Den salige Klara Gambacorta av Pisa (1362-1419)

Den salige Klara Gambacorta [Gambacorti] (it: Chiara) ble født som Theodora eller Thora (noen kilder sier Victoria) i 1362 i Firenze i regionen Toscana i Italia (eller i Venezia?). Hun var eneste datter i en fremtredende familie fra Pisa, som var i politisk eksil da hun ble født. Da Victoria var syv år gammel, returnerte familien i triumf til Pisa, og hennes far, Peter Gambacorta, ble i praksis bystaten Pisas leder.

Thora var et vakkert og fromt barn og pleide å samle sammen lekekameratene for å resitere rosenkransen. Hun var både from og botferdig, så hun syntes ikke noe om det ekteskapet faren hadde arrangert for henne. Som syvåring var hun forlovet bort til sin kommende ektemann, en Simone Massa. Men som en pliktoppfyllende datter giftet hun seg med ham som tolvåring, forlot hjemmet og flyttet til hans foreldres hus.

Hun ble en kjærlig og pliktoppfyllende hustru med en spesiell interesse for de fattige i nabolaget, og da hennes kommende svigermor forbød henne å gi bort mer av husets forråd, sluttet hun seg til en gruppe fromme kvinner som tok seg av de syke. Bare tre år etter deres bryllup ble hun og mannen smittet av en epidemisk sykdom (pest). Thora kom seg igjen, men hennes unge ektemann døde av pesten og etterlot henne som enke, bare 15 år gammel. Hun var knust av sorg, for hun elsket ham virkelig, men nå når hun var fri, bestemte hun seg for at ingen skulle få tvunget henne til å gifte seg igjen.

I det første året av ekteskapet, da Victoria var tretten år, hadde hun møtt den berømte hellige Katarina av Siena, som hadde kommet til Pisa for å snakke med hennes far om ligaen av byer. Hun ga den vakre unge bruden det råd å gi sitt hjerte til Gud og til sin ektemann. Nå var hun enke, og hun visste at mannens foreldre drev og arrangerte et nytt ekteskap for henne. Men før kontrakten kunne inngås, flyktet hun til klarissene (Ordo Sanctae Clarae – OSC), fransiskanernes kvinnelige gren. Hun klipte av seg håret, ga sine rike klær til de fattige, ikledde seg drakten og tok ordensnavnet Klara (it: Chiara).

Men familien ville ikke la henne bli i klosteret, så hennes brødre kom og tvang henne til å vende hjem i vanære. De låste henne inne i et mørkt, lite rom i sitt eget hjem. I fem måneder kunne hun verken snakke med sine venner eller motta sakramentene, men hun beholdt navnet Klara, og hun bar fransiskanerdrakten. Den vakre unge fangen var imidlertid en datter av sin tid, og hun klarte å få sine venner til å utføre ærender for seg. En etter en ble hennes juveler sendt ut og solgt, og pengene ble gitt til de fattige. Det var den eneste aktive veldedighet hun kunne drive fra sin celle.

Endelig, på den hellige Dominikus' festdag, da hennes far og brødre var borte, låste moren henne ut og tok henne med på messe. For første gang på månedsvis kunne hun motta kommunionen. Kort etter kom en spansk biskop for å besøke familien, og Klaras far ba ham og å snakke litt fornuft inn i datteren. Han visste tydeligvis ikke at spanjolen hadde vært skriftefar til den hellige Birgitta av Sverige, og at han hadde stor sympati med kvinner som ønsket å vie seg til Gud. Til slutt ga familien etter og tillot henne å legge planer om å tre inn i et kloster. Hennes kontakt med Katarina av Siena hadde overbevist henne om at hun bare kunne bli dominikaner (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP), så hun tok tilflukt i det lokale klosteret Santa Croce inntil hun kunne bygge sitt eget.

På grunn av pestens herjinger og det store skismaet i Kirken var mange klostre blitt avslappede i sin observans og levde ikke et fellesliv, og dette gjaldt også dominikanerinneklosteret Santa Croce i Pisa. Klara ønsket en strengt religiøs form for liv, og hun forsøkte å reformere klosteret, men de fleste nonnene nektet å følge henne. Innen fire år fikk hun med hjelp fra faren og stemoren bygd et nytt kloster for seg. Det ble vigslet i 1385, og de fikk følge av de nonnene som ville følge en streng observans av regelen til de kontemplative dominikanerinnene.

Klara hadde blitt venner med den salige Maria Mancini av Pisa, som hadde blitt enke to ganger før hun var 25 år. Begge kvinnene var under Katarina av Sienas innflytelse og var spesielt bestemt på å innføre strenge regler om fattigdom og klausur i det nye huset. Ingen menn ble tillatt i klosteret, bortsett fra biskopen og ordenens generalmagister. Klara var først subpriorinne i klosteret, deretter priorinne. Klosteret hadde store økonomiske vanskeligheter så lenge Klara levde, men likevel insisterte hun på å bruke et stort legat til å grunnlegge et hospital for foreldreløse i stedet for å bruke det på klosteret.

Åtte år senere skulle den strenge klausuren gi Klara et voldsomt tap. Hennes far ble i 1393 forrådt av sin sekretær, en mann som alltid hadde vært hans venn, og den lettbevegelige befolkningen vendte seg mot ham og sønnene Benedetto og Lorenzo. De drepte Klaras far i gaten utenfor klosteret. En av hennes brødre falt også i kampen, og en annen ble såret. Han tryglet om å bli sluppet inn i klosteret, men Klara måtte si ham gjennom vinduet at hun ikke kunne åpne døren for ham. Mens hun skrekkslagen så på, ble han dratt vekk og drept.

En tid etter ble Klara alvorlig syk og det virket som om hun var døende. Hun kom da med et underlig ønske, nemlig å få noe mat fra bordet til den mannen som hadde forrådt og drept faren og brødrene. Mannens hustru sendte en kurv med brød og frukt, Klara spiste brødet og ble helbredet. Kort etter ble mannen som hadde grepet makten, selv drept, og Klara ga da asyl til hans enke og døtre. Klaras eldre bror, den salige Peter Gambacorta av Pisa, var blitt eremitt omtrent da Klara rømte til klarissene, og i 1380 grunnla han en liten eremittorden. Da faren og brødrene ble drept, var han fristet til å følge alle sine familieinstinkter og hevne dem, men han nektet å forlate sin celle. Han fortsatte med sine fromme øvelser, og i likhet med sin søster tilga han morderne fullstendig.

Klosteret ble et opplæringssenter og modell i en kampanje for å gjeninnføre en streng observans i dominikanerinnenes klostre over hele Italia. Det var herfra den salige Johannes Dominici hentet nonner for å starte reformen i det berømte klosteret Corpus Domini i Venezia, som han grunnla i 1394, og noen forfattere har erklært at Klara fortjener en plass ved siden av de hellige Bernardin av Siena og Teresa av Ávila som en reformator av ordenslivet. Nonnene levde et liv i klausur med bønn, manuelt arbeid og studier. Viktigheten av studier ble understreket av Klaras veileder, som sa til henne: «Glem aldri at i vår orden har svært få blitt helgener om de ikke samtidige var lærde».

Etter et hellig liv døde Klara den 17. april 1419 i Pisa. Det ble meldt om mange helbredelser ved hennes grav, og det fortelles at hver gang en søster i klosteret skal dø, skrangler Klaras bein i kisten. En kult startet kort etter hennes død. Hun ble saligkåret den 24. april 1830 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Pius VIII (1829-30). Hennes minnedag er dødsdagen 17. april.