Marias foreldre hadde fått tolv sønner, men til deres store sorg mistet de alle som spedbarn. De foretok da en valfart på 110 kilometer til fots til fødselsgrotten i Betlehem for å be Jesusbarnet om en datter, og de lovte å gi henne navnet Mariam, som var navnet til både hennes mor og Jesu mor. Ni måneder senere ble da også en datter født, og hun ble døpt og fermet (konfirmert) samtidig etter melkittisk ritus ti dager etter fødselen. Et år senere ble det også født en gutt, Boulos (Paulus).
Men i 1849, da Maria var rundt tre år gammel, døde hennes far, og moren døde av sorg få dager senere. Farens velstående bror som også bodde i I’billin, adopterte henne, mens morens søster i Tarshiha tok til seg den to år yngre broren Paulus (Boulos). Bror og søster skulle aldri treffe hverandre igjen. I 1854 dro Marias onkel til området rundt Alexandria i Egypt for å forbedre sin økonomiske situasjon, og han tok sin hustru og den åtteårige Maria med seg. Etter å ha bønnfalt presten i lang tid, fikk hun gå til sin første kommunion før den normale tiden.
Maria følte seg deprimert og ensom, så hun skrev et brev til sin eneste bror Paulus, som da bodde i Nasaret, og ba ham om å komme og besøke henne. Hun ba en tidligere tjener i onkelens hus som skulle til å reise til Palestina, om å ta med brevet til Nasaret, men tjeneren prøvde i stedet å overtale henne til å konvertere til islam. Da skal hun ha svart: «Jeg muslim? Aldri! Jeg er en datter av den katolske, apostoliske og romerske Kirken. Ved Guds nåde håper jeg å holde fast ved min religion inntil døden, for den er den eneste sanne». Resultatet var at hun fikk et voldsomt spark og et alvorlig sår i halsen fra en krumsabel. Den bevisstløse Maria, som tjeneren trodde var død, ble pakket inn i et tøystykke og etterlatt i en bakgate. Det var natten til 8. september 1858, festen for Marias fødsel.
Maria kom til seg selv i en grotte, og hun sa senere at hun faktisk hadde vært død, men at en nonne kledd i blått brakte henne tilbake til livet og forutsa hennes fremtid. Hun var senere overbevist om at hun ble reddet av Jomfru Maria personlig. Etter rundt fire uker hadde kvinnen tatt henne med til fransiskanerkirken og etterlot henne der. Hennes stemme var hes i resten av livet som et resultat av såret i halsen. Da hun seksten år senere viste arret over halsen til en berømt lege som hadde besøkt henne i Marseille, fant han vantro ut at hun manglet noen ringer av luftrøret. Selv om han var ateist, utbrøt han: «Det må være en Gud, fordi ingen i verden kunne leve etter en slik skade uten et mirakel». Maria feiret alltid festen for Marias fødsel svært høytidelig, til minne om den 8. september da hun ble skadet så alvorlig.
Da Maria hadde kommet seg igjen, hjalp en fransiskaner ved kirken St Katarina i Alexandria den da trettenårige Maria med å bli tjenestejente i en arabisk kristen familie i byen. Hun pleide å gi det meste av det lille hun tjente til de fattige på gatene. Men etter en stund ville hun komme seg til broren Paulus, som bodde i nærheten av Nasaret. Hun gikk om bord i en båt som skulle til Akka, men en storm førte skipet mot klippene ved Jaffa, og det forliste. Der søkte hun arbeid for et par dager, men så ville hun reise videre. Hun ønsket å dra opp til Jerusalem, så hun sluttet seg til en karavane av pilegrimer og nådde også Den hellige stad. Der fant en prest en ny tjenestepost til henne. Ved Den hellige grav i Jerusalem avla hun et løfte om evig kyskhet.
Senere kom hun til Beirut i Libanon, hvor hun arbeidet for den syriske familien Naggiar [Najjar]. Denne familien ble i 1863 overført til Marseille i Sør-Frankrike, og den syttenårige Maria ble med, fortsatt som tjenestejente. I begynnelsen av fasten 1865 sluttet hun seg til kongregasjonen «Døtre av Vår Frue av medlidenheten» (eng: Daughters of Our Lady of Compassion – DOLC), men hun ble syk og måtte forlate kongregasjonen etter to måneder. Men i mai 1865 lyktes hun i å tre inn som postulant hos «Josefssøstrene av apparisjonen» (Soeurs de Saint-Joseph de l'Apparition – SJA) (apparisjon = tilsynekomst, det vil si engelens åpenbaring for Josef; jf Matt 1,18-21). Denne kongregasjonen for undervisning, som var grunnlagt i Frankrike i 1832 av den hellige Emilie de Vialar (1797-1856), hadde kommuniteter i Det hellige land og hadde allerede flere palestinske kandidater.
Men så ble det oppdaget at Maria falt i ekstaser og henrykkelser, og den 29. mars 1867 fikk hun til og med stigmata, Jesu sårmerker. Alt dette behandlet hun selv som sykdom heller enn noe slags guddommelig inngripen, og hun fryktet det kunne være spedalskhet. Novisemesterens sterke motvilje holdt fenomenet unna, men bare i et år. I den siste måneden av Marias postulantat ble novisemesteren Mor Honorine erstattet av sr. Veronika av Pasjonen. Etter to år som postulant skulle kommuniteten stemme over om hun kunne tas opp i kongregasjonen. Til hennes sjokk og forferdelse her ble hun avvist av de søstrene som hadde ansvaret for å ta denne beslutningen. Av de syv søstrene med stemmerett var det to som var avholdende, to for og tre mot, så Maria ble ikke opptatt. Søstrene mente at hun egnet seg bedre for et kontemplativt enn for et aktivt ordensliv. På sitt omtrentlige fransk sa Maria «du» til alle, og dette skulle bli karakteristisk for henne for alltid.
På det tidspunktet hadde sr. Veronika akkurat kommet tilbake fra Roma, hvor hun hadde fått tillatelse til å bli overført til klosteret for uskodde karmelitter i Pau for å forberede seg til å danne en ny kongregasjon for ordenssøstre i India, «Søstre av det apostoliske Karmel» (Sisters of the Apostolic Carmel – AC). Hun inviterte Maria til å reise sammen med henne, og hun skrev til priorinnen i Pau og anbefalte at de aksepterte den unge arabiske kvinnen. Priorinnen aksepterte sr. Veronikas råd, og i juni 1867 dro de to kvinnene sammen til Puy.
Den 21. august 1870, mens hun fortsatt var novise, ble Maria sendt sammen med den første lille gruppen av apostoliske karmelitter som misjonær til Bangalore i India, hvor den apostoliske vikar Efrem M. Garrelon, som ble hennes åndelige veileder, grunnla det første klausurerte klosteret i India. Maria gledet seg over den store fattigdommen ved det første karmelittklosteret i India, for det gjorde at hun kunne føle seg nær de foraktede kasteløse.
Fra 1871 blødde hennes stigmata sammenhengende fra onsdag kveld til fredag morgen. Hun prøvde å skjule sin «sykdom», som hun trodde var smittsom, men det hindret henne i å utføre sine enkle gjøremål like effektivt som før. Hun avla sine evige løfter den 21. november 1871, den første løfteavleggelsen av en karmelittnonne i India. Men i 1872 ble hun kalt tilbake til Pau i Frankrike, hovedsakelig på grunn av økende fysiske vanskeligheter og en følelse av at hun var besatt av djevelen. Hun var glad for å være tilbake i kommuniteten i Pau, hvor hun opplevde en ny følelse av kjærlighet, som hun sa «brenner og fortærer meg».
I 1872 fortalte Maria sine overordnede at Jesus ville at hun skulle grunnlegge et karmelittkloster i Betlehem. Hun inspirerte en sjenerøs velgjører, Mademoiselle Berthe Dartigaux, til å bidra til denne grunnleggelsen. Hun klarte å overvinne all motstand, og ved hjelp av mektige hjelpere og til slutt til og med ved personlig inngripen av den salige pave Pius IX (1846-78), viet hun og åtte andre søstre seg i Lourdes og kom til Jerusalem i august 1875. De kom Betlehem fem dager senere, og den 24. september kunne kommuniteten gå i gang i midlertidige lokaler. Maria valgte selv det nye karmelittklosterets planløsning og overvåket byggearbeidene. Bygningene var ferdige nok til å bli tatt i bruk den 21. november 1876. Dette var det første karmelittklosteret i Palestina.
Marias liv sammenfalt med regjeringstiden til pave Pius IX, og en rekke av hennes profetier gikk til ham. Gjennom den melkittiske patriarken Gregor II Sayour sendte hun et budskap til pave Pius IX om at Kirken, selv i seminarene, forsømte en sann andakt til Den Hellige Ånd, Parakleten. Da pave Pius døde den 7. februar 1878, deltok Maria i ekstase, og hun deltok også i ekstase i konklavet som valgte etterfølgeren Leo XIII (1878-1903).
Hun planla også å grunnlegge et karmelittkloster i Nasaret, hvor hun dro i 1878 for å se etter en egnet tomt. Som en forberedelse til arbeidet dro hun også på en utmattende pilegrimsreise til Ain Karem, Emmaus, Karmelberget og Abellin, uten et øyeblikk å miste kontakten med Guds nærvær. Med Mademoiselle Dartigaux’ hjelp fikk søstrene kjøpt tomten i Nasaret, og i 1910 skulle grunnleggelsen bli en realitet. På reisen til Nasaret i 1878 spilte Maria en viktig rolle i identifikasjonen av det bibelske Emmaus, takket være en privatåpenbaring. Dette stedet ble deretter kjøpt for karmelklosteret av Berthe Dartigaux.
Den 22. august 1878 brakte hun arbeiderne to bøtter vann da hun snublet i en potte med blomstrende geranier, falt og brakk den venstre armen i flere deler. Hun mumlet da: «Dette er slutten». Det gikk straks infeksjon i såret, noe som allerede dagen etter førte til koldbrann, og hun led ubeskrivelige smerter i sommervarmen. Koldbrannen spredte seg til lungene, og hun døde den 26. august 1878 i Betlehem, bare 32 år gammel. Hennes grav er i karmelittklosteret i Betlehem.
Hennes saligkåringsprosess ble igangsatt i 1919, da informativprosessen for hennes saligkåring ble åpnet. Denne prosessen ble avsluttet i 1922. Selve prosessen ble introdusert den 18. mai 1927, og den apostoliske prosessen varte fra 1928 til 1929. Dekretet som godkjente gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen, ble utstedt den 19. november 1930. Den 27. november 1981 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 9. juli 1983 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 13. november 1983 i Peterskirken i Roma av pave Johannes Paul II.
Den 6. desember 2014 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble helligkåret av pave Frans den 17. mai 2015 på Petersplassen i Roma sammen med tre andre, de hellige Maria Alfonsina Danil Ghattas, Johanna Emilie de Villeneuve og Maria Kristina Brando.
In civitáte Béthlehem in Terra Sancta, beátæ Maríæ a Iesu Crucifíxo (Maríæ) Baouardy, vírginis ex Ordine Carmelitárum Discalceatárum, quæ, mysticórum charísmatum cópia reférta, vitam contemplatívam singulári cum caritáte duxit.
I byen Betlehem i Det hellige land, den [hellige] Maria av den korsfestede Jesus (Maria) Baouardy, jomfru i ordenen av uskodde karmelitter, som full av mystiske gaver forente det kontemplative liv med en ekstraordinær nestekjærlighet.
For sine søstre var hun kjent som «den lille araberen», og i hjembyen I’billin er hun fortsatt kjent som Al Qiddisa – «den hellige». I I’billin er en barnehage, Miriam Bawārdī grunnskole og en middelskole oppkalt etter Maria Baouardy.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VIII), Ball (2), Schauber/Schindler, Holböck (1), Resch (B1), Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, carmelnet.org, melkite.org, mysticsofthechurch.com, carmelholyland.org, carmel.asso.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 24. februar 2004