Den hellige Maro (Marun, fr: Maron) var en syrisk eremitt. Han levde på et fjell ved elven Orontes nær Cyrrhus (moderne Cyr) og den gamle byen Apamea (i dag Qalaat al Mudiq) i Syria. Han hadde en hytte dekket av geiteskinn som ly mot været, men han skal ha brukt den lite og hovedsakelig levd under åpen himmel. Han var en elev av den hellige Zebinas av Syria, som ga råd til dem som søkte det så kortfattet som mulig, slik at han kunne tilbringe mest mulig tid i samtale med Gud. Hans hengivenhet for bønnen syntes bare å øke med tiden.
Maro fant ruinene av et hedensk tempel, viet det til den ene sanne Gud og gjorde det til sitt bønnested. Besøkende som kom for å konsultere ham ble mottatt høflig, men de ble oppmuntret til å be med ham, noe som ofte medførte å stå hele natten. Maro fikk et rykte for å ha helbredende gaver både for fysiske og psykiske plager, og hans ry som åndelig rådgiver var spredt vidt omkring. Hans gaver og dyder brakte ham mange disipler. I 405 ble Maro presteviet.
Av mengden som flokket seg rundt ham ble mange eremitter eller munker, slik at biskop Theodoret av Cyrrhus kunne si at praktisk talt alle munkene i hans bispedømme hadde blitt lært opp av Maro. En av dem var den hellige Jakob av Cyr, som mottok sin første hårskjorte fra Maro.
Maro ble meget høyt skattet av Theodoret og den hellige Johannes Krysostomos, patriark av Konstantinopel. Under en av sine perioder i eksil skrev Johannes fra Cucusus og ba Maro om å be for ham, og han tryglet ham om å la høre fra seg ved enhver anledning. Dette brevet er bevart (Krysostomos' epistel 36).
Maro døde ca år 433 etter en kort sykdom, svekket av sitt asketiske liv. Det oppsto en from konkurranse blant alle provinsene rundt om å få gravlegge hans levninger. De ble til slutt skrinlagt i klosteret som ble kjent som Beit-Marun i provinsen og bispedømmet Apamea i Syria, mellom Apamea og Emesa (Homs), like ved kilden til elven Orontes. Det ble bygd en stor kirke over graven.
Klosteret Beit-Marun skal ha gitt navn til maronittene, den østlige katolske kirken som har vært unert med den vestlige kirken siden 1182, da 40.000 maronitter konverterte til den katolske tro som en følge av korstogene. De ser på Maro som sin patriark og skytshelgen og sin grunnlegger og inkluderer ham i kanon i sin messeritus.
Det er imidlertid omstridt om deres opprinnelse egentlig går lenger tilbake enn 600-tallet, da de ble skilt fra den ortodokse kirken gjennom å gå inn for monoteletismen, som ble fordømt på konsilet i Konstantinopel i 680/81. I tilfelle er deres navn mer riktig knyttet til den hellige Johannes Maro, som skal ha vært en biskop på 600-tallet, men som kanskje aldri har levd. Klosteret Beit-Marun ble tilfluktssted for monoteletistiske flyktninger.
Klosteret ble ødelagt av arabiske erobrere på 900-tallet. Et nytt ble bygd i Kefr-Nay i Botyrs-distriktet i Syria, og Maros hode ble flyttet dit. I 1182 ble 40.000 maronitter konvertert til katolisismen som et resultat av korstogene, og maronittene har vært i union med Roma alltid siden som en unert kirke med sin egen liturgi, som hovedsakelig er en antiokisk ritus med syrisk som språk. Deres overhode kaller seg patriark av Antiokia, men bor i klosteret Kanobin i fjellene i Libanon. Maronittene har også sin egen kalender for kirkeåret, som begynner i oktober.
Etter konverteringen opplevde maronittene en periode med velstand under beskyttelse av Roma. Pave Gregor XIII grunnla et maronittisk kollegium i Roma i 1584, og dette tiltrakk seg et betydelig antall vitenskapsmenn.
Men på 1900-tallet led maronittene fryktelig i tyrkernes hender. Mange ble massakrert i 1860, da abbeden av Deir al-Khamar ble grusomt torturert og 16.000 troende ble drevet fra sine hjem under drusernes opprør mot de maronittiske kristne i Libanon og Syria. 11 ofre for disse forfølgelsene ble saligkåret av pave Pius XI i 1926 (Emmanuel Ruiz og hans ledsagere, også kalt Damaskus-martyrene).
Det brøt ut nye forfølgelser under første verdenskrig, noe som tvang mange maronitter til å flykte til den nye verden. De som ble igjen i Libanon, var involvert i borgerkrigen på 1980-tallet. Maronittene teller i dag ca 600.000 medlemmer, de fleste av dem i Libanon, men noen bor også i Israel og Syria.
Maros minnedag er 14. februar; hos maronittene 9. februar. Hans kult ble bekreftet av pave Benedikt XIV i 1753. Han fremstilles som eremitt, enten i bønn eller mens han preker foran sin eneboerhytte.