin rett til ikonografisk fremstilling og ærbødighet av tradisjonsgrunner. Kalenderrevisjonen gjaldt fra 1. søndag i advent 1969 samtidig med det nye missalet.
Hennes levninger æres i katedralen Santa María i Sigüenza. I Bayona (gal: Baiona) i Galicia finnes kirken Santa Liberata, hvor de ærer en statue av helgenen. I flere århundrer ble det sagt at hun led martyrdøden der. Ifølge de nederlandske og tyske versjonene av legenden ligger hun gravlagt i Nederland. Det førkonsiliære Martyrologium Romanum hadde fremdeles under 20. juli med «den hellige Wilgefortis, jomfru og martyr i Portugal». Kulten har ingenting å gjøre med den gamle hermafrodittiske kulten på Kypros og andre steder.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Hallam, Benedictines, Bunson, Melchers, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, katolsk.dk, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, santalibrada.blogspot.com, sagen.at, uni-klu.ac.at, beyars.com, Marinas biografi - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. april 2004