Den hellige Basilla av Sirmium (100-t?)

Den hellige Basilla (Basilia, Basilissa) var en martyr på et ukjent tidspunkt. I henhold til det førkonsiliære Martyrologium Romanum døde hun i Smyrna i dagens Tyrkia. Men bollandistene mener at det ikke var i Smyrna, men i Sirmium i Pannonia, i dag Sremska Mitrovica i Vojvodina i Serbia.

Dette følges av den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004), som skriver under hennes minnedag 29. august:

Apud Sírmium in Pannónia, sanctæ Basíllæ.

Ved Sirmium i Pannonia [Sremska Mitrovica i dagens Serbia], den hellige Basilla.

En legende forteller at Basilla opprinnelig ble født i Galicia i Nordvest-Spania, men dette er nok en oppdiktet fabel. Vi gjengir likevel den fargerike legenden:

Legenden forteller at Basilla ble født i år 119 i Balcagia, nå Bayona (gal: Baiona) i provinsen Pontevedra i det sørvestre hjørnet av regionen Galicia i det nordvestre Spania. Hun var datter av de hedenske foreldrene Lucius Castelius Severus og hans hustru Calsia. Han var romersk guvernør i provinsene Gallaecia og Lusitania, som utgjør den vestligste delen av Den iberiske halvøy.

En gang mens mannen var ute og reiste i sine områder, fødte Calsia ni døtre i én fødsel. Hun ble skremt av denne flerfødselen og var full av avsky over det faktum at hun hadde født nilinger som om hun var en simpel bondekone (eller et dyr!). Hun fryktet å bli avvist av mannen for ekteskapelig utroskap, så hun bestemte seg for å kvitte seg med de uønskede døtrene. Hun overlot dem til sin trofaste tjenestepike Sila og ga henne ordre om å drukne dem i største hemmelighet i Río Miñor. Mannen kan ikke ha visst om graviditeten og i alle fall ikke om fødselen.

Men tjenestepiken Sila var nettopp blitt døpt som kristen, så på vei til elven innså hun at hun ikke kunne begå en slik fryktelig forbrytelse. Derfor dro hun til en vennligsinnet families hjem og fikk jentebarna døpt av den hellige biskop Ovidius (San Ovidio) med navnene Quiteria, Liberata, Victoria, Marina, Germana, Eufemia, Marciana, Genibera og Basilia, og de vokste opp i den kristne tro. Av Gudsfrykt ofret de ni søstrene sin jomfruelighet til Herren.

I det andre århundret nådde en fryktelig forfølgelse av de kristne også til Balcagia. Hedningene anga de hellige jomfruene, som ble arrestert og brakt for guvernør Lucius Castelius. Han truet dem med straff hvis de holdt fast ved kristendommen, men de svarte fast at de foretrakk å dø tusen ganger i stedet for å oppgi troen på Kristus. Castelius ble imponert over jentenes styrke og fant også at de hadde en forbløffende likhet med hans hustru. Han spurte om deres opprinnelse og kalte på Calsia, som straks anerkjente dem som sine døtre. Deretter fulgte en kamp i hans hjerte mellom farskjærligheten og en guvernørs plikter. Da han fikk vite at de var hans egne døtre, inviterte han dem til å gi avkall på Kristus i bytte for å kunne leve omgitt av den luksus og komfort som var deres fødselsrett. Han gjorde sitt ytterste for å overbevise dem og ba dem inntrengende om å ofre til gudene. Deres mor prøvde også å overtale dem under mange tårer, men ingenting lyktes. Dette gjorde faren rasende, så han fornyet truslene og ga dem en dag til å bestemme seg for å tilbe avgudene eller dø.

De ni søstrene ble enige om å forhindre den forbrytelsen det ville være dersom det var deres egen far som drepte dem, så de flyktet fra byen etter hver sin rute. Deretter ble hver av dem fanget og led martyrdøden i ulike områder over hele den kjente verden rundt Middelhavet.

Ifølge tradisjonen ble Marciana arrestert av soldater og dømt til døden som kristen. Den første delen av straffen var at hun ble overlatt til hedenske gladiatorer som skulle få uttrykk for sitt kjødelige begjær og skjende hennes jomfruelighet. Men dette ble på mirakuløst vis unngått fordi en mystisk kraft forhindret det. Da ble hun kastet for dyrene i sirkuset, og en okse stanget henne til døde.

Hennes martyrium skjedde ifølge denne legenden rundt år 155 i Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Hennes fest ble feiret i Toledo den 12. juli.

Når det gjelder hennes åtte søstre, skal de hellige Marina (Mariña, Marinha, Margarida, Gema) og Liberata (Librada, Libérate) ha lidd martyrdøden på korset den 18. januar 139 i en alder av tyve år i byen Aguas Santas nær Orense i Galicia. Liberata/Librada er ingen annen enn den hellige Wilgefortis (Virgeforte), en rent legendarisk skikkelse som ba til Gud om at han måtte gjøre henne så lite tiltrekkende at ingen mann ville se på henne igjen. Gud lot det da vokse ut bart og skjegg i ansiktet hennes, og den uønskede frieren forsvant. Festen for Marina feires den 18. juli, mens Liberata feires den 20. juli. De franske kildene sier at Liberata (Sainte-Libérate) ble halshogd i skogen Montus og ligger i en sarkofag fra 1300-tallet i den befestede kirken Saint-Jean-Baptiste i Mazéres. tre mil fra sin søster Quiteria i Aire-sur-l’Adour.

Den hellige Quiteria led martyrdøden i Aire-sur-l’Adour i Gascogne i Sør-Frankrike, alternativt i Marjaliza i provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha, og hennes minnedag er 22. mai. Den hellige Victoria (Vitoria, Rita) feires den 17. november sammen med Acisclus av Córdoba. Den hellige Germana (Gemma) skal ha lidd martyrdøden i Numidia, en av de romerske provinsene i Afrika, som en av gruppen den hellige Paulus av Numidia og sytten ledsagere som har minnedag 19. januar. Den hellige Marciana (Marica) led martyrdøden i Toledo og har minnedag den 12. juli. Den hellige Eufemia (Eumelia) led martyrdøden i Auria i Orense og minnes den 16. september – andre sier at hun er identisk med den hellige Eufemia av Kalkedon. Den portugisiske versjonen sier at da Eufemia var ute av stand til å flykte fra soldatene som forfulgte henne, kastet hun seg ut fra en klippe som i dag ligger i nasjonalparken Peneda-Gerês og som kalles Penedo da Santa, Helgenklippen. En klippe åpnet seg og slukte henne, og på stedet sprang det frem en varm kilde. For den hellige Genibera (Genebra, Gemma) oppgir kildene ingen minnedag.

Det var biskop Juan de San Millán av Tuy (1547-64) som spredte kulten for de ni hellige søstrene med start i år 1564. Biskop Alfonso Galaz Torrero (1682-88) utstedte i 1688 et edikt som beordret feiringen av festen for de ni søstrene.