De hellige Ludvig Martin og Celia Guérin Martin (1823-94/1831-77)

Den hellige Ludvig Martin (fr: Louis) ble født den 22. august 1823 i Bordeaux i departementet Gironde i regionen Aquitaine i det sørvestre Frankrike. Hans foreldre Pierre-François Martin (1777-1865) og Fanie Boureau (1780-1883) var fra Normandie, men faren var kaptein i hæren og var forlagt i Bordeaux på denne tiden. Han var den yngste i en søskenflokk på tre jenter og to gutter, som vokste opp på måfå i garnisoner, fordi deres far var yrkessoldat. Kaptein Martin begynte som offiser i hæren til keiser Napoleon I (1804-14;1815), og han var i Spania da sønnen ble født. Selv om gutten ble døpt privat kort etter fødselen, ble den fulle seremonien fullført i kirken Sainte-Eulalie først i oktober, etter at faren vendte tilbake fra felttoget i Spania. Gutten fikk det fulle navnet Ludvig Josef Aloisius Stanislas (Louis-Joseph-Aloyse-Stanislas). Erkebiskopen av Bordeaux som tilfeldigvis var i kirken under dåpen, gikk bort for å velsigne gutten og sa til foreldrene: «Gratulerer! Det barnet er forutbestemt til noe stort».

Ludvigs eneste bror, Pierre, var fire år eldre enn ham, men han døde til sjøs mens han ennå var ung. Hans søster Marie, som var tre år eldre, døde bare 26 år gammel. Etter at kaptein Martin kom tilbake fra Spania, ble han forflyttet til Avignon, hvor en ny datter, Anne Fannie, ble født i 1826. Hun var den eneste i familien bortsett fra Ludvig som fikk egne barn. Hun giftet seg med Adolphe Leriche og fødte i 1844 en sønn av samme navn, men han døde ni år senere. Den yngste av Ludvigs søstre, Sophie, var hans favoritt. Han var hennes gudfar og han ble svært ulykkelig da hun døde bare ni år gammel.

I 1828 flyttet familien igjen, denne gang til Strasbourg i Alsace, som var kaptein Martins siste postering. Da han pensjonerte seg i desember 1830, flyttet han tilbake til sitt hjemlige Normandie og valgte å slå seg ned i Alençon, hvor han visste at hans barn kunne få utdannelse. Det virker som om Ludvig hadde en spesiell god utdannelse i fransk litteratur, for han kunne med letthet sitere fra klassikerne og kopierte en samling av sine favorittsitater. Han var også flink til å tegne. Det virker imidlertid ikke som han hadde mye videregående utdannelse. Det eneste andre språket han kunne, var tysk, som han hadde lært i Strasbourg.

I Strasbourg bodde Ludvig hos familien Mathey, som var venner av hans far, og urmakeren var glad over å ha ham som lærling. Ludvig studerte den berømte katedralklokken, som han alltid hadde beundret så høyt da han bodde der som gutt. Han ble venner med sønnen i familien Mathey, og de hadde mange lykkelige stunder sammen, og ved en anledning reddet Ludvig den andre gutten fra å drukne. Hans eneste sorg var at hans venner ikke praktiserte sin religion.

Etter to år i Strasbourg klatret Ludvig igjen opp i de sveitsiske Alpene til augustinerklosteret i Store St Bernhard, men denne gang for å søke om opptak i kommuniteten. Prioren fortalte ham at han ikke kunne få adgang uten å kunne latin, men han oppmuntret ham til å vende tilbake når han hadde fullført latinstudiene. Ludvig var overbevist om sitt kall og ble ikke avskrekket. Han vendte tilbake til familien i Alençon og begynte straks å studere latin. Han holdt ut i over et år, men da sykdom gjorde det nødvendig for ham å gi opp studiene en tid, vendte han aldri tilbake til dem. Han forsto uten tvil at Gud hadde andre planer for ham, så han gjenopptok sin lærlingtid, denne gang i Paris, hvor han ble værende i tre år.

Ludvig vendte tilbake til Alençon som urmakermester, og i november 1850 etablerte han sin forretning i Rue du Pont Neuf i sognet Saint-Pierre-de-Monsort. Huset var så stort at han inviterte foreldrene til å flytte inn sammen med ham. Han arbeidet hardt som urmaker og utvidet senere med en juvelbutikk. Han insisterte på å stenge forretningen på søndager selv da en prest foreslo at han kunne la sidedøren være åpen. Men han ville ikke drive forretninger i det hele tatt på søndager, og han var alltid nøye med å ta en rimelig pris, og han utnyttet aldri rike kunder som benyttet hans forretning. Hans forretning blomstret, og i 1857 kjøpte han Paviljongen, en liten eiendom i utkanten av byen. Den ble hans fristed, og han elsket å dra dit for å tilbringe en tid med lesning og bønn, stille og meditativt. I tillegg til lange fisketurer, hvor han brakte fangsten til klarissenes kloster, besto hans adspredelser også av noen jaktlag og kvelder med sine venner i den katolske sirkelen Vital Romet.

Hans tro var fortsatt sterk og han var en hengiven kristen med messer på søndager og hverdager, tilbedelse av Det hellige sakrament og pilegrimsferder. I hagen i paviljongen plasserte Ludvig en statue av Vår Frue som noen hadde gitt til ham. Han var sjenerøs mot de fattige og nølte aldri med å gi praktisk hjelp når han så et behov. Hans store kjærligheter var troen, arbeidet og landsbygden. I nesten åtte år levde Ludvig et stille og ordnet ungkarsliv. Han var 34 år, men hadde ikke noe ønske om å gifte seg, noe som var en stor sorg for hans mor.

Celias mor var en god kvinne med en sterk tro, men hun var svært streng i sin behandling av døtrene. Selv om hun var glad i dem, viste hun dem ingen kjærlighet, og de fikk aldri lov til å ha dukker. Faren var også streng, men han viste dem mer vennlighet, og han solgte til og med sitt hus og eiendom på landet for å kunne sende døtrene på skole. Familien flyttet til Alençon i departementet Orne da Celia var tretten år gammel i september 1844, og sammen med sin søster gikk hun som dagelev på internatskolen i klosteret som ble drevet av picpus-søstrene (ss.cc.), også kalt Les sœurs de l'Adoration perpétuelle («Evig Tilbedelse»), i Rue de Lancrel i Alençon. Kongregasjonens fulle navn er «Kongregasjonen av Jesu og Marias helligste hjerter og den evige tilbedelse av det aller helligste altersakrament» (Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae Sanctissimi Sacramenti Altaris – SS.CC.), som er kjent som Picpus-patre og søstre etter sitt hovedkvarter i Rue Picpus i Paris.

På denne skolen fikk de to søstrene en grundig opplæring. Celia var intelligent og hardt arbeidende i tillegg til å være from, og hun var best i klassen når det gjaldt franske stiler. Men hun beholdt fra sin strenge utdannelse en tendens til skrupler, selv i tidens åndelighet. Den yngste sønnen Isidore var intelligent og ble sendt til gymnaset (Lycée), og etter å ha studert medisin i Paris ble han apoteker i Lisieux. Celia sto sin søster svært nær, men hennes barndom var ikke lykkelig. Forholdet til hennes mor var vanskelig, og senere skulle hun skrive til sin nesten ti år yngre bror Isidore, som var den bortskjemte sønnen i familien, at hennes barndom og ungdom var «trist som et likklede, fordi min mor skjemte bort deg, mens du vet at hun var alt for streng mot meg. Selv om hun var så god, visste hun ikke hvordan hun skulle behandle meg, så jeg led mye i mitt hjerte»..

Etter at familien flyttet til Alençon, drev moren en kafé i en kort periode, og hennes far prøvde seg med trearbeid. Celia følte ganske tidlig et kall til hellighet, som imidlertid ble mildnet av hennes robuste sunne fornuft: «Jeg ønsker å bli en helgen, men det vil ikke være lett (...)». Etter klosterskolen følte Celia et kall til et religiøst liv. Hun vurderte å tre inn i Hotel-Dieu i Alençon som ordenssøster, men superioren frarådet det. For hun led i barndommen av tilbakevendende alvorlig hodepine og pustevansker, og det var trolig på grunn av hennes svake helse at «De barmhjertige søstre av St Vincent de Paul» (Filles de la Charité – FdC) (vincentianerinnene) ikke ville akseptere henne som postulant da hun søkte om å få slutte seg til dem.

De kvalitetene som er mest slående i de vitnesbyrdene som er bevart om Celia, er hennes sterke tro og hennes utrolige energi og arbeidskapasitet. Hun var en flittig brevskriver, og hennes mange brev gir innsikt i hennes komplekse og interessante karakter. Hun hadde en enorm entusiasme for livet og fremstår som en livfull og vittig kvinne som ikke bare er dypt innsiktsfull, men også kritisk til det samfunnet hun levde i. Hun innrømmet også gladelig at hun var temmelig utålmodig. Hennes karakter var hovedsakelig formet av lidelse, men hun fikk også kjenne mye kjærlighet i sitt liv.

Da Celia ble avvist av vincentianerinnene, ble hun skuffet, men hun innså at det ikke var Guds vilje at hun skulle gå i kloster. Hun ba da til Gud om å gi henne mange barn og at de alle sammen ville bli konsekrert til Gud i stedet for henne. Hun vendte seg til Jomfru Maria i bønn og spurte om hvordan hun skulle tjene penger til sin medgift. Den 8. desember 1851 fikk hun svar i form av en indre stemme som sa at hun skulle lære kunsten å fremstille de berømte kniplingene Point d’Alençon. Celia gikk på en profesjonell skole for å lære håndverket, og i dette presisjonsarbeidet viste hun stor dyktighet. Mot slutten av 1853 kunne hun starte sin egen virksomhet sammen med søsteren Marie-Louise og registrerte seg som «produsent av Alençon-kniplinger» i 36 Rue Saint-Blaise.

Hun hadde flere kvinner som arbeidet for henne i deres egne hjem, og kvaliteten på hennes produkter gjorde dem snart berømte. Hun ble en smart forretningskvinne, men hennes øyne var alltid rettet mot himmelen. På mange måter var hun hele livet en motsetningsfylt kvinne. Hun mistet aldri sin lengsel etter klosteret, men hun elsket både mann og barn og oppfylte sin rolle som hustru og mor på en forbilledlig måte. Søsteren Marie-Louise forlot virksomheten hun drev sammen med søsteren og gikk i kloster som 29-åring i 1858 hos visitasjonssøstrene (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM) i Le Mans og ble Sœur Marie-Dosithée. Da hun trådte inn, erklærte hun: «Jeg har kommet hit for å bli en helgen».

Celia var under middels høy og var enkelt kledd, hadde et vakkert ansikt med et svært uskyldig uttrykk, brunt hår, en lang og velformet nese, svarte øyne som glitret av besluttsomhet, men som av og til fikk en skygge av melankoli – hun var en attraktiv ung kvinne, livlig, forfinet og godhjertet. Hun hadde en livlig og kultivert intelligens, en svært sunn praktisk sans, en nobel karakter og fremfor alt en urokkelig tro. Hun var en kvinne utenom det vanlige, og hun kunne ikke annet enn tiltrekke seg oppmerksomhet. En kvinne som bodde i Paris, ville at Celia skulle komme og bo hos henne og tilbød seg å presentere henne i selskapslivet. Men Celia bare smilte av forslaget, for hun hadde ikke tenkt å kaste seg i noens armer. Men på dette tidspunktet grep forsynet inn.

Fru kaptein Martin var ivrig etter å få giftet bort sin sønn Ludvig, som var en hellig mann, men alt for glad i livet som ungkar. Han var snart 35 år gammel, og hun var ikke glad over utsiktene til at han skulle fortsette å begrave seg i from ensomhet i urmakerforretningen i Rue du Pont Neuf og i Paviljongen. Hun ertet ham spøkefullt, men åpenbart uten å gjøre noe inntrykk. På fritiden deltok hun i noen klasser for å spesialisere seg på en av formene av kniplingene «Point d’Alençon» for på den måten å spe på husholdningsbudsjettet, og der møtte hun Celia Guérin på nært hold. Hun la merke til hennes solide kvaliteter kombinert med mange tiltrekkende trekk. Var ikke dette den ideelle hustruen hun hadde drømt om for sin sønn?

Det tok ikke Ludvig og Celia lang tid å lære å sette pris på hverandre, og snart var de begge dypt forelsket. Deres gjensidige moralske harmoni ble etablert så raskt at deres private forlovelse ble forseglet med en formell religiøs trolovelse uten unødvendig nøling. Bare tre måneder etter deres første tilfeldige møte på broen giftet de seg. Den 12. juli 1858 klokken 22 fant deres sivile vielse sted på rådhuset i Alençon, og to timer senere, ved midnatt den 13. juli 1858, ble ekteskapets sakrament feiret i den praktfulle kirken Notre-Dame i Alençon. Deres løfter ble mottatt av abbé Hurel, dekan av Saint-Léonard, og seremonien fant sted ved midnatt for å gjøre den så stille og enkel som mulig. En annen og enda viktigere grunn var at de ønsket å kunne gå til kommunion. På denne tiden, før Andre vatikankonsils reformer, kunne man ikke gå til kommunion hvis man ikke hadde fastet siden midnatt.

Ludvig var 35 og Celia var nesten 27 år gammel. Kvelden før bryllupet besøkte Celia sin søster i visitasjonsklosteret i Le Mans. Hun hadde vært postulant der i to måneder, men dette var Celias første besøk og hun klarte ikke å slutte å gråte. Hun ønsket med hele sitt hjerte at hun også kunne ha trådt inn i klosteret. Det hele ble ikke noe bedre av at hun hadde en fryktelig tannpine!

Huset i Rue du Pont Neuf hadde i all hast blitt omorganisert for å ta imot det nygifte paret. Siden huset var stort og hadde en privat inngang, var det mulig for to familier å bo der uten å komme for tett inn på hverandre. Celia og Ludvig bodde bak forretningen, mens hans foreldre kunne bo for seg selv i etasjen over. Celia etablerte et arbeidsrom ved siden av Ludvigs urmakerforretning, og der fortsatte hun med å lage kniplinger. Hun bodde ikke langt fra sin egen familie, ettersom bare en kort bit av hovedveien skilte henne fra Rue Saint Blaise.

Både Celia og Ludvig var svært fromme. Celia var alltid fullstendig fornøyd med sin mann, de hadde troen felles og næret en dyp kjærlighet til hverandre. Men samtidig hadde begge en sterk tiltrekning til ordenslivet, og Celias frykt for alt hun måtte gjennomgå for å få barn, gjorde at hun villig gikk med på Ludvigs forslag om et såkalt «Josefsekteskap», det vil si et kyskt ekteskap uten seksuelt samkvem, selv om hun fortsatt ønsket å vie barn til Gud. I det første året av deres ekteskap tok de seg av en liten gutt på fem år som hadde mistet sin far og hvor moren satt igjen med elleve barn. Etter bryllupet ba Celia Ludvig om å bringe statuen av Vår Frue fra hagen i Paviljongen til deres hjem, og den ble senteret for familiens andakt. Det var denne statuen som mange år senere smilte til Teresa når hun var syk, og den har senere blitt kjent som «Vår Frue av Smilet», Notre Dame du Sourire.

Celia og Ludvig levde i et kyskt ekteskap i ti måneder, men etter råd fra sin skriftefar ble de da enige om at de skulle få egne barn. Straks de ble overbevist om at dette var Guds vilje for dem, fikk de ni barn på tretten år, selv om fire av dem falt som ofre for tidens høye spedbarnsdødelighet. Familien må karakteriseres som lavere middelklasse, og barna ble oppdratt i en atmosfære av tradisjonell fromhet og atskillelse fra verden som var karakteristisk for en temmelig innadvendt, fransk middelklassekatolisisme.

1) Maria Louise (fr: Marie-Louise), vanligvis kalt Marie, født den 22. februar 1860, død den 19. januar 1940, nesten åtti år gammel. Hun ble kalt Le diamant av sin far. Hun trådte den 15. oktober 1886 inn som uskodd karmelittsøster (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i Lisieux som sr. Maria av Jesu helligste Hjerte (Sœur Marie du Sacré-Coeur).

2) Paulina (fr: Marie-Pauline), født den 7. september 1861, død den 28. juli 1951, nesten nitti år gammel. Hun ble kalt La perle fine av sin far. Hun trådte den 2. oktober 1882 inn som uskodd karmelittsøster (OCD) i Lisieux som sr. Agnes av Jesus (Sœur Agnès de Jésus). Hun ble priorinne for første gang i 1893. Senere utnevnte paven henne til priorinne på livstid.

3) Leonia (fr: Marie-Léonie), født den 3. juni 1863, død den 16. juni 1941, 78 år gammel. Hun hadde en «vanskelig karakter» ifølge sin mor. Hun gjorde flere forsøk på et religiøst liv før hun i 1899 trådte inn permanent som visitasjonssøster (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM) i Caen som sr. Fransiska Teresa (Sœur Françoise-Thérèse). Det ble åpnet en saligkåringsprosess for henne i januar 2015.

4) Helena (fr: Marie-Hélène), født den 10. oktober 1864, død den 22. februar 1870.

5) Josef Ludvig (fr: Marie-Joseph-Louis), født den 20. september 1866, død den 14. februar 1867.

6) Josef Johannes Baptist (fr: Marie-Joseph-Jean-Baptiste), født den 19. desember 1867, død den 24. august 1868.

7) Celina (fr: Marie-Céline), født den 8. april 1869, død 25. februar 1959, nesten nitti år gammel. Hun ble kalt L’intrépide av sin far. Etter å ha fulgt sin far helt til hans død, trådte hun deretter den 14. september 1894 inn som uskodd karmelittsøster (OCD) i Lisieux som sr. Genovefa av Det hellige Ansikt (Sœur Geneviève de la Sainte Face)

8) Melania Teresa (fr: Marie-Mélanie-Thérèse), født den 16. august 1870, død den 8. oktober 1870.

9) Den hellige Teresa (fr: Marie-Françoise-Thérèse), født den 2. januar 1873, død den 30. september 1897. Hun ble kalt Petite Reine av sin far. Hun trådte den 9. april 1888 inn som uskodd karmelittsøster (OCD) i Lisieux som sr. Teresa av Jesusbarnet og Det hellige Ansikt (Sœur Thérèse de l'Enfant Jésus de la Sainte Face).

Familien Guérin

* Marie-Louise-Pétronille Guérin (Élise), født den 31. mai 1829 i Gandelain utenfor Alençon i Orne. Hun var eldste søster av Celia Guérin-Martin og Isidore Guérin. Marie-Louise gikk i kloster som 29-åring i 1858 hos visitasjonssøstrene (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM) i Le Mans og ble Sœur Marie-Dosithée. Det skjedde et par måneder før Ludvigs og Celias bryllup den Den 12. juli 1858. Den 24. februar 1877 døde hun i visitasjonsklosteret.

* Isidore Guérin (Marie-Victor-Isidore), født den 2. januar 1841 i Gandelain. Han var bror av Celia Guérin-Martin, gift den 5. september 1828 med Céline Fournet (Élise-Céline) (1847-1900), datter av en apoteker i Lisieux. Han overtok apoteket etter sin svigerfar. Senere fikk han en stor arv, slik at han kunne leve av rentene og vie seg til journalistikken for å forsvare sine ideer. Han var medlem av karmelittenes tredjeorden som br. Elijah av Det hellige sakrament. Han døde den 28. september 1909 i Lisieux, 68 år gammel. Han og hustruen hadde tre barn:

* Jeanne (1868-1938), som giftet seg med legen François La Neele. De hadde ingen felles barn.

* Marie (1870-1905), som trådte inn i klosteret for de uskodde karmelittsøstrene i Lisieux med ordensnavnet sr. Maria av Eukaristien (Sœur Marie de l’Eucharistie).

* Paul, dødfødt (1871).

Alle de fem overlevende barna av Ludvig og Celia var jenter, og alle fem ble nonner, fire av dem i samme karmelittkloster, mens den femte ble visitasjonssøster.

Mens Celia gikk gravid med sitt første barn, var hun omhyggelig med å følge Msgr Gay’s råd om at den vordende mor i de siste månedene av svangerskapet skulle være spesielt nær Gud, slik at hun kunne være en levende helligdom for barnet hun bar. Det første barnet ble født den 22. februar 1860 og fikk navnet Marie Louise. Celia og Ludvig hadde bestemt seg for å gi alle sine barn, både jenter og gutter, navnet Maria (fr: Marie) til ære for Vår Frue, og den første datteren var kjent under dette navnet hele sitt liv. Celia var henrykt over sin nye baby. Marie hadde god helse helt fra starten, og hun viste seg å bli den enkleste av alle barna å fostre opp. Ludvig var henrykt da datteren ble født, og hun forble alltid hans favoritt. Da han tok henne til Saint-Pierre-de-Monsort for å døpes, bemerket han til presten: «Dette er første gangen du har sett meg her for en dåp, men det vil ikke bli den siste!»

Den 8. desember samme år, festen for Marias uplettede unnfangelse, vendte Celia seg til Jomfru Maria og ba om at hun måtte få enda et barn. Hennes bønn ble hørt, og den 7. september 1861 ble datteren Paulina (fr: Marie-Pauline) født. Hun var også et rimelig sterkt barn, selv om hun led av en kronisk hoste i sine første år. Deres tredje datter, Leonia (fr: Marie-Léonie), ble født den 3. juni 1863. Hun var et skrøpelig barn og forårsaket mye engstelse hos sin mor. I likhet med Pauline led hun av en kronisk hoste, men ettersom hun ikke var så sterk som sin søster, var moren mer redd for henne.

Da den fjerde datteren, Helena (fr: Marie-Hélène), ble født den 13. oktober året etter, var Celias egen helse allerede begynt å svikte. Hun var ute av stand til å ta seg av barnet selv og var nødt til å betro henne til en amme, noe som forårsaket henne stor sorg. Men hennes besøk til sitt yngste barn fylte henne med stor glede. På den tiden var de to eldste døtrene sterke og livlige barn, og Celia var alltid omhyggelig med deres klær og deres oppførsel. Léonie var imidlertid fortsatt en årsak til bekymring. Hun var liten for alderen og hadde lidd fryktelig da hun fikk meslinger, som forårsaket voldsomme kramper. Deretter fikk hun eksem over hele kroppen, og i seksten måneder svevde hun mellom liv og død. Da hun endelig ble frisk, hadde Hélène kommet tilbake fra sin amme.

I juni 1865 døde Ludvigs far Pierre-François Martin, og hans dødsfall gjorde dypt inntrykk på Celia. Hun skrev til sin bror: «Min svigerfar døde i går klokken ett om ettermiddagen. Han mottok sakramentene sist torsdag. Han fikk en hellig død og døde som han hadde levd. Jeg ville aldri ha trodd at hans død skulle gå slik inn på meg, men jeg er overveldet». Lite visste Celia da hun skrev disse linjene, at hun skulle oppleve dødsfallet til en av sine kjære enda fem ganger på like mange år.

Celia hadde alltid håpet at hun en dag ville få en sønn som skulle bli prest, kanskje misjonær, så det var en spesielt gledelig dag da hun den 20. september 1866 fødte sin første sønn, som fikk navnet Josef Ludvig (fr: Marie-Joseph-Louis). Det var den letteste fødselen siden den aller første, og gutten var stor og sterk. Hun måtte overlate ham til en amme, men dette ga ingen grunn til engstelse, ettersom ammen Lille Rose Taillé fra landsbyen Semallé var både snill og pålitelig. På første nyttårsdag brakte hun barnet til Alençon for noen timer, og Celia gledet seg over å kunne kle ham opp som en liten prins. Josef lo og var elsket av hele familien. Celia var overbevist om at han ville oppfylle hennes håp om å bli mor til en fremtidig prest.

Men hennes glede var kortvarig. Klokken tre om morgenen banket det hardt på døren. Den lille gutten var svært syk og de fryktet at han ville dø. Han kom seg riktignok igjen svært raskt fra det som viste seg å være rosen, men selv om krisen gikk over, virket det aldri som han fikk hele styrken tilbake. Den 14. februar døde han. Celia var knust over tapet over den lille gutten, men med støtte fra familien forsonet hun seg med det faktum at Gud hadde tatt ham til seg.

Celia var sikker på at hun hadde en helgen i himmelen, og da Hélène fem uker etter hans død fikk en øreinfeksjon som legene ikke kunne gjøre noe med, foreslo Celia for henne at hun ba en bønn til sin lille bror i himmelen. Neste morgen var øret fullstendig helbredet. Celia selv fornyet sine bønner om en sønn som skulle bli prest. Hun vendte seg til den hellige Josef med en novene som endte på hans festdag. I likhet med da hun ba om Vår Frues forbønn for barn nummer to, ble et nytt barn født nøyaktig ni måneder senere.

Den 19. desember 1867 ble en ny sønn født, men dette var den vanskeligste fødselen av dem alle. Barnet døde nesten, og legen døpte ham med navnet Josef Johannes Baptist (fr: Marie-Joseph-Jean-Baptiste). Han var en nydelig gutt, men igjen var Celia ute av stand til å gi ham bryst og måtte igjen overlate ham til ammen Lille Rose. Alle kunne se at barnet ikke var sterkt. Rose var bekymret og Celia var resignert, men hun sluttet aldri å be til Gud om at han ville la gutten bli på jorden. Han led av bronkitt i tre måneder, og da han ble litt bedre, tok Celia ham med seg hjem. Men bedringen var kortvarig. Han fikk tarmkatarr, og Celia visste at han allerede var så svekket av sykdom at han umulig kunne overleve. Den 24. august 1868 døde han i sin mors armer. Etter hans død fortalte Celia til sin brors hustru Céline Guérin at hun fortsatt håpet å få tre eller fire barn til.

I tillegg til alle sine sorger hadde Celia pleid sin far Isidore Guerin (senior) i over ett år. Han var ute av stand til å leve alene og hadde latt seg overtale til å flytte inn hos datteren og hennes familie. Han døde mindre enn to uker etter hennes andre sønn. Det er umulig å vite hvilken virkning alle disse tapene hadde på Celias egen helse, men hennes tilstand ble nesten helt sikkert forverret av dem. Hun fikk et nytt sjokk i januar 1869 da hun besøkte sin søster i visitasjonsklosteret i Le Mans. Hennes to eldste døtre var på den tiden kostlever på skolen der, men Celia hadde ikke forstått hvor svak hennes søster var blitt. Hun led av tuberkulose, og da Celia så henne, var hun knapt i stand til å snakke.

Den 28. april 1869 ble datteren Celina (fr: Marie-Céline) født. Til tross for Celias sorg over å måtte overlate henne til en ny amme og hennes frykt for at hun raskt ville følge sine små brødre til himmelen, overlevde Céline. I stedet var det Hélène som uventet og tragisk ble syk, og i løpet av 48 timer døde hun den 22. februar 1870, bare fem år gammel. Hun synes å ha vært et spesielt tiltrekkende barn, og Celia skrev til Céline Guérin: «Jeg føler tapet av mine to små gutter dypt, men jeg har lidd enda mer over å miste dette barnet». Ludvig var også helt knust, og selv mange år senere klaget han bittert over hennes tidlige død.

Men livet måtte gå videre. Celia hadde viet mye av sin energi til sin virksomhet, som etter hvert ble svært velstående og sysselsatte opptil tyve arbeidere. Ved sitt harde arbeid og kloke sparing hadde begge ektefellene Martin høstet stor velstand. I april 1870 solgte Ludvig sin urmakerforretning til sin nevø, Adolphe Leriche, men hans mor fortsatte å bo over forretningen, lykkelig over at hennes dattersønn nå bodde i den andre leiligheten. Ludvig ville hjelpe sin hustru med å forvalte hennes produksjon og salg og administrere deres eiendom.

For å få en kristen oppdragelse ble de eldste døtrene sendt til kostskole hos Visitasjonssøstrene i Le Mans. Men bekymringene florerte, som Leonias skolevansker eller Teresas delikate helse. Celia var en aktiv og energisk kvinne og spilte utvilsomt en viktig rolle i ekteskapet, fortsatte hun å prise mannen Ludvigs rolige godhet: «Det er en hellig mann som er min mann, og jeg ønsker en slik en til alle kvinner».

Da Céline ble brakt hjem fra sin amme, fant Celia stor trøst i sitt yngste barn. Hun håpet fortsatt på en liten sønn, men da det åttende barnet ble født den 16. august 1870, var det en ny datter, som fikk navnet Melania (fr: Marie-Mélanie-Thérèse). Men hun levde mindre enn to måneder. De kunne ikke finne en egnet amme, og hun som de til slutt betrodde barnet til, sultet henne praktisk talt, og Melania døde den 8. oktober 1870.

Midt oppi alt dette kom også tragedien med den fransk-prøyssiske krig (19. juli 1870-10. mai 1871), da familien måtte huse ni tyske soldater. I juli 1871 flyttet familien til Celias gamle hjem. Celia var glad over at det var en hage der for barna, selv om den ikke var særlig stor. De bodde nær kirken Notre-Dame, og Celia gikk til messen klokken 5.30 hver morgen sammen med sin mann. Begge mottok kommunion flere ganger i uken, noe som var uvanlig hyppig på den tiden. De praktiserte faste og bønn i familien, og de respekterte samvittighetsfullt søndagshvilen. De visste også å praktisere sin tro, de besøkte selv de eldre, syke og døende; når anledningen bød seg, de ønsket en vagabond velkommen til sitt bord og gjøre tiltak for å få ham akseptert på hospitset i Alençon. Celia inkluderte mange ansatte i sin velgjørenhet og i sitt foretak, ofte unge og uerfarne.

Straks Celia kom hjem, begynte hun å arbeide. Hun fant at produksjonen av kniplinger kunne forenes med morsrollen, ettersom den ikke tok henne bort fra hjemmet. Hun hadde rundt femten kvinner som arbeidet for henne, og hver torsdag kom de for å levere sitt arbeid og motta bomull og instruksjoner for neste uke. Deretter monterte Celia de stykkene som kvinnene hadde laget. Hun hadde alltid tid til sine barn og skrev ofte til de to eldste, og i brevene fortalte hun om alle små detaljer fra livet i hjemmet.

Celia tok seg til og med av investeringer og leste børsavisen. I skoleferiene arrangerte hun utflukter for barna. Hun laget smultbakst og kaker, og noen ganger ristet hun kastanjer til dem. Celias brev til de eldste jentene viser en livlig interesse for alt det de gjorde i studiene og i fritiden. Etter en vanskelig start med Léonie var Celia i stand til å vinne hennes tillit og hjelpe henne til å akseptere livet. De yngre barna var alltid hennes glede, og hun forsømte aldri å gi hver enkelt den tid de trengte. Med sin aldri sviktende energi var hun alltid den siste som la seg om kvelden.

Ludvig hadde alltid gjort alt han kunne for å hjelpe Celia med produksjonen av kniplinger, men etter at han ga opp urmakerforretningen, kunne han bruke enda mer tid på dette. Han hadde allerede overtatt bokføringen og reiste ofte for å treffe kjøpmenn og sikre seg ordrer. Ofte dro han til de store varehusene i Paris for å oppnå de beste prisene. Han overvåket personlig leveransen av spesielt verdifulle arbeider, og han valgte til og med ut mønstre og tegnet også noen selv.

Etter å ha mistet Hélène og Mélanie-Thérèse var Celia henrykt da hun oppdaget at hun var gravid med sitt niende barn. Hun skrev til Isidore og Céline Guérin: «Jeg er i bedre form enn forrige gang og har aldri noe feber». En kveld da hun var alene i første etasje for å fordype seg i noe åndelig lesning, fikk hun et forferdelig slag på skulderen, som fra poten av et vilt dyr. Hun påkalte himmelen for hjelp og alt vendte tilbake til det normale. Hun lurte på om det var et angrep fra djevelen, men om det var det, var hennes tillit til Gud større.

Torsdag den 2. januar 1873 fødte Celia sitt siste barn, og de kalte henne Teresa (fr: Marie-Françoise-Thérèse). Celia var da allerede 41 år gammel og Ludvig var femti. Celia prøvde å gi datteren bryst, men da babyen ble syk, vendte hun seg igjen til Lille Rose. Kanskje visste Celia helt fra begynnelsen at det var noe spesielt med dette barnet, for hun betrodde til sin svigerinne: «Da jeg var gravid med henne, merket jeg noe som aldri hendte med mine andre barn: da jeg sang, så sang hun med meg».

Da Teresa vendte hjem etter femten måneder, kastet hennes mor ikke bort noe tid, men gikk i gang med å lære henne å be. Celia tolererte aldri dårlig oppførsel fra sine barn, hun vant deres tillit gjennom kjærlighet og oppmuntret sjenerøsitet, men hun nølte aldri med å slå ned på tankeløst prat, dårlig bordskikk eller stolthet av noe slag. Barna ble oppmuntret til å foreta offer for andre, gi etter for hverandres ønsker og på den måten «vinne perler for sine kroner». De små brødrene og søstrene som var døde, ble betraktet å være en viktig del av familien, og i henhold til Celias egen overbevisning fikk barna lære å se på himmelen som sitt sanne hjem.

Ludvig elsket å tilbringe tid sammen med sine fem døtre, og han henrykte dem ved å lage leker til dem. Men han var også fast overfor dem og forventet lydighet, og de respekterte hans ønsker av kjærlighet. Han moret dem ved å imitere jakthorn og trommer, dialekter og fuglelyder. Han hadde kjælenavn på alle døtrene: Marie var hans diamant, Pauline hans perle, Léonie hans godhjertede og Céline hans uforferdete, mens Teresa var hans Lille Dronning.

Da Marie fikk tyfusfeber som trettenåring i 1873, tilbrakte Ludvig mange timer ved siden av sengen hennes. Han dro også på en valfart for å oppnå hennes helbredelse. Han forlot Alençon tidlig en morgen og gikk de femten kilometerne til Sées på fastende hjerte. Den tradisjonelle stavemåten for byens navn var Séez, og den er beholdt av Kirken. Men de sivile myndighetene innførte stavemåten Sées etter Napoleons hærtog til Italia (1796-97), da Séez i Savoia ble innlemmet i Frankrike. Resultatet er at bispedømmet nå heter Séez, mens byen heter Sées.

I basilikaen Notre-Dame fremførte han sin bønn og vendte tilbake til Alençon sent neste dag. Vår Frue besvarte hans bønner og Marie kom seg fullstendig. Ludvig likte å dra på valfarter til Maria-helligdommer. Han dro ofte til Sées, og da han bodde i Paris, dro han ofte til Notre-Dame des Victoires («Vår Frue av Seirene»). Han dro også til Lourdes, Chartres og Pontmain, og han dro på retrett til det nærliggende trappistklosteret i Mortagne.

I oktober 1876 ble opphovningen i Celias bryst verre og hun konsulterte en lege. Han sa at det var en fibrøs tumor og anbefalte en operasjon. «Og hva er sjansen for et vellykket resultat – 1 %?» spurte Celia. Legen trakk på skuldrene og begynte å skrive ut en resept. Celia smilte og sa: «Og hvilken nytte vil disse remediene gjøre?» «Ingen», svarte legen, «de er for å tilfredsstille den syke, det er det hele». Celia forlot ham uten noen ting, og hun visste at det var ikke noe håp i medisin. Da Ludvig forsto at hustruen var dødssyk, var han utrøstelig. Han oppga fisking for en tid og ville aldri forlate henne.

Det var om natten hun kjente smerten best, en murrende smerte og ømhet i hele den ene siden som gjorde at hun ikke kunne ligge på den og det var vanskelig å sove. Hun tilbrakte julen sammen med Isidore og Céline Guérin for å glede sin bror, som ville at hun skulle oppsøke en kirurg som var en venn av ham. Denne kirurgen kunne bare bekrefte at det var for sent for en operasjon. På første nyttårsdag skrev Celia: «Jeg har liten grunn til å glede meg over at tiden går fremover, men jeg er som barna som ikke bekymrer seg over morgendagen – jeg håper alltid på lykke». Alt syntes å motarbeide dette håpet, men Celias tro forble urokkelig: Gud kunne gjøre med henne hva han ville.

Hennes søster lå døende i visitasjonsklosteret, en kunde nektet å kjøpe de kniplingene han hadde bestilt og senene på halsen hennes begynte å hovne opp, men Celia var fortsatt munter. Marie hadde tatt over huset og omsorgen for de to yngste søstrene. Hun klarte seg bra, men Pauline var på skolen og ville ha brev, og Léonie trengte fortsatt mye omsorg og vennlighet. Bestemor Martin stoppet aldri å prate når hun var invitert til middag, og Celia hadde ganske enkelt ikke tid til å være syk! Den 24. februar døde Celias søster i visitasjonsklosteret, g hun var sønderknust. Søsteren fikk aldri vite hvor syk Celia var, men Celia selv forsto utvilsomt at hennes eget liv ikke kunne vare mye lenger.

Hun oppfylte sin rolle som mor til det siste, selv om hun lengtet etter klosteret og ensomhet til tider. Da hun leste biografien om Madame Acarie eller den salige Barbara Avrillot (Maria av Inkarnasjonen) OCD, bemerket hun: «Alle hennes døtre karmelitter (…) Om man kunne ha hatt slik en ære!» Til tross for sin sykdom var Celia trofast i sin overholdelse av fasten. Hun tillot seg ingen mildning av faste og abstinens selv om hennes sykdom ga henne rett til det, for hennes ånd av selvfornektelse var like sterk i sykdom som i helse.

Celia hadde aldri likt å reise, men etter at Ludvig overtalte henne, gikk hun med på å dra til Lourdes på valfart. Hun ville helst ha dratt sammen med Ludvig, men hun mente at det var bedre å ta med seg de tre eldste døtrene. Hun hadde så mye å be Jomfru Maria om for dem, spesielt for Léonie; men Marie ville trenge en spesiell nåde for å takle fremtiden og Pauline trengte lindring for sin kontinuerlige hodepine. Ludvig ble igjen hjemme sammen med de to yngste døtrene og ba for Celias helbredelse.

De dro av gårde den 18. juni. Celia hadde brakt alt i orden og hadde overlevert alle sine kniplinger. Reisen var vanskelig: Marie fikk sand i øynene og jamret i flere timer, Léonies føtter hovnet opp og hun gråt fordi de gjorde vondt, og to av dem var reisesyke. I Lourdes mistet Marie rosenkransen som hadde tilhørt hennes tante, og Pauline mistet sin med sin tantes medaljer. Celia falt og forstuet nakken, noe som forårsaket smerter som aldri ga seg. Celia ble fire ganger senket ned i badene, og den siste gangen lå hun i over et kvarter i det iskalde vannet, men hennes smerter var like intense som alltid. Jentene var bittert skuffet over at deres mor ikke ble helbredet, og hjemreisen var preget av vanskeligheter og fortvilelse. Celia vendte hjem i godt humør, selv om hennes tilstand var verre. Hun holdt fast ved Jomfru Marias løfte til Bernadette: «Jeg vil ikke gjøre deg lykkelig i denne verden, men i den neste».

I slutten av juni begynte det å komme utflod fra svulsten, og nettene ble forferdelige. Smerten var så sterk at Celia ikke fikk sove. Hun fortsatte å gå til den tidlige morgenmessen selv om hun brukte hele tiden til å avholde seg fra å skrike ut i smerte. Den 8. juli var smertene verre enn noensinne og forårsaket fordøyelsesbesvær og feber. Celia visste at døden var uunngåelig og henga seg til å gjøre det beste ut av tiden hun hadde igjen. Noen ganger anklaget hun seg selv for å ha brukt så mye tid på «å hauge opp penger», men hun visste at det var hennes plikt å sørge for sine barn, og hun visste også at hennes tro alltid kom først. «Gud ser fullt ut at jeg gjorde alt jeg kunne», tenkte hun.

En av Celias siste gleder var prisutdelingen til Céline og Teresa organisert av Marie, som hadde undervist sine to små søstre. Hun ønsket å oppmuntre dem og glede sine foreldre, som var «æresgjester». Den første fredagen i august var Celia til messe, støttet av Ludvigs arm. Hun planla å gå igjen søndagen etter, men Marie holdt det ikke ut, så hun forsinket påkledningen av moren slik at hun ikke kunne gå. Celia klarte ikke å kle på seg selv, men hun var overbevist om at hun med hjelp fra Ludvig og Marie kunne være i stand til å gå til messe. Men det var åpenbart for Marie at alle andre betraktet henne som altfor syk, og hun klarte ikke tanken på igjen å bli utsatt for den kritikken hun følte forrige gang, da de hadde måttet stanse flere ganger på den korte spaserturen til kirken slik at Celia kunne få nok styrke til å ta enda noen skritt.

Den 16. august skrev Celia sitt siste brev til sin bror: «Hvis den hellige Jomfru ikke helbreder meg, er det fordi min time har kommet og at Gud ønsker at jeg skal finne hvile et annet sted enn på jorden». Ti dager senere mistet hun stemmen etter en blødning, hennes lemmer svulmet opp og hun ble så svak at Isidore og Céline Guérin ble tilkalt. Ludvig, som ikke hadde veket fra hustruens side siden de var til sin siste messe sammen, forlot henne nå om kvelden den 26. august for å hente presten, som brakte sakramentet fra kirken Notre-Dame. Ludvig ledsaget sakramentet med stor ærbødighet. Alle døtrene var samlet til denne siste seremonien med sykesalving («den siste olje») og vandringsbrødet (viaticum), og neste dag var Isidore og Céline der. Céline Guérin glemte aldri svigerinnens siste blikk, og hun bestemte seg for å gjøre alt hun kunne for barna, men hun visste at hun aldri kunne erstatte en slik mor.

Etter en to døgn lang dødskamp døde Celia Martin like etter midnatt, klokken 00.30 den 28. august 1877, med sin mann og sin bror ved sin side. De tre eldste jentene var der, men de vekket ikke de to yngste. Neste morgen tok faren Teresa med for å se moren og kysse henne for siste gang, og den 29. august ble hennes rekviemmesse feiret i den nåværende basilikaen Notre Dame i Alençon. Deretter ble Celia gravlagt ved siden av sine fire små barn på kirkegården i Alençon. Hun var bare 45 år gammel hadde vært gift med Ludvig i nitten år. Hun etterlot seg en kollapset familie med fem jenter, hvorav den yngste, Teresa, var bare fire og et halvt år gammel.

Det var ikke før i 1894 da Ludvig døde, at Isidore Guérin fikk flyttet familiegraven til Lisieux. Til tross for sin unge alder ved morens død husket Teresa moren tydelig i resten av sitt liv og anerkjente den innflytelse hun hadde på henne i disse første årene. Spesielt godt husket hun detaljene fra morens sykdom og hennes siste uker på jorden. Vi har all grunn til å tro at Celia fortsatte å våke over sine døtre fra himmelen. I dem og spesielt i Teresa ble hennes ønsker oppfylt, for hun hadde en gang skrevet til Pauline at hun ville be Jomfru Maria om å gjøre sine døtre til helgener.

I henhold til Celias ønske ba Isidore Guérin junior familien om å flytte til ham i Lisieux i Calvados ved Le Havre i Normandie, hvor han hadde slått seg ned som apoteker. Ludvig satt igjen med fem døtre fra fire til sytten år gamle, og han tok imot tilbudet med takknemlighet. Mindre enn tre måneder etter Celias død dro familien Martin den 16. november for å bo i Les Buissonnets i Lisieux. Ludvig ble værende i Alençon i enda to uker inntil huset og kniplingforretningen var solgt, men han bestemte seg for å beholde Paviljongen slik at han hadde et sted å bo når han vendte tilbake til Alençon for å besøke sin mor og familiegravene.

I Lisieux ble det snart etablert et ordnet familieliv. Ludvig insisterte alltid på punktlighet og gode manerer, noe som ble respektert av hans døtre. Marie drev huset ved hjelp av en hushjelp, og Céline Guérin hjalp de eldre søstrene med å se etter jentene. Snart begynte Ludvig å fiske igjen, og noen ganger tok han Teresa med seg. Han ga ofte fangsten til karmelittnonnene. Hver ettermiddag når været var godt, tok Ludvig en spasertur og gikk innom en av kirkene i byen for å besøke Det hellige Sakrament. Ofte tok han Teresa med seg på disse turene. Når de besøkte karmelittenes kapell, forklarte han for henne at det var nonner som ba bak gitteret. Teresa ble muligens en smule bortskjemt som yngste barn, for faren ga nå all sin ømhet og kjærlighet til sin yngste datter, sin «lille prinsesse».

Ludvig gjorde om loftet i Les Buissonnets til sitt kontor, og det ble kjent som Belvedere. Han likte fortsatt å lese og tilbrakte også mye tid i meditasjon og bønn. Han tilbrakte hver ettermiddag sammen med sine døtre og spilte ofte dam med dem. Vanligvis leste en av dem høyt fra «Det liturgiske år» eller en annen omhyggelig utvalgt bok. Céline og Teresa satt ofte på fanget hans mens han fortalte dem historier og sang for dem. Det var her Teresa for første gang hørte de melodiene som hun senere brukte til sine dikt. Kvelden endte alltid med familiebønn, og Teresa sa at hun bare kunne se på sin far for å vite hvordan helgenene ber. Han snakket ofte om himmelen, og hver dag gikk han til den tidlige messen som han hadde gjort i Alençon. Han grunnla «Selskapet for nattlig tilbedelse» (adoration nocturne) i Lisieux med hjelp fra sin svoger. Han var aktiv i St. Vincent de Paul-selskapet, og hver mandag ga han almisser til de fattige.

Da Teresa begynte på skolen i benediktinerklosteret var det ofte Ludvig som brakte og hentet henne sammen med Céline, som også var elev der. Da den nest eldste søsteren Pauline, som etter morens død hadde vært i hennes sted og tatt seg av barnas religiøse oppdragelse, ytret ønske om å tre inn i karmelittklosteret, ga Ludvig villig sin tillatelse, selv om han slett ikke var sikker på at hennes helse ville tåle det asketiske livet der. Senere samme dag sa han til henne: «Pauline, jeg har gitt deg tillatelse til å tre inn i karmelittklosteret for din egen lykkes skyld, men tro ikke at dette ikke betyr et offer for min del, for jeg elsker deg så høyt». Den 2. oktober 1882 trådte Pauline inn i den reformerte karmelittordenen eller barfot-karmelittene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i klosteret i Lisieux og tok navnet Sœur Agnès.

Ludvig var trist over å miste en datter fra familiekretsen som betydde så mye for ham, men han var lykkelig over at bønnene han hadde bedt sammen med Celia om at hvert barn ville bli konsekrert til Gud, ble oppfylt. Han visste at av alle jentene var det Pauline som hadde stått moren nærmest, og Celia hadde vært overbevist om at hun ville gå i kloster. Nå hadde hennes ønsker gått i oppfyllelse.

I mars 1883 dro Ludvig til Paris sammen med Marie og Léonie for å feire Den stille uke og påsken der. Céline og Teresa ble etterlatt i tantens og onkelens varetekt, og i denne tiden ble Teresa svært syk. Hennes tante kontaktet straks Ludvig, og straks han fikk hennes brev, vendte han hjem, svært bekymret. Teresa kjente ikke alltid igjen ham, og sykdommen var mystisk og ble aldri endelig diagnostisert. Ludvig var desperat etter å redde livet til sin yngste datter, så han fikk Marie sendt til Vår Frue av Seirene i Paris for å be om at en novene av messer ble lest for hennes tilfriskning. Det var under denne novenen, på pinsedag, at Vår Frue smilte til Teresa og hun ble helbredet.

Ludvig var overlykkelig og skrev til en venn for å fortelle at Teresa var blitt frisk. «Jeg må fortelle at Teresa, min lille Dronning – jeg kaller henne det, for jeg forsikrer deg at hun er en fin, stor jente – er fullstendig helbredet! De utallige bønnene har til slutt tatt himmelen med storm, og Gud i sin godhet har villet gi etter».

Da Teresa hadde blitt frisk, ble det normale familielivet gjenopptatt. Ludvig som alltid hadde elsket å reise, dro ikke langt på den tiden, men da han ble invitert av kapellanen i sin sognekirke til å følge ham på en rundreise i Sentral-Europa, gikk han med på å reise. Overraskende nok fikk Ludvig hjemlengsel ennå før han hadde forlatt Paris, men han fortsatte turen, selv om han skrev til Marie: «Jeg skulle veldig gjerne ha hatt dere alle med meg, for uten dere mangler den største delen av min lykke. I mellomtiden, fortsett å be for oss».

Han skrev igjen etter at han hadde mottatt deres festdagsgratulasjoner: «Jeg synes jeg ser dere alle rundt meg i Belvedere (…) Jeg skulle ønske jeg var i Lisieux så jeg kunne kysse deres alle som jeg elsker så høyt (…) Men Marie, min førstefødte, fortsett å lede dine bataljoner så godt du kan og vær bedre enn din gamle far, som allerede har fått nok av skjønnheten omkring seg og drømmer om himmelen og det uendelige».

På hele reisen skrev Ludvig ofte til Marie og ga detaljerte beskrivelser av stedene han besøkte, som inkluderte Bayern, Konstantinopel, Hellas og Italia. Mens han var i Roma, besøkte han ofte Peterskirken. Ludvig skrev svært få brev i sitt liv, så derfor er dem han skrev til Marie da han var på sin valfart, spesielt interessante. De viser hans entusiasme for reising og historie, men også hans nære tilknytning til familien og hans spesielle kjærlighet til Marie selv.

Derfor var det spesielt hardt for ham da hans eldste datter, som aldri hadde vist noen tilbøyelighet til et religiøst liv, ba ham om hans tillatelse til å følge søsteren inn i karmelittklosteret. Ludvig var sjokkert, for han kunne ikke forestille seg livet uten Marie hjemme og med ansvaret for husholdningen, selv da hun forsikret ham om at Céline var fullt ut i stand til å drive huset. Han så på henne med tårer i øynene og sa: «Gud kunne ikke ha bedt om et større offer fra meg. Jeg trodde at du aldri skulle forlate meg!»

For at Marie skulle kunne besøke sin mors grav en siste gang før hun trådte inn i karmelittklosteret, dro hele familien på ferie til Alençon. Mens de var der, bestemte Léonie seg plutselig for å gå i kloster hos klarissene. Til tross for sin overraskelse gjorde Ludvig alt han kunne for å glatte over hendelsen, for Marie var svært indignert over at hennes søster skulle tre inn i en slik hast. Men etter mindre enn to måneder var Léonie hjemme igjen, for hun var ikke sterk nok til å følge klarissenes asketiske regel. Men da var Marie allerede borte. Den 15. oktober 1886 gikk Teresas eldste søster og gudmor inn i karmelittklosteret og tok navnet Sœur Marie-du-Sacré-Coeur.

Da den fjortenårige Teresa pinsen 1887 ba sin far om tillatelse til å tre inn i karmelittklosteret i Lisieux, var ikke Ludvig så overrasket, til tross for hennes unge alder. Han plukket en liten hvit blomst som vokste på en lav steinmur, trakk den opp med roten og ga den til henne mens han forklarte hvordan Gud hadde utøst sin kjærlige omsorg over den for at den skulle kunne gro. Teresa følte at hun lyttet til sin egen historie, og fra den tiden tenkte hun alltid på seg selv som «den lille hvite blomsten». Når hun gjenkalte den dagen, sa hun at faren snakket til henne som en helgen snakker. Han visste at hun til tross for sin ungdom hadde et ekte kall, og han ville ikke stå i veien for det, så han ga villig sin tillatelse.

Men da karmelittenes ledelse avslo å ta inn Teresa på grunn av hennes lave alder, ble Ludvig med datteren for å snakke med biskopen av Bayeux i slutten av oktober. Men også biskopen sa nei på grunn av hennes unge alder. Da tok Ludvig med seg Céline og Teresa til Roma på en fransk valfart mellom 4. november og 2. desember i forbindelse med pave Leo XIIIs (1878-1903) femtiårsjubileum som prest. Etter å ha besøkt Det hellige hus i Loreto og de hellige steder i Roma, ble de mottatt i offentlig audiens av paven den 20. november. Da det var Teresas tur til å knele for paven og motta hans velsignelse, brøt hun modig regelen om taushet ved slike anledninger og sa til ham: «I anledning Deres jubileum, tillat meg å gå inn i Karmel som femtenåring». Pave Leo var tydelig imponert, men han opprettholdt avgjørelsen som hennes foresatte hadde tatt.

Men på den tiden hadde Ludvigs helse blitt dårligere. Det meste av livet hadde han vært frisk og sterk, men en dag da han fisket nær Alençon, ble han stukket bak øret av en giftig flue. I begynnelsen var det bare en liten svart flekk som ikke plaget ham spesielt mye, men i årenes løp spredte infeksjonen seg og han mottok en rekke behandlinger. Året før Teresa trådte inn i karmelittklosteret, fikk han et lammende slag som rammet hans venstre side, men han kom seg tilstrekkelig til å forta valfarten til Roma sammen med sine to yngste døtre.

I mai 1888 var Ludvig til messe en dag i katedralen og hørte presten appellere om donasjoner for å betale et nytt alter, og han ga da hele beløpet på 10 000 franc. Samme måned besøkte han Alençon, og mens han var der, gikk han inn i kirken Notre-Dame, hvor han og Celia hadde giftet seg. Han knelte ned foran alteret der og tilbød seg selv som et offer.

Neste måned mens han satt stille i Belvedere, brakte Céline ham et maleri av Notre-Dame des Douleurs (Vår Smertefulle Mor) og den hellige Maria Magdalena som hun nettopp hadde fullført. Ludvig ble så imponert over det at han tilbød seg å ta henne med til Paris hvor hun kunne perfeksjonere sitt talent hos en profesjonell kunstner. Men Céline forklarte at hun ikke ønsket å studere i Paris, ettersom hun ønsket å følge sine søstre inn i karmelittklosteret. Hun hadde ikke fortalt ham dette tidligere ettersom hun var fast bestemt på å bli hos ham og ta seg av ham i hans siste dager. Ludvig visste at Léonie ikke hadde gitt opp sitt ønske om å tre inn i visitasjonsklosteret så snart hennes helse tillot det, så det så ut til at Celias ønske om at alle hennes døtre skulle bli nonner, var i ferd med å gå i oppfyllelse.

På denne tiden var Ludvig begynt å lide av temmelig alvorlige hukommelsestap. Han dro til Le Havre uten å fortelle det til noen, og først fire dager senere fant Céline og hennes onkel ham der i en forvirret tilstand. Han hadde en ide om at han ville trekke seg tilbake til et ensomt sted hvor han kunne leve som eremitt. Til tross for sin forvirring besluttet han å bringe sine forretninger i orden for å sikre døtrenes fremtidige behov. Dette involverte en rekke besøk i Pris, og selv om han gjennomførte forretningene på en tilfredsstillende måte, var det flere anledninger hvor han ikke kom tilbake på den avtalte dagen. Hans døtre ble svært bekymret for ham, spesielt fordi han ved enkelte anledninger hadde med seg store pengesummer.

Dagen for Teresas ikledning av karmelittdrakten ble utsatt på grunn av Ludvigs sykdom, men så ble den endelig bestemt til 10. januar 1889. Familien fryktet at han ikke ville være frisk nok til å delta i seremonien, men da dagen kom, var han i stand til å utføre sin rolle. Han førte Teresa ned midtgangen, hun kledd som en brud i en kjole av hvit fløyel kantet med svanedun og Alençon-kniplinger som han hadde gitt til henne. Teresa kalte dagen «hans dag av triumf, hans siste fest her nede». Etter at hun trådte inn i klosteret, syntes han å bli svært gammel og trett, og kort etter hennes ikledning fikk han et nytt lammende slag.

Slaget ble fulgt av en fullstendig mental kollaps, og Ludvigs besettelse for å rømme av gårde økte nå til et slikt omfang at hans svoger Isidore Guérin insisterte på at han ble tatt i varetekt. For selv om hans hukommelse var hardt rammet, var han fortsatt fullstendig mobil. Léonie og Céline forsto at de ikke kunne passe på ham hele tiden, så dette syntes å være eneste løsning. Den 12. februar 1889 ble han innlagt på sinnssykehuset Bon Sauveur i Caen, og der ble han i tre år. På sykehuset hadde han en betydelig grad av frihet, og han mottok kjærlig omsorg fra søstrene som satte pris på hans samarbeid og vennlige manerer. Han tilbrakte mye av tiden i kapellet og var i stand til å motta kommunionen daglig når han var frisk nok. Han delte alt som ble gitt til ham, med de andre pasientene, og han klagde aldri, selv om han led under å være separert fra familien. Han bemerket en gang til en lege: «Jeg var alltid vant til å kommandere, og her må jeg adlyde. Det er hardt! Men jeg vet hvorfor Gud har sendt meg denne prøvelsen. Jeg har aldri hatt noen ydmykelse i hele mitt liv, og jeg trengte en».

Léonie og Céline fortsatte å reise til Caen hver uke for å besøke sin far inntil han den 10. mai 1892 kunne komme tilbake til Lisieux igjen. Da hadde Ludvig blitt rammet av flere slag som hadde lammet hans ben, så det var ikke lenger noen fare for at han skulle kunne rømme av gårde. Léonie og Céline tryglet onkelen om at faren kunne komme tilbake, og han gikk med på det.

Den 12. mai ble Ludvig brakt til karmelittklosteret for å besøke sine tre døtre der, og det var siste gang han så dem. Han var da ikke i stand til å gå i det hele tatt. Etter å ha bodd en kort tid hos familien Guérin flyttet Ludvig, Léonie og Céline inn i et lite leid hus i nærheten, så nær at det lå tvers overfor hageporten til Guérins hus. Ludvig tilbrakte mye tid i hagen i sin rullestol. Et gift par ble ansatt som tjenere. Mannen, Desiré, kunne med letthet flytte Ludvig, og hans gode humør bidro til at stemningen var god i huset. Nå kunne Ludvig heller ikke snakke så mye lenger, men han viste takknemlighet og kunne vanligvis følge en samtale. Da han ble fortalt at Pauline var valgt til priorinne i karmelittklosteret, svarte han: «De kunne ikke ha foretatt et bedre valg».

Léonie trådte inn i visitasjonsklosteret i Caen igjen i juni 1893. Bare Céline ble værende hos faren til hans død, men hun fikk mye støtte av familien Guérin. I 1888 hadde de sammen med familien Maudelonde arvet La Musse, en stor eiendom i Arnières-sur-Iton nær Evreux i departementet Eure i provinsen Haute-Normandie, og familien Guérin kunne bruke den fra mai til august hvert år. Léonie og Céline hadde begge bodd der, men den første sommeren Ludvig var hjemme fra sykehuset, følte de at det ville være for vanskelig å transportere ham dit ettersom han ville trenge sin rullestol, sin invalideseng og annen bagasje. Togreisen fra Lisieux til Evreux var ganske uproblematisk, men eiendommen var åtte kilometer fra jernbanestasjonen og oppkjørselen til huset var tre kilometer, så den siste delen av reisen måtte foretas med hest og vogn.

Sommeren etter var familien imidlertid blitt mer vant til å takle Ludvigs behov, og de bestemte seg for å prøve å ta ham med seg til La Musse. Deres anstrengelser ble belønnet da han viste sin åpenbare glede over den vakre utsikten han kunne se fra sitt høye sete. Céline og hennes kusine Marie rullet ham gjennom den store skogen, hvor han i skumringen ble henrykt over nattergalenes sang. Ludvig mistet aldri sansen for musikk, og han var fortsatt i stand til å synge litt, selv om stemmen var blitt svak, og han elsket å høre på niesen Marie synge og spille piano. Han sa at han var enda lykkeligere i La Musse enn i Lisieux.

Den 18. august 1893 vendte de tilbake til Lisieux, og den følgende vinteren holdt Ludvigs helse seg stabil. I mai 1894 dro Céline til Caen, men mens hun var der, ble Ludvig den 27. mai rammet av et alvorlig slag som lammet hans venstre arm. Hennes onkel sendte henne et telegram og hun vendte straks tilbake. Ludvig mottok de siste sakramentene. Han syntes å komme seg igjen inntil 5. juni, da han fikk et alvorlig hjerteattakk mens Céline var til morgenmessen klokken syv i katedralen. Onkelen sendte bud på henne, og hun løp hele veien hjem, redd for at hun ikke ville nå frem i tide. Ludvig hadde blitt helt blå og hans hjerte hadde stoppet å slå, han syntes å være fullstendig utkjørt og å ha store vanskeligheter med å puste. Men den 5. juli hadde han kommet seg så pass at de kunne reise til La Musse.

Der fikk han et nytt og mer langvarig hjerteattakk den 28. juli, og igjen mottok han de siste sakramentene. Klokken fem neste morgen, som var søndag, tilkalte tjeneren Desiré Céline ettersom han trodde at Ludvigs død var nær forestående. Céline husket senere at farens øyne var lukket og at hans ånde igjen var blitt sterk og regelmessig. Det meste av husholdningen hadde reist med hest og vogn for å gå til tidlig messe i Evreux, men Céline og hennes tante ble værende igjen hos Ludvig. Hennes onkel sov fortsatt, ettersom han hadde kommet fra Lisieux sent kvelden før.

Like før klokken åtte merket de at Ludvig var iskald. Céline Guérin gikk for å hente noen varmeflasker og for å vekke sin mann, mens Céline ble værende igjen alene med sin far, mens hun ba høyt invokasjonene til Jesus, Maria og Josef for en lykkelig død. Da hun avsluttet bønnene, så Ludvig på henne med kjærlighet og takknemlighet, og han lukket øynene for siste gang. Isidore og Céline Guérin hadde kommet inn i rommet, og Isidore presset krusifikset mot Ludvigs lepper flere ganger. Nå var pusten blitt svært svak, og klokken 8.15 søndag den 29. juli 1894 døde han, sytti år gammel. Isidore sa at han aldri hadde sett en fredeligere død.

Ludvigs legeme ble brakt tilbake til Lisieux, hvor han ble gravlagt den 2. august etter en rekviemmesse i katedralen. Etter Ludvigs død fikk Isidore Guérin flyttet familiegraven til Lisieux. Céline hadde skrevet til sine søstre i karmelittklosteret: «Pappa er i himmelen». Teresa refererte til farens siste tid som hans martyrium. Søsteren Céline, som hadde pleid faren til det siste, trådte den 14. september 1894 inn i karmelittklosteret som den fjerde av søstrene.

Natten mellom 2. og 3. april 1895, like før påske, fikk Teresa en blødning som viste seg å være første tegn til tuberkulose, og hun måtte gi opp tanken på å melde seg som frivillig til karmelittenes grunnleggelse av et kloster i Hanoi i Vietnam. Teresa ba alltid for hele menneskehetens frelse, og det er dette ønsket som er grunnlaget for hun er misjonens skytshelgen. Den 8. juli 1897 ble hun flyttet til klosterets sykestue, og fra 16. august kunne hun ikke lenger motta kommunionen. Den 30. september 1897 klokken 19.30 døde hun i en alder av 24 år, etter store lidelser som hun bar stille og tålmodig.

Det er sannsynlig at søster Teresa aldri ville blitt kjent om hun ikke tidlig i 1895 var blitt beordret av sin priorinne Mère Agnès (sin kjødelige søster Pauline) til å skrive sine barndomserindringer. Hun gjorde dem ferdig i 1896 (manuskript A). I juni året etter ble hun beordret av den nye priorinnen, mor Marie de Gonzague, til å føye til en beretning om sitt senere liv i klosteret (manuskript C). I september 1896 hadde sr. Marie-du-Sacré-Coeur (hennes eldste søster Marie) redigert søsterens brev (manuskript B) med tittelen: Ma vocation, c’est l’Amour («Mitt kall er kjærligheten»).

Etter Teresas død ble hennes selvbiografi utgitt under tittelen L'histoire d'une âme, «En sjels historie». Den 30. september 1898 kom første utgave i 2 000 eksemplarer. Bokens suksess var sensasjonell. Den vakte øyeblikkelig oppsikt på alle språk den ble oversatt til. I 1910 var det solgt 47 000 eksemplarer, mens det i de følgende fem årene ble solgt 150 000 eksemplarer, og klosteret fikk rundt 500 brev daglig. Dyrkelse av den ukjente nonnen i Lisieux spredte seg overalt, og mirakler og bønnhørelser fra alle kanter ble tilskrevet hennes forbønn i Himmelen. Spredningen av hennes kult er et av de mest bemerkelsesverdige religiøse fenomenene i moderne tid.

Teresas selvbiografi ble opprinnelig utgitt i en utgave som delvis var omskrevet og sterkt redigert av Mor Agnes, selv om man ikke kan si at den var forfalsket. Ikke før i 1952 begynte man arbeidet med en faksimileutgave av manuskriptene brakt tilbake i sin opprinnelige form, og den ble utgitt i 1956.

I 1910 ble Teresas saligkåringsprosess innledet av biskop Lemonnier av Bayeux. I 1915 ble prosessens annet stadium innledet. I 1921 ble dekretet som anerkjente hennes «heroiske dyder», promulgert av pave Benedikt XV (1914-22), og hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Teresa ble saligkåret den 29. april 1923 og helligkåret den 17. mai 1925 av pave Pius XI (1922-39). I Lisieux ble grunnsteinen til den store kirken Sainte-Thérèse lagt ned den 30. september 1929, bygd for å gi skarene av pilegrimer adgang til hennes helgenskrin. Kirken ble vigslet den 11. juli 1937 av den pavelige legaten, kardinal Pacelli, den senere ærverdige pave Pius XII (1939-58). Der ligger hennes intakte legeme i et glasskrin. Pave Pius XI utnevnte henne den 14. desember 1927 til skytshelgen for misjonen sammen med den hellige Frans Xavier, og for alt arbeid for Russland. I 1944 utnevnte pave Pius XII henne til skytshelgen for Frankrike sammen med den hellige Jeanne d'Arc.

Den hellige Teresa var blitt den mest populære helgen i nyere tid. Hun hadde vist utallige mennesker at enhver kan oppnå hellighet, hvor ukjent, alminnelig og lite begavet man enn er, ved å gjøre små ting og ivareta daglige plikter i en fullendt kjærlighet til Gud. I engelsktalende land blir hun kalt The Little Flower of Jesus. Hun kalles også ofte «Lille Teresa» til forskjell fra «Den store Teresa» – den hellige Teresa av Ávila. Men navnene «Lille blomst» og «Lille Teresa» kan også gi feilaktige assosiasjoner til en helgen som bare er barnslig og uskyldig. I sterk kontrast til dette står det faktum at hun er nummer 33 av Kirkens 36 kirkelærere. Som tredje kvinne (etter de hellige Teresa av Ávila og Katarina av Siena) ble hun utropt den 19. oktober 1997 (Misjonssøndagen) av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og har dermed sin plass i Allehelgenslitaniet sammen med «Biskoper og Lærere» (Episcopi et Doctores). Senere har også den hellige Hildegard av Bingen OSB (d. 1179) blitt utropt til den fjerde kvinnelige kirkelærer den 7. oktober 2012 av pave Benedikt XVI (2005-13).

Etter helligkåringen av Teresa i 1925 i Lisieux erklærte kardinal Antonio Vico (1847-1929), som var prefekt for Rituskongregasjonen, som da hadde ansvaret for hellig- og saligkåringer, og hadde kommet til Lisieux: «Så var det gjort! Nå ber Roma oss om å vurdere pappa!» Karmelittklosteret, som akkurat hadde fullført Teresas prosess, var noe nølende. Men Ludvig Martins ry for hellighet var allerede åpenbart for alle som hadde lest Teresas «En sjels historie». Mamma Celias ry utviklet seg mye senere, da «En families historie» (Histoire d’une famille) ble utgitt i 1946 av p. Stephane-Joseph Piat OFM. Det ble enda bedre kjent etter utgivelsen av Correspondance familiale, som inneholdt 218 brev fra Celia og seksten fra Ludvig.

Saligkåringsprosessene for Teresas foreldre Ludvig og Celia ble åpnet i 1957 i bispedømmene hvor de døde, henholdsvis Bayeux-Lisieux og Séez (Lisieux var eget bispedømme inntil det ble nedlagt under konkordatet av 1801 og slått sammen med bispedømmet Bayeux). Dette var snakk om informativprosesser på bispedømmenivå. Ludvigs prosess ble åpnet i Bayeux den 22. mars 1957 og ble avsluttet etter tolv år den 12. februar 1969. I mellomtiden vurderte bispedømmet Séez Celia Martin fra 10. oktober 1957 til 21. januar 1959. Den 13. oktober 1958 ble ekteparet Martins levninger flyttet fra landsbykirkegården i Lisieux til en grav bak basilikaen Sainte-Thérèse i samme by, nær basilikaens apsis. På deres grav sto Teresas ord: Dieu m’a donné un père et une mère plus dignes du Ciel que de la terre («Gud ga meg en far og en mor mer verdige for himmelen enn for jorden»), ord hun skrev til seminaristen (senere abbé) Bellière bare to måneder før hun døde (26. juli 1897, LT 261).

Etter at deres prosesser var avsluttet på bispedømmenivå, ble de oversendt til Roma. For første gang i Kirkens historie ønsket den salige pave Paul VI (1963-78) at de to prosessene skulle kombineres til én, og i 1971 ble denne ene prosessen overlatt til Det historiske kontoret i Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet (etter at pave Paul VI med Den apostoliske konstitusjonen Sacra Rituum Congregatio av 8. mai 1969 delte Rituskongregasjonen i to og opprettet de nye kongregasjonene for gudstjenesten og for hellig- og saligkåringer).

Den historiske kommisjonen avga en positiv kjennelse den 17. februar 1988, og den 20. desember 1993 gjorde de teologiske konsulentene det samme. Det førte til at ekteparet Martins «heroiske dyder» ble anerkjent den 26. mars 1994 av pave Johannes Paul II, og de fikk da tittelen Venerabilis («Ærverdige»), det første skrittet på veien mot saligkåring. Dette skjedde i Året for Familien. Ekteparets saligkåringsprosesser ble åpnet på grunn av deres livsførsel og ikke fordi de var foreldrene til en helgen, understreket talskvinnen for helligdommen i Lisieux i forbindelse med deres saligkåring.

Legene ba foreldrene om tillatelse til å ta et røntgenbilde av hans lunger for å finne ut mer. En biopsi ble betraktet som nødvendig, men ville være svært risikabel for den lille gutten, så hans foreldre bestemte seg den 3. juni for straks å døpe gutten, som da var i akutt livsfare. Den italienske uskodde karmelittpateren Antonio Sangalli OCD, en venn og åndelig veileder for ekteparet Schilirò, skyndte seg til sykehuset med et lite bilde av den hellige Teresas foreldre Ludvig og Celia Martin. Valter og Adele kjente godt til Teresa og hadde lest hennes skrifter, men de visste lite om hennes foreldre. P. Antonio fortalte dem at ekteparet Martin hadde mistet fire barn i ung alder, og han foreslo at Pietros foreldre skulle be en novene til Teresa av Lisieux’ foreldre for å få styrke til å holde ut sine lidelser. Deres venner og bekjente og folk i deres menighet gjorde det samme. Imidlertid bestemte Pietros mor seg for å be novenen for hennes sønns helbredelse.

En biopsi som ble tatt av Pietro den 5. juni, bekreftet imidlertid den dårlige prognosen, og håpet om overlevelse ble redusert selv med hjelp av respirator. Pietros mor resignerte og begynte å tenke på begravelsen, men deres venner oppmuntret dem, og den 13. juni begynte de en ny novene. I førti dager svevde Pietro mellom liv og død. Den 26. juni fikk han en alvorlig respirasjonssvikt, og legene sa til foreldrene at det nå bare var et spørsmål om timer eller noen få dager, og det fantes ikke noe håp for Pietro. Foreldrene ba en novene flere ganger til ekteparet Martin, og den 29. juni, som var Pietros navnedag (høytiden for den hellige apostelen Peter), kunne en sykepleier opplyse at gutten var mye bedre og at han ikke lenger trengte 100 % oksygen. I løpet av to uker kunne han puste uten hjelp og uten oksygen, og den 26. juli kunne han forlate sykehuset, fullstendig frisk. For legene fremsto helbredelsen som «et forbløffende faktum». Guttens foreldre snakket om det med p. Antonio, som deretter ble visepostulator for Ludvigs og Celias saligkåringssak.

Den 3. juli 2008 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av Pietro Schilirò som et mirakel på forbønn av de ærverdige Ludvig og Celia Martin. Den 26. mai 2008 var deres jordiske rester blitt tatt opp fra graven bak basilikaen Sainte-Thérèse i Lisieux. Etter preserveringsarbeid på relikviene ble de stedt til hvile på nytt i krypten i basilikaen, og fra den 8. september (årsdagen for Teresas løfteavleggelse) kunne de æres der av de troende. Relikviene hviler sammen i et nytt relikvar som er donert av en irsk familie som har bedt om å få være anonyme. Relikvaret vil offisielt være kjent som «det irske relikvaret». Ved ekshumasjonsseremonien den 26. mai var Pietro Schilirò til stede sammen med sine foreldre, dagen etter at han fylte seks år. Han forklarte: «Jeg ble født syk, og da jeg var syk, spurte herr og fru Martin Jesus om å gjøre meg frisk, og det gjorde han».

Lørdag den 12. juli 2008 presiderte kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt emeritus for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, ved en messe i kirken Notre-Dame i Alençon for å markere ekteparet Martins 150-års bryllupsdag den 13. juli. Han opplyste da at saligkåringen ville finne sted på Misjonssøndagen den 19. oktober 2008 i basilikaen Sainte-Thérèse i Lisieux, som er viet til de nye saliges hellige datter.

Kardinalen åpnet messen, og etter Kyrie ba biskop Pierre Pican av Bayeux-Lisieux, biskop Jean-Claude Boulanger av Séez og p. Antonio Sangalli OCD, sakens visepostulator, kardinallegaten om å foreta saligkåringen, og han leste opp det apostoliske saligkåringsbrevet fra pave Benedikt. Deretter sang menigheten en takksigelseshymne mens et portrett av de nye salige ble avduket. Relikvaret med de saliges relikvier ble båret fra krypten av foreldre og barn og ble plassert ved foten av alteret. Deretter takket biskopene av Bayeux-Lisieux og Séez Den hellige far for saligkåringen. Deretter sang menigheten Gloria in excelsis Deo før messen fortsatte som vanlig.

Da denne første felles saligkåringen av et ektepar ble bestemt, undret Vatikanets Helligkåringskongregasjon på hvilken dato deres minnedag skulle feires. Vanligvis feires salige og hellige på sine dødsdager, deres «himmelske fødselsdager», og spørsmålet var om ekteparet Beltrame skulle feires på hver sin dag. Pave Johannes Paul II, som i årevis hadde håpet på å kunne saligkåre et ektepar, tok da en historisk beslutning: Deres fest skulle feires på samme dag, og det skulle være deres bryllupsdag. I tråd med dette prinsippet er minnedagen for ekteparet Martin den 12. juli, deres bryllupsdag. Etter saligkåringen ble kirken Notre-Dame i Alençon, til ære for de salige Ludvig og Celia Martin og for deres ekteskap, elevert til rang av Basilica Minor av pave Benedikt XVI den 10. august 2009.

Selv om det ikke lenger var noen menneskelige håp, mistet Carmens mor og far ikke håpet om Gud. Fordi datteren ble født på festen for Teresa av Ávila, bestemte faren seg for å be Teresa om å gå i forbønn for datteren. På Internett fant han et nærliggende kloster for uskodde karmelittnonner (OCD) (den ordenen Teresa reformerte) og dro for å besøke dem. «Jeg kom dit om kvelden og klosteret var stengt, og jeg kunne bare snakke med dem i dørtelefonen. Men neste søndag gikk vi dit til messe», fortalte faren. Den søndagen var trolig den 26. oktober, den første søndagen etter saligkåringen av Ludvig og Celia Martin. Foreldrene fikk tillit til søstrene, og noen dager senere, da det nyfødte barnets tilstand ble verre, oppmuntret nonnene familien til å be om Ludvig og Celia Martins forbønn. Ekteparet hadde allerede fått innvilget fra Gud helbredelsen av den nyfødte Pietro Schilirò nær Milano i Italia, miraklet som førte til deres saligkåring. Karmelittene ga Carmens foreldre et kort med en bønn til Ludvig og Celia og lovte å be med dem for barnets helbredelse.

Da karmelittnonnene fikk høre om Carmens forbløffende helbredelse, kontaktet de Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Informasjon om Carmens sak ble samlet og evaluert av et team i Lisieux og av visepostulatoren for ekteparet Martins sak, p. Antonio Sangalli OCD. Han var en venn av foreldrene til Pietro Schilirò, og det var han som oppfordret dem til å be en novene til Ludvig og Celia for helbredelsen av deres baby. Msgr Bernard Lagoutte, rektor for basilikaen Sainte-Thérèse, og p. Sangalli ba erkebiskopen om å iverksette en gransking om Carmen ble helbredet på mirakuløst vis på forbønn av de salige Ludvig og Celia Martin.

I september 2012 reiste Msgr Lagoutte til Valencia for å presentere saksmappen om Carmens helbredelse for erkebiskopen av Valencia, Carlos Osoro Sierra (nå erkebiskop av Madrid). Sr. Monique Marie fra Communauté des Béatitudes, som ofte ledsager Teresa av Lisieux’ relikvar på dets reiser og som snakker flytende spansk, dro sammen med ham. Hun mottok vitnesbyrdene om bønnesvar på forbønn av ekteparet Martin, inkludert helbredelsen av Pietro Schilirò, av et amerikansk barn som nå var ti år gammel, som hadde lidd av leukemi, og om lille Carmen. Sr. Monique Marie var en tidligere sykepleier og ble raskt lidenskapelig opptatt av helbredelsen av Carmen. Som visepostulator hadde p. Sangalli loset gjennom ekteparet Martins sak frem til saligkåring, sluttet seg til dem i Valencia. P. Raymond Fita var til stede som erkebispedømmets delegat for helligkåringssaker. Erkebiskopen mottok også Carmens foreldre, og i oktober bestemte han seg for å åpne prosessen tidlig i 2013.

Mandag den 7. januar 2013 presiderte erkebiskop Osoro ved den formelle åpningen av den kanoniske prosessen for å undersøke om helbredelsen av Carmen var et mirakel tilskrevet Ludvig og Celia Martins forbønn. Deretter utnevnte erkebiskopen et tribunal for å undersøke saken. På slutten av åpningssesjonen leste Carmens far en kort biografi om ekteparet Martin. Carmens foreldre og besteforeldre var til stede, og det samme var hovedpersonen selv, uvitende om hvor høytidelig stunden var og hvor viktig den angivelige nåden hun hadde mottatt var.

Bispedømmets undersøkelse ble avsluttet den 21. mai 2013 i Valencia. Deretter ble saken oversendt til Helligkåringskongregasjonen, hvor den medisinske komiteen først ga sin tilslutning, deretter den teologiske kommisjonen og til slutt medlemmene av kongregasjonen (kardinaler og biskoper).

Den 18. mars 2015 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente helbredelsen av Carmen som et mirakel på ekteparet Martins forbønn. Kardinal Amato hadde allerede tidligere kunngjort at paven ville helligkåre det franske ekteparet i oktober 2015 ved den ordinære verdensbispesynoden om familiespørsmål.

Familieaspektet ved denne helligkåringen under bispesynoden om familien var også tydelig ved at etter selve helligkåringsformularet og før messen begynte, bar de to mirakelbarna, den trettenårige Pietro Schilirò og den syvårige Carmen,  frem relikvier av de nye hellige sammen med sine respektive foreldre.