Den hellige Leonorius av Bretagne (509-560)

Den hellige Leonorius (Lunarius; fr: Lunaire, Léonore, Lénor; bret: Lormel, Lourmel) skal ifølge mange kilder ha vært bror av den hellige Tudwal av Tréguier (fr: Tugdual) (ca 528-ca 564), mens andre kilder sier at han er en rent legendarisk skikkelse. Tudwals mor var den hellige Pompea (Pompaea, Pompaïa; fr: Pompée; bret: Koupaia, Coupaia, Copaja) også Alma (Pompea) av Domnonée eller til og med Almapompa. Hun var søster av fyrst Rigald (Rigual, Riwall, Riwal) av Domnonea (fr: Domnonée) (ca 500-20). I Tudwals biografi navngis ikke hans far, men de fleste kilder sier at Pompea var gift med (den hellige) kong Hoel I Mawr (den Store) av Armorica (Bretagne) (d. 544), sønn av kong Budic II av Bretagne, som ble kalt Emyr Llydaw («keiser av Bretagne») av waliserne. Han var gift med en søster av den engelske High king Arthur, som altså var kong Hoel I Mawrs onkel. Blant Tudwals søstre var den hellige Sewa (fr: Sève; bret: Seo).

Kongefamilien i Bretagne hadde blitt tvunget til å søke tilflukt i Wales, så Pompeas og Hoels barn ble født der. Leonorius skal ha blitt født i 509. Enten Tudwal og Leonorius var brødre eller ikke skal begge ha fått sin første utdannelse i klosteret til den hellige Illtud av Llantwit (Illtyd, Hildutus). Blant Illtuds mange elever var også de hellige Samson av Dol, Paulus Aurelian av Léon, Gildas den Vise, David av Wales og Baglan, og noen sier også den hellige Brioc. Leonorius skal ha blitt betrodd til Illtud da han var fem år gammel. Det fortelles at han lærte alfabetet på en dag, lærte kunsten å stave neste dag og kalligrafi den tredje dagen! Da han var femten år gammel, skal han ha blitt ordinert av den hellige Dyfrig av Wales (d. 621) (Dubricius; fr: Oubrice), og ikke lenge etter skal han også ha blitt bispeviet.

Etter at de siste romerske soldatene ble trukket ut av Britannia i 407, ble det svært urolige tider i landet. I romernes kjølvann inviterte de britiske kongene saksiske leiesoldater til landet, men de benyttet anledningen til å erobre England, som ble befolket av de germanske stammene anglere, saksere og jyder (angelsaksere). Erobrerne var hedninger, og de keltiske kristne klarte ikke å omvende dem, så kristendommen forsvant nesten helt. De få romerske og keltiske kristne ble drevet inn i Wales og Skottland, og på 400-tallet var det bare en avsides og usikker liten gruppe igjen.

De hedenske okkupantenes hat mot de kristne var stort, og i den dårlig dokumenterte perioden fra 400- til 600-tallet var det mange kristne briter som flyktet fra det sørvestre Britannia og over kanalen. De dro til Armorica eller Aremorica (fr: Armorique), det gamle navnet på den delen av Gallia som inkluderer den nordvestlige spissen av Frankrike. De britiske emigrantene ga regionen sitt nåværende navn Bretagne (engelsk: Brittany; bretonsk: Breizh), opprinnelig Petite Bretagne («Lille Britannia») for å skjelne det fra Grande-Bretagne (Storbritannia).

Sammen med 73 disipler dro også Leonorius over kanalen. Tradisjonen forteller at da han seilte over til Armorica, kom han inn i en så tykk tåke at ingen trodde de kunne fortsette reisen. Han grep da sitt sverd og skar i luften, og straks forsvant tåken. Etter den tid har sjøfolkene påkalt ham som skytshelgen mot tåke. Da de kom til Bretagne, gikk de i land seks kilometer fra Saint-Malo, ved munningen av elven Rance.

De bygde et kloster mellom elvene Rance og Arguenon. Ifølge hagiografene Jacques-Paul Migne (1800-75) og Alban Butler (1710-73) hadde de fått land til klosteret av landets hersker, som ifølge aktene var Rigald (Rigual, Riwall, Riwal) av Domnonea (fr: Domnonée) (ca 500-20), men som ifølge Dom Guy-Alexis Lobineaus Vies des saints de Bretagne (Rennes 1725) het Jonas. Kong Kildebert I av Paris (511-58) skattet ham svært høyt på grunn av hans dyder og ba ham inntrengende om å komme og besøke ham i Paris. Leonorius tok imot innbydelsen, og han ble mottatt med stor ærefrykt av både kongen og hans hustru, dronning Ultrogotha. Da Jonas ble fratatt liv og besittelser av usurpatoren kong Conmor (Conomor, Commorus, Comorrus) (ca 550-60), sørget Leonorius for at sønnen Judual (Judwal, Judikaël, Iudwal ap Ionas) (540-ca 550/560-85) ble sendt over til Storbritannia. Han kom senere tilbake og vant tilbake farens rike.

Hva som videre skjedde med Leonorius, står det dessverre ikke noe om i aktene. Han skal ha blitt biskop av Aleth, andre sier at han virket som vandrebiskop uten noe fast sete. Han døde i 560, 51 år gammel. Han ble gravlagt i en sognekirke ved Saint-Malo som fortsatt heter Saint-Lunaire. Der fremvises hans tomme grav og hans relikvier i et lite skrin. Under hertug Hugo ble Leonorius' relikvier rundt 960 brakt til Paris sammen med relikviene av andre bretonske hellige av den hellige biskop Salvator von Aleth for å berge dem unna normannerne. Størstedelen av Leonorius' relikvier ble deretter brakt til Beaumont-sur-Oise (Bellus mons) i bispedømmet Beauvais, hvor kirken i det bevarte klosteret bar hans navn.

Festen for overføringen av hans relikvier blir feiret den 13. oktober, men hans hovedfest er 1. juli i flere bispedømmer i Bretagne. Bollandistene betrakter hans biografi som svært tvilsom. Han blir noen ganger blandet sammen med den hellige Leontius av Autun (fr: Léonce), som også har minnedag 1. juli.

Den legenden som oftest er forbundet med Leonorius, er full av den poesi og romantikk som for kelterne eksisterte i alle levende ting rundt dem. Den stammer fra helgenens latinske biografi og breviaret fra Saint-Malo som ble trykt i 1537. Den forteller at Leonorius og hans munker hadde arbeidet hardt for å dyrke sitt land, men da de skulle til å så hveten, fant de ut at de ikke hadde sørget for noe såkorn. Alt deres arbeid syntes forgjeves, og de var svært bekymret for hva de nå skulle spise når de ikke hadde noen hvetehøst å se frem til. Da så de plutselig sittende på et lite kors ved siden av veien, en liten rødstrupe som i nebbet holdt en kurv med hvete! Munkene tok fulle av glede kornet og sådde det, og de høstet i overflod!

Detaljene i denne historien varierer noe. Noen sier at fuglen førte munkene til et kornlager, mens andre tviler på om fuglen var en rødstrupe, men det vanligste er at rødstrupen sørget for kornet. Så universell og sterk er denne troen at «en rødstrupes korn» er et uttrykk i Bretagne som betyr «en liten begynnelse som har fremgang». Tradisjonen sier også at Leonorius pløyde landet med kronhjorter og at et alter ble brakt ham fra havets dyp av to ville duer slik at han kunne feire messen.

Saint-Lormel er i dag en kommune i departementet Côtes-d'Armor i regionen Bretagne. Den er en del av det gamle sognet Pluduno, og den opprinnelige kirken Saint-Lormel stammer med sikkerhet fra gallo-romansk tid. Dette området ble evangelisert av en hellig Lormel, som ofte identifiseres med Leonorius.