Maria Josefa elsket ensomheten og holdt seg unna samkvem med jevnaldrende. Hennes karakteristiske trekk i barndommen var en sterk andakt til eukaristien og til Jomfru Maria og en bemerkelsesverdig følelse for de fattige og de syke. Hun vendte tilbake til Vitoria som 18-åring og fortalte moren om sitt ønske om å gå i kloster, siden hun følte en tiltrekking mot et kontemplativt liv. Som voksen pleide hun å gjenta at hun var født med et ordenskall. Men hun måtte gjennom flere erfaringer før hun fant den endelige formen for sitt kall, og hun lyttet også til ulike forslag fra kloke kirkemenn. Hun var på nippet til å slutte seg til de kontemplative konsepsjonistene i Aranjuez i 1860, men ble forhindret av at hun ble alvorlig syk av tyfus. Hennes mor hjalp henne med å komme over skuffelsen.
I månedene som fulgte syntes hun å forstå at Gud kalte henne til en slags aktivt ordensliv. Derfor bestemte hun seg for å slutte seg til instituttet «Marias tjenerinner i syketjenesten», som var grunnlagt i Madrid i 1851 av den hellige Maria Soledad Torres Acosta (1826-87). Den 3. desember 1865 begynte den 23-årige Maria Josefa novisiatet i Chamberi i erkebispedømmet Madrid. Men hun ble ikke spesielt imponert av den ånd som hersket i denne kongregasjonen, og da tiden kom for hennes løfteavleggelse, ble hun rammet av stor tvil og usikkerhet på om hun virkelig hadde kall til dette instituttet. Men på råd av den hellige erkebiskop Antonius Maria Claret (1807-70) avla hun likevel løftene den 15. februar 1867.
Men tvilen fortsatte, og hun åpnet sitt hjerte for flere skriftefedre, og ut fra deres råd følte hun at hun hadde tatt feil om sitt kall. Møtene med erkebiskop Claret og de rolige samtalene med Maria Soledad gjorde at hun gradvis kom til den beslutning å forlate instituttet for å danne en ny ordensfamilie som skulle ha som sitt eneste mål å pleie syke på sykehusene og spesielt i hjemmene samt ha et styrket bønneliv og sterkere askese enn den gamle kongregasjonen. Dette idealet delte hun med to andre av Marias tjenerinner, som med tillatelse fra kardinalerkebiskopen av Toledo trådte ut av instituttet sammen med henne med samme formål.
Den nye grunnleggelsen ble foretatt i Bilbao i Nord-Spania våren 1871, da Maria Josefa var 29 år gammel. Instituttet ble grunnlagt den 9. juni 1874 med hjelp fra presten Mariano de Ibarguengoitia og fikk navnet «Jesu tjenerinner av Nestekjærligheten» (Siervas de Jesús de la Caridad - SdJ) med formål å tjene syke og fattige. Hun tok ordensnavnet Maria Josefa av Jesu hjerte (María Josefa del Corazon de Jesús).
I de neste 41 årene var hun superior for instituttet. De første nye grunnleggelsene ble foretatt i Castro Urdiales, Valladolid og Burgos, hvor søstrene hjalp til med å bemanne sykehus og ta seg av jenter i barnehjem. Arbeidet fortsatte å ekspandere i Spania, og dekretet som ga Romas approbasjon ble utstedt i 1846. Hun la ut på vanskelige reiser til de ulike kommunitetene inntil hun i 1894 ble rammet av en langvarig sykdom som lenket henne til huset i Bilbao. Hun var tvunget til å ligge i sengen eller sitte i en lenestol, men fortsatte å følge hendelsene i de ulike kommunitetene innen og utenfor Spania gjennom en omhyggelig og verdifull korrespondanse. I hennes levetid ekspanderte instituttet til Chile.
Etter mange års lidelse døde hun den 20. mars 1912 i Bilbao, 69 år gammel. Hennes hellige død gjorde stort inntrykk i Bilbao og de mange stedene hvor hun var kjent gjennom instituttets hus. På samme måte fikk hennes begravelse en ekstraordinær gjenklang. Hun ble gravlagt på den kommunale kirkegården i Bilbao, men i 1926 hadde hennes hellighets ry blitt så stort at hennes jordiske rester ble overført til instituttets moderhus, og der har de vært gravlagt i kapellet frem til nå.
Ved hennes død var det grunnlagt 43 hus og antall søstre var mer enn tusen. I dag er det 1.050 søstre i Spania og andre land, som Italia, Frankrike, Portugal, Chile, Argentina, Colombia, Mexico, Ecuador, Peru, Den dominikanske Republikk, Paraguay og Filippinene. De har fortsatt sin tjeneste for syke, men i samsvar med tidens utvikling og det moderne livets behov har de fått nye oppgaver i tillegg til de opprinnelige: å pleie syke, pleie gamle i deres hjem og mottak av og omsorg for barn i dagsentre. Nye arbeidsfelt er utdelig av mat til de fattige, sentre for aidssyke, dagsentre for gamle, pastoral helseomsorg og annet velgjørende arbeid, spesielt i de fattigste strøkene i Latin-Amerika og Asia.
Få år etter Maria Josefas død planla hennes institutt å starte hennes helligkåringssak, men på grunn av de ugunstige forholdene under Den spanske borgerkrigen og Andre verdenskrig var de ikke i stand til å gjennomføre planene før etter nesten 30 år. Den 31. mai 1951 ble saken innledet med informasjonsprosessen i Bilbao. Den 7. januar 1972 kom Decretum super introductione Causae. Den 7. september 1989 kom dekretet som anerkjente hennes «heroiske dyder» og ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Hun ble saligkåret den 27. september 1992 i Roma av pave Johannes Paul II. Den 28. juni 1999 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hennes forbønn, og hun ble helligkåret den 1. oktober 2000 på Petersplassen av pave Johannes Paul II. Hennes minnedag er dødsdagen 20. mars.