Skytshelgen for skippere på elven Lahn
Den hellige Lubentius (fr: Louveins) levde på 300-tallet og skal ha vært en disippel av den hellige Martin av Tours. Etter en åpenbaring fra Gud dro han til Trier i Gallia Belgica, i dag i Tyskland, hvor han ble presteviet av den hellige Maximin (ca 280-ca 347), biskop av Trier (329-46). Deretter virket han som prest i bispedømmet. Hans menighet lå i Kobern (Cubrinus) ved Mosel, sør for Koblenz, i dag en bydel i Kobern-Gondorf an der Mosel i delstaten Rheinland-Pfalz.
Etter biskop Maximins død i 346 fikk Lubentius i oppdrag fra hans etterfølger, den hellige Paulinus (ca 300-58), biskop av Trier (347-58), å overføre den avdødes levninger til Trier. Men Maximin hadde reist brakt til sine slektninger i Aquitania og døde der, så Lubentius måtte en tid avbryte sitt arbeid ved Untermosel. I følge med flere geistlige bega han seg på reisen. Da de kom frem til målet, ble hans oppdrag først forsinket fordi ingen kunne fortelle ham hvor Maximin var blitt bisatt. Men så skal det ha vist seg en engel seg for Lubentius da han var i bønn, og den førte ham til Maximins legeme. Etter at han hadde avsluttet sitt oppdrag med suksess, vendte han igjen tilbake til Kobern og viet seg på nytt til sjelesorgen og omvendelsen av hedningene ved Untermosel.
Der døde Lubentius trolig rundt år 350. Hans historie er overlevert i biografien om Maximin av Trier fra midten av 700-tallet og i hans legende fra 1100-tallet. Selv om man skreller bort de rike utsmykningene av legenden, er det nok en historisk kjerne i den.
Legenden forteller at etter hans død, da de skulle bisette hans kiste, var ingen i Kobern i stand til å bevege den. Overleveringen forteller at dette var en straff fra Gud fordi innbyggerne i Kobern ikke hadde respektert verken Lubentius’ lære eller dyder, og i stedet hardnakket holdt fast ved sine gamle skikker. Men heller ikke anstrengelsene til tilkalte prester for å bisette Lubentius i kirken i Kobern, hadde noen suksess, for de klarte heller ikke å bevege kisten. Nyheten om denne mirakuløse hendelsen spredte seg raskt helt til Trier og Köln, og deretter kom til og med biskoper til Kobern for å ta med seg Lubentius til sine hjemsteder. Men heller ikke de hadde noen suksess.
De ble da enige om at et Guds under måtte bestemme om Lubentius’ videre skjebne. Og straks etter denne kloke beslutningen var det mulig å løfte kisten. Det ble bestemt at elven skulle bestemme den videre ferden, noe som ikke var uvanlig på den tiden. Så kisten ble båret til den nærliggende bredden av elven Mosel, hvor den ble satt på et ubemannet skip og skjøvet ut i elven. Skipet drev nedover til stedet hvor Mosel renner ut i Rhinen, men deretter drev det mot strømmen opp Rhinen, forbi Koblenz og inn i elven Lahn (Logana, Laugona) og drev til slutt i land i Lahnstein (Loginstein). Der skal skipet med kisten ha blitt funnet av to ordenssøstre. Men som ført av himmelske krefter fløt det ut i elven igjen og drev videre mot strømmen. Først i Dietkirchen ved Limburg syntes skipet å ha nådd sitt endelige mål og lot seg ikke lenger rikke. Ordensfolkene der tok dette som et tegn, så de brakte kisten i land og bisatte den.
Hans relikvier skal ha blitt overført til Dietkirchen an der Lahn ved Limburg i 841, og der reiste man flere århundrer senere basilikaen St. Lubentius, hvor hans levninger er omtalt fra 800-tallet og hvor de fortsatt befinner seg. Denne basilikaen er en av de vakreste fullstendig bevarte romanske kirkene på tysk jord. I skattkammeret til den tidligere klosterkirken kan man se Lubentius’ bemerkelsesverdige hoderelikvar og hans steinsarkofag med inskripsjon fra 900-tallet. Andre relikvier befinner seg i Kell (i dag en bydel i Andernach), Kobern, Lahnstein an der Lahn, Limburg an der Lahn og Trier. I Kell var det på slutten av 1400-tallet også et Lubentius-brorskap.
Hans minnedag er 13. oktober, som er valgfri minnedag i bispedømmet Limburg. I Dietkirchen kan man spore hans kult tilbake til 800-tallet. Han fremstilles som prest i messeklær, og i hånden har han kalk og bok.
Kilder: Schauber/Schindler, Bautz, Heiligenlexikon, zeno.org, Klaus-Peter Hausberg: Rheinische Sagen & Geschichten, Köln 2005 – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. november 2016