Den hellige Arild av Arildsläge

Den hellige Arild (Arvid) og hans søsken er svenske bygdehelgener og lokalhelgener i Skåne.

Ved Skälderviken, øst for Kullaberg i Höganäs kommune i det nordvestre Skåne, ligger den idylliske fiskerlandsbyen Arild. Den har 336 innbyggere, men om sommeren strømmer turistene til. Stedets navn var opprinnelig Hellige Aruidtz leje (den hellige Arvids beliggenhet) (1508) eller Hellig Arrildz leje (den hellige Arilds beliggenhet) (1596), som den benevnes i dokumenter fra 1500-tallet. Senere former er Her Aritz leye (1677), Arids Leye og Arilds Läye (1698), Herr Arilds Läger (1700-t), Arveds leje (1754), Arels lee og A\ Arels läje (1900-t), Arildsläge (1917) og Arild (1929). Stedsnavnene Arild og Arildsläge brukes parallelt. Navnet viser at stedet har blitt oppkalt etter en viss helgen kalt Arild eller Arvid. Stedets navn har middelalderske aner.

Det var stor forskjell på en middelaldersk og en moderne fiskerlandsby. I det middelalderske Norden fantes det vanligvis ingen bofast fiskerbefolkning, men når fiskesesongene nærmet seg, dro bøndene ned til stranden og bodde i fangstukene i de temmelig primitivt innrettede fiskerbodene. Når fisketiden var over, bega man seg hjem igjen og etterlot fiskerlandsbyen ubebodd. Slik forholdet det seg altså i Arild. Men selv i samfunn som Skanör og Falsterbo var bevegelsen ubetydelig mellom de store fiskemarkedene, og de bofaste innbyggernes antall var lite.

Arild tilhører Brunnby menighet, men har helt siden middelalderen hatt sitt eget kapell. Den lille helligdommen som trolig stammer fra eldre middelalder, utgjøres av en enkel, hvitkalket rektangulær gråsteinsbygning med tegltak og trappegavler. Kapellet kan stamme fra 1100-tallet, men nevnes første gang i et pavelig brev av den 8. mai 1475, rettet til fru Barbara Brahe til Bollerup. Der omtales kapellet som et av de gudshusene i Skåne som hadde blitt grunnlagt og utsmykket av henne selv eller hennes slektinger og nå fikk bevilget avlat av Den hellige Far for de troende som på visse dager besøkte dem: Jtem pro capella sanctj Arvidj prope Krapperup dicte diocesis in nativitate beate Marie virginis et sanctj Michaelis («Likeledes for den hellige Arvids kapell nær Krapperup i samme stift på Jomfru Marias fødselsdag og den hellige Mikaels dag.»)1

Det er nok ingen tilfeldighet at Marias fødsel og erkeengelen Mikaels dager var avlatsdager i St. Arvids kapell. Disse dagene feires i september (den 8. og den 29.), og i denne tiden pågikk sildefisket som best. Gudstjenester ble holdt i kapellet bare i fiskesesongene (samfunnet sto jo i den øvrige delen av året så godt som ubebodd) og ble da forrettet av Brunnby kirkes presteskap. Kapellet ble kraftig ombygd på 1700-tallet.

På kapellets kirkegård gravla man bare likene av druknede, «strandgjester eller strandvaskere» (de ordinære begravelsesplassene fantes på Brunnby kirkegård). Fortsatt finnes det på kirkegården et gravminne som forteller om et slikt forlis. Inskripsjonen lyder: «År 1849 forliste det estlendske skipet Concordia utenfor Arild. Besetningen, syv mann, ligger gravlagt her. Du fra alle stormer fører oss til en trygg og lykkelig havn, om vi stoler på ditt navn.»

La oss nå høre hva folkesagnene har å fortelle om den St. Arild eller Arvid som kapellet og samfunnet har blitt oppkalt etter (den omtalte byen Stubberup like ved Arildsläge har siden 1658 hett Stubbarp).

Den tidligste nedtegnelsen av sagnet foreligger i Herman Chytræus' Monumenta in Scania fra 1598.

«Nær Kullen ligger ute ved havet et St. Arvids kapell, om hvis oppkomst folket på stedet forteller følgende: I byen Stubberup bodde en fru Helena, mor til denne Arvid. Etter sin første manns død giftet hun seg på nytt med en herremann som hette David. Denne hatet sin stesønn og ønsket hans død og undergang. Han leide et skip og formante sin stesønn til å dra ut i verden og vinne ære. Men med skipperen hadde han på forhånd avtalt at denne skulle ta en mengde kull ombord og dermed brenne opp både skipet og de reisende. Dette skjedde også etter at man hadde drukket herr Arvid i søvn. Da skipet hadde brent opp, ble St. Arvids lik fanget opp av en stor stein og ført til stranden nær morens bosted. Da forsto hun sammenhengen og lot hans lik gravlegge med heder, og hun bygde nevnte kapell til hans minne. Men i den store steinen kan den som går veien forbi, se spor av en hodeskalle, hvor det finnes liksom en kilde med klart vann, som selv om den ofte tørker ut, likevel alltid blir fylt på nytt. Men intet av vannet flyter ned i havet, selv om steinen ligger på stranden.»

En lignende versjon av Arildslegenden foreligger i en nedtegnelse som ble gjort ved midten av 1600-tallet av sogneprest Madtz Mogensen i Brunnby. Sin rikeste utforming har legenden fått i en folkevise som foreligger i Petrus Sundius' bok om Kullabygden som ble utgitt i 1754, hvor den har rubrikken: «En wisa om Herr Arved af hwilken Arvedsleje i Brunby Sockn har fått sitt namn.» Visens innhold er følgende:

Herr David frir til den fornemme enken stolt Inger. Hun har fra sitt forrige ekteskap to små sønner, hvorav visen bare navngir den yngre, herr Arved. Inger er redd for å la guttene få stefar, men herr David forsikrer henne om at han ikke skal bli en ond stefar til barna. To år går. Herr David smir onde planer mot sine stesønner. Han foreslår for Inger at guttene skal sendes til hoffet, men hun innvender at de er for unge for dette: «De kunne ikke bære den brynje så blå». Herr David vil da i stedet utdanne dem till kjøpmenn og lar utruste et skip, som han i hemmelighet har lastet med kull. Når farkosten kommer ut på havet, skjenker den onde skipperen guttene mjød slik at de sovner, og deretter tenner han på kullet, slik som herr David på forhånd hadde formant ham til å gjøre. Arvid våkner i det brennende skipet:

Herr Arved wogned opp. Hand saag, / Sin Broder udi röde glöd laag.

Herr Arved raabte til Gud och mand: / «Send mig igien i min moders hand!»

Herr Arved giorde korsz paa böljen blaa, / Saa tog hand den stien, paa hafsens bond laa.

På en stein driver Arvids lik i land. Herr David finner stesønnens i landdrevne lik ved stranden, røver noen gullringer fra den døde guttens hånd og skyver deretter kroppen ut i havet igjen. Den driver lenge omkring i vannet, men flyter til sist opp på en berghelle ved stranden. En søndag, da herr David og fru Inger går til badet, får hun på sin makes hånd se de stjålne gullringene. Hun kjenner naturligvis igjen dem og uttrykker sin forbauselse, men får det svaret at mangt et gull er det andre likt:

«Min kiäre Frue, hun lader sligt! / Der er saa meget hinanden likt.»

Så går fem måneder, og fru Inger venter forgjeves på underrettelser fra sine fraværende sønner. Hun begynner å bli urolig:

«Här är bläst så mange slags wejr, / Hwi komme icke mine Söner til landet här?»

Ved en vandring langs stranden finner hun Arvids lik. Hun forbereder begravelse og lar sin sønn bære til kirken. Når likfølget kommer til en bakke, blir kisten plutselig så tung at bærerne ikke orker å rokke den. Inger fatter da den beslutning å gravlegge liket på stedet og å la bygge en kirke der:

«Alt meden mine Söner de maatte icke lefwe, / Så skall jeg deris fädernis gods bortgifwe.

Jeg skall lade bygge öfwer Herr Arved en kjrke af ny, / Der at synge ottesång och högmäsze udi.»

Og hun bryter ut klagende til sin gemal:

«De fattige börn gjorde jer ingen harm, / I fortröd hwar gang jeg hade dem i min arm.

Jeg klager det nu udi min nöd, / I unte dem icke det törre bröd.

Gud naade den änke med börnene smaa, / Som en saa ond stiffader faa.

Jeg beder Gud Fader i himmerige, / Wi maa en gang samles der alle tillige.»

Balladen har vandret over Øresund til Danmark og foreligger altså i to danske nedtegnelser, den ene fra 1500-tallet, den andre fra 1600-tallet. I de danske nedtegnelsene gjenfortelles sagnet med delvis andre detaljer. Bare den skånske versjonen slik den foreligger hos Sundius, gjengir sagnet i dets opprinnelige form. Balladen har der det sterkt stemningssuggererende omkvedet:

«De Herrer ligge in för Brunby / Saa ynkelig gräder fru Inger.»

Dermed angis det at det er på Brunnby strand som fru Inger finner sine druknende sønner.

Sagnet er jo knyttet dels til det lille kapellet i Arild, dels til to naturformasjoner, Arildskilden og Arildssteinen. Den påberoper seg uttrykkelig disse. Vi husker at bare likene av skipsbrudne (strandgjester eller strandvaskere) ble gravlagt på kapellets kirkegård. Selve kapellet er ifølge sagnet bygd nettopp til minne om en slik skipbrudden, Arvid eller Arild. Her overensstemmer altså sagnet med den faktisk forekommende kirkelige sedvanen. Enda mer har sagnet utnyttet de to naturformasjonene. Nord for samfunnet, nedenfor bøkeskogen bortom Strandhagen og straks bortom utløpet for den lille bekken som kalles Kvarnbäcken, ligger Arildskilden. Den er en liten uthulning i berghellen, beliggende noen meter fra vannkanten og ikke ulik en sped menneskekropp, som vender hodet mot havet og føttene mot land. Uthulningen for «hodet» fylles av regnvann. En kilde på et usedvanlig sted oppfattes ifølge middelalderens tankegang som et jærtegn på det stedet hvor liket av noen uskyldig myrdet finnes. I likhet med andre martyrkilder i Norden har Arildskilden blitt ansett for å inneholde helsebringende vann.

Der hvor fiskerlandsbyen slutter, ligger Arildssteinen nede ved stranden i Svensmalen. Den ligger i selve vannkanten og er halvveis overskylt av sjøvannet. Også denne steinen har en uthulning som ligner en menneskefigur, men denne gangen er «hodet» vendt mot land.

Det er disse to naturformasjonene som sies å bære spor av den hellige Arilds legeme. Arildskilden skal, påstås det, utgjøre spor etter liket da det første gang drev i land og ble oppdaget av herr David. Arildssteinen skal på sin side være det stedet hvor helgenen den andre gangen fløt opp og ble funnet av den sørgende moren.

Det er ingenting i veien for at Arild eller Arvid er en historisk person. Men selve sagnet er nok diktet opp med det formål å forklare de egenartede og faktisk menneskekropplignende naturformasjonene. Folkefantasien har ikke slått seg til ro før den har fått forklaring på Arildskildens og Arildssteinens herkomst, og på den måten har sagnet og balladen kommet til. Man må imidlertid erkjenne at sagnet har en psykologisk troverdighet, hvordan det enn måtte forholde seg med den historiske bakgrunnen.

Arildssagnet er en «strandvaskersagn», et sagn om en druknet og ilanddrevet person. Lignende sagn har blitt fortalt i Torekov på den andre siden av Skälderviken og i Tisvilde på Sjælland. Hovedpersonene i disse sagnene har til og med blitt gjort til søsken av den hellige Arvid. Vi husker at Arildsvisen taler om en bror av Arild, men ikke navngir denne. Om vi gransker de sagnene som i senere tid har blitt nedtegnet i Arild og i Torekov, får vi bedre beskjed. Vi lærer da å kjenne Arilds to søstre Tora og Helena (iblant er Helena erstattet av en bror Gille og iblant av en søster Helle; iblant er Tora erstattet av en bror Tore).

Slik som Arildsläge skal ha fått sitt navn av den hellige Arild eller Arvid, så skal Torekov ha fått sitt navn av den hellige Tora. På sin skånske reise i 1749 hørte Linné det fortelles om de to druknede barnene Arild og Tora, som skulle ha gitt navn til Arildsläge og Torekov:

«En gammal saga är att en Stjuf-fader, som haft twänne Stjuf-barn Arill och Tora, satt dem bägge på ett skepp med stenkol och sändt dem til sjös med befallning til Skepparen, at itända kolen och rädda sig sjelf, hwarigenom skeppet kom i låga. Men barnen som kastade sig i sjön skulle blifwit wräkte til Lands, hwarefter Allmogen har ännu en gammal wisa.»

I Tisvilde på Nord-Sjællands nordkyst ligger den berømte St. Helenas eller Helle Lenes offerkilde. Om den Helena som kilden skal ha blitt oppkalt etter, har man fortalt sagn som i høy grad minner om dem som man i Arild og Torekov har fortalt om Arild og Tora. Også i Tisvilde har sagnene villet forklare oppkomsten av en kilde og av en stein med underlige fordypninger: de skal ha kommet opp ved den døde jenta Helenas ankomst til stedet.

I Arild har eldre mennesker helt opp til våre dager fortalt om de tre søsknene som fløt i land på hvert sitt sted: Arild i Arildsläge, Tora (eller Tore) i Torekov og Helena ved Tisvilde i Sjælland. Fortellerne var uenige om hvorvidt det andre søskenet var en gutt eller en jente og hvorvidt det var en stefar eller en stemor som lot dem drepe. I en sagnvariant er Helena erstattet av en jente ved navn Helle, som Hellebrek nær Helsingør skal ha fått navn etter. I en annen variant var Helena en svensk prinsesse fra Skedevi (Skövde) [altså den hellige Helena av Skövde] som ble jaget og myrdet av ugjerningsmenn, og hennes legeme ble kastet i havet utenfor Skånes kyst. Men det kom en stor stein opp av havet, og på den drev Helenas legeme over vannet til Tisvilde strand.

For sagnene fra Torekov og Tisvilde gjelder det samme som for sagnene fra Arild: de har blitt skrevet for å forklare oppkomsten av gåtefulle naturformasjoner. De mange sagnene om St. Olovs stein, St. Knuts stein og St. Enevalds stein har et berøringspunkt (se biografien om den hellige Enevald av Sölvesborg). Både i Arildssagnet og i Torasagnet forekommer jo mirakelet med likkisten, som «stanser» for å vise stedet hvor den døde vil gravlegges. Dette mirakelet er vanlig i middelalderske sagn. Vi gjenfinner det i legenden om St. Eskil og i sagnet om St. Karlung i Roslagen.

I Arilds hellige familie erstattes noen ganger Helena og noen ganger Tora med en dansk lokalhelgen ved navn Karen, som var ukjent før 1743. Den tilhørende Karens kilde finnes i Højby sogn i Odsherred i Sjælland, mellom Nykøbing og Egebjerg ved Annebjerggårds skog, mellom veien og Isse Fjord. Hennes grav og en av hennes kilder finnes ved Kildehuse i Asminderups sogn. Sankt Karens skov eksisterte inntil for noen hundre år siden umiddelbart sør for Helene Kilde ved Tisvilde.

Den hellige Arild har i senere tid fått oppleve en katolsk renessanse. I 1920 tok kunstnerinnen, kulturpersonligheten og konsulinnen Gisela Trapp initiativet til å bygge et katolsk St. Arilds kapell ved det huset ved Skälderviken som hun i 1907 hadde fått i gave av sin mann, konsul Oscar Trapp. Vinteren 1920-21 ble dette kapellet oppført ved hennes villa i fiskerlandsbyens nordre utkant. Det nye St. Arilds kapell er bygd som en tro, men noe forminsket kopi av det gamle. Den indre utsmykningen er nesten fullstendig et verk av Gisela Trapp. Her får man blant annet se Arildslegenden fremstilt i freskomalerier. Gudstjenester har vært holdt i kapellet så ofte en prest har vært til stede.

Det katolske kapellet skulle ikke betegne noe nytt, men gjenopplive det gamle: den tro og tilbedelse som var kjennetegnende for svensk kristenhet da det tidligere kapellet ble bygd. Koblingen mellom det gamle og det nye kapellet viser seg konkret i at et titalls steiner fra Arilds kapell finnes innmurt i det nye kapellets gulv. Også små fragmenter av det som sies å ha vært den hellige Arilds likskjorte, har blitt overført fra det gamle til det nye gudstjenesterommet.

Den 7. juli 1921 ble det for første gang feiret messe i kapellet. Den 16. juli ringte den lille kirkeklokken, som tidligere hadde tilhørt en kirke på Færøyene, Angelus over fiskerlandsbyen. Antakelig var det første gang siden 1500-tallet at en katolsk kirkeklokke var hørt i Skåneland. Veggene i St. Arilds hus ble utsmykket av Gisela Trapp med det som ofte var utkast til malerier som hun i embets medfør utførte i noen av Sveriges katolske kirker. Malerier av Gisela Trapp finnes i kirkene i Helsingborg, Örebro, Norrköping, Bromölla, Visby og Oskarström.

Den hellige Arild har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.