Den hellige Liberatus var en lege i Afrika, og sammen med sin modige hustru og sine to navnløse sønner, en syvårig gutt fra en fornem familie, som vi heller ikke kjenner navnet til, samt presbyteren Crescentius (Cresconius), ble han i 484 under den arianske vandalkongen Hunerik (477-84) torturert av arianerne for sin katolske tros skyld. Liberatus og hans hustru ble hogd ned, mens de to sønnene og den syvårige gutten ble senket i havet. Presbyteren Crescentius murte seg inne i en berghule ved byen Turgo, hvor han sultet i hjel og senere ble funnet helt oppråtnet.
Også tolv andre gutter som utmerket seg gjennom sitt kristne heltemot, men som vi heller ikke kjenner navnene på, skal ved denne anledning ha blitt slått så lenge og så ofte til de døde av sine sår. Også disse skal man ha æret høyt i Kartago.
Om den syvårige gutten forteller øyenvitnet, den hellige biskop Viktor av Vita (ca 430-ca 490) i den afrikanske provinsen Byzacena, som selv måtte lide under kong Hunerik og ble forvist av ham, og som rundt 490 skrev en historie om forfølgelsen under vandalene, Historia persecutionis Africanae Provinciae, temporibus Geiserici et Hunirici regum Wandalorum, som bollandistene har hentet sine notiser fra. Biskop Viktor forteller at da arianerne røvet gutten fra sine foreldre, løp moren etter røverne gjennom hele byen med utslått hår, mens hun hele tiden ropte: «Jeg er en kristen, jeg er en kristen!»
Det samme hadde også legen Liberatus’ sønner gjort, og da han ville felle tårer over tapet av sønnene, irettesatte hans hustru ham for dette med ordene: «På grunn av dine sønner vil du altså miste din sjel? Tenk deg at de ikke var blitt født, uansett vil Kristus hevne også dem. Hørte du ikke hva de alltid ropte: ‘Vi er kristne’?» Også senere viste denne kvinnen sitt heltemot. Da hun nemlig i fengselet var skilt fra sin mann, sa arianerne til henne at hun skulle oppgi sin halsstarrighet, ettersom også hennes mann hadde gitt etter for kongens ordre og blitt en kristen av deres slag (altså en arianer). Til det svarte hustruen: «Jeg vil se ham og deretter gjøre det som Gud vil». Da hun ble ført ut av fengselet og så sin mann sammen med mange andre stå for dommersetet, gjorde hun det klart for ham at dersom den løgnen arianerne hadde fortalt henne viste seg å være sant, ville hun offentlig rette de største anklager på grunn av hans frafall, til han endelig beroliget henne med å si at han ikke var falt fra, men tvert imot var og alltid ville være en katolikk. Deretter døde de begge martyrdøden, mens mange andre katolikker gjemte seg for arianernes raseri og bukket under for sult og tørst, som presten Crescentius eller Cresconius. Dette skjedde i år 484, men snart etter bukket også tyrannen Hunerik under, som en gang erkekjetteren Arius hadde gjort.
Kilder: zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. juli 2012