De salige augustinerne æres i et eremittkloster i Lecceto, noen kilometer fra Siena i regionen Toscana i Midt-Italia. I likhet med alle grunnleggelser som er innhyllet i mysterier, blandes historie og legende sammen, og den egentlige opprinnelsen til Lecceto er derfor sunket ned i århundrenes mørke. Toscana er augustinereremittenes hjemland, og der finnes deres eldste tradisjoner og røtter.
Den hellige Augustin av Hippo levde tidlig et monastisk kommunitetsliv, først sammen med noen venner, og etter at han var blitt biskop, sammen med sitt presteskap. Løfter var ikke obligatorisk, men privat eiendom var forbudt. Deres levemåte førte snart til at andre imiterte dem. Instruksjoner og veiledning kunne finnes i flere av Augustins skrifter, spesielt i De opere monachorum,1 som nevnes i de gamle codices regularum fra 700/800-tallet som «St. Augustins regel». Hans brev (Epistola ccxi, ellers cix)2 inneholder den tidlige «augustinske regel for nonner», mens epistolae ccclv og ccclvi3 inneholder De moribus clericorum. Instruksjonene som foreligger i disse skriftene, dannet grunnlaget for den regelen som i henhold til dekretet fra Lateran-synoden i 1059, ble adoptert av kanniker som ønsket å praktisere et felles, apostolisk liv – derav tittelen «Regelbundne kanniker av St. Augustin» eller augustinerkorherrer.
Senere var det mange monastiske samfunn og andre brorskaper, spesielt i Italia, som adopterte Augustins regel, enten frivillig eller etter ordre fra paven, men uten å oppgi visse spesielle trekk i livsførsel og klesdrakt som var innført av grunnleggeren eller overlevert gjennom sedvane. Disse forskjellene førte til at de ble blandet sammen med andre ordener, for eksempel fransiskanerne, og ble årsak til konflikter.
Den 16. desember 1243 utstedte pave Innocent IV (1243-54) bullen Incumbit nobis, hvor han ga flere kommuniteter av eremitter i Toscana ordre om å slå seg sammen i én religiøs orden under Augustins regel og levevei. I området rundt Siena, Pisa og Lucca fantes det en rekke kommuniteter av eremitter, noen som levde etter Augustins regel, og noen som ikke gjorde det. Den nye ordenen skulle bli en tiggerorden etter modell av fransiskanere og dominikanere – ordener som var rundt tyve år eldre.
I mars 1244 holdt eremittene et grunnleggelseskapittel i Roma som satte unionen ut i livet under veiledning av kardinal Richard Annibaldi av Santi Angeli. Paven ga de toskanske eremittene beskjed om å velge en generalprior og skrive den nye ordenens konstitusjoner. Etter det var de kjent som Eremitter av St. Augustin. Unionen av 1244 kalles «Den lille unionen».
Unionen utviklet seg videre etter initiativ fra pave Alexander IV (1254-61), som ønsket at de toskanske eremittene skulle slå seg sammen med andre kongregasjoner til én orden. Han ga ordre om at alle eremittklostre skulle sende to delegater til de toskanske eremittenes grunnleggelse Santa Maria del Popolo i Roma, hvor spørsmålet om union skulle diskuteres, igjen under veiledning av kardinal Annibaldi. Delegatene møttes første gang den 1. mars 1256, og resultatet ble en union som kalles «Den store unionen». Lanfranc Septala fra Milano, tidligere superior for «Eremittene av Johannes den Gode» (bonittene), ble valgt til den første generalprioren for den nye ordenen, som besto av 180 religiøse hus i Italia, Østerrike, Tyskland, Sveits, Nederlandene, Frankrike, Spania, Portugal, Ungarn, Bøhmen og England. En felles svart drakt ble vedtatt, og den staven som bonittene tidligere hadde båret for å skjelne dem fra fransiskanerne, ble avskaffet.
Med bullen Licet Ecclesiae catholicae av 9. april/4. mai 1256 ratifiserte pave Alexander IV forhandlingsresultatet, og denne bullen kan med rette kalles grunnleggelsescharteret for augustinereremittordenen (Ordo Fratrum Eremitarum Sancti Augustini – OESA, siden 1969: Ordo Sancti Augustini – OSA). Paven ga også ordre om at alle de eremittklostrene som ikke hadde sendt noen delegater, skulle rette seg etter de nylig skrevne konstitusjonene.
I henhold til denne bullen ble den nye kongregasjonen skapt gjennom sammenslåingen av fem grener: «Quaedam [domus] S. Guillelmi, quaedam S. Augustini ordinum, nonnullae autem fratris Joannis Boni, aliquae vero de Fabali, aliae vero de Britinis», det vil si (1) eremittene av St. Vilhelm (Benedikts regel), (2) de toskanske eremittene i «Den lille unionen» av 1244, (3) Eremittene av Johannes den Gode (Augustins regel, 1225), (4) eremittene av Monte Favale (Benedikts regel) og (5) eremittene av Brettino (Augustins regel, 1228). Sammen med andre mindre kongregasjoner ble disse grenene integrert med «én bekjennelse og regulær observans til ordenen av eremitter av St. Augustin».
(1) «Eremittene av St. Vilhelm» ble også kalt vilhelmitter eller gulielmitter. De var blitt grunnlagt av den hellige Vilhelm den Store av Maleval kort før hans død i 1157. Fra denne ordenen sprang det ut to andre med de viktigste husene i Maleval, Vilhelms grunnleggelse, og på Monte Favale [Fabali] (se 4). Maleval var en avsidesliggende og avskrekkende dal med det latinske navnet Stabulum Rhodis, på italiensk Malavalla, «den onde dalen». Vilhelmittenes levemåte var opprinnelig svært streng, men den ble mildnet av pave Gregor IX (1227-41), og under ham adopterte flertallet av de vilhelmittiske klostrene den hellige Benedikts regel.
Da vilhelmittene gjennom bullen Licet ecclesiae catholicae ble beordret til å slutte seg til den nye ordenen, reiste de innvendinger mot dette og klarte å oppnå et forbud mot å bytte ut Benedikts regel til fordel for den langt mildere Augustins regel.4 Derfor fikk noen av vilhelmittene tillatelse til å eksistere som en uavhengig enhet som fulgte Benedikts regel med tillegget Regula Sancti Guillelmi. I 1435 fikk ordenen, som da talte 54 klostre i provinsene Toscana, Tyskland og Frankrike, bekreftelse av sine privilegier av konsilet i Basel. De italienske klostrene led under krigene i landet, mens de to siste franske husene, i Cambrai og Ypres ble overtatt av regelbundne kanniker, mens i Tyskland forsvant de fleste etter Den franske revolusjon. Kongregasjonen besto til begynnelsen av 1800-tallet og viet seg sykepleie, sjelesorg og undervisning. Den eksisterer ikke lenger.
(2) I tillegg til de toskanske eremittene i «Den lille unionen» av 1244 (eremittene av Den Hellige Treenighet) omfattet denne gruppen flere uspesifiserte augustinske hus, spesielt i Italia, som utgjorde separate kongregasjoner.
(3) «Eremittene av Johannes den Gode» hadde sitt navn etter sin grunnlegger, den salige Johannes Buoni av Mantova (1168-1249), som skulle bli saligkåret i 1483. Han kan ha tilhørt den berømte familien Buonomini, og navnet «Buoni» kan komme fra det, men det er mer sannsynlig et tilnavn som er gitt ham for hans senere hellighet – «Johannes den Gode» (lat: Ioannes Bonus). Han ble også kalt Jambonus, og kongregasjonen kalles også bonittene (boniti) eller jambonittene. Johannes Buoni levde som eremitt i Cesena og døde i sin fødeby Mantova i 1249.5 I 1256 hadde bonittene elleve klostre og ga den første generalprioren til den nye ordenen.
(4) Eremittene av Monte Favale var oppstått fra vilhelmittene og fulgte Benedikts regel.
(5) Eremittene av Brettino (Brittinis) hadde sitt navn etter sin eldste grunnleggelse, eremittklosteret St. Blasius (San Biagio) i Brettino nær Fano i provinsen Ancona i regionen Marche. De hadde grunnleggelser over hele Marche og Umbria og inn i Romagna og Veneto. De fulgte Augustins regel og ble kalt brettinianere (brettini), brittinianere eller brictinianere. Av de ulike grenene var det bare brettinianerne som i 1260 fikk tillatelse til å leve et kontemplativt liv.
Mange kongregasjoner, slik som «Botsbrødrene av Kristus» (Saccati eller «sekkebærere»), og grunnleggelsene til Durandus av Huesca (Osca) (ca 1160-1224), en spansk valdenser som i 1207 konverterte til katolisismen, og grunnleggelsene til «De katolske fattige» sluttet seg sammen med bonittene.
Unionen av 1256 var et viktig skritt i Kirkens reform av det religiøse liv. Gjennom den hadde paven til hensikt å få slutt på forvirringen som oppsto på grunn av det svært store antall små religiøse grupper og å kanalisere deres åndelige ressurser i et apostolat av forkynnelse og pastoral omsorg i de fremvoksende byene i Europa. Augustinerne tok dermed sin plass blant tiggerordenene sammen med dominikanerne og fransiskanerne, og snart etter karmelittene.
«Tiggermunk-bevegelsen» på 1200-tallet var et revolusjonært svar på en revolusjonær situasjon. Kirkens enhet ble på nytt truet av kjetteri, og nye utfordringer kom fra økonomiske og intellektuelle endringer i samfunnet. Brødrene ble sendt direkte inn i de økonomiske sentrene som var under utvikling for å forkynne for den voksende utdannede klassen og for å bringe evangeliets spiritualitet til folket.
Dermed hadde den åndelige identiteten til augustinereremittenes orden to fundamenter. Det første var den hellige Augustin, som ga ordenen dens konsept av religiøst liv, spesielt betydningen av den indre søken etter Gud og av kommunitetsliv. Det andre fundamentet var tiggerordenbevegelsen som gjorde augustinereremittordenen til et apostolisk brorskap.
Det finnes noe bevis på en eremittbosetning i Lecceto lenge før unionen i 1244, men de første skriftlige kildene stammer først fra 1233. På den tiden ble området kalt Selva di Lago («Sjøskogen») på grunn av skogen rundt og dens beliggenhet nær Verano-sjøen. Eremittklosteret var ikke opprinnelig augustinsk, men da kommuniteten ble en del av Den lille unionen i 1244, tok de Augustins regel og begynte en lang historie av augustinsk religiøst liv. Med tiden endret også navnet seg fra Selva di Lago til Lecceto på grunn av alle steineikene (lecce) som omgir klosteret.
Senere hevdet Lecceto å ha hatt et mye tidligere augustinsk nærvær. I den første klostergangen er det en marmorplate som minnes det besøket Augustin avla da han bodde i Lecceto en stund i år 400 – noe som selvsagt er umulig, siden han da allerede var biskop i Afrika og aldri forlot kontinentet etter det. Legenden oppsto trolig fra et forsøk på å bevise den kontinuiteten de hadde med Augustins monastiske liv i Nord-Afrika gjennom de av hans ledsagere som flyktet unna vandalenes invasjon snart etter hans død. Det ble hevdet at de kom til Italia og der grunnla monastiske bosetninger i Toscana, hvor de levde uavhengig inntil Kirken brakte dem alle sammen på 1200-rallet. De var ivrig etter å erklære Augustin som den sanne grunnleggeren av den nylig grunnlagte augustinereremittordenen.
Leccetos storhetstid kom imidlertid senere da det ble et sted for intens kontemplasjon innen ordenen. Det finnes noen historier (og legender) om brødre av ekstraordinær hellighet, noen av dem komiske i sin enkelhet og egenartethet, andre veldokumenterte og fortsatt inspirerende. I sakristiet i kirken finnes det et maleri av de berømte «salige fra Lecceto», komponert som et familietre, som avbilder brødre som oppnådde berømmelse for sin hellighet, selv om de aldri ble formelt saligkåret. I den indre klostergården finnes det fresker på veggene som viser noen av legendene, inkludert livet til de spesielle brødrene som tilbrakte lange perioder av bønn i hulene like utenfor klosterets murer. Noen få av hulene er der fortsatt.
Det er et faktum at brødre fra ulike deler av Europa oppsøkte Lecceto for å leve et kontemplativt liv. Vi kjenner til medlemmer av kommuniteten som hadde kommet fra ulike deler av Italia, men også fra Frankrike og England. Den mest berømte var William Flete (d. ca 1380), en engelskmann fra universitetet i Cambridge som levde samtidig med den salige dame Julian av Norwich, Walter Hilton og forfatteren av The Cloud of Unknowing. I 1359, da Flete skulle til å ta mastergraden i teologi i Cambridge, ombestemte han seg med hensyn til hvordan han skulle leve som augustiner. Han valgte å forlate England og dra til Lecceto for å hengi seg til bønn, og han ble der resten av livet. Han ble en mester i det åndelige liv, en veileder for mange personer og en personlig fortrolig til den hellige Katarina av Siena.
Det var i dette klosteret Lecceto, som hadde navnet Den hellige Frelser, at observantbevegelsen innen augustinerordenen ble født etter at sekularisme og mondenitet hadde sneket seg inn i augustinske kommuniteter i et forsøk på å åpne seg for den verdslige kulturen. Denne reformbevegelsen som startet i 1387, ble gjerne kalt Lecceto-kongregasjonen, hvor regelen ble observert på en mye strengere måte (derav navnet observanter). Bevegelsen var et forsøk på å vende tilbake til en mer autentisk observans av Augustins regel og ordenens konstitusjoner. Fra observantkongregasjonen i Lecceto oppsto det andre lignende grupper i andre deler av verden, inkludert i Tyskland, hvor Martin Luther vel et århundre senere (1506) avla sine løfter i observantkongregasjonen i Sachsen. I sine glansdager ga Lecceto ordenen fire av sine mest fremtredende generalpriorer.
Utallige brødre fra flere deler av Italia og resten av Europa ba om å få flytte til Lecceto, hvor de levde i hellighet og fremmet det kristne og monastiske liv. Helligheten blomstret, og listen over de salige fra eremittklosteret teller 25 navn. Den hellige kirkelæreren Katarina av Siena (1347-80) fant sin skriftefar i Lecceto, og hun ba brødrene der om å sende munker til Roma for å hjelpe paven med å reformere Kirken. Den hellige Bernardin av Siena (1380-1444) var også regelmessig i Lecceto.
Lecceto var opp gjennom århundrene et symbol for augustinsk spiritualitet, inntil vanskelige tider kom på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. I 1782 oppløste storhertugen av Toscana hele Lecceto-kongregasjonen, og i 1808 fikk Napoleons regjering oppløst kommuniteten og konfiskerte klosteret. To år senere forlot de seksten brødrene klosteret og dro til andre hus i ordenen. I 1816 ble klosteret i Lecceto bispedømmet Sienas eiendom, og det ble brukt om sommeren som feriested for seminarister. Fra da av forfalt bygningen og ble en ruin, et offer for vandalisme og vanskjøtsel. I 1968 hadde taket falt sammen, treet var råtnet, innvendig var det brent flere steder og kyllinger og griser okkuperte første etasje.
Rundt denne tiden bestemte biskopen av Siena, som var dominikaner, seg for at han ønsket å bringe den augustinske spiritualiteten fra Lecceto tilbake til den lokale kirken i Siena. Han startet et prosjekt for å restaurere klosteret tilbake til gammel storhet og å invitere de augustinske kontemplative nonnene fra byen Siena til å overføre sin kommunitet dit. De ankom i 1972, da restaureringsarbeidet bare var delvis fullført. Snart ble Lecceto besøkt av noen få personer som søkte stillhet og avsondrethet midt i sine travle liv. Litt etter litt begynte Lecceto å bli kjent i Italia og enda videre.
Minnedagen for de salige augustinerne fra Lecceto er 9. oktober. En av dem er den salige Arnold av Siena (d. 1507). En annen som var munk i Lecceto, er den salige Antonius Patrizi av Siena (1280-1311), men han flyttet til Monticiano, hvor han døde.
En annen salig munk med bakgrunn fra Lecceto, er den salige Stefan Agazzari (1354-1433). Han ønsket å leve et mer kontemplativt liv og fikk i 1408 tillatelse fra pave Gregor XII (1406-15) til å gjøre kommuniteten om til regelbundne kanniker. Men han klarte ikke å overbevise flertallet av brødrene om klokskapen i det å bli regelbundne kanniker. Etter flere års kamp ble det klart at reformen ikke ville lykkes. Derfor søkte Stefan om å få tillatelse til å grunnlegge en ny kommunitet, og pave Gregor XII ga sin tillatelse. Sammen med en gruppe brødre som inkluderte de salige Frans Nanni, Filip Agazzari, Stefan Cioni, Johannes Salimbeni og Regolino, forlot Stefan til slutt Lecceto for å grunnlegge et nytt kloster for augustinske regelbundne kanniker i Fabriano.