Den hellige Liberatus var abbed (Abbas) i et kloster nær byen Capha i provinsen Byzacena i Nord-Afrika (i dag Gafsa i regionen Sahel Tunisia), og han led martyrdøden i 483 i Kartago i Afrika sammen med seks av sine munker, nemlig de hellige Bonifatius (diakon), Servus (Servius) og Rusticus (subdiakoner), Septimus (Septimius, Septiminus) og Rogatus (munker), samt gutten Maximus, som fikk sin utdannelse i klosteret.
Den grusomme Geiserik (428-77), konge for de arianske vandalene, okkuperte Nord-Afrika rundt 440, og de hadde okkupert den afrikanske provinsen i nesten femti år da kong Hunerik (477-84), Geiseriks eldste sønn, bestemte seg for å fjerne de biskopene og munkene som hindret de kristne i å gå over til arianismen, særlig på initiativ av den fanatiske arianske biskopen Cyrilla. Forfølgelsen rammet ikke bare prester, men alle stender og begge kjønn, som den hellige biskop Viktor av Vita forteller utførlig om i sin Historia persecutionis Africanae Provinciae, temporibus Geiserici et Hunirici regum Wandalorum.
Blant martyrene befant seg også de nevnte syv munkene, som levde sammen i et kloster ved byen Capha i provinsen Byzacena. De ble arrestert og revet ut av sin ensomhet og slept til Kartago, hvor man først prøvde å vinne dem over og få dem til å avsverge sin tro ved hjelp av smiger og løfter. Men de hellige munkene holdt standhaftig fast ved sin tro, og derfor ble de kastet i fengsel. Da bestakk det troende folk i denne byen fangevokterne, slik at de dag og natt kunne besøke munkene og la seg oppbygge av deres lære og deres eksempel. Men da dette kom for tyrannens ører, ble han ute av seg av raseri og ga ordre om at de skulle pines enda verre, legges i enda tyngre lenker og settes på et skip fylt med tørr ved og brennes midt ute på havet.
De ble trukket ut av fengselet, og lovsyngende gikk de med sine tunge lenker gjennom byens gater til bredden av sjøen med en slik glede som om de gikk til et gjestebud. Men også folket ropte til dem at de ikke skulle frykte, men være glade over å lide for Kristus. Også gutten Maximus stemte glad i med denne lovsangen. Da forsøkte man gjennom kjærtegn å få ham til å vende seg bort fra sitt prosjekt. Men han ropte: «Ingen skal få skille meg fra min hellige abbed Liberatus og fra mine brødre som har næret meg i klosteret. Med dem har jeg blitt forvandlet i gudsfrykt, med dem forlanger jeg å få lide martyrdøden, med dem håper jeg også å motta den evige herlighet, slik de skjedde med De syv hellige makkabeerbrødrene».
Etter at de var brakt om bord på båten, bundet med hender og føtter utstrakt, ble det lagt ild under det tørre treverket, men foran alles øyne sluknet den straks. Dette skjedde igjen flere ganger. Da lot den rasende og skamfulle tyrannen martyrene slås med årene som hunder og kastes i vannet. Dette skjedde den 17. august 483 i Kartago.
Men deres lik ble ikke slukt av vannet, men ble straks skyllet uskadd inn på stranden, noe som gjorde tyrannen skrekkslagen. Men den tilstedeværende folkemengden frydet seg og førte martyrenes legemer med geistligheten i kirken i Kartago i spissen, og Salutaris og Muritta nevnes som dem som bar relikviene, til deres gravsted, nemlig klosteret Bigua ved basilikaen St Celerina, hvor de ble gravlagt i jorden under høytidelig sang.
Hodet av den hellige Liberatus skal befinne seg i sognekirken i Oberreitnau ved Lindau, hvor han æres som andre skytshelgen. Deres minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 17. august, og samme dag behandler bollandistene dem temmelig utførlig. Augustinereremittene minnes dem den 26. august, og da som deres ordensbrødre. 2. juli nevnes også som minnedag. Kartago er i dag en forstad til Tunis i Tunisia.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Infocatho, Heiligenlexikon, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 31. mars 1998