Den hellige Lucina Anicia av Roma (~210-~304)

Den hellige Lucina Anicia ble født rundt 210 i Roma i Italia. Hun kom fra en adelig romersk familie og var oldebarn av keiser Gallienus (253-68). Hun giftet seg med Pinian (Faltonius Pinianus), som hadde blitt sendt av keiser Diokletian (284-305) og hans medkeiser Maximian (286-305) som prokonsul til den romerske provinsen Asia, som omfattet regionene Mysia, Lydia, Caria og Frygia.

Lucina og Pinian opptrer i biografien til den hellige presten Antimus av Roma, Acta Sancti Anthimi, som hadde tilknytning til mange helgengrupper som feires samme dag (11. mai). Men det hersker enighet om at dette er en oppdiktet historie, satt sammen av mange helgenbiografier. De ulike gruppene og personene hadde sin egen kult.

Etter at Pinians rådgiver Cheremone, forfølger av de kristne, led en ynkverdig død, ble Pinian så rystet at han ble svært syk. Etter at alle medisinske midler var prøvd uten resultat, bestemte Lucina seg for å henvende seg til de kristne som fortsatt satt fengslet, og spørre om de kunne helbrede mannen. Blant de fengslede kristne var presten Antimus, diakonen Sisinnius, Diokletius og Florentius samt Maximus, Bassus og Fabius. Antimus forsikret at den syke ville bli frisk hvis han gikk over til kristendommen, og det skjedde også. Pinian satte da fri så mange kristne han kunne og gjemte dem i eiendommene han hadde i Sabina og Piceno. Pinian døde en naturlig død.

Navnet Lucina opptrer gjentatte ganger i den tidlige kristne overleveringen som Liber Pontificalis og Gesta Martyrum i sammenheng med fromme romerske kvinner som tok seg av martyrers legemer slik at de ikke skulle spises av rotter og hunder og ga dem en verdig begravelse. Navnet betegner trolig ikke en enkelt historisk person, men i stedet prototypen på en quaedam matrona, en fornem kvinne eller enke som sørget over en martyr og/eller helgen og ga vedkommende en verdig begravelse, ettersom tidsspennet for fortellingene er fra det første århundret til 300-tallet. To av disse stereotypiske Lucina-skikkelsene nevnes spesielt, og deres minnedag er 11. mai:

En romersk kvinne ved navn Lucina Anicia opptrer i martyrhistorien til den hellige Sebastian. Etter hans henrettelse ble liket kastet i Cloaca Maxima, byens viktigste vannkanal. Den døde Sebastian viste seg for Lucina i en drøm og viste henne stedet. Hun berget Sebastians legeme og gravla ham ved Via Appia, under dagens kirke San Sebastiano alle Catacombe.

En annen variant av historien om Sebastians begravelse sier at den hellige Irene av Roma fant Sebastian liggende på retterstedet gjennomboret av piler og etterlatt av soldatene som antatt død. Irene trodde også at han var død og ville gravlegge ham, men da hun slo fast at han viste livstegn, tok hun ham med til sitt hus sammen med sin hushjelp Lucia og pleide ham til han ble frisk. Hun forsøkte å få ham til å rømme fra byen for å komme seg i sikkerhet, men Sebastian nektet. I stedet kom han i full offentlighet til keiserpalasset og trådte frem for den bestyrtede keiseren for å angripe hans grusomheter mot de kristne. Keiseren dømte Sebastian nok en gang til døden, denne gangen skulle han slås i hjel med stokker. Dette skjedde umiddelbart i arenaen på Palatin-høyden rundt 288.

En kristen kvinne ved navn Lucina gravla ifølge Liber Pontificalis på midten av 200-tallet relikviene av den hellige apostelen Paulus, som var overført fra Callistus-katakombene, ved Via Ostiense, hvor nå kirken San Paolo fuori le Mura ligger. I tillegg gravla hun pave Kornelius på sin egen eiendom ved Via Appia. Notisen i Liber Pontificalis forteller: «Om natten samlet den salige Lucina med hjelp fra noen geistlige de jordiske restene av pave Kornelius, for å bisette dem i en krypt som hun hadde latt hule ut på sin eiendom på Callistus-kirkegården, den 14. september». Også de hellige Cyriacus, Largus og Smaragdus hadde hun gitt verdige begravelser. Navnet Lucina bærer også den kvinnen som skal ha funnet båten med legemet til Restituta av Afrika på stranden på øya Ischia og sørget for hennes høytidelige begravelse.

Denne såkalte Lucina-krypten, hvor man i tillegg til andre tidlige kristne billedmotiver (Daniel i løvehulen, den gode hyrde, Jona-syklusen og adoranten) også kan se den eukaristiske fisken, hører til de eldste delene av Callistus-katakomben. Oppdageren av katakomben, Giovanni Battista de Rossi, antok at hun som hadde gitt navn til den, ikke var den legendariske Lucina, men den historiske Pomponia Graecina fra det første århundret, hustru til general Aulus Plautius. Ifølge Tacitus (Annaler XIII, 32) var hun anklaget for en superstitio externa (en utenlandsk overtro). De Rossi tolker denne «overtroen» som kristendommen og fremsatte den tesen at hun bar dåpsnavnet Lucina. Hun var dermed den opprinnelige eieren og ga arealet til Kirken.

En gammel tekst tilskriver Lucina en levetid fra rundt 210 til 305 og forsøker dermed å forene de fleste av de fromme gjerningene på en person. Til slutt skal hun ha blitt arrestert og henrettet som kristen rundt år 304 under keiser Diokletian (284-305), 95 år gammel. Hennes minnedag er 11. mai.

Hun kan lett blandes sammen med to andre hellige kvinner ved samme navn, Lucia av Roma (d. ca 70) og Lucina av Callistus-katakomben (d. ca 250) som tjenestegjorde for martyrene i tidligere forfølgelser. Det er mulig at ingen slik person virkelig har eksistert, og at den hellige Lucina bare er et symbol på den kvinnelige kristne nestekjærlighet generelt.