Den salige Katarina de Longpré (1632-1668)

Den salige Katarina Simon de Longpré (fr: Catherine) ble født den 3. mai 1632 i Saint-Sauveur-le-Vicomte nær Cherbourg i bispedømmet Coutances og det nåværende departementet Manche i Normandie i Nord-Frankrike. Hun ble døpt samme dag på grunn av dårlig helse. Hennes foreldre var advokaten Jacques Simon de Longpré og hans hustru Françoise Jourdan de Launay, datter av en magistrat. Foreldrene var fromme kristne, og familien på farssiden sto i nær kontakt med den hellige Johannes Eudes, som hadde betydelig innflytelse på Katarinas spiritualitet.

Katarina ble oppdratt av sine besteforeldre på morssiden fra hun var to år til hun fylte tolv år. De var et hellig par etter alle målestokker. Hennes bestefar Jean Jourdan var hennes gudfar og dyrket hennes lengsel etter hellighet. Hennes bestemor Renée Jourdan lærte Katarina å elske de fattige og syke, for i sitt hus hadde besteforeldrene et hospital for syke fattige.

I november 1640 mottok den åtteårige Katarina sin første kommunion, og samtidig ble hun medlem av Rosenkransbrorskapet. Som elleveåring avla hun etter råd fra Johannes Eudes tre løfter: Å ta Jomfru Maria som mor, å aldri begå en dødssynd og å leve i evig kyskhet. Den 1. januar 1644 bestemte hun seg for å gå i kloster, og til slutt overtalte hun sine foreldre til å gi henne lov til å tre inn, selv om hun var bare 12 ½ år gammel. Den 7. oktober 1844 trådte hun inn sammen med sin eldre søster Françoise som postulant i ordenen «Hospitalkanonisser av Jesu barmhjertighet» (Hospitalières de la Miséricorde de Jésus) ved l'Hôtel-Dieu i Bayeux, en grunnleggelse som deres foreldre hadde bidratt til.

Etter to års forberedelser begynte Katarina på novisiatet. Hun ble ikledd drakten den 24. oktober 1646. Seks år etter at Jean Jourdan døde, sluttet Renée Jourdan seg til sine datterdøtre i det religiøse liv, og hun ble ikledd drakten den 28. januar 1647. Etter novisiatet avla Katarina den 25. april 1648 sine enkle løfter, og etter at hun fylte 16 år den 3. mai 1648, avla hun sine evige løfter den 4. mai i Nantes. Hun tok ordensnavnet Maria Katarina av St. Augustin (Marie-Catherine de Saint-Augustine). Katarina tok seg av de syke med eksepsjonell omsorg og var velkjent for sin dyktighet i både pleien og i å trøste å rådgi dem.

Hospitalskanonissene hadde i 1839 etablert hospitalet Hôtel-Dieu i Québec i Ny-Frankrike (Canada), det første sykehuset nord for Mexico. Kort etter Katarinas løfteavleggelse kom det en invitasjon til medsøstrene i Bayeux om å sende noen til Québec for å arbeide på dette sykehuset. Katarina meldte seg straks frivillig. Hennes far motsatte seg dette inntil han leste beretningen om den hellige Isaak Jogues og hans ledsagere (De nordamerikanske martyrene). Da ga han etter, siden han nå forsto datterens lengsel etter å spre evangeliet på et sted hvor det så åpenbart var fraværende.

Den 27. mai 1648 gikk Katarina om bord på skipet til Canada i La Rochelle sammen med sin medsøster, Mère Anne de l'Ascension, og de kom til Québec den 19. august 1648. Den 16-årige Katarina inspirerte mange gjennom sine offer, sterke tro og sjenerøse nestekjærlighet. Hun begynte å lære seg de innfødtes språk, og hennes evner som sykepleier ble straks åpenbare. Hun utførte sine plikter med nidkjærhet i resten av sitt relativt korte liv. Den 24. august 1659 mottok hun fermingens sakrament av den salige biskop Frans de Montmorency-Laval, som var kommet til Canada den 16. mars 1659.

Katarina hadde en spesiell hengivenhet til Jesu og Marias hellige hjerter og levde et intenst åndelig liv. I sine siste seksten år hadde hun også gjennomlidt perioder med åndelig tørrhet og forlatthet, fristelser og ekstrem nød. Det var først etter hennes død at hennes lidelser og dype hellighet ble kjent, selv for søstrene i hennes egen kommunitet.

Hun døde den 8. mai 1668 på Hôtel-Dieu i Québec i Canada, bare 36 år gammel. I 1689 ble hennes relikvier lagt i et lite skrin i klosteret, og i 1717 ble et spesielt relikvar laget av den berømte kunstneren Noël Levasseur. Hennes relikvier er fortsatt i dette relikvaret, som nylig ble restaurert. Relikvaret oppbevares i bønneområdet i Centre Catherine de Saint-Augustine. Der avbildes scener fra Katarinas liv i glassmalerier.

Den 9. juni 1984 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 28. november 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 23. april 1989 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 8. mai. Hun betraktes med rette som en av medgrunnleggerne av Kirken i Canada.