Den salige Johannes Lohelius [Lohel, Loelius] (Johann, Jan; cz: Jan z Lochenic) ble født i 1549 i Vokov (ty: Wogau) i Eger i Bøhmen i dagens Tsjekkia. Han var sønn av en fattig kusk, men fikk en from oppdragelse. Han kom som tolvåring som stallgutt til klosteret Teplá (Tepl) i det vestlige Bøhmen, som var grunnlagt i 1193 av den salige Hroznata av Teplá (ca 1160-1217). Det tilhørte premonstratensere (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten.
Johannes fikk lov til å følge undervisningen i klosterskolen, og snart overgikk han alle de andre studentene. I 1573 fikk han lov til å tre inn i ordenen, og etter et to år langt novisiat ble han sendt for å studere retorikk, filosofi og teologi på universitetet i Praha. Han ble presteviet i 1576 og kalt tilbake til klosteret i Teplá, og deretter var han predikant og subprior i klosteret. Det lutherske kjetteri hadde fått innpass i Bøhmen, og han holdt en serie prekener i Teplá som vant heretikernes hjerter og brakte mange tilbake til Kirken.
I 1579 ble han utnevnt til prior eller prost for klosteret Sionfjellet i Strahov i utkanten av Praha. Sammen med abbeden arbeidet han med en viss suksess for å bringe klosteret ut av den uheldige tilstand det hadde havnet i etter at det var ødelagt av husittene i 1420. Lohelius ble snart kalt tilbake til Teplá, men i 1583 fikk han igjen muligheten til å gjenoppta embetet som prior i Strahov. I 1586 ble han valgt til klosterets abbed, et embete han hadde til sin død. I 1587 utnevnte generalabbed Johannes Despruets av Prémontré Lohelius til generalvikar for premonstratenserordenen for hele keiserriket og visitator til Østerrike, Bøhmen, Ungarn og Polen.
Med ham kom en ny æra av fremgang og velstand til det prøvede klosteret Strahov. Han restaurerte det både bokstavelig og åndelig, og det blomstret under hans ledelse og vant stor innflytelse og anseelse. Keiseren og stormennene i Bøhmen hjalp ham sjenerøst i restaureringen av kirken og klosterbygningene. Johannes fikk den forfalne kirken reparert og gjenoppbygd i renessansestil, han gjenoppbygde klosteret og fikk bygd verksteder, og i 1594 var det en kommunitet på tolv brødre som levde i klosteret. Da Johannes måtte dra til Praha, overtok prior Kaspar Questenberg ledelsen av klosteret, og han ble ny abbed etter Johannes' død. Han fikk utvidet basilikaen vestover og bygde en ny fasade.
I 1602 ble Johannes Lohelius utnevnt til hjelpebiskop i Praha, men han ga først avkall på dette embetet, slik at han ikke ble bispeviet før i 1604 som titularbiskop av Sebaste in Partibus Infidelium. Som stedfortreder for den syke erkebiskop grev Karl von Lamberg (1607-12) ledet han erkebispedømmet som en ivrig motreformator. Det vatr trolig grunnen til at pave Paul V (1605-21) den 14. mai 1612 utnevnte ham til koadjutor-erkebiskop med etterfølgelsesrett. Da erkebiskop Karl von Lamberg av Praha døde fire måneder senere, den 18. september 1612, etterfulgte Johannes Lohelius ham automatisk som erkebiskop. I sin tid som erkebiskop reparerte han ødeleggelsene på St. Veitsdomen i Praha og klosteret Strahov, som stammet fra husittkrigene. Mellom 1612 og 1622 var Lohelius samtidig stormester for «Korsherrene med den røde stjerne».
Bøhmerne tvang i 1609 keiser Rudolf II (1576-1612) til å utstede et edikt (Majestätsbrief) som ga protestantene rett til å bruke universitetet i Praha. Ediktet ga også verdslige herskere, riddere og byer rett til å bygge protestantiske kirker og skoler. Ediktet av 1609 hadde gjort protestantene modigere. De fikk overtaket i Praha, hvor de forfulgte presteskapet og utviste mange prester, både sekular- og ordensprester. Katedralen (St. Veitsdommen) ble endret til å passe den kalvinistiske gudsdyrkelsen, altrene ble ødelagt og maleriene og statuene ødelagt.
I strid med ediktet bygde undersåtter av erkebiskopen av Praha en protestantisk kirke i Hrob (ty: Klostergrab), og undersåtter av abbeden av Braunau gjorde det samme i Braunau. Erkebiskopen gikk bestemt mot protestantismen og lot i 1617 rive den protestantiske kirken i Hrob, med støtte fra keiser Matthias (1612-19), og abbeden av Braunau gjorde det samme i Braunau. Dette førte til sterk motstand fra protestantene, noe som førte til begynnelsen på Trettiårskrigen (1618-48).
Under de protestantiske oppstandene i årene 1618-21 flyktet Lohelius i eksil til Wien, og først etter slaget ved Det hvite Berg (Bila Hora) utenfor Praha den 8. november 1620, hvor kurfyrst Fredrik ble bekjempet av keiserens tropper, vendte erkebiskop Johannes tilbake til Praha sammen med sitt kapittel samt jesuittene og andre ordener. Katedralen ble rensket og utstyrt på nytt, og den ble re-konsekrert den 28. februar 1621. I 1622 forbød erkebiskopen den utraquistiske nattverden i sitt bispedømme (nattverd under begge skikkelser).
Johannes Lohelius døde den 3. november 1622 i Praha (2. november og 4. november nevnes også) av en langsom feber og ble bisatt i klosterkirken Marias Himmelfart i Strahov. Han ble etterfulgt som erkebiskop av Praha og primas for Bøhmen av Ernst Adalbert von Harrach (1623-67). Johannes Lohelius regnes som salig av premonstratenserne og hans minnedag er 2. november.