Den hellige Landus (Lannus; it: Lanno) ble ifølge sin mest kjente hagiografi født i en adelig familie i Köln i Tyskland. Han ble født rundt 279-80 da pave Eutychianus (275-83) ledet kirken og keiser Probus (276-82) styrte Romerriket. På grunn av sin fornemme opprinnelse gikk han i 292 inn i den romerske hæren i nærliggende Trier. Dette var i en periode med religiøs toleranse. Legion XIII Fulminante, rekruttert av keiser Markus Aurelius ) (161-80) i Armenia, den første nasjonen som anerkjente kristendommen, var sammensatt av nesten bare kristne.
Keiser Diokletians medkeiser Maximian Herculeus (286-305) valgte ham ut til å være en del av den keiserlige livvakt, og lojalt akseptert han den militære disiplinen i keiserens tjeneste. Han levde stille fordi han visste at hans sverd skulle forsvare alt i Romas sivilisasjon, til og med troens skatt. Keiser Diokletian ble etter en innledende periode med toleranse mot kristne, en voldsom forfølger og begynte med de som var i hæren. Da Landus i 294 opplevde denne gjenopptakelsen av forfølgelsene mot de kristne, sto han fast under Kristi banner og følte sannhetens gjennomgripende kraft. Han avbildes oftest som soldat til hest som holder et kors.
Landus kom til Italia da keiser Maximian kom tilbake fra Gallia, og etter kort tid, antakelig da de dro forbi Roma, stanset de i den gamle byen Faleria (Falaro, Falari, Valeria) ved Via Flaminia. I en hule der fant han og døpte sine åndelige brødre, de hellige Valentin (Valentino), Rutilius (Rotilio), Hilarius (Ilario), Florentin (Florenzio) og Felicissima. Ved Via Amerina, en gren av Via Flaminia som fører til Ameria (Amelia), kom de til Bassanello, et tidligere etruskisk slott. Ifølge den italienske hagiografen Filippo Ferrari OSM (Philippus Ferrarius) (1551-1626) var han bror av de fem martyrene. Deretter bega han seg videre og prekte i området rundt byen Orta (Horta, Hortanum) ved Viterbo og helbredet mange syke.
For sin uopphørlige forkynnelse av troen på Kristus og sannheten i den kristne religion ble unge Landus ført for den lokale keiserlige guvernøren. En variant av historien sier at han ble ført for keiser Domitian (81-96), men dette stemmer ikke med opplysningen om at han levde på 200-tallet. For å bli satt fri var det nok å fornekte sin tro, men Landus sto fast og ble derfor grusomt torturert. Han ble ført til Mars-templet for å bli tvunget til å ofre for avgudene, men ved sine bønner knuste han templet med avgudsbildene og begravde mange av de hedenske prestene. Han ble da dømt til døden ved å halshogges med sverd utenfor byen. Da han ble ført av sted, kom en blind mann forbi, og da Landus berørte hans øyne i Kristi navn, gjenvant mannen synet.
På retterstedet knelte den sytten år gamle helgenen ned, bøyde hodet og foldet hendene og sa på romernes eget språk: In manus tuas, Domine, commendo spiritum meum («I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd»). Dette var den 5. mai 296 ved Bolsenasjøen (Vadimonis lacus) i nærheten av byen Castrum Bassanelli (Bassanello) (i dag Vasanello) nær Orta, som ligger der hvor Nera renner ut i Tiberen og hvor det finnes en liten kirke viet til Landus. Noen troende klarte å berge hans levninger og gravlegge dem nær slottets vegger.
Relikviene ble senere overført til den gamle bysantinske basilikaen Santa Maria, og for å unnslippe faren da sarasenerne invaderte, ble relikviene gjemt inne i slottsveggene. Blant de ulike tolkningene av bokstavene E.P.S. som i 1628 ble funnet på en murstein på det stedet hvor relikviene hadde blitt plassert i mellomtiden, er det mest sannsynlige Ereptus Periculo Saracenorum («berget fra den sarasenske fare»). Hans legeme hviler nå i sognekirken i Orta, hvor mange valfartet for å søke hjelp mot hodesmerter. Byen heter i dag Vasanello og ligger i provinsen Viterbo i regionen Lazio.
Denne historien fortelles av Ferrarius i hans Catalogus sanctorum Italiae («Katalog over Italias hellige»), hvor han føyer til i en anmerkning at den hellige Felicissima, som her kalls Landus’ søster, er den samme som led martyrdøden sammen med den hellige Gracilian i Faleria, og at de hellige Valentin og Hilarius led martyrdøden i Viterbo under keiserne Diokletian og Maximian, men i deres akter nevnes ingen Landus. Han formoder at det i Landus’ passio feilaktig skrives keiser Domitian i stedet for Diokletian, og at martyren ikke kom fra Tyskland, men fra Hellas, ettersom også Valentin og Hilarius stammet derfra.
Men bollandistene mener at navnet Landus er av tysk opphav og kanskje bare en kortform av Rolandus. For øvrig er Landuccius som diminutivform av Landus svært hyppig hos etruskerne. De nevnte fire martyrene skal ha blitt omvendt av den hellige presten og martyren Eutitius av Ferento (it: Eutizio), men hvor de nevnte hellige martyrene Rutilius og Florentin ble drept og æret, har de ikke klart å finne ut. Hvis det ellers var sikkert at alle de seks martyrene levde på samme tid, kunne man formode at de ble kalt «brødre» fordi de elsket hverandre med broderlig kjærlighet.
Bollandistene bemerker under 5. mai at den hellige presten Eutitius også skal ha gravlagt Landus, noe de avviser fordi man senere ved Landus’ legeme fant en innskrift som lød: «Her hviler Lannus, Kristi martyr, som led under Diokletian». Dette ville også stemme bedre med Ferrarius’ erklæring, for navnet Lannus er heller gresk, og de øvrige martyrene også ble drept under Diokletian eller Maximian. Tradisjonen sier at han ble halshogd den 5. mai 296 under keiser Diokletian (284-305; d. 311). Hans minnedag er dødsdagen 5. mai, men den står ikke i Martyrologium Romanum.
De lokale stedsnavn indikerer noen få meter fra martyrkapellet en vik av veien Via Orfana (nå Via San Lanno), som alltid har blitt kalt San Ceconato («den hellige blindfødte»). Dommen ble eksekvert, noen av de troende tok besittelse av martyr liket forlatt av sine bødler å gi ham hederlig begravelse blant slottet vegger i et hemmelig sted. Der har martyrens kropp hvile i mer enn 13 århundrer.
Blant veggene i slottet og i kirken Santa Maria var det på et smalt område et sted som alle tradisjoner indikerte at inneholdt Landus’ grav. Den 18. januar 1628 gikk en delegasjon fra folket i Bassanello bestående av Don Sebastiano Pollioni, erkeprest i Santa Maria, og Pietro Fabiani, til biskop Gozzadini av Orte og Civita Castellana for å kreve en gyldig tillatelse til å utforske haugen som alle trodde var den hellige martyrens grav.
Biskopen ga tillatelsen. I hemmelighet ble det åpnet et hull i gravenes vegg som gjorde det mulig å identifisere restene av en menneskekropp. Den 25. mars samme år ble Michele Bottini og Pietro Fagiani (president for brorskapet San Lanno), valgt som best egnet for den delikate operasjon med å rive haugen. Den ble utført i nærvær av don Bartolomeo Valentini, generalvikar for Orte, don Sebastiano Pollioni, don Giulio Moddi, sogneprest i San Salvatore, og Quintilio Pressutti, G.B. Celestini og Gregorio Gregori som vitner.
Det ble funnet en gravnisje på rundt 1,80 meter dekket av to travertinplater. Inne i graven ble det funnet et urørt skjelett på rundt 1,69 meter med hodet mot vest og føttene mot øst.
Det ble også funnet koagulert blod blandet med jord, som umiddelbart ble forseglet i en ampulle. Det gjenoppdagede skjelettet ble lagt i en spesielt forseglet kasse av sypress med episkopal forsegling, mens kirken ventet på en identifikasjonsprosess.
Den 23. mars 1630 anerkjente Rituskongregasjonen dette skjelettet som den hellige Lanno, og ved dekret av 6. april samme år ble anerkjennelsen formalisert. Translasjonen av martyrens relikvier fant sted søndagen etter.
Tidlig ble det over buegangen i sentralskipet i kirken Santa Maria malt fjorten medaljonger med motiver fra de miraklene som skjedde på Landus’ forbønn. Disse er noen av dem:
- I uminnelige tider har festen for Lando vært feiret i Bassanello den 5. mai, og det har også vært vanlig å feire ham den 6. mai. Minnet om translasjonen av martyrens relikvier ble lagt til 7. mai, og på disse festdagene avstår alle fra å arbeide. En gang ble det observert at en familiefar deltok på festen den første dagen, men så dro han til åkrene for å arbeide. Da han vendt tilbake, fant han noen skilpadder på åkrene, og disse samlet han og brakte hjem til familien. Da han kom inn i huset, la han dem på gulvet, og de ble umiddelbart forvandlet til slanger, til stor frykt for hele familien. Den samvittighetsfulle mannen innså den feilen han hadde gjort og påkalte den hellige martyren, og huset var straks fri for udyrene.
- En mann våget å krysse elven Tiberen på et vadested, men ble slått overende av de voldsomme vannmassene og holdt på å drukne. Han påkalte da Lando og slapp unna en nesten sikker død.
- Eustachius, sønn av Agostino Nerca, ble syk i en alder av 7 år og mistet førligheten i bena. Da han var tyve år gammel, ble han brakt til Landus’ grav av sin mor, Maximiliana, og da han kom hjem, begynte han å gå.
- Domenico, sønn av Giovanni Mariani, hadde mistet førligheten i sin venstre arm, men da han ble ført til martyrens grav, ble han frisk igjen på Landus’ forbønn.
- Sønn av Rocco Gentili, Domenico, syk og døende, erklært som et håpløst tilfelle selv av legene, ble tatt med til kapellet San Lando og lagt naken på alteret, og han gjenvant snart sin helse.
- Donna Rosa di Millo var besatt av djevelen og p. Mario Fucitola, erkeprest av Bassanello, utførte eksorsisme på henne ved martyrens grav, og på Landus’ forbønn ble hun frigjort fra den onde. Det samme skjedde med Klementia, hustru til Pietro Cassandra, og mange andre kvinner.
Tidlig utvidet Landus sine mirakler selv utenfor Bassanello, spesielt i Citerna i bispedømmet Città di Castello, hvor utviklet seg en allmenn kult for ham. Her er noen av de miraklene som skjedde på hans forbønn der.
- En gutt ved navn Francesco var sønn av Ottavio Giunti og folk trodde han var mishandlet av hekser, men i virkeligheten hadde han sårdannelse over hele kroppen og var nesten døende. Da ble han salvet med olje fra lampen ved Landus’ grav, levert av Vespasiani, og han ble umiddelbart helbredet.
- Herr Paludio, sønn av kaptein Giovan Francesco, var midt i livet da han ble liggende med svært høy feber, og han ble salvet med samme lampeolje fra skytshelgenens grav og ble umiddelbart helbredet.
- Herr Felice Beccarini ble rammet av en svært alvorlig sykdom, og etter å ha prøvd alle mulige behandlinger, erklærte legene det som et håpløst tilfelle. Den sykes bror, p. Bonaventura, guardian for klosteret San Francesco, påkalte skytshelgenen, og etter at den syke ble salvet med lampens olje, så man umiddelbart en forbedring og deretter ble mannen helt helbredet.
Tilbake til mirakler som skjedde i Bassanello:
- Francesco, sønn av Giacomo Maracci fra Bassanello, ble født med øyelokkene lukket og ble erklært blind. Da han ble brakt til døpefonten, foreslo sognepresten don Lanno Antonio Celestini, erkeprest av Santa Maria, til gudmoren og de tilstedeværende at før de tok med gutten hjem, skulle de legge ham på alter for Landus og anbefale ham med tillit til helgenen. Det gjorde de, og med forbauselse så de at barnet hadde åpnet øynene.
- I slutten av 1793 og i begynnelsen av 1794 ble Bassanello rammet av en svært alvorlig epidemi som krevde mange ofre, særlig blant unge mennesker. Biskop De Dominicis av Orte oppfordret befolkningen til å påkalle skytshelgenen med en Triduum av bønn og en høytidelig prosesjon gjennom gatene i byen med de hellige relikviene. Den 9. februar 1794, den siste dagen av Triduum, skulle det om ettermiddagen finne sted en høytidelig prosesjon. I løpet av vesper ble sogneprest don Bernardino Ralli kalt i all hast til dødsleiet til Giovannetti Nicola på tyve år, som allerede hadde mottatt sakramentene og lå i koma. Sognepresten merket ikke lenger noen pust hos den syke unge mannen og fikk alle tilstedeværende til å knele og formante dem til å resitere en Pater Ave Gloria til St. Lanno. Da bønnen var slutt, åpnet den døende mannen øynene og sa: «Oh ! San Lanno mio». Han ble kurert. Dette var også tegnet på at epidemiens svøpe var avsluttet gjennom Landus’ forbønn hos Gud.
- Til alle tider har Landus hatt et godt ry som en thaumaturg (undergjører) for dem som lider av hodepine. Faktisk var det både i Bassanello og andre steder alltid syke i store mengder for å få helbredelse, enten ved å oppsøke hans hode ved vinduet på hans grav eller bare ved å bli salvet med lampens olje. Hundrevis har blitt helbredet fra hodepine.
- I begynnelsen av 1700-tallet ble den kristne menigheten i Civita Castellana sjokkert over et bespottelig tyveri, da ukjente personer hadde stjålet de hellige relikviene av skytshelgenene Marciano og Giovanni.
Alle de nitide undersøkelsene som ble gjennomført, hadde mislyktes. Den 22. april 1701 avla biskop Simon Paulo Aleotti et besøk i Bassanello og feiret den hellige messe på alteret for San Lanno. Etterpå informerte han de troende om at han hadde påkalt Landus for å få tilbake relikviene av de hellige martyrer av Civita Castellana. Biskopen var deretter gjest på slottet til lunsj, og på slutten av måltidet informerte en servitør om at en eremitt trengte å snakke med ham snarest. Biskopen mottok straks eremitten, som ga ham pakke som inneholdt relikviene av de hellige martyrene Marciano og Giovanni. Biskop Aleotti informerte selv erkeprest don Cesare Pini og sa: «Erkeprest, på San Lannos forbønn er levningene av Civita Castellanas martyrer gjenfunnet».
Kilder: santiebeati.it, zeno.org, vasanellovt.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 8. desember 2017