Den hellige Marina av Orense (119-139?)

Den hellige Marina (sp: Mariña) sto i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum med teksten: Gallaeciae in Hispania sanctae Marinae virginis et martyris («I Galicia i Spania, den hellige Marina, jomfru og martyr»). Hennes navn ble satt inn i det romerske martyrologium ved den andre revisjonen på 1500-tallet, som ble foretatt av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, etter Villegas og Trujillo. Hennes biografi er en salig blanding av virkelighet og legende.

Legenden forteller at Marina ble født i år 119 i Balcagia, nå Bayona (gal: Baiona) i provinsen Pontevedra i det sørvestre hjørnet av regionen Galicia i det nordvestre Spania. Hun var datter av de hedenske foreldrene Lucius Castelius Severus og hans hustru Calsia. Han var romersk guvernør i provinsene Gallaecia og Lusitania, som utgjør den vestligste delen av Den iberiske halvøy.

En gang mens mannen var ute og reiste i sine områder, fødte Calsia ni døtre i én fødsel. Hun ble skremt av denne flerfødselen og var full av avsky over det faktum at hun hadde født nilinger som om hun var en simpel bondekone (eller et dyr!). Hun fryktet å bli avvist av mannen for ekteskapelig utroskap, så hun bestemte seg for å kvitte seg med de uønskede døtrene. Hun overlot dem til sin trofaste tjenestepike Sila og ga henne ordre om å drukne dem i største hemmelighet i Río Miñor. Mannen kan ikke ha visst om graviditeten og i alle fall ikke om fødselen.

Men tjenestepiken Sila var nettopp blitt døpt som kristen, så på vei til elven innså hun at hun ikke kunne begå en slik fryktelig forbrytelse. Derfor dro hun til en vennligsinnet families hjem og fikk jentebarna døpt av den hellige biskop Ovidius (San Ovidio) med navnene Quiteria, Liberata, Victoria, Marina, Germana, Eufemia, Marciana, Genibera og Basilia, og de vokste opp i den kristne tro. Av Gudsfrykt ofret de ni søstrene sin jomfruelighet til Herren.

I det andre århundret nådde en fryktelig forfølgelse av de kristne også til Balcagia. Hedningene anga de hellige jomfruene, som ble arrestert og brakt for guvernør Lucius Castelius. Han truet dem med straff hvis de holdt fast ved kristendommen, men de svarte fast at de foretrakk å dø tusen ganger i stedet for å oppgi troen på Kristus. Castelius ble imponert over jentenes styrke og fant også at de hadde en forbløffende likhet med hans hustru. Han spurte om deres opprinnelse og kalte på Calsia, som straks anerkjente dem som sine døtre. Deretter fulgte en kamp i hans hjerte mellom farskjærligheten og en guvernørs plikter. Da han fikk vite at de var hans egne døtre, inviterte han dem til å gi avkall på Kristus i bytte for å kunne leve omgitt av den luksus og komfort som var deres fødselsrett. Han gjorde sitt ytterste for å overbevise dem og ba dem inntrengende om å ofre til gudene. Deres mor prøvde også å overtale dem under mange tårer, men ingenting lyktes. Dette gjorde faren rasende, så han fornyet truslene og ga dem en dag til å bestemme seg for å tilbe avgudene eller dø.

De ni søstrene ble enige om å forhindre den forbrytelsen det ville være dersom det var deres egen far som drepte dem, så de flyktet fra byen etter hver sin rute. Deretter ble hver av dem fanget og led martyrdøden i ulike områder over hele den kjente verden rundt Middelhavet.

Folkefromheten sier at Marina og hennes søster Liberata (Librada), led martyrdøden på korset den 18. januar 139 i en alder av tyve år i byen Aguas Santas nær Orense (gal: Ourense), hovedstaden i provinsen Ourense i regionen Galicia i det nordvestre Spania. Marina ble halshogd og liket kastet inn i en ovn, men kroppen hennes ble aldri brent. Da hodet ble hogd av, traff det bakken tre ganger, og på de tre stedene sprang det frem tre vannkilder, og dermed fikk stedet navnet Aguas Santas.

Liberata/Librada er ingen annen enn den hellige Wilgefortis, en rent legendarisk skikkelse som ba til Gud om at han måtte gjøre henne så lite tiltrekkende at ingen mann ville se på henne igjen. Gud lot det da vokse ut bart og skjegg i ansiktet hennes, og den uønskede frieren forsvant. Festen for Marina feires den 18. juli, mens Liberata feires den 20. juli, som skal være den datoen i 1515 da hennes relikvier ble flyttet fra byen Sigüenza i provinsen Guadalajara i regionen Castilla-La Mancha til Bajona i Galicia. De franske kildene sier at Liberata (Sainte-Libérate) ble halshogd i skogen Montus og ligger i en sarkofag fra 1300-tallet i den befestede kirken Saint-Jean-Baptiste i Mazéres. tre mil fra sin søster Quiteria i Aire-sur-l’Adour.

Når det gjelder hennes syv andre søstre, led den hellige Quiteria martyrdøden i Aire-sur-l’Adour i Gascogne i Sør-Frankrike, alternativt i Marjaliza i provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha, og hennes minnedag er 22. mai. Den hellige Victoria (Vitoria, Rita) feires den 17. november sammen med Acisclus av Córdoba. Den hellige Germana (Gemma) skal ha lidd martyrdøden i Numidia, en av de romerske provinsene i Afrika, som en av gruppen den hellige Paulus av Numidia og sytten ledsagere som har minnedag 19. januar. Basilia (Basilissa) er den samme som den hellige Basilla av Smyrna, mens den hellige Marciana (Marica) led martyrdøden i Toledo og har minnedag den 12. juli. Den hellige Eufemia (Eumelia) led martyrdøden i Auria i Orense og minnes den 16. september – andre sier at hun er identisk med den hellige Eufemia av Kalkedon. Den portugisiske versjonen sier at da Eufemia var ute av stand til å flykte fra soldatene som forfulgte henne, kastet hun seg ut fra en klippe som i dag ligger i nasjonalparken Peneda-Gerês og som kalles Penedo da Santa, Helgenklippen. En klippe åpnet seg og slukte henne, og på stedet sprang det frem en varm kilde. For den hellige Genibera (Genebra, Gemma) oppgir kildene ingen minnedag.

Det var biskop Juan de San Millán av Tuy (1547-64) som spredte kulten for de ni hellige søstrene med start i år 1564. Biskop Alfonso Galaz Torrero (1682-88) utstedte i 1688 et edikt som beordret feiringen av festen for de ni søstrene.

I Aguas Santas er Marinas jordiske rester bevart i en kirke som er viet til henne. Den enorme spredningen av hennes kult attesteres av utallige kirker og helligdommer som bærer hennes navn i bispedømmene i Galicia, Astorga og andre mer fjerntliggende, som i Córdoba og Sevilla i Andalucía. Stedet for hennes martyrium angis til forskjellige steder av ulike legender. Falsknere har uten grunnlag brukt detaljer fra legendene om den hellige Margareta av Antiokia (Marina) (275-290) i hennes biografi, men alle nedtegnelsene om hennes historie er gått tapt. I Spania kalles hun også Mariña av Aguas Santas. Hennes minnedag 18. juli står ikke lenger i den siste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Hennes attributter i kunsten er en ovn og vannkildene i Aguas Santas.

Noen kaller også Marina for Pelagia. Dette navnet er den kvinnelige formen av det greske navnet Πελαγιος (Pelagios), som er utledet fra πελαγος (pelagos), «havet». Navnet Marina kommer fra det latinske navnet Marinus, «mann av havet», og dette har skapt noen duplikater i de ulike martyrologiene.