Den hellige Landericus (Landricus, Landrich; fr: Landry) ble født på 600-tallet i Frankrike. Han var eldste sønn av de hellige Waldetrudis og Vincent Madelgarius. Også hans tre søsken Dentelin, Madelberta og Aldetrudis regnes blant de hellige. Hans mors foreldre var de hellige Walbert og Bertilia og hans tante den hellige Aldegunde av Maubeuge.
Landericus var først offiser, men deretter ble han prest og fra 641 til 650 var han misjonsbiskop av Metz (noen kilder sier Meaux). Han la imidlertid ned embetet som biskop for igjen å bli benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Da faren døde i 687, ble Landericus abbed i hans to klostre, først i Soignies i belgisk Hainault (Hennegau) og deretter i Hautmont ved Maubeuge i fransk Hainault.
Til slutt virket han i Meltburch, i dag Melsbroeck ved Brussel, som misjonsbiskop. Han døde i Soignies på et ukjent tidspunkt, etter tradisjonen en 17. april rundt 700 (730?). Hans relikvier hviler i kollegiatskirken Saint-Vincent i Soignies. Der er det en lokal kult for ham, i likhet med i Melsbroeck. Hans biografi ble skrevet i Soignies på 1000-tallet eller tidligere.
Andre kilder sier at han var sønn av grev Modalgetius av Hainault (Hennegau). Faren ville at han skulle bli offiser, men med standhaftighet klarte han å oppnå det han ønsket, nemlig å bli prest.
Hans minnedag er 17. april. Han fremstilles som biskop med bok og barberkniv. Sistnevnte henspeiler på tonsuren, som fra synoden i Toledo i 633 til 1972 var foreskrevet for alle geistlige som tegn på overgivelsen til Gud. Han fremstilles også sammen med sin far.