Maria, Fredens dronning

Vår Frue, Fredens dronning fremstilles i kunsten som holdende en due og en oljegrein, symboler for fred. Kirken har en egen messe for Maria, fredens dronning: Missa Beata Maria Virgo Regina Pacis, hvor det finnes ulike grunner til at Vår Frue kalles fredsdronning: Hun er mor til «Fredsfyrsten» (introitus) som forsonte himmel og jord (kommunionsverset). Hun sto ved foten av korset hvor Kristus fortjente fred for hele verden. I pinsen ba Maria for fredens ånd (prefasjonen). Hun er vår forbeder hos Gud for å oppnå kjærlighetens, enhetens og forsoningens ånd (Kollektbønnen, kommunionsverset). Maria er Den uplettede unnfangelse, en person i fred med seg selv og Gud. Det er mange pavelige encyklikaer som ber Maria om å gå i forbønn for fred.

Julaften 1800 grunnla Pierre Coudrin og Henriette Aymer de Chevalerie «Kongregasjonen av Jesu og Marias helligste hjerter og den evige tilbedelse av det aller helligste altersakrament» (Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae Sanctissimi Sacramenti Altaris – SS.CC.), som er kjent som Picpus-patre etter sitt hovedkvarter i Rue Picpus i Paris, og i Tyskland som «Arnsteiner Patres» etter sin første kommunitet i Kloster Arnstein an der Lahn.

Den 6. mai 1806 ble en liten statue av Jomfru Maria berodd til kongregasjonens omsorg og plassert i søstrenes kapell i Rue Picpus. Denne statuen er kjent som Vår Frue av Freden og er 33 centimeter høy uten sokkelen. Maria, som lener seg lett til venstre, bærer en gresk lukket tunika som går ned til føttene, iført sandaler i romersk stil. I høyre hånd holder hun en olivengrein, mens hun bærer Jesusbarnet på venstre arm. Han har korset i høyre hånd og en jordklode i venstre.

Den første kjente teksten som nevner Vår Frue av Freden kom i en bok utgitt i 1660 av p. Médard de Compiègne, en kapusinsk predikant. Han sa at statuen kom fra den berømte familien Joyeuse, hvor den gikk i arv. En tradisjon uten historisk grunnlag sier at statuen ble laget på 1200-tallet, endog på 1100-tallet. Mest sannsynlig er det at den ble skåret ut i Languedoc i begynnelsen av den franske renessansen og kom til familien Joyeuse rundt 1530.

Statuens historie er nært knyttet til familien Joyeuse. I 1518 forlot Jean de Joyeuse Château de Joyeuse i Ardèche til fordel for Château de Couiza i Bas-Languedoc, som hans hustru Françoise de Voisins hadde med som medgift. Statuen, som da var ganske ny, kom dit rundt 1530. Den ble gitt til deres fromme sønn Guillaume, som i 1561 brakte den til Toulouse. I sitt ekteskap med Marie de Batarnay fikk han syv barn, og det var sønnen Henri som arvet statuen.

Via Cahors, Limoges og Orléans kom statuen i midten av november 1576 til Collège de Navarre i Paris, deretter i 1582 til Hôtel du Bouchage i Rue Saint-Honoré, hvor i dag Temple de l'Oratoire ligger. Selv om Henri var tiltrukket av det religiøse liv, ble han presset til å gifte seg med Catherine de La Vallette. Paret slo seg ned i Rue Saint-Honoré, i en bygning som også inneholdt et kapusinerkloster. Der arrangerte Henri et kapell for Vår Frue av Freden.

Da Henri ble enkemann, betrodde han datteren Henriette-Catherine til sin mor, og deretter trådte han i 1587 inn hos kapusinerne. Han ga dem sin del av bygningen inkludert kapellet for Vår Frue av Freden. Han døde i 1608. Kapusinerne ville utvide sitt kloster og ble dermed nødt til å rive kapellet for Madonnaen. De laget en nisje på fasaden, hvor statuen kunne ses av offentligheten. Der ble den værende i 63 år. Pilegrimsstrømmen vokste, og de presset kapusinerne til å installere statuen i sitt eget kapell i 1651, deretter å bygge et større kapell hvor statuen ble satt i 1657.

I 1658 ble kong Ludvig XIV (1643-1715) syk, og dronningen ba om bønner for ham. Kapusinerne henvendte seg til Vår Frue av Freden, og den 9. juli ble kongen helbredet, og man snakket om en oppstandelse. Som votivgave bestilte dronningen et maleri av Mignard, som i dag er utstilt i Versailles. Under revolusjonen gjemte en kapusiner statuen i 1791 og betrodde den til Mlle Papin. Litt senere ga hun den til Mme de Luynes i Rue de l'Université.

Mme de Luynes var opptatt av å etablere statuens autentisitet, så hun ba en biskoppelig vikar om å sette opp et dokument under erkebiskopen av Paris' segl. Da Mme de Luynes døde, var det Mlle Papins søster, Mme Coipel, som arvet den uvurderlige statuen. Hun ønsket å betro den til et kloster og tilbød den til Pierre Coudrin og Henriette Aymer de Chevalerie, grunnleggerne av Picpus-kongregasjonen. Den 6. mai 1806 brakte Moder Henriette Aymer statuen til Rue Picpus, og p. Pierre Coudrin satte henne midlertidig ved alteret for l'Etoile du Matin, Morgenstjernen, i kapellet.

I de vanskelige dagene under Pariserkommunen i 1871 brøt folket, hisset opp av ateistiske ledere, seg inn i kirker, kapeller og klostre og ødela ethvert religiøst symbol som falt i deres hender. Kapellet for Vår Frue av Freden ble også deres bytte. Superioren ba med tårer i øynene om at de sparte den høyt elskede helligdommen, og underlig nok gikk mobben bort og etterlot statuen uskadd. Da forfølgelsene dabbet av, ble statuen satt tilbake på sin vanlige plass og æret av en gruppe hengivne sjeler.

Denne statuen ble seremonielt kronet den 9. juli 1906 i den hellige pave Pius Xs (1903-14) navn av kardinal Amette, erkebiskop av Paris. Siden da har kongregasjonen hver 9. juli med stor høytid feiret festen for Vår Frue av Freden – Our Lady, Queen of Peace; Notre-Dame de Paix; Nuestra Señora de la Paz; Maria Regina Della Pace; Maria, Königin des Friedens. Under de to verdenskrigene ble hun påkalt for beskyttelse og trygghet for barn og mennesker overalt.

Honolulu

Vår Frue av Freden påkalles spesielt når kongregasjonens misjonærer drar ut til misjonsland. Statuen plasseres på deres hoder og misjonærene betros i Vår Frue av Fredens omsorg. Blant dem som ble sendt ut med hennes beskyttelse, var den salige p. Damian, de spedalskes apostel. På denne måten ble andakten for Vår Frue av Freden spredt til alle verdenshjørner: 1827 – Hawaii; 1834 – Fransk Polynesia; 1834 – Chile; 1840 – Belgia; 1848 – Peru; 1862 – Ecuador; 1880 – Spania; 1883 – Bolivia; 1893 – Tyskland; 1894 – Cook Islands; 1895 – Storbritannia; 1896 – Nederland; 1905 – USA; 1923 – Indonesia; 1925 – Brasil; 1927 – Polen; 1928 – Canada; 1929 – Argentina; 1930 – Norge; 1931 – Portugal; 1932 – Belgisk Kongo; 1932 – Italia; 1933 – Østerrike; 1945 – Colombia; 1948 – Irland; 1949 – Japan; 1953 – Puerto Rico; 1956 – Mosambik; 1958 – Singapore; 1961 – Bahamas; 1964 – New Zealand; 1965 – Paraguay; 1972 – Sveits; 1973 – Elfenbenskysten; 1975 – India; 1977 – Australia; 1977 – Tanzania; 1987 – Zambia; 1990 – Filippinene.

Da Picpus-misjonærer den 7. juli 1827 kom til Hawaii (da Sandwich-øyene) og grunnla Den katolske Kirke der, konsekrerte de disse øyene under Vår Frue av Fredens beskyttelse. De bygde den første katolske kirken på Hawaii til henne. I dag er katedralen Our Lady of Peace i Honolulu fra 1843 den eldste katolske katedralen i kontinuerlig bruk i USA. En forstørret replika i bronse av statuen i Paris ble plassert i en nisje over høyalteret i katedralen. En statue av Vår Frue av Freden fra 1893 står på en sokkel på katedralens gårdsplass. Hennes offisielle minnedag feires den 24. januar hvert år på Hawaii og i noen kirker i USA. Andre steder feires minnedagen den 9. juli. Katedralen i Papeete på Tahiti er også viet til Vår Frue av Freden.

I 1915, under Første verdenskrig, ba flere biskoper pave Benedikt XV (1914-22) om at det i resitasjonen av litaniene måtte tilføyes en ny invokasjon etter påkallingen av Rosenkransens dronning, nemlig Regina Pacis, Ora Pro Nobis – «Fredens dronning, be for oss». I 1917 la pave Benedikt til påkallelsen «Fredens dronning» til Det lauretanske litani.

Vår Frue av Freden er også skytshelgen for El Salvador. Tradisjonen vil ha det til at en gang i 1682 fant noen kjøpmenn en forlatt eske på stranden i Salvadors Mar del Sur. De klarte ikke å få opp esken, og siden den var omhyggelig lukket og forseglet, antok de at den inneholdt noe verdifullt. De bestemte seg for å ta esken med til byen San Miguel, hvor de ville finne ut hvordan de kunne åpne den. De bandt esken på ryggen til et esel og bega seg på den lange og farefulle reisen til byen, hvor de ankom den 21. november og aktet å informere de lokale myndighetene om funnet.

Men da de gikk forbi sognekirken, som nå er en katedral, la eselet seg ned på bakken. De var da i stand til å åpne esken og var forbauset over å finne at den inneholdt en vakker statue av Maria som holder barnet. Statuens opprinnelse er fortsatt et mysterium ettersom det aldri ble kjent hvem esken var ment for, eller hvordan den nådde stranden i Salvador. Det sies at en hard og blodig kamp foregikk mellom innbyggerne i regionen, men da de hørte om det vidunderlige funnet i den forlatte esken, la det ned våpnene og sluttet øyeblikkelig å slåss.

Det fortelles også at den vinnende siden under borgerkrigen i 1833, da alle ventet et blodbad, i stedet for å iverksette represalier satte statuen i atriet i sognekirken. Ved Vår Frues føtter ble det avlagt et høytidelig løfte om ikke å bære nag, men viske ut alt hat i hjertene slik at freden ville skape brorskap og forsoning. Dette er hvorfor statuen fikk tittelen Vår Frue av Freden, og dens liturgiske feiring holdes den 21. november til minne om dens ankomst til San Miguel.

Statuen er skåret ut i tre og ikledd en hvit kjole med El Salvadors nasjonalvåpen innbrodert på forsiden. Mariafiguren holder en palmegrein i gull som et minne om vulkanen Chaparrastiques utbrudd den 21. september 1787, som truet med å ødelegge byen med brennende lava. De skremte innbyggerne brakte ut statuen av Vår Frue av Freden til katedralens hovedinngang, og i samme øyeblikk endret lavaen retning og rant bort fra byen. Akkurat der hvor lavaen endret retning er det nå en by, Milagro de la Paz («Fredsmirakelet»). Da dette hendte, så alle på himmelen, skyer som var formet som en palmegrein som synes å sprute ut av vulkanens krater. De troende anså dette som et tegn på Jomfruens beskyttelse, så de bestemte seg for å plassere en palmegrein av gull i hennes hånd lik den de hadde sett på himmelen.

Pave Benedikt XV (1914-22) autoriserte kroningen av statuen, som fant sted den 21. november 1921. Gullsmeden som laget kronen, brukte 650 gram gull og mange edelsteiner, blant annet en enorm smaragd omgitt av diamanter. Den nye helligdommen viet til Vår Frue av Freden ble fullført i 1953.

Den 10. september 1990 konsekrerte pave Johannes Paul II (1978-2005) basilikaen Vår Frue av Freden (Basilique de Notre Dame de la Paix) i Yamoussoukro i Elfenbenskysten (Côte d'Ivoire). Den er laget som en replika av Peterskirken i Roma og ble bevisst laget litt større for å bli den største kirken i verden (kuppelen er noe lavere enn Peterskirken, men korset på toppen er høyere) med en høyde på 158 meter. Kirken ble bygd mellom 1985 og 1989 av den daværende president Félix Houphouët-Boigny og kostet 300 millioner US$. På slutten av byggeperioden ga presidenten ordre om at han selv skulle avbildes på et glassmaleri ved siden av glassmalerier av Jesus og apostlene. I likhet med sin modell i Roma er denne kirken ikke en katedral, det vil si bispesete.

Pave Johannes Paul II avsluttet sin postsynodale apostoliske formaning Ecclesia in Oceania med en bønn rettet til Vår Frue av Freden.