Den hellige Quiteria av Aire-sur-l’Adour (400-t)

Den hellige Quiteria (fr: Quitterie; kat: Quitèria; port: Quitéria) levde på 400-tallet. Hun er en spansk helgen som æres i det nordvestlige Spania og Portugal, men særlig i grenseområdene mellom Frankrike og Spania, spesielt i spansk og fransk Navarra. Hun æres som jomfru og martyr, men man vet ingenting sikkert om henne bortsett fra navnet og hennes kult, og hennes tradisjonelle historie er fullstendig upålitelig og det er nok snakk om en oppdiktet fabel.

Legenden forteller at Quiteria ble født i år 119 i Balcagia, nå Bayona (gal: Baiona) i provinsen Pontevedra i det sørvestre hjørnet av regionen Galicia i det nordvestre Spania. Hun var datter av de hedenske foreldrene Lucius Castelius Severus og hans hustru Calsia. Han var romersk guvernør i provinsene Gallaecia og Lusitania, som utgjør den vestligste delen av Den iberiske halvøy.

En gang mens mannen var ute og reiste i sine områder, fødte Calsia ni døtre i én fødsel. Hun ble skremt av denne flerfødselen og var full av avsky over det faktum at hun hadde født nilinger som om hun var en simpel bondekone (eller et dyr!). Hun fryktet å bli avvist av mannen for ekteskapelig utroskap, så hun bestemte seg for å kvitte seg med de uønskede døtrene. Hun overlot dem til sin trofaste tjenestepike Sila og ga henne ordre om å drukne dem i største hemmelighet i Río Miñor. Mannen kan ikke ha visst om graviditeten og i alle fall ikke om fødselen.

Men tjenestepiken Sila var nettopp blitt døpt som kristen, så på vei til elven innså hun at hun ikke kunne begå en slik fryktelig forbrytelse. Derfor dro hun til en vennligsinnet families hjem og fikk jentebarna døpt av den hellige biskop Ovidius (San Ovidio) med navnene Quiteria, Liberata, Victoria, Marina, Germana, Eufemia, Marciana, Genibera og Basilia, og de vokste opp i den kristne tro. Av Gudsfrykt ofret de ni søstrene sin jomfruelighet til Herren.

I det andre århundret nådde en fryktelig forfølgelse av de kristne også til Balcagia. Hedningene anga de hellige jomfruene, som ble arrestert og brakt for guvernør Lucius Castelius. Han truet dem med straff hvis de holdt fast ved kristendommen, men de svarte fast at de foretrakk å dø tusen ganger i stedet for å oppgi troen på Kristus. Castelius ble imponert over jentenes styrke og fant også at de hadde en forbløffende likhet med hans hustru. Han spurte om deres opprinnelse og kalte på Calsia, som straks anerkjente dem som sine døtre. Deretter fulgte en kamp i hans hjerte mellom farskjærligheten og en guvernørs plikter. Da han fikk vite at de var hans egne døtre, inviterte han dem til å gi avkall på Kristus i bytte for å kunne leve omgitt av den luksus og komfort som var deres fødselsrett. Han gjorde sitt ytterste for å overbevise dem og ba dem inntrengende om å ofre til gudene. Deres mor prøvde også å overtale dem under mange tårer, men ingenting lyktes. Dette gjorde faren rasende, så han fornyet truslene og ga dem en dag til å bestemme seg for å tilbe avgudene eller dø.

De ni søstrene ble enige om å forhindre den forbrytelsen det ville være dersom det var deres egen far som drepte dem, så de flyktet fra byen etter hver sin rute. Deretter ble hver av dem fanget og led martyrdøden i ulike områder over hele den kjente verden rundt Middelhavet.

Quiteria trakk seg tilbake til ensomheten på et fjell, hvor hun levde en tid i bønn. Men hun fikk et varsel fra en Herrens engel som befalte henne å dra tilbake til foreldrenes hus. Hun dro til Balcagia og sin fars guvernørpalass, hvor hun ble mottatt med stor beundring og glede. Faren prøvde å overtale henne til å gifte seg og sa han allerede hadde funnet en verdig mann, den rike og adelige Germanus. Quiteria svarte: «Kjære far, jeg kan ikke gi meg selv til en mann på jorden, fordi min mann er himmelens konge, Jesus Kristus, som jeg elsker av hele mitt hjerte og som elsker meg så høyt at han ga sitt liv for meg». Den sinte faren informerte Germanus om dette avslaget og ba ham om å hevne denne fornærmelsen og kutte hodet av henne. Men Quiteria klarte å rømme i skjul av nattemørket, og en Herrens engel viste henne hvilken vei hun skulle gå.

Men Germanus klarte også å nå dette fjerne landet. Mens Quiteria gikk gjennom en dal i nærheten av Marjaliza i provinsen Toledo, merket hun at hun ble forfulgt, så da gjemte hun seg i et hult tre. Hun ba en gjeter som bodde der ute om at hvis forfølgerne spurte etter henne, måtte han ikke avsløre hennes gjemmested. Etter at hun hadde gjemt seg, kom snart den grusomme Germanus, og han spurte gjeteren om han hadde sett en ung kvinne. Gjeteren sa at han ikke hadde sett noen, men en finger pekte mot det hule treet. Dermed oppdaget Germanus Quiteria og grep hennes dyrebare hår, og han erklærte at han skulle kutte av henne hodet. Quiteria utbrøt: «Herre, ta imot min sjel!», knelte på bakken bød frem halsen til hogg.

Hun utførte mange mirakler etter sin død og begynte med gjeteren, siden han forrådte Quiteria, for hans hunder ble gale og påførte ham flere sår. Gjeteren knelte ned foran henne og hun tilga ham og ba ham om å vaske sårene med vann fra kilden som hun hadde fått til å springe frem. Hun har derfor blitt påkalt som beskytter mot rabies (hundegalskap).

Den franske versjonen sier at hun søkte tilflukt i Aire (Adura) ved elven Adour (Aire-sur-l’Adour) i departementet Landes i regionen Aquitania i Sør-Frankrike (i den historiske regionen Gascogne). Men utsendinger fra hennes far oppsporet henne, og på hans ordre ble hun halshogd på stedet. Legenden sier at en hund deretter grep det avhogde hodet etter håret, og avbildningen av denne merkelige hendelsen har gjort at hun anropes som et kraftig forsvar mot rabiate hunder.

Hun æres også spesielt i Portugal, hvor den samme historien om nilingene fortelles. Men der er hun født i Entre Douro e Minho, en av de historiske provinsene i Portugal nordvest i landet, ofte kalt bare Minho. Andre portugisiske tradisjoner sier at hun kom fra Bracara (Braga i Portugal) og at hun ble halshogd og kastet på havet. Denne legenden hevder at hun kom opp fra vannet med hodet i hendene. Hun blir imidlertid ikke regnet blant cephalophores (gr: «hode-bærere»), det vil si de som bærer sitt eget hode i hendene, en tradisjonell ikonografi av en helgen som led martyrdøden ved å bli halshogd, ettersom det ikke finnes noen skriftlige kilder som bekrefter dette.

Quiteria nevnes av den hellige Gregor av Tours (539-594). Hennes minnedag er 22. mai, som skal være den dagen hun led martyrdøden. Hennes navn står i Martyrologium Romanum, men ikke i noen annen gammel kalender som Martyrologium Hieronymianum. I den siste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) heter det under 22. mai:

In pago Aturénsi in Aquitánia, sanctæ Quitériæ, vírginis.

I regionen Aire i Aquitania, den hellige Quiteria, jomfru.

Quiteria er skytshelgen for Higueruela i Castilla-La Mancha og Meca i Alenquer i Portugal. Fordi hun er en folkelig skytshelgen mot bitt av gale hunder, avbildes hun med en hund i lenke. Ellers er hennes attributt i kunsten en martyrpalme. Hun kan også avbildes med hodet i hendene mens hun stiger opp av havet. Byen Santa Quitéria i Brasil er oppkalt etter henne.

Når det gjelder hennes åtte søstre, skal de hellige Marina (Mariña, Marinha, Margarida, Gema) og Liberata (Librada, Libérate) ha lidd martyrdøden på korset den 18. januar 139 i en alder av tyve år i byen Aguas Santas nær Orense i Galicia. Liberata/Librada er ingen annen enn den hellige Wilgefortis (Virgeforte), en rent legendarisk skikkelse som ba til Gud om at han måtte gjøre henne så lite tiltrekkende at ingen mann ville se på henne igjen. Gud lot det da vokse ut bart og skjegg i ansiktet hennes, og den uønskede frieren forsvant. Festen for Marina feires den 18. juli, mens Liberata feires den 20. juli. De franske kildene sier at Liberata (Sainte-Libérate) ble halshogd i skogen Montus og ligger i en sarkofag fra 1300-tallet i den befestede kirken Saint-Jean-Baptiste i Mazéres. tre mil fra sin søster Quiteria i Aire-sur-l’Adour.

Den hellige Victoria (Vitoria, Rita) feires den 17. november sammen med Acisclus av Córdoba. Den hellige Germana (Gemma) skal ha lidd martyrdøden i Numidia, en av de romerske provinsene i Afrika, som en av gruppen den hellige Paulus av Numidia og sytten ledsagere som har minnedag 19. januar. Basilia (Basilissa) er den samme som den hellige Basilla av Smyrna, mens den hellige Marciana (Marica) led martyrdøden i Toledo og har minnedag den 12. juli. Den hellige Eufemia (Eumelia) led martyrdøden i Auria i Orense og minnes den 16. september – andre sier at hun er identisk med den hellige Eufemia av Kalkedon. Den portugisiske versjonen sier at da Eufemia var ute av stand til å flykte fra soldatene som forfulgte henne, kastet hun seg ut fra en klippe som i dag ligger i nasjonalparken Peneda-Gerês og som kalles Penedo da Santa, Helgenklippen. En klippe åpnet seg og slukte henne, og på stedet sprang det frem en varm kilde. For den hellige Genibera (Genebra, Gemma) oppgir kildene ingen minnedag.

Det var biskop Juan de San Millán av Tuy (1547-64) som spredte kulten for de ni hellige søstrene med start i år 1564. Biskop Alfonso Galaz Torrero (1682-88) utstedte i 1688 et edikt som beordret feiringen av festen for de ni søstrene.