Tidlig viste hun klare tegn på en dragning mot bønn og kyskhet. Hun ble tiltrukket av Guds anliggender og flyktet fra verdslig forfengelighet, og i tillegg til en kjærlighet til ensomhet skriftet hun ofte og kommuniserte daglig. Da hun var tolv og et halvt år gammel, på julaften 1868, viet hun seg til Gud med et løfte om evig kyskhet foran en statue av Jesusbarnet i krybben. Fra sine tidligste år gjentok lille Adelaide ofte: «Jeg må bli en helgen, jeg ønsker å bli en helgen».
Da hun forsto at hun hadde et kall til ordenslivet, ønsket hun å tre inn i klosteret som sakramentinersøstrene (Adoratrici Perpetue del Santissimo Sacramento) hadde i Napoli, men hun fikk ikke lov av sin far. Men til slutt fikk hun hans tillatelse til å bli opptatt som kandidat for klarissenonnene (Ordo Sanctae Clarae – OSC) i deres Monastero delle Fiorentine i Chiaia i Napoli, hvor hennes eldste søster Maria Pia var novise. Men på grunn av sykdom var hun to ganger forhindret fra å tre inn og ble tvunget til å vende tilbake til familien for medisinsk hjelp.
Etter at hun kom seg igjen, fikk hun tillatelse til å tre inn hos sakramentinerne (Le Sacramentine) den 11. april 1875 i deres kloster San Giuseppe dei Ruffi. Den 4. mai 1876 ble hun som tyveåring ikledd drakten og tok navnet «sr. Maria Kristina av Den uplettede unnfangelse» (Maria Cristina dell'Immacolata Concezione). Tilbedelse av Jesus i Det hellige sakrament var den fromhetsøvelsen hun satte høyest, så hun passet godt hos sakramentinerne. Men hun hadde nettopp begynt å oppleve skjønnheten i det konsekrerte felleslivet, da hun også der ble syk og måtte gi opp det prosjektet som hun hadde påbegynt med så stor glød, og hun måtte i 1877 dra tilbake til verden.
I juli 1878 trakk hun seg tilbake som losjerende til det teresianske konservatoriet i Torre del Greco sammen med søsteren Concetta, som hadde forlatt klarissene, også hun på grunn av problemer med helsen. Da de begge hadde kommet seg, dro de tilbake til Napoli. Sammen med noen andre unge kvinner som ønsket å avklare sine kall, leide de en leilighet på høyden Ventaglieri og deretter i landsbyen Montemiletto.
Maria Kristina var så heldig å ha som uvurderlige rådgivere den hellige Ludvig av Casoria (1814-85) og den ærverdige Michelangelo Longo av Marigliano (1811-86), og hun ble veiledet av prestene Raffaele Ferraiolo og Polidoro Schioppa. På dette tidspunkt forsto Maria Kristina at øyeblikket var kommet for henne til å vie sitt liv til et institutt som hun alltid hadde følt seg kalt til. Derfor la hun i 1878 grunnlaget for en ny religiøs familie som i dag har navnet Suore Vittime Espiatrici de Gesù Sacramentato eller «Sonende ofre av Jesus i Sakramentet» (Victimarum Expiatricum a Sacramentatio Iesu – SVEGS).
Etter å ha bodd på ulike steder slo kommuniteten seg i 1884 ned i Casoria, ikke langt fra Napoli, med hjelp fra Michelangelo Longo og Ludvig av Casoria. I Casoria ble de sjenerøst ønsket velkommen av rektoren Domenico Maglione, bror til kardinal Luigi Maglione (1877-1944), statssekretær for den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Han ga dem en stor leilighet og oppmuntret sr. Maria Kristina i dette «Guds verk». Dermed hadde hun funnet et sted hvor hun kunne praktisere den evigvarende tilbedelse av Jesus i Eukaristien.
Det nye instituttet vokste raskt til tross for at søstrene møtte utallige vanskelige situasjoner, økonomisk ufrihet og andre hindre, i tillegg til grunnleggerens ustabile helse. Men på mange måter opplevde de også Det guddommelige forsyn, og de fikk hjelp fra mange velgjørere og klerikere. I løpet av få år var de 76 medlemmer som demonstrerte stor hengivenhet til eukaristien og en flittig omsorg for utdannelsen av unge gutter og jenter.
Noen år senere, den 3. desember 1890, kunne de takket være formuen til noen andre av de unge adoratrici, kjøpe huset til arvingene Costa i Via San Rocco, og i februar 1892 flyttet kommuniteten dit. Der kunne de nå etablere grunnlaget for den nye kongregasjonen. P. Ludvig av Casoria hadde spådd: «Midt i denne byen skal dere etablere et sentralt hus». Der kjente Mor Maria Kristina på nødvendigheten av å kunne reise en kirke viet til Det hellige sakrament, hvor tilbedelsen kunne fortsette dag og natt uten avbrudd. Hennes store vilje til å ofre seg kjente ingen grenser, å være offer sammen med Det guddommelige offer i Tabernaklet, dette var hennes eneste brennende ønske. Den 19. februar 1893 ble grunnsteinen til kirken lagt ned ved siden av kongregasjonens moderhus.
Til tross for sin svake helse – hun led ofte av hjerteproblemer og bronkitt – tilbrakte mor Maria Kristina hver natt hele livet sittende i en stol, både når hun var våken og når hun sov. Hun ble alvorlig syk den 14. januar 1906, og hun døde den 20. januar 1906 i Casoria, ennå ikke femti år gammel. Hun utførte aldri mirakler mens hun levde og ga heller ikke noen overnaturlige tegn, men på grunn av hennes godhet og mildhet spredte umiddelbart hennes ry for hellighet seg.
Informativprosessen for hennes saligkåring på bispedømmenivå ble åpnet i 1927 og avsluttet i 1940. Hennes saligkåringssak ble offisielt åpnet den 4. mai 1972, og den apostoliske prosessen varte fra 1972 til 1973. Dekretet om gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen ble utstedt den 19. mai 1978. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 1989.
Den 2. juli 1994 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2001 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det store mirakelet skjedde i Metro i Manila på Filippinene, med den 27-årige Federica de la Fuente, mor til to barn og flyvertinne i Philippine Air Lines. Hun fikk en dødelig revmatisk lungesykdom som da ble kalt «Wegeners granulomatose», men som nå kalles «granulomatøs polyangiitt».
Federica hadde hatt enkelte anfall av astma, som i løpet av kort tid utviklet seg til mer alvorlige lungeproblemer, og plutselig sto den unge kvinnen foran en snarlig død! Hun fikk intensiv behandling, men ondet utviklet seg, og snart var det ikke mer rom for håp. Men så gikk Federica gradvis over fra døden til livet, fra fortvilelse til glede. De forferdelige smertene avtok uten noen plausibel forklaring. En natt da lidelsene var så store at hun trodde at det ble hennes siste, tryglet Federica om hjelp fra den ærverdige Kristina Brando, som hun hadde hørt om fra søstrene som arbeidet på Filippinene. Hennes helse bedret seg radikalt på kort tid, og resultatene av flere tester avslørte en dyp og konstant forbedring, som etter noen dager ble en virkelig helbredelse: Federica kom tilbake til livet! Maria Kristina Brando ble saligkåret av paven den 27. april 2003 i Roma sammen med fem andre.
Den 17. september 2014 anerkjente pave Frans et nytt mirakel på hennes forbønn. Hovedpersonene i denne historien er Maria Angela Di Mauro, hennes ektemann Carmine Cacchillo (Carmine er en variant av det italienske mannsnavnet Carmelio) og deres ti år gamle sønn Pasqualino Cacchillo i Amorosi i provinsen Benevento i regionen Campania. Ekteparet var ikke i stand til å få barn, og etter to ektopiske svangerskap (utenfor livmoren) gjorde legene det klart for Mariangela di Mauro at hun aldri ville kunne gjennomføre et svangerskap. Men Mariangela, som hadde vært elev på kongregasjonens skole, mistet ikke håpet, så hun betrodde sine bønner til den salige Maria Kristina og ba om den nåde å bli mor. Ekteparet Di Mauro hadde også tenkt på adopsjon. Men i 2004 dukket Pasqualino opp, selv om legene var kategoriske: etter Mariangelas medisinske problemer, skulle hun absolutt ikke kunne bli gravid. Men gutten ble født på naturlig måte, sunn, vakker og sterk. Mirakelsønnen kom takket være Mor Maria Kristina.
Maria Kristina ble helligkåret av pave Frans den 17. mai 2015 på Petersplassen i Roma sammen med tre andre, de hellige Maria Baouardy, Maria Alfonsina Danil Ghattas og Johanna Emilie de Villeneuve. Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 20. januar:
Casáureæ prope Neápolim in Campánia Itáliæ, beátæ Maríæ Christínæ ab Immaculáta (Adalhéidis) Brando, vírginis, quæ vitam suam in puerórum christiánam institutiónem cóntulit et Congregatiónem Sorórum Victimárum Expiatrícum a Iesu Sacraménto fundávit, qua adoratiónem Sanctæ Eucharístiæ valde suscitávit.
I Casoria i nærheten av Napoli i Campania i Italia, den [hellige] Maria Kristina av Den uplettede unnfangelse (Adelaide) Brando, jomfru, som viet sitt liv til den kristne utdannelsen av barn og gjennom kongregasjonen Søstre, sonende ofre av Jesus i Sakramentet, som hun grunnla, og som sterkt fremmet tilbedelsen av Den hellige Eukaristi.
Kongregasjonen ble på et tidspunkt slått sammen med søstrene av Jesu hellige hjerte (Suore del Sacro Cuore), grunnlagt av sr. Pia Brando, kjødelig søster av Madre Kristina.
Kilder: Wirth (7), Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, it.wikipedia.org, vatican.va, EWTN/OR, newsaints.faithweb.com, mariacristinabrando.it, villamariacristinabrando.it, vaticaninsider.lastampa.it, digilander.libero.it, chiesacattolica.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. juli 2005