Den hellige Karlung var en svensk lokalhelgen eller bygdehelgen i Söderby i Roslagen.
Om man følger landeveien fra Norrtälje til Grisslehamn gjennom det vakre og minnerike Roslagen, passerer man Karlskyrka kirkeruin (for korthets skyld ofte kalt Karl), som ligger i sognet Söderby-Karl. Sognet har, som navnet viser, tidligere bestått av to sogn, Söderby og Karlskyrka, som har hatt hver sin kirke, men som i 1796 ble slått sammen til en menighet, Söderby-Karl. Söderby kirke ble da den nydannede menighetens kirke, mens Karlskyrka middelalderkirke fra 1200-tallets andre halvdel fikk forfalle og til slutt ble revet ned. Allerede på 1500- eller 1600-tallet raste tårnets øverste del sammen. Tårnet fikk deretter forfalle, og i 1785 ble restene av det revet. Kirkens interiør ble i 1816 ført til Söderby. Kirkens kor raste sammen på 1860-tallet, og på 1880-tallet ble langhuset revet på grunn av risikoen for ras.
I 1916 fikk man en merkelig påminnelse om St. Karlung. I åkerjorden ved Aspsund, som var en gammel sjøbunn, fant man en kirkeklokke som en sakkyndig daterte til Erik den Helliges tid. Det stemte godt med den lokale tradisjonen at estiske vikinger, som en gang røvet en klokke fra Karlskyrka, hadde mistet den i sjøen. I dag finnes klokken på Statens Historiska Museum.
Av ruinen som i 1934-35 ble ryddet for vegetasjon og restaurert under Riksantikvarens tilsyn, kan man likevel få en temmelig god forestilling om kirkens opprinnelige plan og utseende. Som så mange andre kirker fra Uppland i eldre middelalder var den oppført av gråstein, besto av et rektangulært langhus med smalere kor med rett østvegg og var innvendig utstyrt med krysshvelv. Bemerkelsesverdig er den kilden som ligger inne i selve kirken. Den finnes fortsatt som en tørrlagt og steinsatt brønn innenfor murene. Det ble også fortalt om ytterligere en kilde utenfor kirkemurene.
Karlskyrka, eller som det opprinnelige og riktige navnet lyder, Karlungskyrka, var tidligere senteret for påkallingen av en lokalhelgen i Uppland, Sankt Karlung i Roden (Roden = Roslagen), som kirken og sognet anses å ha fått navn etter. «Karlungskirkia» nevnes første gang den 4. november 1287 i Sven Sunessons testamente av eiendommer, penger og løsøre til klostre og kirker. Kulten for Karlung skulle altså ha eksistert allerede på 1200-tallet da Karlungskyrka først nevnes, men tydeligvis har helgenen i størstedelen av middelalderen spilt en temmelig bortgjemt rolle. Fra 1500-tallets begynnelse har vi imidlertid to interessante dokumenter om påkallingen av St. Karlung og valfart til hans kirke.
I 1502, midt under den da pågående svensk-danske krigen, ble riksmarsken Svante Nilsson Sture alvorlig syk. Under sin sykdom fikk han besøk av sin venn, riksråd Sten Kristersson Oxenstierna. Kort deretter skrev herr Sten et brev till marsken, hvor han forteller at hans hustru, fru Kristina, ble bedrøvet over å høre at marsken var så syk. Hun hadde villet bistå ham og hadde derfor kastet lodd om tretti helgener (det var nemlig tidens skikk at om man hadde havnet i noen slags sykdom eller vanskeligheter, trakk man lodd om hvilken helgen man skulle be, ofre og valfarte til for å bli hjulpet i sin nød). Loddet hadde tre ganger falt på «sancte Karlungh i Rodhen». Altså råder nå herr Sten den syke til å ta akt på denne himmelske anvisning og ofre til
«then helge herre sancte Karlungh, ath han werdugas til ath offuersee edher store skiugdom och Gudhz medhielp vendhe thet i en bethre maathe».
Marsken fulgte rådet og bestemte seg for en valfart til St. Karlungs kirke. Men han lot sin kusine Birgitta Tordsdotter Bonde foreta valfarten i hans sted. På høsten 1502 reiste hun som pilegrim til Karlungskyrka for sin frendes regning. I et brev av den 27. november samme år skriver fru Birgitta till marsken: «Iac for til sancte Karlungh, som tw visthe for tigh loffwad var.»
Sankt Karlung ved siden av andre helgener nevnt i det litaniet som inngår i tidebønnboken for Uppsala stift Hora de domina etc secundum ecclesiam Upsalensem, som ble trykt i 1525. Han regnes der til martyrene.
Drøyt et sekel etter reformasjonens innføring levde bondehelgenens kult fortsatt i Karlungskyrka. Man valfartet fortsatt til kirken og påkalte helgenens hjelp mot alle slags sykdommer, og stedets to hellige kilder, den ene inne i selve kirken, den andre, «Karlskälla», beliggende et lite stykke nord for kirken, ble fortsatt holdt i aktelse. Det lutherske presteskapet ivret mer eller mindre kraftig mot dette – noen prester synes å ha villet bekjempe og utrydde denne resten av middelaldersk fromhet, andre viste seg mer overbærende. I 1635 besøkte fortidsforskeren og riksantikvaren Jonas Rhezelius kirken. Han tegnet av St. Karlungs skrin som fortsatt ble oppbevart der – det var en utskåret eikekiste hvor det sto et lite sølvskrin som inneholdt en eneste beinknoke. Karlungs andre levninger hadde blitt nedgravd på kirkegården av en prest, herr Per. På våren ble relikvieskrinet båret over åkrene for å fremme årsveksten.
I 1641 foretok så den nitide erkebiskopen Laurentius Paulinus Gothus visitasjon i Karlskyrka. Han fant i dette avsides beliggende sognet i Uppland betenkelige spor av katolsk kirkelig bruk:
«Fram i högkoret stod under Maria: beläte så skrifvet: Help Maria! Bak i kyrkan var en stygg brunn, murad med gråsten, midt i qvinnfolksbänkarna, med en famns djupt vatten och gamla bräder öfvertäckt. Utanför kyrkan var en källa, hvilken kallades Karls källa, i hvilken mycken vidskepelse brukas. Somliga offra dit penningar, och somliga taga där vatten, hållandes det vara godt för allt ondt. ( ) I Karls kyrka var ock ett skrin, uti hvilket en mans ben, benämnd Karlung, lågo, hvilka de för afgud dyrkat hafva.»
Erkebiskopen fikk til og med høre at «den afguden Karlung» ennå ble feiret på sin særskilte høytidsdag en gang i året. Han ble opprørt over alt dette papisteriet og klandret i skarpe ordelag stedets sogneprest for at denne så lenge hadde tolerert det, og han befalte at Karlungs bein skulle brennes. Prestene forklarte at de hadde advart folket, men at man ikke hadde villet høre. Helgenskrinet, «Helgedomakaret», fantes fortsatt der over tretti år senere, men har deretter forsvunnet.1
Forsøkene på med noen sikkerhet å identifisere Roslagens apostel Karlung, har ikke hatt suksess. Noen vil gjøre ham til en stormann av Folkunga-ætten. Andre tror at han var en munk ved et kloster som Karlskyrka var en del av, eller en folkefører som falt i spissen for allmuen og siden ble hyllet som en folkelig helgen, eller kanskje var han en bygdens sønn som ble misjonær og martyr i sin hjembygd. En av de professorene som har studert hans person, måtte til slutt med en viss overdrivelse konstatere: «Om Sankt Karlungs person vet vi mindre enn ingen ting».
Riksantikvar Jonas Rhezelius nedtegnet ved sitt besøk på stedet også St. Karlungslegenden, slik den da levde på folkemunne, og han gjenga den i sitt verk Monumenta Uplandica.
«Relat. om S. Kalun. Hafuer han bodt i Kalöstby [dvs Karlösa by], där blefuen död, sedan hafua the welat bäran til Söderby Kyrka at begrafuas, då stanade lyket, der Kaluns Kella nu är, huilken då opsprang, då måsthe dhe föran tilbaka til Estuna, och stannade åter wid Cappalet, där nu Kars kyrka står, där måste dhe då begrafuan, sedan hafua Folket begyndt at offra til bete Kyrka och henne sedan opbygga laate och kallade henne effter hans nampn. Någon tyd där effter grafdes upp hans been och lades i förne ekekista til en helgedom, och hafuer så denne kyrka och kellan fordom waret mycket dyrkade och tilloffrade.»2
Erkebiskop Paulinus sier seg bare å ha hørt at Karlung skulle ha grunnlagt kirken. Elias Hellman, komminister (kapellan) i Sollefteå, forteller i 1723 at Sankt Karl hadde vært en «regularis eller canonic» i Söderby, hvor han «haft ett clöster», den senere Karlskyrka.
«Och enär som S. Karls lik skulle föras till huvudkyrkan Söderby, och de komne voro halvvägs, stantes med liket, och hästarne stodo i vitt skum; men när de vände om tillbaka, gick det fort, och på samma rum liket stante utbrast i hast en källa, som ännu kallas Karls källa, havandes ljuvligt friskt vatten.»
En lokal tradisjon forteller at Karlung skal ha bodd på Karlösa gård i sognet. Ifølge en hypotese skulle han ha vært Roslagens martyrapostel på samme måte som Botvid var Södertörns. Ifølge en annen teori skulle han ha blitt drept da hedenske estere gjorde strandhugg i trakten.
Karlungslegenden er jo ikke mye merkelig. Det er bare en variant av de vidt spredte sagnene om likkisten som blir så tung at bærerne må sette den ned og begrave liket på stedet. Andre varianter av detta sagnet kan man i Sverige treffe på i legendene om den skånske helgenen Sankt Arild eller Arvid samt i legenden om Sankt Eskil, Södermanlands apostel. Kilden som bryter frem på det stedet hvor man setter ned liket, har også en motsvarighet i utallige andre legender: om St. Magnhild av Fulltofta, St. Helena av Skövde, St. Botvid, den norske kongen Östen, drept i 1157 og æret som helgen i Bohuslän m fl. Mer enn denne fortellingen om helgenens jordeferd, som forekommer i mange varianter, samt opplysningen om at St. Karlung mens han levde selv bygde den kirken som senere kom til å bære hans navn, visste folket på 1600-tallet ikke å fortelle om St. Karlung – helgenens liv og død hadde på denne tiden havnet i fullstendig glemsel.
Den hellige Karlung har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.