Den hellige Ludvig av Casoria (1814-1885)

Men hans foreldre var fattige og kunne ikke betale for studiene, så derfor trådte han den 17. juni 1832 som attenåring inn hos alkantrinerne eller barfot-fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum Discalceatorum – OFMDisc eller Ordo Fratrum Minorum Alcantarinarum – OFMAlc), som var grunnlagt av den hellige Peter av Alcántara. Denne ordenen ble den 4. oktober 1897 innlemmet i fransiskanerordenen (OFM) i likhet med andre fransiskanske reformgrener, slik at det fra da av var tre fransiskanske ordensgrener, fransiskanerne (OFM), konventualene (OFMConv) og kapusinerne (OFMCap).

Archangelus påbegynte den 1. juli 1832 sitt novisiat i klosteret San Giovanni del Palco i Taurano ved Nola i provinsen Avellino i regionen Campania, og der ble han til sin løfteavleggelse den 12. mars 1834. Han fikk ordensnavnet bror Ludvig (fra Ludovico) med tillegget «av Casoria» i henhold til fransiskanernes skikk. Den 4. juni 1837 ble han presteviet i Napoli. Fra 1841 underviste han i flere år yngre medlemmer av provinsen i kjemi, fysikk og matematikk i fransiskanerklosteret San Pietro i Napoli. På grunn av sin store intellektuelle begavelse fikk han embetet som dosent i filosofi.

Men i 1847 hadde han en mystisk erfaring som han senere beskrev som en renselse. Han ba foran tabernaklet i kirken San Giuseppe dei Ruffi i Napoli da han plutselig falt bevisstløs om. Gud viste ham veien til tjeneste for de fattige og syke, og etter denne opplevelsen viet han sitt liv til dem. Han hadde en spesiell kjærlighet til de syke, og for dem innrettet han en sykeavdeling og et apotek i sin celle i klosteret. I tillegg til syke medbrødre tok han seg av syke sekularprester, som han vant for den hellige Frans’ tredjeorden. Finansiert av velstående velgjørere kjøpte han Villa La Palma i Scudillo di Capodimonte ved Napoli, som han bygde ut til en sykeavdeling for syke brødre i hele ordensprovinsen.

Denne planen ble godkjent av ordensgeneral Venanzio av Celano og bekreftet i generaldefinitoriet den 16. mars 1858. Det ble bestemt at klosteret Palma ved Napoli skulle være hovedsete for presteutdannelsen av løskjøpte unge afrikanere og for omvendelse av de svarte i Afrika. I august 1856 hadde p. Ludvig allerede innkvartert ni afrikanske gutter i Palma; fem av dem ble høytidelig døpt den 12. oktober 1856 av kardinalerkebiskopen av Napoli. I 1856 erklærte kong Ferdinand II av de to Sicilier (med hovedstad i Napoli) sin støtte, og den 9. februar 1856 oppnådde Ludvig at kong Ferdinand av kjøpte fri tolv svarte gutter, som Ludvig selv hentet i Alexandria og brakte til Napoli. I 1858 var antallet løskjøpte afrikanske gutter som var brakt til Palma, allerede steget til 38. I 1860 var de blitt 64, og til tross for tilbud spesielt fra Tyskland, så han fort at lokalene til La Palma nå var utilstrekkelig. Etter et mislykket forsøk på å skaffe seg bygningen ved siden av, grep kongen inn og eksproprierte huset og stilte det til forføyning for Ludvigs arbeid.

P. Ludvig planla et lignende arbeid for afrikanske jenter. I det arbeidet fikk han hjelp av grunnleggeren av «De fattige døtre av St. Frans av Assisis sårmerker» (Stimmatini), sr. Anna Maria Fiorelli-Lapini. For disse svarte jentene ble Collegio delle Morette åpnet den 10. mai 1859 i Capodimonte ved Napoli med tolv fargede jenter, og samtidig utdannet de fattige jenter i byen.

I 1864 grunnla Ludvig i Napoli et akademi for religion og vitenskap for å forsvare Den katolske kirke mot angrepene fra den voksende liberalismen, men det var et kortvarig prosjekt på grunn av organisatoriske problemer. Samme formål hadde grunnleggelsen av tidsskriftet La Carità og kollegiet ved samme navn. Han grunnla trykkerier og musikkapeller, og i tillegg startet han enda fire tidsskrifter, ga ut samtlige verker av den hellige Bonaventura på italiensk og en lommeutgave av Bibelen.

P. Ludvigs barmhjertighetsgjerninger kom ikke bare frikjente afrikanske barn til gode. Han var en 1800-tallets Frans av Assisi, og de som fremfor alt lå ham på hjertet, var de fattige, gamle og syke, og for dem grunnla han utrettelig sykehus, gamlehjem, hospitser, hjem og skoler. Han opprettet også et institutt for barn fra adelen og en institusjon for foreldreløse, døve og stumme, i tillegg til andre institutter for blinde, for gamle og for reisende. Han satte i gang flere tiltak for å bøte på napolitanernes lidelser og tidens åndelige armod. Han åpnet også veldedige institusjoner i Napoli, Firenze og Assisi.

I en tid hvor mange strømninger var mot Kirken, brakte han Frans’ tredjeorden til ny styrke. Etter råd fra sine superiorer hadde han opprettet en gren av fransiskanernes tredjeorden i klosteret San Pietro, og medlemmene der utgjorde fundamentet til det religiøse instituttet han senere grunnla for å klare alle sine karitative oppgaver. For regelbundne fransiskanertertiarer grunnla han i 1859 kongregasjonen «Barmhjertige brødre» eller «Brødre av Nestekjærligheten» eller «Grå brødre» (Frati Bigi) (Congregatio Fratrum a Caritate (vulgo «Bigi») – CFC). På samme måte opprettet han i 1862 også en kongregasjon for kvinner, «Søstre av St. Elisabeth» under beskyttelse av den hellige Elisabeth av Ungarn og kjent som «Grå Elisabethsøstre» (Suore Bigie). Gjennom sin innsats reddet han også hospitalsordenen fra å bli opphevet. Mannsordenen ble godkjent av Vatikanet i 1877 og arbeidet i Italia og blant italienske innvandrere i USA. Ordenen ble oppløst i 1971 på grunn av mangel på medlemmer. Søsterkongregasjonen fortsetter imidlertid sitt gode arbeid i Italia, USA, Etiopia, India, Panama og Filippinene.

Ti år før sin død ble Ludvig i 1875 rammet av en alvorlig og smertefull sykdom som han aldri kom seg helt fra. Han døde den 30. mars 1885, 71 år gammel, på det hospitset (Ospizio Marino) som han kort tid før hadde grunnlagt for eldre matroser i Pausilippo mellom Napoli og Pozzuoli, i dag en bydel i Napoli. Dette marianske hospitset i Via Posilippo 24, bærer nå hans navn og blir ledet av De grå søstre, og der hviler hans relikvier.

Fem måneder etter hans død begynte arbeidet for å gjøre ham til helgen. Informativprosessen for hans saligkåring ble åpnet den 29. august 1885 og avsluttet den 20. mai 1893. Hans saligkåringsprosess ble innledet i Vatikanet den 13. mars 1907. Den apostoliske prosessen ble åpnet den 11. juli 1908 og avsluttet den 19. desember 1916. Bispedømmets granskning av de to nødvendige miraklene for saligkåring ble åpnet i 1885 og avsluttet i 1886. Dekretet som godkjente gyldigheten til informativprosessen, den apostoliske prosessen og granskningen av miraklene, ble utstedt den 4. mai 1931. Den 13. februar 1964 ble Ludvigs «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Paul VI (1963-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 11. juli 1992 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på Ludvigs forbønn. Han ble saligkåret av paven den 18. april 1993 i Roma.

Den 3. april 2014 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Bispedømmets granskning av dette miraklet var blitt åpnet den 18. september 2004 og avsluttet den 12. mars 2007. Han ble helligkåret sammen med fem andre den 23. november 2014 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 30. mars.