Den salige Barbara Maix (1818-1873)

Den salige Maria Barbara ble født som Barbara Maix den 27. juni 1818 i Wien i Østerrike. Hun var datter av Joseph Maix og Rosalia Mauritz. Faren var keiserlig hoffembetsmann som kammerherre på slottet Schönbrunn, men familien levde under svært prekære økonomiske kår, hvor underernæring førte til at flere barn døde. Som femtenåring mistet hun begge sine foreldre, og de fem søstrene mistet huset hvor de bodde. Barbara var nødt til å gå løs på livet praktisk talt alene.

Hun tok et sykurs slik at hun kunne undervise i sying, brodering og feminine kunster, og hun arbeidet som skredder. Senere åpnet hun en populær damesalong i Wien. Hun tilbrakte mange timer i bønn i kirken Vår Frue av Stigen, og påvirket av forkynnelsen til redemptoristpatrene der, innså hun behovet for å engasjere seg i å løse de alvorlige sosiale problemene i Wien. Sammen med noen venninner ønsket unge Barbara også å grunnlegge en søsterkongregasjon viet til Marias uplettede hjerte, men hun kom ikke videre med planene. I 1843 åpnet hun et lærlingehjem for arbeidsledige jenter, hvor hun satset på et kristelig liv. Barbara klarte å samle ytterligere sytten unge jenter, som sto under åndelig veiledning og støtte av redemptoristpateren Johann Nepomuceno Pöckl.

I 1848 brøt det ut en liberal revolusjon i Wien, og den første til en forfølgelse av Den katolske kirke og ulike religiøse kongregasjoner. Som motstander av revolusjonen i 1848 havnet Barbara også i økonomiske problemer da hennes tidligere kundekrets uteble. Hun og hennes ledsagere, som nå var oppe i 21, ble tvunget til å forlate sine hjem, og de bestemte seg for å emigrere til Nord-Amerika.

Men mens de ventet på havnen i Hamburg, ankom det i september 1848 en båt som skulle til Brasil, og Barbara skjønte at dette var Guds vilje. De bestemte seg for å bli med dette skipet til det ambisiøse brasilianske keiserriket, som da ble regjert av Dom Pedro II (1831-89; f. 1825; d. 1891), sønn av Pedro I (1822-31) og habsburgeren Maria Leopoldine av Østerrike. Med dem var også p. Pöckl og to unge fra familien Hamberger.

De ankom til Rio de Janeiro i Brasil den 9. november 1848, uten penger, uten å kjenne noen, uten å kunne språket, sultne, men fulle av tillit til Det guddommelige forsyn og under Jomfru Marias beskyttelse. Etter anmodning fra dom Manuel do Monte Rodrigues de Araújo, biskop av Rio de Janeiro, fikk de bo i seks måneder hos Konsepsjonistsøstrene (Irmãs Concepcionistas). Der forberedte de seg på den religiøse ikledningen, som var planlagt til den 8. mai 1849. Dette regnes som grunnleggelsesdagen for kongregasjonen, da de 22 medlemmene avla sine løfter.

Kongregasjonen fikk navnet «Søstre av Marias uplettede hjerte» (pt: Congregação das Irmãs do Imaculado Coração de Maria; lat: Congregatio Sororum Immaculati Cordis Mariae). Den pavelige approbasjonen kom den 24. mars 1947, og i 1952 ble kongregasjonen delt i tre provinser. Ordenen viet seg til arbeidet med foreldreløse og gatebarn og til kampen mot slaveriet. Søstrene pleide også sårede soldater under Paraguay-krigen (1864-70). I dag arbeider de fremfor alt med utdanning og i helsevesenet, blant annet i Haiti, Bolivia og Mosambik.

Barbara Maix fikk ordensnavnet Moder Maria Barbara av Den Hellige Treenighet (Madre Maria Bárbara da Santíssima Trindade). Hun følte seg forpliktet til å ta seg av fattige og trengende, og hun ønsket velkommen kvinner som søkte et tilfluktssted. Den nye kongregasjonen viet seg til utdanning av gatebarn og omsorg for syke. Kongregasjonens første erfaringer med pastoralt arbeid blant folket var i et gymnas, og det skjedde under vanskelige omstendigheter fordi søstrene var fattige og uten noe eget hjem, og de opplevde mange vanskeligheter og usikkerhet.

Moder Barbara var alltid åpen for å ønske trengende velkommen. Et av de største problemene i Brasil var alle de foreldreløse barna, og problemet ble forverret som en følge av epidemier og den paraguayanske krigen. Søstrene tok seg også av ofre for pest og krig. Moder Barbara tjenestegjorde i ulike deler av landet, som Niterói, Pelotas og Porto Alegre. Grunnleggersken måtte gjennomgå store og ukjente lidelser, blant annet alle slags fiendtligheter fra selskaper drevet av legfolk som tilhører frimureriet. Men etter kamper og vanskeligheter av alle slag skjedde en gradvis konsolidering, også når det gjaldt søstrenes innstilling og posisjon i forhold til grunnleggersken.

En gruppe av søstre fra asylet i Pelotas, påvirket og støttet av styret, gikk ut av kongregasjonen. I Porto Alegre rettet noen søstre anklager mot grunnleggersken til dom Sebastião Dias Laranjeira, biskop av Rio Grande do Sul, noe som førte til en kanonisk visitasjon av barnehjemmet Providência, hvor Moder Barbara bodde. Kritikk og grunnløse bakvaskelser ble rettet mot grunnleggersken og søstrene som var trofast mot henne. Moder Barbara led mye under dette, men i sin enkelhet og ydmykhet aksepterte hun denne ildprøven og forlot byen Porto Alegre. I et brev ga hun alle sin tilgivelse. Den 31. desember 1870 dro Barbara til Rio de Janeiro, hvor hun overtok skolen for foreldreløse jenter, og der ble hun til en måned før hun døde.

Hun flyttet til byen Catumbi i Rio de Janeiro, hvor hun bodde med fire søstre i et lånt hus. På slutten av sitt liv hadde hun dårlig helse og led av astma og hjerteproblemer. Den 17. mars 1873 ble hun syk etter messen, og en søster satte henne i den lenestolen hvor hun ofte tilbrakte natten i krisetider, og der døde hun med et fredelig smil om munnen. Hun var bare 55 år gammel.

Senere angret hennes anklagere seg og ville gjøre bot for det onde de hadde begått mot henne. En tid etter hennes død ble det i hennes korrespondanse funnet et brev fra 1872, som moder Jacinta hadde skrevet til de kirkelige myndighetene og keiseren for å fortelle hele sannheten om hva som hadde skjedd. Der ber hun om tilgivelse fra grunnleggersken. Moder Barbara gjemte på disse brevene for at myndighetene senere kunne lese dem og dermed unngå ydmykelsen av hennes tilhengere overfor Kirken og den keiserlige regjeringen.

I 1957 hennes levninger ble flyttet til Porto Alegre og kapellet St. Rafael i sentrum av hovedstaden. Hennes saligkåringsprosess ble åpnet i erkebispedømmet Rio de Janeiro i 1993. Den 1. juli 2008 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. mars 2010 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

Dette mirakelet skjedde i Rio Grande do Sul i en region nær Caxias do Sul den 10. juli 1944. Den fire år gamle gutten Onorino Ecker fikk da tredjegrads forbrenninger mens han lekte med sine brødre. Gutten ble brakt til fots til sykehuset i Santa Lucia Piai, som lå rundt femten kilometer unna. Under sitt opphold der fikk han krampetrekninger, og legene betraktet saken som håpløs, og bare et mirakel kunne få ham ut av den tilstanden. Da begynte en sykepleier og en av søstrene fra Moder Barbaras kongregasjon sammen med guttens foreldre en novena og ba om forbønn fra grunnleggersken Barbara Maix. Barnet kom seg mirakuløst, og den 25. juli var gutten utskrevet fra sykehuset, fullstendig kurert.

Barbara Maix ble saligkåret lørdag den 6. november 2010 på stadionet (Ginásio) Gigantinho i Porto Alegre i Brasil. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 17. mars. Dette var den første saligkåringsprosessen i delstatshovedstaden, og mer enn 20 000 troende var til stede.